Atib Azzad

15 hours ago, Comma Chameleon said:

Akkurat sett ferdig The Sopranos for første gang. For en kanonbra serie. Holder seg godt. Ikke perfekt, men generelt sett et høyt nivå. Deilig å få kommet seg igjennom noen av klassikerne man har gått glipp av når de ble sendt.

Jeg gjorde nylig det samme og ble helt blåst vekk, da jeg så serien i samtid klarte jeg ikke se forbi overflaten, at det var en kul gangsterserie med en twist, at bossen trengte terapi, en veldig hul lesning innså jeg da jeg ga den et gjensyn, for bevares så mye dypde og rom for analyse der er, kritikken av det kriminelle og sosiopatiske synes jeg også var svært godt levert og betimelig for en slik serie, det var definitivt mer enn nok av annet voldsforherligende pubertalt surr som ble produsert der i 2000.
Jeg elsker også hvordan historiene også foregår/fortsetter utenfor seriens linse, at det er flere ting man ikke får vite, som foregår i det skjulte og man aldri kan gi et endelig svar på, som om fks.

Jeg kom på et tidspunkt over forumet thechaselounge hvor noen har skrevet om hendelsen i bilen mellom Tony & Chris som det endelige eksempelet på Tonys patricide, det er en veldig lang analyse, men den belyser hvor godt Sopranos er skrevet og hvor mye tanker som går inn i detaljene og psykoanalysen av karakterene.

Just now, Neffi said:

Nå kan man velge å gjøre så godt man kan – med optimisme, før man dør,

eller man kan velge å gjøre så godt man kan – med pessimisme, før man dør.

Jeg tror det første alternativet føles best, i det store regnskapet. Det eneste man risikerer er at noen kommer, peker på en og sier "Hva var det jeg sa?" – og at man blir utpekt som en som fikk feil på gjettingen. Det er en billig pris for å få lov til å leve litt lettere til sinns. For det er ikke ens grad av bekymring som løser problemet, tvert imot. Mye peker på at man lettere finner løsninger, hvis man tror det lar seg gjøre.

Ikke uenig í det, jeg ønsker ikke å ta med meg pessimisme inn i eget liv og løsninger.
Jeg annerkjenner også at vi ikke egentlig vet.

Samtidig synes tingenes faktiske tilstand så vanskelig å bremse eller snu, at jeg ikke tror jeg ville gjort saken noen tjeneste dersom jeg helt uten begrunnelse eller belegg skulle beskrevet den som håpefull.
(For det er den bare ikke)
Det er en sunn idé, at det går sikkert bra (for på en måte så går det jo bare slik det må gå) men i et naturvern- og klimaperspektiv er en slik tilnærming en del av problemet.

1 minute ago, Neffi said:

Problemstillingen har vel uansett noen nyanserte løsninger og svar, siden det handler om symbiosen menneske og natur, og om hvordan vi kan oppnå en beste praksis for mutualisme som sørger for begge symbionter. Tross alt er det vi som er avhengig av verten, ikke omvendt. Så da velger jeg å være akkurat så naiv at jeg tror dette vil løse seg. Ikke prevantivt eller problemfritt og heller aldri perfekt (faktoren menneske utelukker slike ord), men allikevel en løsning i kommende kapittel.

Vi har klart å ordne opp i rotet vårt før, og det klarer vi igjen. Alltid. 🙂

Jeg kan vel ikke annet enn å håpe du har rett.

Men jeg kan ikke si jeg deler optimismen.

1 minute ago, fokkeslasken said:

Det må du jo få lov til å mene. Likevel er det en trend at så fort statistikken om operasjoner blir dratt frem så sklir den fort over i å bli benyttet på all behandling. Du vet, slik du nettopp gjorde. Etterhvert må man jo spørre seg hvor denne trangen til å gjøre dette kommer fra.

Det var ikke min intensjon, jeg skulle skrevet kjønnsbekreftende operasjon, fremfor behandling, men utifra kontekst mener jeg det gikk tydelig nok frem da jeg erstattet ordet behandling med operasjon allerede i samme setning (se sitat):

Quote

at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.

Så kan man spørre seg om det er rimelig å erklære at det var det jeg gjorde.
Dernest kan man vel likegjerne retorisk lure på hvor denne trangen kommer fra til å fremstille det som om jeg har uærlige motiver og tilslørte metoder der jeg bare henviser til en studie, jeg skal i alle fall inrømme at jeg ikke liker denne gotcha'-metoden å diskutere på.

6 minutes ago, fokkeslasken said:

Til det kan man jo legge at noe av motstanden vil man nok se i at de som har opplevd det aldri har opplevd å tro man er et annet kjønn når det egentlig er noe annet som er tilfellet. "Frykten" da er jo selvfølgelig en "overforståelse" som kan resultere i aksept der det ikke burde vært det, med de følgende det kan ha for unge personer uten evnen til å skille på disse tingene.

Strengt tatt fordrer den vel mer at pasienten ikke vet bedre og dermed "krever" en behandling de ikke egentlig skulle hatt. Et inntrykk som relativt lett kan puttes i hodet på en uerfaren og ung person.

Strengt tatt dreide den seg vel om at svært få angrer operasjoner. Det er mye kjønnsbekreftende behandling som skjer før den tid.

Jeg skulle svare på posten din, men så oppdaget jeg at det bare var pedantiske korrigeringer og observasjoner som allerede er lagt frem.
Ok, ok, og ja.

19 hours ago, Nimrad said:

Jeg så nettopp dette etter å ha lest posten din. Jeg synes serien var bra, og satte fokus på det som var problemet. Om serien alene lykkes vet jeg ikke, men etter den siste tids medieoppslag fra både NRK og andre aviser, så har jeg hvertfall tro på at kampanjen som helhet så langt har lykkes. Om ord blir til handling vil jo vise seg.

Sant, og selv om serien tilsynelatende ønsker å stille de vanskelige spørsmålene, så blir det kanskje likevel nokså mild i utrykket, ingenting som sjokkerer apatien ut av folk vil jeg tippe.
Absolutt bra den er laget, og den er kanskje medvirkende til å dytte noen ned fra gjerdet, men det blir kanskje dessverre når alt kommer til alt et program man kan uffe seg litt over før man går tilbake til oppvasken, for å låne en vending fra serien.

Jeg synes det er ganske teit å vurdere monarkiet utifra hvem det gestaltes av.
Jeg synes både Harald og Sonja virker som fine folk, men jeg synes likevel systemet er idiotisk, arverekke valgt av gud?

Hvis man avskaffer monarkiet bare fordi man ikke likte den siste monarken har man snytt seg selv fra en mye viktigere diskusjon om hvilket samfunn man ønsker seg.

4 hours ago, Cyrio said:

 Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på.

Ja, man skal jo ikke hindre at folk får hjelp.
Jeg skrev for lav, og jeg kan ikke se at det var en gal antagelse.

Quote

Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. 
Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. 
Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. 

På helsenorges sider, står det ikke beskrevet mer utfyllende enn at søknadspapirene man får etter man har henvendt seg til skatteetaten vil inneholde nærmere informasjon om vilkår for endring og selve søknadsprosessen.
Altså, uten at jeg kan si noe om omfanget, eller innholdet (siden det ikke utdypes) stilles det vilkår,  og man kan få avslag på søknaden.
Det stilles enda fler vilkår til hormonbehandling, man må testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand (men nå gjentar jeg meg selv).
Poenget er at systemet synes designet for å ungå at de som ikke egentlig har behov for slik behandling skal loses en annen vei, hvis jeg skal spekulere ville jeg tro at dette er enda viktigere å fokusere på dersom personen er ung, da unge mennesker som du sier, kan ha lav konsekvensforståelse, og stor anledning til å synes andre ting etterhvert som de vokser opp.
(Samtidig som denne observasjonen kommer fra oss, noen som ikke aner hvordan det er å leve med kjønnsinkongrens (og evt. dysfori) kanskje denne ungdommelige ubesluttsomheten vi beskriver er helt irrelevant i en slik situasjon, og baserer seg for mye på at dette bare er en slags idé fremfor en helt reell kroppslig sannhet)

Når det kommer til akkurat hvorfor noen skulle kjent på et slikt behov, svarer vel det seg selv utifra beskrivelsen av tilstanden, dersom noen kjenner på et ubehag ved å bli tildelt et kjønn de ikke kjenner seg igjen í, og en lettelse ved å ta ulike skritt mot der de hører hjemme, så er vel juridisk kjønn en av disse stegene.
(Hvorfor mener du det må ligge andre grunner enn de som opplyses til grunn? Er det fordi du personlig ikke forstår det?)
Hvis du leter etter noen som ikke synes at denne lille boken er viktig eller kjønnstallene i personnummeret er bagateller, så finnes helt sikkert disse også.

Quote

Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv.

Det blir jo din personlige mening, og du kan sikkert sannsynliggjøre den ved å peke på aktivister i helsesystemet, makten til FRI, en slags kollektiv frykt for det politisk ukorrekte etc.
Samtidig som det er verdt å ta en ekstra runde med seg selv hvis forklaringsmodellen din fordrer en masse konspirasjoner, og usynlig press.
Hvis det var slik at disse egentlig bare hadde behov for psykisk hjelp, så ville man vel sett mer suksess og mindre behov for endring av praksisen man allerede bedrev.

Quote

Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. 

Jeg har også vært en del av samfunnet på godt og vondt, og selv om mange følelser og opplevelser er universelle eller har en slik natur at man kan finner analoge situasjoner som fyller inn mesteparten av hva man trenger å vite for å forstå, så tror jeg man bør innse at noen opplevelser også er så ulike at det bare bidrar til konfundering å sammenligne dem, min erfaring er at kjønnsinkongruens er en slik opplevelse.
(Det er ikke en apell til mindre empati, men bare at noen ganger er respekt viktigere enn forståelse)

Man kan selvsagt forstå utenforskap til en viss grad hvis man har noe erfaring med det, hvordan det er å oppleve seg som mistenkeliggjort av stor-samfunnet, og således til en viss grad forstå utenforskapet en trans-person kanskje har kjent på, men jeg tror også det er klokt å annerkjenne at innsikten stopper et sted, at ens synsing slutter å være relevant på et punkt.

Quote

Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. 

Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke

Helt klart, det var ikke ment som en endelig erklæring, men det er jo helt åpenbart nyttig å lytte til dem med erfaring.
Du er jo selv inne på det samme der du beklager deg over forsvarsministere som ikke har vært i millitæret.

Jeg var ikke ute etter å foreslå noen absolutte regler rundt hvem som skal få ytre seg, eller hvem man kan lytte til, det var bare ment som en illustrasjon av hvor dumt det kan fremstå når de som ikke vet om noe, skal mene noe om noe (for å si det kjedeligere).

Quote

Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. 

Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? 
Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene?

Denne problemstilingen fordrer igjen at pasienten ikke egentlig ønsker seg behandling, som jeg sa i mitt forrige innlegg, så tror jeg absolutt alle deler denne bekymringen, pasienten, de pårørende, psykologene, legene, andre trans-personer osv.

Hvis vi går utifra at statistikken barfoo delte tidligere stemmer, at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.
 

Jeg hadde plutselig masse artisjokker liggende som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av, og kom over denne oppskriften, riktig deilig myk og kremet, kosemat uten noen voldsom grunn til dårlig samvittighet.

https://www.vegetarbloggen.no/2019/02/10/one-pot-artisjokkpasta-fra-sykt-enkelt/

Et par tips jeg merket meg var å putte i peanøttsmøret tidligere, slik at det fikk tid til å blande seg godt, og at artisjokkene på glass fra Rema er best, dersom man ikke vil skrelle ferske artisjokker (ikke verdt det), det er selve artisjokkene som er faste og gode, de er lagt på en slags lake som jeg ikke synes så mye om, pleier å skylle dem litt.
Jeg pleier å legge til grønnkål også, hiv oppi et par minutter før spinaten.

2 minutes ago, plankeby said:

Det er det tydeligvis mange som gjør. Derfor er det marked for at et kjøkken går under x antall ulike navn på Foodora. I større byer er det ikke så lett å vite hva som er bra og dårlig heller. 

Jeg ville tenkt at det er en risikabel måte å bestille mat på, fra et sted man aldri har hørt om.
Men ja, hvis folk er villige til å ta slike sjangser så vedvarer vel problemet.

7 minutes ago, Markiii said:

Tja, man søker etter en matrett man vil ha og så dukker det opp et sted som høres bra ut og maten er akkurat det man har lyst på?

Ah, ok. Jeg tenkte man valgte seg ut restauranten hvis mat man visste eller hadde hørt var god, e.l. Da lærte jeg noe nytt.

Jeg forstår ikke helt, hvem bestiller mat fra et sted de aldri har sett eller hørt om?

4 minutes ago, Cyrio said:

Ja, jeg forstår at de har det tungt. 
Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. 
Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. 
At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. 

Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. 

Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. 
Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig?

Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? 
Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) 

Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? 
Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være.

Jeg har ikke noe imot disse refleksjonene du gjør deg sånn på overflaten, men de synes å mediteres litt baklengs fra en antagelse om at disse scenarioene på noen som helst måte er analoge til kjønnsdysfori, og at det er en for lav terskel for å få innvilget behandling.

For å få behandling må man testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand.
Så finnes det selvsagt rom for å mene terskelen for behandling er for høy, eller for lav, det strides det stadig om.

Altså tas denne bekymringen du kommer med, i betraktning, det er selvsagt ikke gitt at et pasient nødvendigvis vet nøyaktig hva som plager en, eller hva som er den optimale måten å løse det på, det er jo mye av grunnen til at man har helsepersonell og fagpersoner og ikke praktiserer selvbetjening på sykehusene.

Hvis situasjonen din bedre kan løses av psykologen så er i alle fall hensikten med utredningen å avklare det.

Quote

Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? 
Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt)

Jeg også.
Det var det som drev mine egne refleksjoner (som ikke var så ulike dine) som jeg nevnte.
Det er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å skulle mene masse om et tema når man ikke aner hvordan den oppleves å befinne seg midt oppe í det.
Det er dog et godt utgangspunkt for å lytte og lære om de tingene man er så heldige å ikke kjenne på selv.

Det blir litt som at hvite nordmenn erklærer at det ikke finnes rasisme i Norge.

Quote

Tja, var kanskje litt flåsete sagt. 
Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". 
Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? 
Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" 

Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer?

Jeg tror ikke hovedfokuset hos de med kjønnsinkongruens eller dysfori, er hvordan andre ser dem, uten å påstå at noen eksisterer i et vakuum, så tror jeg hovedsakelig det er en intern opplevelse.

Hva det skal være godt for å skille mellom biologisk kjønn, og kjønnsidentitet, er å peke på et annet aspekt ved kjønn enn det biologiske, uten en slik forklaringsmodell ville det vært vanskelig å beskrive tilstanden.

Jeg tror bekymringen for å gjøre noe irreversibelt på noen som ikke egentlig ønsket det deles av absolutt alle.

Aldersgrensen for kjønnsbekreftende behandling er 18 år, for å få det innvilget kreves minimum 1 år på hormoner, hvor en har vært stabilt psykososialt fungerende, og for å få hormonbehandling må kjønnsidentitetsopplevelsen ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom.
Diagnostikken hviler på ens kjønnsidentitetshistorie, drivkraften bak ønsket om behandling og hvordan denne kan forstås.
Under utredningsfasen forventes det at man lever i tråd med ditt opplevde kjønn og endrer sosial rolle i alle livssammenhenger, det som kalles virkelighetserfaring (VE).
Vanligvis vurderes 1 år som tilstrekkelig utredningstid, dersom en har omfattende psykososiale eller kroppslige utfordringer, vil dette kunne ha innvirkning på utredningens lengde.

Hensikten med dette forløpet er å minimere sjangsen for at vedkommende hadde glemt å tenke på at jeg er god nok som jeg er.

3 minutes ago, Cyrio said:

Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien?

Jeg har hørt fortellinger fra de med kjønnsinkongruens, de opplever kjønnsdysfori i tilegg, altså ikke bare at de opplever en slags konflikt med sitt biologiske kjønn og ens kjønnsidentitet, men at en også kjenner på et stort ubehag som følge av denne disharmonien, antagelig en større følelse av at livet er ødelagt fremfor bare denne ene dagen.

Målet er (som sagt) ikke å forandre biologien (det går jo ikke) men å få en slik behandling som gjør at du i en eller annen grad blir kvitt dysforien man føler til egen kropp eller kroppsutrykk.
Om den behandlingen er timer hos psykolog, hormoner, kjønnsbekreftende behandling, eller noe annet er helt avhengig av hvert enkelt tilfelle, folk har ikke samme behov.

Quote

Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner.

Jeg vet ikke om man kan påstå at man har fått med seg forskjellen mellom noe hvis man ikke vet hva disse noe betyr.
Det er ikke alle trans-personer som opplever at de trenger operasjon for å føle seg bedre, men jeg skulle tro dette forslaget er foreslått flerfoldige ganger for nesten alle som opplever kjønnsinkongruens, dersom det var så enkelt at det holdt å fortelle dem dette, så ville det ikke være noe å snakke om.

4 minutes ago, Cyrio said:

Så klart, jeg kan ta laseroperasjoner for hårveksten, starte på østrogen og utføre massevis av operasjoner slik at det (kanskje) ikke blir like tydelig at jeg er av det mannlige kjønn. Kanskje jeg til og med klarer å "lure" enkelte til å tro at jeg er kvinne. Men jeg vil fremdeles være uten livmor, og min frustrasjon vil fremdeles være like reell. Jeg vet selv innerst inne at jeg ikke er en "ekte" kvinne. 

Ergo har jeg nå ødelagt min egen kropp, brukt massevis av penger og problemstillingen er nøyaktig den samme.

Kudos for å forsøke å forstå problemstillingen fremfor å erklære deg som et kamphelikopter og lignende dårlig harselas.

Likevel er du kanskje i en situasjon hvor det er nyttig å lytte mer og påstå mindre?

For selv om mange ønsker å passere som kjønnet de identifiserer seg som, så er ikke målet nødvendigvis å være en ekte, eller biologisk kvinne slik du ser ut til å foreslå.
Jeg kan åpenbart ikke svare for alle, men jeg tror ikke problemstillingen du forestiller deg er av den mest utbredte sorten i alle fall, trans-personene jeg kjenner og har møtt har mye bedre innsikt i biologi enn man skulle få intrykk av dersom man lyttet til fremstillingene trans-personer ble gitt i offentligheten, hvor det gjerne fremstilles som om de tror de bytter biologisk kjønn, ingen jeg har møtt tror det, ingen jeg har møtt har forestillinger om at de en dag slutter å være en trans-person og blir til en cis-person.

Jeg er ingen egnet person til å skulle undervise i hva trans-personer vil eller ønsker, jeg pleide å synse mye rundt hva som var bedre løsninger for dem, hva som var bakenforliggende, hvor skoen egentlig trykker osv. typisk nok da jeg hadde minst kunnskap om det å være trans, første skritt for å forstå er kanskje å kvitte seg med sine egne idéer om det, at man liksom tror man forstår hva det innebærer.

11 minutes ago, torbjornen said:

Er det heilt tilfeldig at terrorangrepet frå Hamas kom då det gjorde? Er det heilt tilfeldig at Hisbollah angrip Israel? Er det heilt tilfeldig at houthiane angrip internasjonal skipsfart? Er det heilt tilfeldig at Iran truar Israel og angrip nabolanda Irak og Pakistan? Eller anar vi ein koordinert operasjon der målet er å drive splitt og hersk, lage så mykje støy som mogeleg og å avleie merksemda frå krigen i Ukraina?

Jeg tror ikke det er helt tilfeldig.
Bare peker på at konflikten mellom Israel og Palestina er en pågående én, og advarer mot å forenkle den ned til å være en russisk taktikk, da innholdet i konflikten står på egne ben tilsynelatende helt uavhengig av Putin.
At Russland vinner på, -ønsket seg, -og kanskje, i alle fall medvirket til angrepet 7 oktober kan jeg tro på.
At okkupasjons-, og ekspansjonspolitikken til Israel ville avtatt dersom man avsatt Putin stiller jeg meg tvilende til.

1 minute ago, fredrik2 said:

Takk för att du presiserte det ...

Jeg tenker at hvis du skal ironisere over slike unødvendige presiseringer, så funker det bedre hvis det ikke er ens egne sensasjonelle overdrivelser som fordrer presisjonen i utgangspunktet.

Quote

Nu är han vill inte speciellt känd som den vitenskapliga rasismens far utan för mycket annat.

Tycker väl man i första hand kan se på det personerna i första hand är kända för. 

Det jag reagerade på är att Linne är väldigt känd för andra ting en rasism. Ska man verkligen behöva ta med allt som idag anses dåligt med historiska personer och till och med först försöka ta bort "hyllningar" till dem? 

Det er vanskelig å bestemme hvilket aspekt ved en person som illustreres dersom man plasserer dem ut i offentligheten, det er jo på mange måter opp til folkene som befolker offentligheten.
Nedvurderingen av Linnés bidrag til vitenskapelig rasisme kan også være problematisk, negerer man bidraget fordi man selv ikke er påvirket av rasisme i noen stor grad?
Jeg ønsket å illustrere dette med Hitler-eksempelet, hvordan det antagelig ville fremstått ganske urimelig dersom de som reiste statuen ba deg om å kun vurdere dyreverner-siden ved Hitler, at siden man er så bevisst Hitlers andre egenskaper så ville det vært vanskelig å ignorere dem, kanskje vil det være på den måten for noen andre, som er gjort bevisst på hvor ødeleggende vitenskapelig rasisme har vært for menneskeheten.

Som sagt, så er jeg begeistret for løsningen hvor man bare legger til informasjon på plaketten, jeg kan ikke se hvordan det skal være problematisk.

5 minutes ago, Entern said:

Kolonikritikk/antikolonialisme var alltid et redskap for Sovjet.

Og nå er det et redskap for Putin.

Greit nok, poenget mitt er at det ikke nødvendigvis ugyldiggjør kolonikritikk, slik idéen demokrati ikke svekkes selv om man skulle bruke det som påskudd for å rane andre nasjoners olje.
Men ja, jeg har sikkert gjentatt meg nok nå.

28 minutes ago, Enceladus said:

Der blir spekulasjon selvsagt all den tid vi ikke har konkrete beviser(?), men jeg tror Putin tippet vekta i Israel/Palestina krigen som nå pågår.

Det er selvsagt ikke min hensikt å påstå at noe av dette skjer i et vakuum, men jeg er nok litt varsom med å tilskrive Putin for mye når det kommer til Israel-Palestina, det virker kanskje logisk dersom man ser det som en ny krig som har oppstått nå, men jeg vil påstå at en bedre forståelse av konflikten innebærer å se den som en kontinuerlig konflikt, marginaliseringen av palestinerne er et prosjekt som strekker seg over mange tiår, som står seg helt fint som forklaringsmodell uten at man trenger en Putin for å forklare hvorfor ting skjer.
Men igjen; Jeg avviser overhodet ikke at Putin er en bidragsyter.
Også tenker jeg at det hadde vært deilig dersom Putins avgang betød mindre konflikter og krig rundt i verden, håper dere har rett.

Jeg bare vil advare litt mot det som tilsynelatende skjedde noen sider tilbake, hvor man kanskje kaster ut barnet med badevannet.
Kolonikritikk er legitimt og viktig, selv om Russland skulle bruke det til å spre misnøye.
Man bør ikke havne i skade for å tenke at informasjon automatisk ugyldiggjøres dersom den inngår i en desinformasjonskampanje (uten å påstå at det er noe automatikk andre veien heller, veldig mye av det som spres er også bare helt fri fantasi).

2 minutes ago, Simen1 said:

@Atib Azzad Jeg mener bestemt at Russland er selve kilden til bølgen av kriger og fiendtlighet som oppstår nå for tida. De har jobbet i minst to tiår med påvirkninger i hensikt å skape splittelser rundt om kring i verden. I Ukraina, Venezuela-Guyana, Azerbajan-Armenia, Iran, Jemen, Israel-Palestina, Syria, samt en del land som per dags dato ikke er i krig, men konflikter har grodd i lang tid med russisk "gjødsel". Tyskland, EU vs Ungarn og Slovaika. Serbia vs Bosnia, splittelser i Italia, Frankrike, flere afrikanske land. osv osv.

Får vi tatt ondet ved roten, Russland, så blir alt annet mye lettere å løse. Fortsetter vi å gå rundt grøten av redsel for å "skape konflikt" så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste og kreftsvulsten russifisering sprer seg.

Jeg annerkjenner jobben Russland forsøker å gjøre når det kommer til splittelse, desinformasjon, og misnøye, men tror det man må minne seg på at situasjonen i Israel-Palestina er eldre enn staten Russsland, og like reell uavhengig om Russland forsøker å flytte fokus dit fremfor på seg selv.
(Og igjen, ikke falle for fristelsen til å bruke det at Russland bruker noe i sine kampanjer til å dermed betvile den tingen, fremfor kampanjen i seg selv.)
Russland kan selvsagt ha forsøkt å bidra til konflikten, men den er ikke skapt av Russland, og eksisterer ganske uavhengig av dem.
Jeg skjønner ikke helt hvordan motivasjonene Israel og Palestina har for sin konflikt skulle endret seg eller forsvunnet bare fordi Putin forsvinner..

16 minutes ago, RRhoads said:

Keisersnitt.

Det er ikke gjort noen operasjoner på kjønnet ifølge tv-2-artikkelen, det virker som fødsel kan foregå på normalt vis.

Når det kommer til hormoner så fremgår det ikke tydelig, men Alex ser ut til å nevne dem i preteritum, at det er noe som har skjedd i fortid, i forbindelse med at han er bekymret for om det kan påvirke graviditeten.

4 hours ago, TAC-2 said:

En post på reddit hadde en god forklaring på russisk propaganda i forhold til ulike grupper i vestlige land

Jeg kjenner på et behov for en liten kommentar, kanskje siden jeg har gjort meg skyldig i å involvere meg mer med situasjonen i Palestina, enn den i Ukraina, så reagerer jeg vel litt på forslaget om at mitt engasjement kommer som et resultat av en Russisk kampanje, uten at jeg skal nekte for at det spekuleres i å distrahere verdens fokus, så virker det viktig å minne om at situasjonen i Palestina likevel er høyst reell og kritisk.

Det er vel i det minste verdt å merke seg at situasjonene som benyttes for å flytte fokuset faktisk likevel skjer, dersom Russland pusher kritikk av kolonialisme i tidligere kolonier, så bør man vokte seg for fristelsen til å bruke det som et påskudd for å delegitimisere gyldigheten av slik plagsom koloni-kritikk, og heller fokusere på hva Russland prøver å distrahere fra.

At man ikke kommer i skade for å bortprioritere eller nedvurdere en ekte situasjon, bare fordi Russland har forsøkt å bruke situasjonen for å flytte fokus.
 

14 hours ago, fredrik2 said:

Hade inte hört om Linne bänken men det är ju helt absurt att noen vill bli av med en benk till minne av en väldigt viktig historisk person. Nu blev det bara lite ekstra text på skilten men ska bli intressant i framtiden hvis man antingen ikke tar med alla historiska personer som ikke levde upp till dagens standard, är väl antagligen de allra flesta, eller er noga att påpeka allt fel de har varje gång de nämns. 

Det er vel ingen som har problemer med selve benken, men dedikasjonen til Carl von Linné.
Jeg synes det er kjempepositivt at man diskuterer hvilke navn man vil omgi seg med i offentligheten, skal den vitenskapelige rasismens far få oppta plass i offentligheten?
Skal man, eller kan man, velge å bare vekte ett aspekt ved en person som man vil hylle?
Er det mulig å reise en Hitler-statue for å berømme opplysningsarbeidet han gjorde for dyrs rettigheter i forbindelse med hans vegetarianisme? Kan man bestemme at andre i offentligheten ikke skal reagere på Hitlers øvrige virke, men bare fokusere på dyrevern i møte med statuen, eller har borgerne noe de skulle ha sagt i forbindelse med offentlig utsmykning?

Uansett falt man på min favorittløsning; Appendix til plaketten, informere om flere sider ved botanikerens tankegods.
Det må da være det motsatte av historieforfalskning.
Og hva er alternativet egentlig? At man ikke skal kunne stille spørsmål ved offentlig utsmykning? At autoriteten når det kommer til plaketter er ukrenkelig og noe man bør lære seg å bare blindt akseptere?

Det er ikke sikkert utfordringen her ligger i hva andre skriver til henne på sosiale medier, men hvordan du forholder deg til dette, det fremstår gjennom teksten din som det at noen har bedratt deg tidligere har gitt så store sår at du nå har problemer med tillitt.

Jeg tror du har mer å vinne på å jobbe med det som et problem, enn å uroe deg for hva partneren din gjør eller ikke gjør, eller tenker, eller ikke tenker, selv om jeg forstår det er der frykten ligger, så virker det som om problemet når alt kommer til alt først og fremst ligger hos deg og i hvordan du kanskje har utviklet et problem med hvordan du relaterer til andre mennesker på grunn av tidligere traumer.

Ingen her inne kan vite hva kjæresten din egentlig gjør eller vil, eller tenker, man kan egentlig aldri garantere at man vet det om noen, men man kan jobbe med det man selv har kontroll over, blant annet det å akseptere at man ikke kan vite.

Jeg har også kjent på hvordan det er dårlig for psyken noe av det man blir eksponert av meninger og idéer her, samtidig som det er en smerte knyttet til en illusjon som faller, et tap av uskyld om man vil, for det er vel alltid vondt å miste finere forestillinger man satt på, men disse forestillingene er vel heller ikke noe man skal dyrke dersom de ikke stemmer.
Hvis man for eksempel tror Norge har masse rik natur (for det er jo skog over alt) og så får vite at dette ikke stemmer (at mesteparten bare er tom produksjonsskog) så kan det by på ubehag, samtidig som det er en sannhet man bare bør lære seg å svelge, fremfor å gå å verne om sine egne illusjoner.

Trickset er kanskje å lære seg hvilke sannheter som er verdt å ta med seg videre, og hvilke ytringer som bare er marginalt støy man ikke trenger bry seg så veldig om, at de ikke representerer en større tanke i befolkningen, men bare representerer dette ene individet.

Jeg tror kanskje man generelt har vokst opp med en for stor tiltro til folk og system, og at en realitetssjekk er nødvendig for å kalibrere seg til tingenes faktiske tilstand, at det er vondt, men nødvendig, eller ekte om man vil.
Samtidig som John Coltrane er et ypperlig tricks for å lære seg å leve med denne vonde innsikten (stygge sannheter krever bedre musikk), det er forskjell på å lære hvor landet ligger og det å marinere i misére som en slags selvskading, sistnevnte er antagelig like nyttig som all annen form for selvskading.