Ole-Br

Du både forstår og misforstår meg her. Jeg vet godt at kjærlighet ikke nødvendigvis overvinner alt. Å være en romantiker for meg er en innstilling, ikke en speiling av statistiske mønstre. Helt siden tidlig tyveårene har jeg forkastet relasjoner jeg anser som inautentiske. Jeg har noen relasjoner preget av overbærenhet, men det er hvis jeg likevel må ha med dem å gjøre, som familie og kolleger, altså har jeg ingen problemer med å være pragmatisk. Det hender relasjoner forandrer seg, men jeg går ikke inn i en relasjon med det utgangspunktet. Siden jeg har strenge krav til nære relasjoner, går jeg inn i dem med en innstilling om lojalitet og kontinuitet, og denne er bygget på min erfaring med dem, og er en tillit fordi jeg oppfatter dette som et felles ønske. Mine nære relasjoner skal ikke oppleves som en byttehandel i kynisk forstand, selv om relasjoner selvfølgelig er utveksling. Det gir meg også god mulighet til å velge, en evne mange menn rett og slett har sagt ifra seg overfor kvinner, fordi de tror de bare må bli valgt, som er et selvbedrag. Mennesker som selv velger, blir oftere valgt, fordi de er mindre higende og mer fremoverlent. De er også mer villige til å gjøre en innsats og bedre til å lese folk rundt seg, fordi de ikke surrer rundt inni seg selv hele tiden. Og de setter grenser for hva de finner seg i fra andre. Dyr har for øvrig ikke en så rigid innstilling til syke og svake, og det har mennesker heller ikke hatt, som det sosiale dyret de er. Visse mener at sivilisasjonen startet med tegn på medynk og hjelp. Jeg mener det er mer pubertalt enn realistisk å hevde at menneskenaturens fremste preg er egoisme og kamp mellom organismer. Det kan ikke bevises empirisk. Da gjenstår argumentet om at hjelp, det sosiale, og kjærligheten fremstår som for sentimentalt og svakt for folk, og det kan jeg ikke hjelpe med, bortsett fra å fortsette å holde usexy taler om menneskelig felleskap. At kjærlighet er til stede, betyr ikke at alt går bra. Kjærlighetens overlevelse krever innsats og pleie fra begge parter, og noen ganger går det likevel ikke. Men vil man ikke gjøre en innsats, så kommer man kortere enn det igjen. Dette er ment generelt og mindre rettet til Sannas innlegg, som som vanlig består av mest støy. Jeg innser at jeg stadig høres konservativ ut, men jeg er dypt moderne og uinteressert i feks konvensjonelle kjønnsrollemønstre, som jeg synes er kjedelig.

Det er ingen vits i å fortsette å polarisere debatten mellom menn og kvinner. At mannen skal være penger, er en trist tanke, både for mannen og for kvinnen. At kvinnen skal være egg og reproduksjon likeså. Hva når mannen blir syk, hva med selvbildet hans? Hva med hennes innstilling til ham? Hva om kvinnen ikke kan få barn? Hvis man tror man kommer til torget med penger, status og egg, og handler deretter, er det godt mulig det går an å leve et ok liv, så lenge ingen av dem våger å bli moderne eller noen av dem blir syke. Da er man avhengig at livet spiller på lag med konvensjonene, ikke kjærligheten. Jeg tror ikke egentlig på denne innstillingen. Jeg opplever det som en påtatt intellektualisering av et ekte og sårbart ønske om kjærlighet, å trenge og å bli trengt. Det er ikke patetisk. Platt teoretisering av relasjoner som en økonomisk transaksjon derimot. Man kommer til bordet med seg selv, men vi vet at det ikke holder. Vi må også komme til bordet med en vilje til innsats tilpasset den vi vil leve med. Da må oppmerksomheten vår være rettet mot den andre, som med sitt vesen viser hvilken innsats som trengs. Og vi er i utgangspunktet avhengig av at den andre har den samme innstillingen til oss, så vi kan oppleve trygghet. Hvis ikke må vi avvise dem, eller leve ensomt i våre relasjoner fordi vi ikke klarer å sette grenser fordi vi er for vant til at de overkjøres. Hva et menneske trenger, lærer vi når vi insisterer på å bli kjent med dem. Det gjelder oss selv også. Kall meg romantiker. Jeg ser ikke noe annet alternativ.

Ekstrem fattigdom er, på globalt nivå, redusert kraftig de siste tiårene. På tidlig nittitallet lå vel tallet på de som levde i ekstrem fattigdom på godt over 30 prosent. I dag er det vel rundt 10. "Utopier" kan drive en mot gode mål, som i dette tilfellet. Altfor mange blander for øvrig realisme med defaitisime.

Dette er jo ganske typisk for Norge og flere europeiske land på grunn av det økonomiske systemet. Det er jo ikke noe nytt at mange europeiske land er best på det som kalles inkrementell innovasjon. Men jeg er ganske interessert i hva som er forskjellen på Norge og Sverige. Hvorfor har de mer privat investeringskapital? Hva står i veien, tenker du? Er det det at de selskapene som investerer tar mer penger? Lurer oppriktig på dette.

Jeg har alltid tenkt at spillkunstnere kunne ha alliert seg med andre kunstnere, som billedkunstnere, forfattere, musikere, etc. Ikke at det blir noe mer penger, men kunne det ikke blitt et spennende samarbeid? Jeg vet såpass lite om denne verden at jeg ikke aner om det er noen tradisjon for det allerede.

Hva så? Debatt er ikke utelukkende noe gode, noe vi har sett nok av de siste årene. De nyanserte stemmene er som vanlig for få, og de ensidige stemmene som vanlig for mange. Hvis vi fremover skal ha noen debatt med mening så trenger vi flere gode stemmer. Sanna må gjerne dure ensidig og på som vanlig, men jeg ser ikke noen verdi i det. Vi ender som vanlig opp med to sider, og i en samlivsspalte blir det som vanlig menn vs kvinner. Sanna er godt likt blant menn fordi hun er kontrær i spørsmål som omhandler relasjoner mellom menn og kvinner. Kontroversielt? Dølt. Uttrykket "regelmessig voldtekt av seg selv", er like dumt. Men det er ikke veldig vanskelig å forstå at noen som har opparbeidet seg aversjon mot sex ikke synes det er noe fett å gå rett på knulling. Gjelder for øvrig ikke bare kvinner, etter det jeg har hørt, men man kan jo be menn feste et tau i taket og heise opp pikken.

Nei. Dette gjør ikke annet enn å skyve utfordringen fra den ene siden til det andre. Så kommer det an på hvilken side man mener den bør være på om man liker det eller ikke. Hun er ikke kontroversiell, men kjedelig. Det er så forutsigbart å være fornøyd bare fordi noen mener hun tråkker på tær, og at de selv liker at det er akkurat disse tærne det tråkkes på. Dette er typisk norsk samfunnsdebatt. Lavmål. Det er ingen vits i å være mer uforsiktig for the sake of it. Man må skrive gode innlegg, først og fremst.

Tror aldri jeg har vært enig med Sanna i noe som helst. Kjeder meg tvertimot nesten alltid når jeg må lytte eller lese noe fra henne. Når du alltid "setter ting på spissen", så fremstår du til slutt bare enfoldig og ender i grøfta. Det får være måte på hvor mye godvilje man gidder å legge til før man heller finner noen med mer presisjon. Å fikse sexlivet krever tosomhet. Den uten lyst bør gjøre sitt, og den med mer lyst må også gjøre sitt. Å gjøre sitt er å forsøke og legge til rette for å vekke lysten igjen og prøve noe nytt, ikke knulle uten endrede omstendigheter og tenke på kongen.

Nå er vi ganske langt unna Japan og har ennå en av de mer yngre befolkningene. Dessuten har vi helt andre forutsetninger enn mange av de som har presset ned fødselstallet i Japan. Jeg ser det ikke som sannsynlig at det over tid vil være så lave fødselstall. Det er det jeg mener er krisemaksimering. Fødselstall er ikke et øyeblikksbilde inn i evigheten. Jeg synes ikke det er noen krise at pårørende må gjøre mer. Tvertimot er jeg lei av tas og mas som bare handler om penger og hver for seg selv. Folk har gjort mer for sine gamle før.

Noen kan sikkert ta seg av en sammenligning av tallene, men at antallet yngre vil bli tilsvarende mindre er ikke gitt. Hva er dette hundreprosentsproblemet? Det er selvfølgelig interessant å se på utgiftene i helsevesenet fremover. Men det er like vesentlig å se på utgiftene i lys av barnehage, skoler etc., for de yngre, som også koster, og som selvfølgelig blir mindre, når færre er unge. Vi har jo innvandring også, selv om det er å banne i kirka her inne.

Eldrebølgen spiller på babyboomen, altså de nå gamle barna av de parringsglade kvinnene i etterkrigstiden, der snittet var på rundt 3 barn. Det påla for øvrig samfunnet en stor omsorgsbyrde det også, fordi det ikke bare er eldre mennesker som koster penger, men også yngre.

At man forventer at innvandringen skal falle når man står i en pågående flyktningstrøm, er opplagt. Jeg vet ikke om de forventet like høye fruktbarhetstall for 15 år siden. I 2010 lå de vel på 2 eller noe. Men nå er det visstnok straks klart for kollaps. Hva tenker du er sikkerhet? Å forvente det samme? Noe annet? Det verste? Å forvente at SSB har en agenda?

Jeg ser ingen unison enighet i at dette må være en katastrofe. Jeg har ikke dykket tungt inn i forskningslitteraturen, men nok til å se argumentasjonen gå frem og tilbake. Jeg har også vært påtvunget nok samfunnsforskning til å alltid ha i hodet en tidslinje som strekker seg lengre enn dommedag. Jeg har ingenting imot å diskutere tiltak for å få opp fødselsraten per se.

Fødselsoverskudd er et forholdstall. Hvis du vil krangle med rapporter som skriver at det har å gjøre med at vi har en ganske stor ung befolkning som nå føder (til tross for at det ikke i snitt overstiger 2 barn) å gjøre, så får du ta det med dem. Det må ikke være en krise bare fordi vi forestiller oss at det ikke kan gjøres annerledes enn i dag. Det er ikke sånn at vi MÅ føde flere barn, eller så går alt til helvete. Men selvfølgelig er det en ting som kan diskuteres.

Jo, det har med fødsler å gjøre også. Vi har en ganske stor ung befolkning. Det bidrar til fødselsoverskudd også selv om dagens unge kvinner får færre barn. Det er i hvert fall det jeg har funnet. Ellers deler jeg ikke skrekken. Jeg ser utfordringene, men ikke at det må være en katastrofe.

Det er forskjell på matte og hersketeknikk, og det er forskjell på matte og samfunnsforskning. Det blir ikke flere barn av selvskryt, det er ikke hot. Fødselsraten er forventet å gå opp, ikke ned, og fødselsoverskudd er forventet frem til 2045. Ellers er jeg helt enig i at lengre fremover i tid ser man en eldre befolkning, forutsatt at trendene fortsetter. Men så er jeg også vant til at ting blir såpass mye annerledes på samfunnsnivå at jeg ikke har giddet å se for mye på det.

Nei. Lave fødselstall gir selvfølgelig ikke flere eldre, det gir færre. Og eldrebølgen er en av grunnene til at helsevesenet er pressa. Og som sagt forventes fødselstallene dessuten å gå opp.

Det er forventet at fødselsraten vil gå noe opp fremover og stabilisere seg. Samtidig vet vi jo at eldrebølgen ikke er for alltid. Og ellers er det sikkert noen tiltak man kan gjøre. Kan ikke si jeg er så veldig stressa. En del justerer også seg selv.

Kontakte opplæringskontoret? Finnes det en oppfølgingstjeneste? Det er begrenset hva Nav kan gjøre før unge fyller 18 år og det er lurt å se på alternativt opplæringsforløp så det i hvert fall foreligger en oversikt. Å se på muligheter for arbeid er også lurt. De fleste som dropper ut, går ut i jobb, men jeg ville sett på skoleløpet først. Noen trenger en pause, andre trenger bare å gjøre det annerledes.

Jeg vil tippe det er regler satt opp etter tidligere erfaringer. Jeg kan se grunnene til det, men samtidig er jeg usikker på om det er lov å kreve det. De kan jo høre med husleietvistforeningen? Leieboerforeningnen? Forbrukerrådet? Jeg hadde lest kontrakten opp mot øvrig oppførsel fra utleier. Synes det at fest "krever skriftlig tillatelse" er noe av det særeste og dessuten vet man ikke hva de legger i en del av det som står der. Jeg tolker det med 4 personer opp mot overnatting.

Jeg elsker 17. mai, mest fordi vi har fått til en god tradisjon. Jeg forbinder det med en lang dag sammen med venner. For oss er det fest og god mat fra morgen til kveld, uten at det blir rølpete. Kanskje vi drar på besøk til noen andre for å hilse på også, er det fint vær, kjører vi i gang med noen leker i en hage. Vi tar oss tid til å se på tog og få med oss godt med musikk og se på hvor flotte folk ser ut denne dagen også. For meg er det alfa og omega med sosialt liv hele denne dagen, ellers blir det kjedelig og tomt.

Kommer alltid til å like Nrk, men har vel ikke "brukt dem" alene på sikkert 20 år. Dagsrevyen, dagsnytt 18, helgemorgen, urix, verdibørsen, trygdekontoret, en del av dokumentarene deres, for ikke å snakke om det mer tradisjonelle, programmer i forbindelse med jul, etc etc. Debatten har ikke gitt meg så veldig mye generelt, men jeg følger med. Synes ikke det er veldig representativt at det er bare programmer etter hverandre om Trump. Har overhodet ikke tenkt at jeg skal vite all verden bare av å se nyheter og noen programmer. Har dag og tid, klassekampen, etc. på siden. Ønsker jeg genuin dybdekunnskap om noe, går jeg til forskning eller faglitteratur. Jeg ser ellers ikke noe poeng med relativisering av klare maktforhold. De sendte for øvrig UXA, som dykket dypere i det amerikanske samfunnet og velgermassen.

Jeg tror vi bør innse at visse mennesker aldri har reist lenger enn til Svinesund.

Ikke gå på dette midtpunktsgreiene. Det er ikke noe tilsvarende AfD til venstre. Det er ikke noen midte med like ille ytterkanter på begge sider. Men minn meg på at hvis det kommer noe sjukt på venstresiden igjen, så skal jeg dikte opp noe like ille om noe på høyresiden. Dette er piss og samme falske sammenstilling som er kjørt i en evighet. Koko-venstre er vanlige folk som påpeker økt høyredreining, propaganda og at ytre høyres innflytelse delvis går utenfor vår egen kontroll. Det gjør det, og det er et uttalt mål hos ytre høyre. Det er ikke magisk. Det er standardverktøyer fra aktivistkassa som andre politiske partier har brukt før. Det er selvfølgelig ikke noe koko eller ekstremt ved å påpeke det. Ikke la deg bli kverulert ut av ditt eget hode. Det du skriver som er rett hopper de over eller vrir på, skulle du skrive en liten feil, så fokuserer de på den, for å så tvil om resten. Det er ingen vits.

Skjønner ikke hva det vil si. Forklar meg.