Fustasjeopphengsforkobling

Nå gjør jeg ikke det lengre, men har gjort det tidligere. Nå har jeg "landet". Jeg tenker at alle religioner (inkludert ateisters livs- og verdenssyn) inneholder noe sant, men enten vi aksepterer kristendom, islam, sekularisme, marxisme, ny-spiritualitet eller naturalisme, aksepterer vi et verdensbilde som beskriver de andre som håpløst forvrengt. Jeg tenker ikke at ikke-kristne verdensbilder er fullstendig falske, men at man kan finne sannhet i hver av dem, men de kan ikke alle skildre ting slik de virkelig er. Deres konkurrerende påstander kan ikke alle være sanne samtidig. Naturalisme og sekularisme, for eksempel, benekter ikke eksistensen av det fysiske universet og vår evne til å kjenne det. Marxismen aksepterer vitenskapens betydning og relevans. Islam anerkjenner et skapt univers. Ny-spiritualister lærer at det er mer ved virkeligheten enn materie. Og alle disse ikke-kristne verdenssynene forstår i en eller annen grad viktigheten av å "redde" menneskeslekten. Kristendommen deler mange doktriner med andre religioner, men en stor skillelinje skiller imidlertid ikke-kristne verdenssyn fra kristendommen: Hva med Jesus? Kristendommen ser på Jesus som den sanne og levende veien. Han er nøkkelen til selve virkeligheten. Tidlige kristne var kjent som medlemmer av "The Way". Alle andre store verdenssyn foruten kristendommen avviser Jesus som frelser og herre. Noen benekter at han noen gang har eksistert. Dette er store forskjeller som ikke kan overses. Hvem er Jesus? Levde han på denne jorden for ca 2000 år siden? Var han Gud inkarnert? Kom han til jorden for å åpenbare Guds vilje for oss og for å redde menneskeslekten fra synd? Dette er viktige spørsmål. Som Paulus påpeker, lever eller dør kristendommen ved svarene: Er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. (1. Kor. 15:14). Derfor blir det nevnte vedrørende Det nye testamentet og Jesu død og oppstandelse så sentralt. Men en forutgående nøkkel er spørsmålet om Guds eksistens. Der mener jeg argumentene viser at monoteisme er riktig, og de store monoteistiske religionene er jødedommen, islam og kristendommen. Disse deler alle troen på en personlig skaper og designer av universet som er kilden til moralske verdier og som holder oss ansvarlig, men hovedgrunnen til at jeg er kristen (og ikke jøde eller muslim) er den jeg nevnte; Jesus. Den Gud som Jesus åpenbarte tror jeg altså er Gud. Noe jødedommen og islam benekter. Som er det store skillet mellom disse som de ikke kan ha rett om alle 3 samtidig. Vel, universet kan være deterministisk selv om vår bevissthet ikke er det. Det er først og fremst bevissthet og det mentale jeg tenker ikke kan være deterministisk, men så har du jo også kvantefysikken som er en merkelig greie. Dualister er realister hva gjelder en objektiv og fysisk virkelighet, mens interaksjonsdualister (som John Eccles) mener at det innerste selvet (eller sjelen eller bevisstheten) er knyttet til og interagerer med kroppen/hjernen - og så er det kroppen/hjernen (på sin side) som interagerer med den fysiske ytre virkeligheten. Eksakt hvordan vites ikke. Det er foreslått diverse, men jeg tror ikke vi kommer til å få fullgode svar på det, og det lever jeg greit med. Det som derimot irriterer meg er postmoderne transideologer som hevder at kjønnet sitter i sjelen. Det er lite som er så sikker biologisk kunnskap om mennesker som deres kjønn, mens vi liksom skal overse det og bare ta noen på deres ord, som om subjektive idêer eller følelser skulle være sikrere kunnskap enn biologi. Det henger virkelig ikke på greip. Mens andre igjen er idealister (eller platonister), og tror ALT er en mental konstruksjon (eller at de ikke-fysiske idėer er det essensielle). Uansett avviser man kroppen/biologi som essensielt tilknyttet kjønn på den ene eller andre måten. Mens andre igjen er materialister, men tror da at kjønnet sitter mellom ørene. Disse er heller opptatt av at kvinnelige hjerner kan være fanget i guttekropper eller omvendt. Til hva en biolog som Glenn-Peter Sætre svarer at slikt er vitenskapelige hypoteser som man ikke har funnet evidens for. Litt usikker på hva du mener, men man kan få argumenter ihvertfall som kan sette igang tankeprosesser i det minste. Jeg er enig at vi ikke har noen fasit hvis du mener et 100 % sant svar for eksempel. Slikt leverer heller ikke vitenskap, og selvsagt er tanker og resonnementer utilstrekkelige og sårbare for feil, men på noen områder blir det hva vi har å jobbe med. Jeg mener argumenter som dette viser problemet logisk: Bevisste opplevelser av farge, lukt, smak, tanker, følelser har helt andre egenskaper enn fysiske ting. De består ikke av elementærpartikler, har ikke utstrekning, kan bare observeres fra førstepersonsperspektiv, har ikke en bestemt lokalisering osv. Hjernen er ikke trist, håpefull eller kjærlig. Du er trist, håpefull eller kjærlig. Hvis to ting er identiske har de samme egenskaper, men fysiske ting og bevissthet har ikke samme egenskaper, og er derfor ikke identiske. Den som mener bevissthet er noe fysisk bør dermed forklare hvorfor det da har motsatte egenskaper av fysiske ting, fordi det er selvmotsigende å si at noe er identisk med noe fysisk samtidig som det ikke har samme egenskaper. Ellers skrev Khaldoun Sweis en god artikkel rundt temaet for en stund siden (legger det i spoiler ettersom det er langt, og ikke trenger å oppta så stor plass på siden her): Joda. Med fri vilje menes normalt ikke at vi er totalt fri fra all påvirkning. Det er derfor jeg har snakket om en betydelig nok fri vilje her tidligere. En aktør som har evnen til å velge, samt frihetsgrader å velge mellom, men som ikke betyr at vi er påvirkningsfrie. Det er jeg ikke enig i. Det kan hende at man blir så påvirket (f.eks. torturert) at man i praksis ikke får noe særlig annet valg enn å fortelle en hemmlighet f.eks, men i de fleste situasjoner kan jeg velge selv om jeg er påvirket. Jeg kan være påvirket av kroppen min til å kjenne sult f.eks. Kanskje til og med søtsug. Jeg kan velge å ikke spise enda, men etterhvert som tiden går blir det vanskeligere og vanskeligere. Går jeg å finner meg noen brødskiver kan jeg også velge om jeg vil ha noe sunnere på skivene enn Nugatti (selv om det fristet veldig akkurat nå). Så ytre eller indre påvirkning kan ha betydning for mine valg, men oftest kan jeg likevel velge. Opplever du det annerledes? Ja, fri vilje innebærer normalt sett ikke 100 % fri vilje. Det er ikke hva som menes. Ja, men det kommer an på, og få valg (om noen) er 100 % frie. Jeg svarte deg på dette: interaksjonsdualisme Det kunne friste, men samvittigheten motsa det, så jeg valgte å ikke gjøre det, men jeg kunne oversett samvittigheten og gjort det likevel. Opptil flere ganger. Jeg gjorde jo det den første gangen. Det var ikke sånn at jeg ikke skjønte at jeg stjal penger, men jeg lærte av en feil kan du vel si.

Høres ut som du gikk i spinn av å lese en setning. Det forteller i grunn litt.. Jeg bruker normalt sett å være temmelig nøyaktig når jeg skriver, men jeg burde skrevet "Ny-testamentet" istedenfor "Bibelen" ettersom det selvsagt er langt mindre historisk bekreftelse for hva man finner i Gamle-testamentet. Ikke så rart mtp hvor gammelt det er. Som derimot ikke betyr at det er usant, men fra omkring Kongebøkene begynner det å bli langt bedre. Derimot burde du kunne forstå utav lenken som var lagt ved - samt at neste setning dreide seg om Jesus - at selv om jeg skrev "Bibelen", så handlet det om Ny-testamentet, men det ser ut som feil ordbruk traff en nerve som nappet i den ateistiske ryggmargsrefleksen og fremprovoserte at biasen din også trådde frem. Lignende her. Ett ord (oppstandelse) ble tydeligvis for meget. Jeg skrev "elementer rundt" Jesu oppstandelse, som i og for seg er riktig, men burde skrevet "Jesu død og oppstandelse". Uansett handler alle de 3 punktene som nevnes i lenken som vist til om elementer rundt denne hendelsen: 1. På søndagen etter korsfestelsen ble Jesu grav funnet tom. 2. Etter sin død hadde ulike individer og grupper av mennesker opplevelser hvor Jesus viste seg for dem ved ulike anledninger. 3. Disiplene trodde plutselig Jesus oppstod fra de døde på tross av å ha all predisposisjon til det motsatte. Det er konsensus blandt historikere for at alle disse punktene anses som historiske fakta, men jeg er ikke lengre spesielt interessert i ateistiske nitpicking-diskusjoner rundt det. Det har jeg kastet bort altfor mye tid på før, men det bryr meg ikke om du er så uenig at "det ikke kan bli stående uimotsagt". Helt greit. Skriv i vei du sånn at (oh dear!) ting ikke blir stående uimotsagt. Jeg har lest slikt, samt hørt nok av foredrag, debatter, podcaster o.l. rundt temaet. Inkludert Bart Ehrman (som det virker som du har lagt en slags elsk på). En forsåvidt helt grei fagperson, men som noen ganger skriver noe i faglige publikasjoner, mens han finner på å skrive noe annet i populær-publikasjoner. Sikkert et godt salgstriks det, men da blir det viktig å også få med seg hva andre fagpersoner sier. Du henviste meg til en lang youtube-samtale med ham sist, men den hadde jeg allerede fått med meg. I tillegg til en respons hvor han ble kritisert for ting han sa der (som jeg viste deg til). Jeg vet ikke om du har fått med deg den, men poenget med den siterte setningen din ser ut til å handle om bias. Det bør man selvsagt være på vakt for, men det gjelder alle involverte (og ikke bare "apologeter"). Så du kan nok trygt rette kritikken din mot deg selv, og omformulere setningen din omtrent sånn: Du bør lese litt forskjellig bibelforskning og ikke bare fra populær-kritikere som starter med konklusjonen om at Bibelen er ukorrekt, før du påstår noe sånt. Sikkert ikke responsen du håpet på, og kanskje klør det også litt i skrivesåret nå igjen, men det fremstår for meg som at det ikke er jeg (eller "apologetene") som sliter mest med troverdighet, kritisk tenkning, ærlig sannhetssøken etc akkurat her.

Ok Tja.. både/og. Jeg opplever selv at jeg har fri vilje, og at andre også ser ut til å ha det. Dvs evnen til å kunne velge. I tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Dette henger godt sammen Bibelsk, men jeg har også studert disse emnene og skrevet mellomfagsoppgave om det onde/lidelsens problem. I tillegg til å ha lest filosofer og teologer i rundt 14 års tid nå kanskje, og følger litt med i faglige debatter, podcaster o.l. Litt mindre enn før, men dog.. Bibelen har en historisk troverdighet. Den sentrale personen (Jesus) er det også gode utenom-bibelske kilder på. Selv om skriftene i Bibelen selv også regnes som historiske dokumenter (i tillegg til religiøse skrifter såklart) som senere ble samlet sammen i en bok (Bibelen) på et senere tidspunkt. Det finnes også en del elementer rundt Jesu oppstandelse som anerkjennes som etablerte historiske fakta. Spørsmålet er hvordan man forklarer disse historiske faktaene. Tatt i betraktning at jeg tror Gud eksisterer, så tror jeg Bibelen har rett; Jesus var den han sa han var, og som stod opp fra de døde. Så jeg tror at den Gud som ble åpenbart av Jesus er Gud. Bibelen gir mening til den verden jeg ser. Det er en tro, men det jeg er mer sikker på er at det reduksjonistiske prosjektet som handler om å redusere bevissthet og det mentale ned til ren fysikk, ikke funker - noe det synes å bli større aksept for etterhvert. Fra boken Irreducible Mind: Toward a Psychology for the 21st Century fra 2007: Current mainstream opinion in psychology, neuroscience, and philosophy of mind holds that all aspects of human mind and consciousness are generated by physical processes occurring in brains. Views of this sort have dominated recent scholarly publication. The present volume, however, demonstrates empirically that this reductive materialism is not only incomplete but false. Thomas Nagel sa det slik: The reductionist project usually tries to reclaim some of the originally excluded aspects of the world, by analyzing them in physical - that is, behavioral or neurophysiological - terms; but it denies reality to what cannot be so reduced. I believe the project is doomed - that conscious experience, thought, value, and so forth are not illusions, even though they cannot be identified with physical facts. Så jeg tror mer i retning av John Eccles og Karl Popper som begge var interaksjonsdualister. Eller kristne filosofer som Richard Swinburne, J.P. Moreland, Alvin Plantinga og William Lane Craig. Som alle er substansdualister. Vi er jo ikke komplett forskjellige, men noe forskjellighet må forventes ettersom vi er ulike individer med ulike bakgrunner. Det blir nokså spekulativt å si noe om hvorfor en ble rusmisbruker og en ble drapsmann, men noe tror jeg er biologisk, noe er personlighetsrelatert, naturlige talenter, frie valg man gjør, miljøet man befinner seg i. Sammen med diverse tilfedligheter man havner borti underveis. Så en lett blanding av flere ting gjør at vi er forskjellige tror jeg. Fra det innerste selvet/sjelen/ånden. Der må viljen befinne seg og komme ifra tror jeg. Hvordan valget ble dannet? Det blir vanskelig for meg å kunne si hvilke ønsker, intensjoner, følelser, drømmer, tanker etc noen har for å velge å gjøre noe, istedenfor å la være, men jeg har forsåvidt stjålet noen småpenger fra mine foreldre da jeg var mindre. Grunnlaget for at det hendte (om jeg husker riktig) var at jeg fant en boks med ti- og femti-øringer, og tenkte at jeg kanskje kunne ta noen for å kjøpe meg litt snop, og at det var så mange av dem at det sikkert ikke gjorde noe. Så altså en blanding av tilfeldighet (fant en boks), snope-syke, og at det uansett sikkert ikke fikk noen betydning. Det utgjorde grunnlaget for å ta det valget, men betydning fikk det. Ikke i form av at jeg ble oppdaget, men at det plaget meg såpass i min samvittighet at jeg aldri gjorde noe sånn igjen. Men jeg opplevde samtidig at jeg ikke måtte la meg styre av min samvittighet, men altså kunne stjålet mer penger dersom jeg ville ta det skrittet.

Ok, men det gjør jeg ikke. Jeg ser du kutter i det jeg skriver når du siterer meg, og jeg vet ikke hvor godt og nøye du leser og tenker igjennom det som står der. Vanskelig å si ettersom du ikke interagerer ordentlig med mye av det jeg skriver til deg. Mistenker du misser poenger. Du ba meg først korte ned svaret, for deretter si at jeg hoppet over ditt poeng, men poenget ditt er besvart. Både kort og mer detaljert. Det er vanskelig å vite hva du foretrekker. Det synes å være noe en dag, mens noe annet en annen. Det har jeg heller ikke hevdet. Det er skrevet for å forklare deg relevante poeng i hele sammenhengen. Jo, du har egentlig hevdet det, men i en veldig nedforkortet utgave. Jeg utbroderte bare mer av hva det egentlig vil si. Jeg forklarte deg at eksempelet ditt bare var 1 type misbruk av fri vilje, men at det kunne vært nevnt utallige andre eksempler som er logisk mulig å løse på tilsvarende måte som du skisserte. Hvis Gud er Gud (altså et maksimalt stort vesen) så vil alle slike eksempler kunne benyttes på samme måte og til samme formål som du skisserte. Hvor man hevder (som du) at "Gud er skyldig, Gud bryr seg ikke, Gud gjør mye galt"). Dermed (med din løsning; Du må komme med livbøyen til meg Gud..) ender du til slutt opp i at ingen gjør noe galt i det hele tatt. Eller at ingen kan gjøre noe galt i det hele tatt. Fordi Gud må jo komme for å "redde dagen" og stenge av for disse mulighetene hvor mennesker kan komme til å misbruke sin frie vilje. Hvis ikke så er det Gud som er skyldig, bryr seg ikke etc. Om mennesker misbruker sin frie vilje litt ulikt er ikke det relevante poenget, men AT de misbruker den. Enten det gjelder skipbrudd, barn som blir misbrukt, krig og elendighet, eller annet. Dette burde nå være tydelig, men om det ikke er det enda så kanskje denne hjelper: Jeg snakket om ditt konkrete eksempel, men utbroderte også mye mer utover det. Nettopp for at du skulle forstå lettere, men det ser ikke ut til å gå inn. Jaja.. får gjøre et siste forsøk. Jeg har alt gjort dette. Med ditt eksempel, samt lagt på mange mange fler. Hvis du mener at Gud KUN skulle stanset friheten til å misbruke barn. Altså steppet inn i dine tankebaner og stanset dem like før du tenkte slike tanker, men ikke stanset andre og lignende tankebaner, så virker det nokså arbitrært og løser egentlig ikke problemet - som har med fri vilje å gjøre. For du sitter fremdeles igjen med muligheten til å utøve ondskap og forårsake lidelse, og for hver gang du gjentar argumentet ditt, og foreslår samme løsning om at dette er bare et unntak, så sitter du til slutt igjen med en verden hvor ingen kan misbruke sin frie vilje til å gjøre noe galt. Og jo mer du innskrenker menneskers frihet, jo mindre betydelig står også mennesket fritt til å være et selvstendig individ som kan forme egen karakter etc, så det må være snakk om en betydelig nok frihet (noe de fleste av oss verdsetter høyt). I tillegg (som jeg ikke tror jeg har nevnt). Ifølge Bibelen så opererer Gud som en god og positiv kraft i menneskers indre samvittighet, men ikke på en tvingende måte som fratar dem muligheten til å gjøre ting som er mulige å gjøre i en verden som vår. Likevel finnes det individer som overser sin egen samvittighet for å oppnå egen vinning, nytelse, sex, penger, makt, eller whatever floats your boat.. Et kjent eksempel er utroskap. Første gang er alltid den vanskeligste, men etterhvert som man gjentar ting så korrumperer man seg selv sakte men sikkert litt etter litt, og kan samtidig flytte grenser for hva man finner akseptabelt. Mens man finner på unnskyldninger for at "akkurat nå hadde jeg gode grunner for akkurat dette her..". En annen finurlig ting. Hvorfor er man så opptatt av å finne på unnskyldinger? C.S. Lewis skriver mesterlig om det: Vi kan ha alle slags mulige unnskyldninger. Den gangen du var så urettferdig mot barna, var du så trett. Den litt grumsete forretningen, den du nesten hadde glemt, ble gjort når du var i en lei knipe. Og det du lovet å gjøre for gamle hvem-det-nå-var, og aldri har gjort, du ville aldri lovet det om du hadde visst hvor forferdelig knapp tiden ville bli. Og når det gjelder din oppførsel mot din kone (eller mann) eller søster (eller bror) - ja, jeg ville ikke forundre meg over den hvis jeg visste hvor irriterende de kunne være - og hvem i all verden er nå forresten jeg? Jeg er akkurat maken. Jeg lykkes ikke i å holde moral-lovene særlig godt, og i det øyeblikk noen forteller meg det, begynner jeg i tankene på en rekke unnskyldninger. Akkurat nå er det ikke et spørsmål om det er gode unnskyldninger. Saken er at de er enda et bevis på moral-lovene, enten vi liker det eller ikke. Hvis vi ikke har noen tro på anstendig atferd, hvorfor skulle vi så være så ivrige etter å komme med unnskyldninger for at vi ikke har oppført oss anstendig? Sannheten er at vi tror så sterkt på anstendighet - vi føler trykket av loven så sterkt - at vi ikke kan holde ut det faktum at vi bryter den, og følgelig prøver å skyve ansvaret fra oss. Nei, og her lurer jeg på om du misforstår. De er ikke tvunget til noe mer enn idag, men til noe mindre enn idag. En mindre betydelig fri vilje (som nevnt). Jeg svarte deg på følgende påstand fra din side: Men det du sier her, er altså at Guds mål med mennesker er at de fritt skal kunne velge å elske ham, ikke at mennesker skal unngå unødig lidelse eller ha gode liv. Dette er ikke hva jeg sa, og det er heller ingen motsetning (slik du fremstilte det som). Altså at det er Guds mål å elske ham, og ikke Guds mål å unngå lidelse eller ha gode liv. Dette understrekes jo også av din neste setning: En gud som er mer opptatt av at han selv skal tilbes enn at menneske har gode liv og unngår unødig lidelse er en gud det er all grunn til å kritisere. Men dette er altså ikke hevdet. Som jeg skrev er det fullt mulig å ha begge deler som mål. Det er jo også hva Jesus oppsummerer som "det største bud"; Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, samt elske din neste som deg selv. (Matteus 22:37-40) Jeg sier at ondskap er en konsekvens av menneskers frie valg, men frie valg innebærer ikke muligheten til å ufeilbarlig velge det Gode. Så selv om et menneske ikke synder, så kan dette menneske synde. Det er altså mulig for et menneske å synde. Eller misbruke sin frie vilje. Også til å påføre andre lidelse. Er du uenig i noe av dette? Altså gitt hva du kritiserer (dvs Bibelens Gud). Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig her? Hvorfor Gud gav oss fri vilje? Fordi det er den eneste tingen som muliggjør envher kjærlighet, godhet eller glede som er verdt å ha (ref Lewis-sitatet). Hvis dette ikke gir mening for deg så kan jeg neppe hjelpe deg, men det gir absolutt veldig god mening for min del, og det synes å være akkurat slik verden også er skrudd sammen. At Gud ønsker at vi fritt skal velge å elske Ham innebærer heller ikke at Gud ikke også ønsker at vi skal være god mot vår neste (eller unngå unødig lidelse eller ha gode liv). Det er ingen motsetninger her, noe du jo sier du er enig i, så jeg skjønner virkelig ikke hva du forsøker å si. At jeg har sagt at Gud kan bruke ondskap og lidelse til noe godt? Hvordan skulle det motsi noe av dette her? Det følger ikke på noen måte såvidt jeg kan se. Jeg mistenker at du ikke leser og tenker ordentlig igjennom det som skrives til deg, og tenker at dette kanskje blir siste innlegg ettersom jeg ikke kan sitte å forklare det samme med teskje igjen og igjen. Og uten at jeg klarer å se utav responsen at du forstår hva jeg skriver, eller at jeg klarer å se hva det er du egentlig lurer på utover det som blir sagt til deg. Selvsagt er ikke mennesker allmektige, men vi kan likevel fjerne eller ihvertfall minske lidelse (også etter en operasjon). Eller fordi vi rett og slett tillater lidelse i folks liv. Som alt nevnt i første innlegget til deg. Men herlighet da mann.. Jeg har jo skrevet om dette i innlegget du siterer fra (selv om du utelot det). Hvis du leser der så slipper jeg å gjenta det. Dette er også en stråmann btw. Jeg har ikke hevdet at lidelse fører til det bedre. Ordet KAN betyr at det KAN føre til noe godt. Ikke at det fører til noe godt slik at "jo mer lidelse, jo bedre". Så dum er jeg virkelig ikke. Noe lidelse kan føre til noe godt/det bedre. Forstår du det nå? Det betyr ikke ALL lidelse. At noe er "unødvendig lidelse" innebærer at man (som menneske) kan skille hva som er nødvendig og hva som er unødvendig. Hvordan vil du gjøre dette uten å være allvitende? Igjen.. KAN føre til noe godt. Om det er så er døden til en liten baby som fører mor og far tettere sammen ved å dele sorgen, eller hva det skulle være. Jeg har også vist til flere skolerte, så du må bare slå opp om du er nysgjerrig på mer. Jeg har ikke kommet med så sterke påstander. Du er nok langt nærmere der. Så det synes heller som du prater om deg selv (men i motsatt forstand); at Gud er skyldig, bryr seg ikke, gjør mye galt etc. Du hever deg jo rett og slett over Gud og dømmer Ham. Da er det du som har bevisbyrden (og husk ditt eget premiss; Bibelens Gud). Jeg er helt enig i at ting kan virke helt unødvendig, men å gå fra det til at det er helt unødvendig har ikke jeg grunnlag for å kunne si. Jeg vet derimot at mennesker har tenkt lignende type tanker før, hvor man trodde så godt om egne evner, men som viste seg å være riv ruskende galt. Nei. Det blir som at du hevder at det kun finnes svarte og hvite sauer, mens du ikke kan vite det. Det kan også finnes andre farger. Nå er sauer en altfor enkel analogi i denne sammenheng. Vi har jo sånn noenlunde oversikt over hvilke farger sauer forekommer i, men dette illustrerer heller mitt poeng (vil jeg si) når du flytter det ut i en langt langt større og mer komplisert verden som du absolutt ikke har forutsetninger for å vite stort om. Dette er jo også direkte Bibelsk; noe Gud forteller Job (som nevnt). Et moralsk problem for Bibelens allmektige Gud er begrunnelsen din (ikke bare en allmektig gud), og så kan du selvsagt ikke sette likhetstegn mellom mennesker og Gud. Mennesker er ikke maksimalt store vesener. Jeg regner med du skjønner at når vi snakker om Bibelens Gud så snakker vi om en allmektig og allgod Gud (det største tenkelige vesen)? Det innebærer at det også er et logisk problem. Hvis Gud er allgod, allvitende og allmektig - hvorfor finnes da ondskap/lidelse? Er ikke det kjernen i hva du klager over? Hvorfor redder han ikke de skipbrudne i nød osv? Hvis Gud ikke er allgod så er der ikke noe logisk problem her, men du hevder jo ikke at Gud ikke er allgod. Du har også hoppet over å begrunne og forklare meg hvordan du vet at noe er galt. Hva godt og ondt er. Hva eller hvem som avgjør og forankrer dette. Før du har gjort det gir egentlig ikke spørsmålene eller anklagene dine mening. Det blir da bare en slags postmodernistisk variant av moral. På lignende måte som trans-aktivistene ikke vil svare på hva en kvinne er, men likevel bruker ordet som om det skulle gi mening. Du skriver derimot noe i et svar til en annen bruker her: Jeg ser ikke noe galt i å selv definere godt og ondt, i hvert fall ikke når man (slik jeg er), klar over at det moralske målet jeg definerer godt og ondt ut fra, er et rent subjektivt moralsk mål (i mitt tilfelle: mest mulig glede og minst mulig lidelse). Så det er DU som definerer godt og ondt? Men dette er selvsagt kun subjektiv moral (som du sier). For du er jo ikke moralens objektive standard for alle skapte vesener, eller? Det er selvsagt ingen som nekter deg subjektive meninger, men slikt har liten verdi om du ikke kan vise hvorfor og hvordan din subjektive mening også har objektiv betydning. Hva du finner glede i... Trenger jeg, Ola eller Kari bry oss med det? Hvorfor det isåfall? Burde vi bry oss om den menneskelige blomstringen til andre mennesker? Hvorfor det? Hva med sadisten og psykopaten som finner glede i å torturere andre? Eller voldtektsmannen som nyter å voldta? Tar de feil? Er det sant? Sannhet er det som korresponderer med virkeligheten, så hvilken virkelighet er det som foranker dette? Objektivt sett. Hvorfor burde vi redde skipbrudne i nød? Hvorfor burde vi bry oss om noen misbruker barn? Dette er dine eksempler. Merk at jeg ikke hevder dette er noe vi ikke burde bry oss om. Bare at du opererer med en ontologisk subjektivt forankret moral i deg selv, men som om denne var objektivt gjeldende (inkludert for Gud). Som blir inkonsistent. Er moralen subjektivt forankret i deg så betyr det isåfall at det ikke finnes noen objektiv moral, men bare din subjektive synsing, men da faller også argumentene dine i sammen. Hvis det bare er "sant for deg" så betyr jo det at det ikke er sant for andre. Så hvorfor bryr du deg da om å hevde disse tingene i første omgang hvis dette kun gjelder for deg, og ikke for andre? Når alt kommer til alt så viser slikt at du ikke egentlig tror at moral bare er en subjektiv "smak og behag"-greie. Ettersom du åpenbart mener at det finnes moral som også gjelder for andre enn deg selv (som i å hjelpe skipbrudne eller barn i nød). De fikk eksplisitt beskjed om dette, og om konsekvensen hvis de likevel gjorde det, så du tar feil. Selv om de kanskje ikke helt forstod hva konsekvensen innebar (antakelig for komplekst for dem til å forstå), så visste de at det var noe de ikke skulle gjøre. De skulle bare stole på Gud, det var alt (altså likt som med Job). Det blir litt som et barn som fint kan lære å ikke ta på varmeovnen, selv om barnet ikke helt forstår hvorfor det ikke skal gjøre det. Noe som muliggjorde at de også hadde reell og betydningsfull fri vilje til å adlyde Gud eller ikke. Hvor de istedenfor valgte å høre på løgneren. Ellers har du utelatt at Gud også visste hvordan en slik "akterutseiling" også kunne reddes (som tidligere nevnt). Jeg leser nok neppe historien like bokstavelig som deg, selv om jeg tar den seriøst. Både jordskjelv, vulkaner og sykdommer fantes nok lenge før dette. Eko-system (som alt nevnt). Igjen en stråmann, men jeg sitter ikke som en sutrekopp og forarger meg over at det hele er Guds skyld. Jeg forsøker heller å glede meg over hva Gud har skapt og livet har å tilby, og tar ansvar for mine egne handlinger, og forventer at andre tar ansvar for sine. Hjelper til når jeg ser andre trenger det osv. Jeg forventer heller ikke at Gud skulle steppet inn hver eneste gang noen gjorde noe galt eller ble skadet. Isåfall ville dette gjort virkeligheten om til et slags spøkelseshus, hvor i det øyeblikket noe ille var iferd med å skje, så kom Gud til unnsetning som en slags kosmisk Supermann. Jeg tror selvsagt også at mirakler forekommer, men ikke som hverdagskost. Samt at det forekommer kamper om våre sjeler på et åndelig plan, noe det er svært vanskelig for et menneske å vite stort om. Men et gammelt indianer-ordtak sier det godt om hvordan man kjenner på ting i sitt indre, og hvordan man kan bruke sin frie vilje: Inside of me there are two dogs. One of the dogs is mean and evil. The other dog is good. The mean dog fights the good dog all the time. When asked which one wins I answer, the one I feed the most. Lidelse finnes helt klart. Om den er unødvendig, og hvor unødvendig den er, det blir en annen sak, men at du har låst deg til enten/eller får bli din sak. Det kommer an på hvilken verden Gud ønsker, med avveininger av hva som er mer verdifullt enn noe annet, og med forbehold om at man ikke alltid kan få i både pose og sekk. Gud har også ifølge Bibelen (som nevnt) skapt andre verdener. Eller andre vesener direkte i "himmelen" om du vil. Altså engler, men også de hadde frie viljer til å gjøre sine egne valg, og noen av dem valgte å følge Lucifer i hans opprør mot Gud (skal vi tro Augustinsk lære). Men det betyr ikke at Gud også kan ønske å skape vår verden, som vil innebære andre typer vesener enn engler. Jeg tror Gud eksisterer, og mener det er gode grunner for å tro det. Gud må nødvendigvis være allgod hvis han er Gud og verdig tilbedelse, slik Bibelen skisserer. Jeg unnskylder ikke lidelse, men finner troverdige nok grunner til å forstå at "det ondes problem" ikke er det siste ord i saken. Det er altså mulig å finne forskjellige typer løsninger til slike problemstillinger, og da blir det viktigere å danne seg et bedre helhetsbilde ved å se på summen av den type argumenter oppimot hva som peker for Guds eksistens.

Da må du gjerne vise dette logisk. Jeg er helt uenig, og finner ikke dine betraktninger her spesielt dype eller som grunn til å mene noe annet. Dette er jo akkurat hva vi har feiret nå i julen. At det ble født oss en frelser. Så kapteinen "steg ned" for å redde alle de skipbrudne. Det er bare å strekke ut hånden. Ja.. ifølge Bibelen (ditt premiss). Akkurat den analogien med et skip i nød illustreres i en sang Elvis holdt kjær. Han ba sine venner og harmoni/støttesangere synge The lighthouse gjentatte ganger. Skal du kritisere Bibelens Gud (premisset du selv har satt) så må du gjøre det på Bibelens premisser. Noe annet blir uinteressant. Det var ingen "falleferdig flåte" de ble plassert på. Alt ble skapt godt (Edens hage), men de lot seg lure og (vel vitende) gjorde de det eneste de fikk beskjed om å ikke gjøre. Som førte til fall. Noen mener at Gud ikke visste dette, men jeg finner ikke det troverdig. Guds allvitenhet innebærer at Gud visste at dette ville skje mener jeg, men viten forårsaker ikke noe. Det var mennesket som valgte etter sin egen vilje. Samtidig visste også Gud at det fantes en redning (som nevnt). Gitt en verden hvor frie individer synder så kunne Gud selv gi sitt liv for vår synd, og slik også demonstrere den største mulige kjærlighet. Dette Bibelske poenget (som også Alvin Plantinga bl.a. viser til) skildres i filmen The Shack: Dermed er dette feil på begge punkt, men løsningen involverer å ta imot den utstrakte hånden. Som igjen bare bringer tilbake til det du siterer fra. Naturen er et økosystem hvor ting henger sammen for å fungere. Fungerte det ikke slik ville verden vært annerledes, men det er sikkert enklest å skylde på Gud for at du finnes i det hele tatt? For dersom verden var annerledes ville også du vært annerledes (eller med andre ord; du ville ikke vært deg). Du kunne med andre ord ikke vært til i en annen verden (akkurat som du er). På lik linje med alle andre. For å illustrere så er du et resultat av en gigantisk lang rekke av hendelser i et miljø som er akkurat som det er. Bare en liten endring kan føre til store forandringer. Dette illustreres f.eks. i filmen Sliding Doors - hvor karakteren får 2 helt ulike liv avhengig av om vedkommende rekker et tog eller ikke. Dette toget kunne i prinsippet blitt erstattet med mye forskjellig. For eksempel av at din steinalder-forelder møtte på en løve en eller annen gang iløpet av livet, eller at han oppdaget en fisk i elva en gang. En fisk som var der akkurat da fordi A, B, C, D etc etc. Eller at noens bestefar fikk en betongkloss over foten under et jordskjelv - som ble grunnen til at hans fremtidige kone stoppet opp for å hjelpe ham, og slik oppstod søt musikk. Slike ting er umulig å si og holde oversikt over for noe menneske, men du vet tydeligvis hvilken verden en allmektig og allvitende Gud burde ha skapt... men skaper Gud X må resten av verden også forholde seg til X. Man får sjelden i pose og sekk ute i virkelighetens verden. Vi sliter med å bare klare å lage et feilfritt IT-system, men en hel verden.. hvordan i all verden skulle et menneske ha noen forutsetning for å si stort om slikt? Som bringer tankene tilbake til Bibelen og Job's bok. Gud forteller ikke Job hvorfor han gjennomgår så mye lidelse, men indikerer at kompleksiteten er for stor for Job til å forstå, og gir istedenfor Job grunn til å stole på Gud mens han gjennomgår lidelsen. Gud står selvsagt bak alt (som skaper), men det betyr ikke at Gud er aktøren som står for at alle steiner detter ned fra fjell. At alle snøskred, jordskjelv, lynnedsslag, hengende istapper, høye bølger eller grantrær som blåser ned ender opp som de gjør. Uansett - samme hva du nevner, så har Gud allerede "steget ned", og tatt del i denne verdens lidelse, og gitt deg muligheten til å ta imot ham. Ihvertfall ifølge Bibelen, hvis vi skal forholde oss til den (som vi jo skal her).

Heisann og godt nytt år! Da har jeg litt tid til å svare deg igjen.. Jeg hoppet da ikke over dette? Jeg skrev bare i korte trekk (siden du tilsynelatende ønsket det). For å omskrive litt, og si det samme på en annen måte, så er det logisk umulig å tvinge noen til å fritt velge noe. Hvis du tvinges til noe så er det per definisjon ikke fritt valgt. Det innebærer ikke nødvendigvis at man er fullstendig fri til hva som helst. For å ha meningsfull fri vilje trengs heller ikke det. Bare nok til å muliggjøre det å være et selvstendig individ. Altså et individ som kan ta ansvar for seg selv, sine handlinger, gjøre veivalg, og det å være istand til å forme egen karakter. Uten frihet så opphører man å være et selvstendig individ i slik forstand. Da er man bundet av tvang eller kausalitet. Man kan forsåvidt unnslippe tvang, kasualitet eller determinisme ved å hevde at man styres av tilfeldigheter (som kvanteprosesser). Da blir det jo ikke "trekk-tvang" (må gjøre X), men heller ikke tilfeldighet innebærer at man har tatt egne selvstendige beslutninger. DU var jo ikke involvert. Ingenting ble valgt av deg, men bare en tilfeldig prosess som du ikke hadde noen kontroll over. Det å gå fra en påstand om at naturlovene er ikke-deterministiske til at de er styrt ved fri vilje blir feil. Ettersom fri vilje krever flere egenskaper enn tilfeldighet og determinisme. Som nevnt krever det eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Enten må Gud tillate mennesker slik type frihet, eller ikke. Da kommer vi inn på hva slags verden Gud ønsker å skape. Hva som er mer verdifullt å ha enn ikke å ha, og lignende. Hvis Gud, hver eneste gang noen tenkte en ond/gal/feilaktig tanke, infiltrerte din frie tanke og styrte den i riktig retning, så er du (i praksis) fratatt din frihet. Som igjen innebærer at det å gi deg slik frihet i utgangspunktet var meningsløst. Skulle du helst sett at verden var slik? At Gud styrte alle og enhver hver eneste gang noen "tråkket feil"? Det ville gjøre Gud til en "puppet-master" isåfall. Noe som også blir uforenelig med all-godhet og kjærlighet (som er den Gud bibelen beskriver og som vi snakker om). Ettersom ekte kjærlighet må være fritt valgt. Derav C.S Lewis sitatet: Why, then, did God give them free will? Because free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having. Det er logisk mulig å forestille seg det du sier. Teoretisk sett er det selvsagt mulig å se for seg verdener hvor mennesker kun ønsker å gjøre det gode. Eksempelet ditt er bare 1 type misbruk av fri vilje. Man kunne nevnt utallige andre eksempler som kunne "løses" ved slik teoretisk forestilling. Til slutt kunne man forestilt seg at man endte opp med at ingen gjør noe galt i det hele tatt. Aldri. At Gud altså skapte mennesker slik at de kun valgte det Gode (med stor G). Altså med egenskapen moralsk perfeksjon. En egenskap som synes å ha sin riktige tilhørighet i et maksimalt stort vesen (Gud). Så om Gud skulle skape vesener som ufeilbarlig alltid valgte det Gode, så ville det i effekt bety å skape en annen Gud. Men det er logisk umulig ettersom Gud ikke har noen årsak (er uskapt/evig), og allmakt ikke innebærer evnen til å gjøre det logisk umulige. Mennesker er heller ikke maksimalt store vesener så her skurrer mye. Altså; det er logisk mulig (som ikke er det samme som metafysisk mulig eller plausibelt) for mennesker å alltid velge det Gode (å aldri synde), men mennesker mangler evnen til å ufeilbarlig velge det Gode. Selv om de ikke synder, så kan de. Man er altså istand til å synde selv om man ikke gjør det. Viljens frihet krever ikke i seg selv friheten til å gjøre ondskap (Gud kan ikke fristes av det onde; Jakobs brev 1:13), men hva gjelder begrensede personer (som mennesker) innebærer frihet til å gjøre betydelige moralske valg nødvendigvis evnen til å velge ondt så vel som godt. Som også vil si at man er istand til å være et selvstendig individ som kan forme egen karakter. Man kan velge kjærligheten eller hatets vei. Fortelle sannheten eller lyve. Være utro eller trofast. Stjele eller betale for seg. Tilgi eller mure seg stadig sterkere inn i en festning av bitterhet osv osv. Jeg har ikke påstått at jeg kjenner Guds indre ønsker som om jeg var et allvitende vesen. Jeg går utifra Bibelen (et premiss du har satt selv). Hvor du hevdet at det er Guds feil, at Gud ikke bryr seg, og til og med hever deg over Gud (sitat: "mye Gud gjør som er galt..") som om du var den moralske standarden også Gud måles oppimot. Det har du naturligvis fri vilje til. Jeg skrev i første svar til deg at "DERSOM Guds høyeste ønske er at flest mulig oppnår frivillig frelse...". Det er et premiss jeg bygger argumentasjonen på også i videre svar til deg, og det er ganske enkelt å finne dekning for dette i Bibelen. Å besvare det med at jeg da hevder å kjenne Guds indre ønsker blir ja.. merkelig for å si det mildt. Det er ingen motsetning mellom disse 2. Det er mulig å ha flere mål, men hvor hovedmålet er "to glorify God and enjoy Him forever" som The Westminster Shorter Catechism sier. Hvis det er godt for mennesker å tilbe Gud, er det noe problem da? Du står fritt til å avstå. Men Gud er ikke en slags "ånden i lampen" som man maner frem ved korrekt gnikking for å få sine ønsker oppfylt. Du må leva ditt liv sjøl, men eg vil leva med deg... som Bjørn Eidsvåg synger så fint. En analogi for å vise at også vi tillater lidelse i folks liv for å (forhåpentligvis) oppnå et høyere gode, men verden burde, ifølge deg, heller vært slik at Gud kom for å redde dagen til enhver tid? Som om Gud var din tjener (eller som "ånden i lampen"). En slik verden ville være rar, meningsløs (hvorfor bry seg om at ting kan ha konsekvenser hvis Gud bare fikser biffen uansett?) og manglet verdifulle ting som allerede nevnt; "..setter oss istand til å forvalte ting selv på en god måte og muliggjør det å kunne utvise godhet, kjærlighet, omsorg, heltemot og andre dyder som gir mening og verdi til tilværelsen og våre liv". Så er det jo også sånn at Gud også helbreder (ifølge både Bibelen og en rekke mennesker som opplever slikt). Noe også Jesus og hans følgere gjorde, men vi vet ikke når og hvordan slikt skjer. Gud (i Bibelen) har ikke lovet at verden er en slags evig "lykke-trip", fri for all motgang, sorg og lidelse, men Gud steg selv ned og tok del i lidelsen ved å ofre seg for vår skyld. "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." - Johannes 3:16. Du trenger ikke tro det, men det er hva Bibelen sier (som er premisset du satte). Hvor i all verden har jeg hevdet at all lidelse er til det bedre? Lidelse og ondskap er ikke bra. Det er ikke hva jeg har sagt i det hele tatt. Jeg har ikke hevdet at det er nødvendig noe sted. Jeg har hevdet at det er en konsekvens av verden vi lever i. Som Gud også kan bruke til noe godt, og som også vi er istand til å kunne utgjøre en forskjell i. En verden hvor menneskets frie vilje ikke er den eneste frie viljen som er blitt skapt. Dette tilhører også Bibelen, og noe du derfor må forholde deg til skal du kritisere den på dens egne premisser (som du jo sier du gjør). Hvordan skal jeg svare på det? Jeg er ikke allvitende og vet hverken hvem din mor er eller hvilke smerter hun led av. Jeg sier at smerte er nyttig fordi uten smertereseptorer kan man fort bli uforsiktig, ødelegge kroppen sin, og i verste fall dø. At noe er nyttig betyr ikke at det ikke kan gjøre vondt. Jeg sier heller ikke at vi ikke skal gjøre noe for å avhjelpe noen som lider (tvert imot!). Eller burde vi ikke kjent smerter på kroppen i det hele tatt? Hvordan skal jeg vite det? Man kan lære mye av både smerte og lidelse. "What doesn't kill you, makes you stronger" er eksempelvis et kjent visdomsord. Det betyr ikke at jeg vet hva din mor, eller du, skulle ha lært av slikt. Neida. Du kommer med en rekke stråmenn og ting som skal vekke emosjonelle følelser. Ja, lidelse og ondskap (relatert til Gud) er emosjonelt vanskelig (som alt nevnt), men anses ikke lenger for å være noe logisk problem. Nei, jeg sier at det er en konsekvens av verden vi lever i. Og rent logisk kan du sette all mulig lidelse oppimot en uendelig/evig gevinst, og uansett hvordan du kvantifiserer "noe" tidsavgrenset oppimot uendelig så er uendelig uansett uendelig mye større enn et hva som helst "noe". Så Gud kan altså kompensere for hva som helst i all evighet. Pascal sier det slik: Everlasting joy in return for one day's effort on earth. Selv om Jesus gikk rundt på jorden og helbredet syke, gav blinde synet tilbake, fikk lamme på beina igjen, stumme til å tale igjen, mettet sultne, forsvarte undertrykte, vekket døde til live igjen, gjenoppstod selv fra de døde, og drev ut onde ånder - så var selv ikke det nok for flere av dem. Tvert imot anklaget de Jesus for det, men merk at de ikke anklaget ham for lyve om noe han ikke hadde gjort, men for å gjøre dette på feil dag eller i kraft av Djevelen (Matteus 12). Nokså lignende historier er en gjenganger i det gamle testamentet, hvor Gud redder og hjelper, men mennesket faller likevel fra. Igjen og igjen og igjen. Moses ledet folket ut av slaveri, men selv etter å ha opplevd alle miraklene begynte de likevel å tilbe en gullkalv ute i ørkenen. Stråmann igjen. Jeg har ikke sagt at det kun venter en belønning senere. Tvert imot har jeg sagt at man har ansvar for egne handlinger og muligheten til å gjøre noe for å motvirke ondskapen og lidelsen. Altså i tillegg. Akkurat slik Jesus eksemplifiserte gjennom sitt liv og virke, samt sin død og oppstandelse.

Nå ser jeg ikke helt hvordan det jeg har sagt skulle være negativt. At man har ansvar for egne handlinger, og mulighet til å gjøre noe for å motvirke ondskap og lidelse er da ikke negativt, men det meste kan misbrukes. Så det samme kan du si om hva som helst av ideologi, inkludert ateisters verdenssyn, forklaringer og begrunnelser for å bare stå opp om morgenen å gjøre noe i det hele tatt. Selve ideen om at vi ikke skulle ha fri vilje er i seg selv negativ, og har samfunnsskadelige konsekvenser. Selv ateister som Daniel Dennet vet det: Det er ikke bare kristen tro som har å gjøre med ondskap og lidelse. Ondskap forsvinner jo ikke om man har et annet livssyn. Kristen tro forkynner derimot at kjærligheten har overvunnet ondskapen. Sannheten setter fri. Rettferdigheten vil seire. Hvilket håp kan en ateist gi til den som ligger for døden? Eller til den som har mistet sitt barn? Mye av dette går på et emosjonelt plan, det er riktig, men ikke bare det. Det er jo positivt om Gud kan være psykologisk støttende. Samtidig er det heller ingen motsetning mellom det og at Gud også er en objektiv virkelighet, som isåfall betyr at meningen med livet også har objektiv betydning. ...even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man's achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins -- all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul's habitation henceforth be safely built. Unless you assume a God, the question of life's purpose is meaningless. - Bertrand Russell

Jeg prøver bare å forklare litt ordentlig, Selv foretrekker jeg det, men skal prøve å være kortere. 1 Fri vilje innebærer (som nevnt) eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Hvis du tror Gud styrer ens ønsker så besvarer CS Lewis dette slik: God created things which had free will. That means creatures which can go either wrong or right. Some people think they can imagine a creature which was free but had no possibility of going wrong; but I can't. If a thing is free to be good it is also free to be bad. And free will is what has made evil possible. Why, then, did God give them free will? Because free will, though it makes evil possible, is also the only thing that makes possible any love or goodness or joy worth having. Det er logisk umulig å tvinge noen til å fritt velge noe. Gud ønsket selvstendige, frie mennesker som ønsket å følge Ham av egen vilje, ikke "roboter" som fulgte ham fordi de var "programmert til det". Det hadde jo ikke vært noe poeng i at Gud skulle spørre "Elsker du meg?", hvorpå Han trakk i trådene og mennesket responderte "Ja Gud, vi elsker deg". Elsker man noen tillater man dem frihet. Gud elsker alle, og ønsker at alle skal motta frelse, men om man fritt velger å avvise Ham, på tross av Guds forsøk på å redde en, så står man fritt til det. Gud kan gi folk ønsker, men premisset i hele greia er at Gud er allgod, og er ikke som en "puppet-master" som tvinger. Man er et selvstendig individ som er istand til å forme egen karakter. Så at du ikke har hatt noe ønske om å voldta (likesom de fleste) misser poenget. De fleste ønsker å gjøre godt, samt avstå fra å gjøre galt, men kjenner samtidig på fristelser av ulike varianter, og faller likevel av og til for fristelser til tross for at vi vet bedre. 2 Det ondes (eller lidelsens) problem er normalt sett ansett som et logisk problem. Det er hva jeg adresserer når jeg skriver om at lidelse kan frembringe noe godt. At det er et emosjonelt problem er jeg helt enig i. Sykdom og alderdom medfører vanligvis lidelse, men slik fungerer en fysisk verden som vår. Den er i konstant endring, og ingenting varer evig. Derimot er vi gitt evner og muligheter til å gjøre noe med lidelsene. Gud kunne sikkert gjort ting på utallige måter, og kan for alt vi vet også ha skapt andre verdener, men det betyr ikke at også denne verden er verdifull. De fleste tar (som nevnt) ikke sitt eget liv. Samtidig kunne du bare eksistert (som deg) i denne verden. Hadde verden vært annerledes ville heller ikke du vært nøyaktig som du er. Så er det faktisk også sånn at fysisk smerte er nyttig. Det er bra at man kjenner at flammen brenner, slik at man er forsiktig og ikke ødelegger hånden sin når man behandler ild eller varme overflater. Og uansett, til syvende og sist, så kan Gud kompensere for all mulig lidelse noen har vært igjennom. Fordi Gud er Gud, og er noe du også finner i budskapet fra Jesus og hans virke, som overvant døden og ondskapen. Jeg har reist på juleferie nå, og hadde ikke intensjoner om en lang diskusjon. Jeg vet også at du vet du kan finne mye mer om dette andre steder (som her), så jeg ønsker deg heller bare god jul og godt nyttår. Alt godt 😊

Hvis mennesket er skapt med fri vilje så nytter det lite å klandre Gud for hvordan man utøver sin egen frie vilje. Her er det mange innbakte premisser. "Det finnes så utrolig mye UNØDVENDIG lidelse". Hvordan vet du det? Er du allvitende? Kan det ikke komme noe godt utav lidelse? Dersom Guds høyeste ønske er at flest mulig mennesker oppnår frivillig frelse så er det ikke nødvendigvis slik at flest mulig gjør det UTEN å ha opplevd motgang, sorg eller lidelse. Faktum er at i mange tilfeller så tillater også vi lidelse i en persons liv for å frembringe noe godt, eller fordi vi har tilstrekkelige grunner for å tillate det. Enhver forelder kjenner til dette. Det kommer en tid når en forelder ikke lenger kan beskytte sitt barn fra hver eneste ting, og andre tider når disiplin må benyttes - for å lære barnet å bli modent, ansvarlig, selvstendig, voksent. Andre ganger kan smerte og lidelse både være nødvendig og moralsk riktig for å til slutt oppnå et høyere gode. F.eks. leger som skjærer i folk som kommer til å slite med smerter etter operasjonen (eller det som verre er), men som forhåpentligvis blir helt friske til slutt. Eller kreftmedisin hvor det er en kost/nytte-vurdering. Gud kan tillate lidelse i våre liv av lignende årsaker - for å oppnå noe godt. Det kan altså finnes lærdom i lidelse. Brent barn skyr som kjent ilden. Irenaeus argumenterte langs slike linjer. En form for Aristotelisk dydsetisk tilnærming som gjør det mulig for mennesker å vokse og utvikle seg i karakter, visdom og dyd. Dette har i nyere tid blitt videreutviklet av John Hick. Ofte når vi lider som mest at vi lengter og søker etter trøst, håp og svar. Mange forandrer seg og sin livsstil radikalt etter slike hendelser. De opplever at det var vendepunktet i sitt liv - hvor de i ettertid setter mer pris på livet og meningen med det. Så Gud kan altså ha moralske tilstrekkelige grunner for å tillate lidelse i verden. Hvis Gud f.eks. skaper vann slik at du bl.a kan drikke, så er det en god ting, men vannet som slukker tørsten din kan også ende livet ditt ved drukning. Flammen som varmer deg, kan også brenne deg o.l. Så, det er altså en mulighet for at det du er avhengig av for å leve også kan bli din verste fiende (å få i både pose og sekk er ikke alltid gjennomførbart). Dersom også kompensasjonen man til slutt oppnår kan gjøre opp for lidelsen så synes heller ikke dette urimelig på noen måte. Det man egentlig gjør ved å si at Gud ikke kan eksistere som følge av ondskap er å sette seg i en bevisbyrde for å vise at det finnes en mulig og gjennomførbar verden som Gud kunne ha skapt, som innehar mindre lidelse, men hvor minst like mange oppnår frivillig frelse. Om du med ikke-menneskeskapt lidelse mener naturlig lidelse forårsaket av lynnedslag, sykdommer, jordskjelv, ville dyr, oversvømmelser etc, så vil jeg si at slike ting er moralsk nøytrale. Det er naturens gang. Et økologisk system som fungerer som en "circle of life". Et lynnedslag har ingen moralsk intensjon om å treffe deg i hodet. Ei heller et jordskjelv eller en tsunami. Det utløses av naturkrefter uten moralske aktører som "trekker i trådene". Skulle Gud steppet inn for å "redde dagen" hver eneste gang så ville ting egentlig opphørt å gi mening, og folk ville sluttet å bry seg ettersom Gud bare kommer til unnsetning og fikser opp uansett. Så hvorfor passe seg for flammen? Gud sørger vel for at "jeg ikke brenner meg"? Hvorfor forlate fiskebåten og dra inn til land ved tordenvær? Gud sørger vel for at "lynet ikke treffer meg"? Etc etc. Og ville dyr myrder ikke. De dreper for mat og instinkter som overlevelse eller for å beskytte sine unger. De har ikke moralsk forståelse som oss. Ville dyr holder også overpopulasjon i sjakk. For mange rovdyr f.eks, og du står i fare for å utslette andre arter som lever av insekter. Som igjen kan føre til at du får for mange insekter. Som igjen kan føre til at vegetasjon og planteliv blir spist opp av insekter. Som igjen kan føre til sult-katastrofer etc. Dette er det eksempler på fra historien også. Mao beordret folk i Kina ut på åkre for å jage bort fugler som forsynte seg av avlingene. Noe som førte til at insekter spiste opp avlingene. Som igjen førte til at millioner av folk døde av sult. Syke dyr holder også ting i sjakk på lignende måter. Sykdom styrker også immunforsvar og gen-pool, men naturkrefter og bakterier som følger naturlover står det ikke moralske og ondsinnede aktører bak. Det er gammel overtro. Det er ikke djevelen som sitter å trekker i tektoniske plater i jorden og som forårsaker jordskjelv. Det er ikke Tor som rider i skyene og skaper lyn og torden. Høstens dårlige avlinger skyldes heller ikke for lite ofring til gudene osv. At vi derimot har egenskaper som fornuft og en moralsk forståelse som setter oss istand til å forvalte ting på en god måte. Det er et gode som gjør det mulig å utvise godhet, kjærlighet, omsorg, heltemot og andre dyder som gir mening og verdi til tilværelsen og våre liv. Dette ansvaret er vi gitt ifølge 1. Mosebok (skapt i Guds bilde.. være fruktbare og bli mange.. fylle jorden og legge den under dere.. råde over fiskene, fuglene og alle dyr.. mennesket innsatt i Edens hage for å dyrke og passe den.. navngi dyrene osv.. Man gave name to all the animals som Bob Dylan sang). Det ironiske er at (enkelte) ateister klager samme hva. Hvis Gud gjør noe for å stanse ondskap/lidelse (som det er mange eksempler på i Bibelen) så er han en slags tyrann som blander seg inn i menneskers frihet eller noe sånn. Gjør Gud derimot ikke noe så neglisjerer han ondskap/lidelse: Dersom en virkelig ond "gud" styrte verden ene og alene, så har du et annet problem; Et omvendt "det ondes problem". Altså et "det godes problem". Det er jo veldig lett å tenke seg en absolutt ond eller ihvertfall mye verre verden. Som ville gitt mening om gud var ond og kunne utøve "allmektig ondskap" dagen lang. Altså har vi ikke bare "det ondes problem" for en god Gud, men tilsvarende "det godes problem" for en antatt ond gud. Verden er f.eks. ikke så ond at flertallet velger å ta sitt eget liv. De fleste synes å være sånn noenlunde tilfreds med tilværelsen. Uansett så er det opptil hvert enkelt menneske å respondere enten positivt eller negativt ifht Gud ifølge Bibelen. Å bruke sin frie vilje til å ta ansvar for å ikke gjøre det onde, men det gode, samt ta imot eller avvise Jesus. Fri vilje betyr ikke at man ikke har behov, instinkter, lyster etc. Det innebærer bare at man har eksistensen av en aktør med evnen til å velge, i tillegg til frihetsgrader å velge mellom. Om du tror at du er determinert blir din sak, men jeg opplever at jeg helt og holdent kan velge å spise bare 4 pizzastykker, istedenfor 7 (selv om det kan være vanskelig når det smaker så godt). Velge å begynne å røyke, eller avstå. Velge å svare deg her, hvordan jeg svarer, eller avstå. Velge å være utro, eller trofast. Velge å stjele et par briller i butikken, eller betale for meg. Velge å lyve, eller fortelle sannheten etc etc. Å ha slik frihet innebærer å være moralsk ansvarlig, men hei så mye enklere det ville være å hevde at jeg egentlig ikke er ansvarlig for mine handlinger: Det er bare min natur som jeg ikke har kontroll over, eller Gud, sin feil. Synd er et religiøst begrep ja. Dypest sett det å bygge sin identitet på alt annet enn Gud, men man står altså fritt til å avvise Gud. Men mennesket blir ikke noe mindre "religiøst" av den grunn. På meg virker det som om mennesker har et grunnleggende sterkt behov for religiøse forestillinger, eller er disponerte for dem, men når samfunn etterhvert bytter ut kristendom så erstattes den bare med noe annet. Idag typisk troen på den postmoderne relativismen, multikulturalismen, selvhevdelse, eller "guden" kalt klimaendringer. Men denne postmodernistiske religiøsiteten mangler budskapet om frelse, nåde, tilgivelse. Det er dommedag fra ende til annen, som gjør folk både frustrerte, håpløse og aggressive. Man står også fritt til å hevde moralsk subjektivisme ("jeg avgjør hva som er riktig og galt"), men absurd nok likevel hevde at dette ikke bare gjelder en selv, men også andre. Ja, åpenbart til og med Gud. Hvordan vet du det er galt? Hva gjør at det er galt (eller rett)? Hva er rett og galt, ondt og godt, og hvorfor? At du liker eller ikke liker noe?

Coleman Hughes er fantastisk!

Det er egentlig nokså uinteressant å svare på stråmenn og annet vas du skiver, da du kunne funnet svar i alt av lenker vedlagt. Men kort... 🤨 Hva er relevansen til hva du siterer? Når ble noen barn tvunget inn i noen roller? Er det lærere med kjeppen fra 50-60-70-80.. år siden du prater om? Tips: Les lenker i innlegg du siterer. Det er derfor de er der. Bullshittet "..å ta hensyn til hvordan barnet selv føler og identifiserer seg" har lite med saken å gjøre. Det er null problem at andre kan føle seg akkurat som de vil, kle seg, sminke seg etc. Det betyr derimot ikke at følelser avgjør objektiv virkelighet og fakta, eller at andre skal måtte føye seg for hva noen måtte føle på tvers av objektiv virkelighet og fakta. Tviholde på hva? Sannhet? Objektiv virkelighet? Vitenskapelig metode som bl.a. skal renske bort subjektive bias? Lurer du på hvorfor det er viktig å holde fast ved? Det er (igjen) lagt ved et hav av linker til mer info om slikt. Eureka! Det nytenkende kampropet der må du vel nesten få en Nobel for? Selv om noe gammelt KAN være forkastelig så betyr ikke det at det alltid er det. Eller at all endring og nytenkning er til det bedre. Slike generelle "slagord" har særdeles liten verdi. Hva tenker du på spesielt (relatert til hva du siterer selvsagt). Har du noe konkret å si til hva som er skrevet i det hele tatt? Bortsett fra stråmenn, slagord og annet gjenkjennelig vas? Til en viss grad ja. Hva er poenget? Lever du 50-100 år tilbake i tid? Sitter du fast der? Er det hva brevet til faren handler om? At det finnes noen ytterst få som ikke identifiserer seg med sitt biologiske kjønn? Prøv igjen, og les gjerne om Motte-and-Bailey før du svarer. Hint; det er umulig å skifte kjønn, samme hva man måtte føle. Og problemet er heller ikke å bruke rundt 10 minutter (ja mer trengs faktisk ikke) på å fortelle barn at det finnes noen få som føler og identifiserer seg som noe annet enn sitt biologiske og objektivt verifiserbare kjønn. Men det er fullt mulig å forvirre barn (og åpenbart også voksne) med radikal, skeiv og såkalt kritisk kjønnsteori, postmodernisme og pseudovitenskap. Hoho. Hva tror du? Nei, beklager, dumt spørsmål.. Selv om et barn ikke skulle vanke i dine kretser betyr ikke det at barnet er skjermet fra omverdenen vet du. Jeg har selv aldri møtt en eneste transperson. Ei heller noen jeg kjenner. Er vi alle avskjermet fra omverdenen, mens det er du (og likesinnede) som nylig har krabbet ut av Platons hule og sett lyset? Nei. Hvis man ikke pent bukker og neier for radikal kjønnsteori og subjektiv synsing så må man vel fratas sitt barn, eller hva? Vi er kanskje der snart med maktmiddel av typen som politikerne skal stemme over nå. Men husk! Ingen skal tvinges til noe som helst. Trusler om flere års fengselsstraff er jo ikke noe tvangsmiddel. Hvis det var så, kunne man uansett alltids bare definere seg bort fra det. Vipps done!

+ Siden det siterte skapte sånn leven (og åpenbart traff en woke nerve), så følger jeg opp med 2 aldeles fortreffelige artikler av Andreas Hardhaug Olsen. De bør leses i sin helhet, men jeg har trukket ut noen deler i sitat-boksene. Den første artikkelen omhandler arbeidernes åndelige herskere: Bak den intellektuelle venstresidens bekymring for feil språkbruk ligger en forakt for samfunnets vareprodusenter, som har lange historiske røtter: Denne artikkelen ble besvart av Audun Lysbakken hvor han klager på debatt om woke. Som igjen fikk tilsvar fra Andreas Hardhaug Olsen; En importert kulturkrig? Audun Lysbakken vet visst ikke hva woke er. La meg forklare: Lysbakken innrømmer deretter at mye av hva Olsen tar opp er nytt og ukjent for ham. Pernille Dahl Johnsen kommenterer at; hun etter nettopp å ha debattert med to debattanter fra min gamle venstreside, om to ulike woke-temaer (nytale og radikal kjønnsteori), blir jeg igjen slått av hvor mye bedre høyresiden kjenner venstresidens tankegang, verdisyn, målsetninger og prioriteringer enn omvendt - hvilket jo også skal være dokumentert i studier flere ganger. Det finnes enormt mange på min gamle venstreside som - i likhet med meg selv inntil jeg våknet da jeg fikk barn for 11 år siden befinner seg på 50-60-70-80-tallet: De tror oppriktig at meningsmotstanderne er noen slags kalkulatorpartistemmende, empatimanglende, gammeldagse-kjønnsroller-etterstrebende, reaksjonærkristne og fascistnarrativslukende ignoranter som det er deres oppgave å opplyse.

Hva gjør at Bank id brikke gir mer jobb? Svindel? Hvordan da? Såklart hvis man gir fra seg/blir lurt fra seg koden så er det et problem, men det burde man være på vakt for. Sikkert en del eldre som sliter litt mer der. Jeg kommer aldri til å bruke annet enn kodebrikke. En app kan hackes. Biometriske data leverer jeg ikke fra meg til private selskaper. Kodebrikke har ingen av de risikomomentene. Så da gjelder det bare å ikke la seg lure av svindlere. Null problem for min del.

Vet ikke om det finnes en fra før, men hadde vært morsomt med en tråd bestående av humor som idag anses politisk ukorrekt. Har vitsen/sketsjen blitt forsøkt kansellert? Da hører den helt klart til her. Pirker den i selve problemet? Da hører den til her. Er denne typen humor fraværende idag? Da hører den antakelig til her dersom sannsynlig årsak er politisk korrekthet. Jeg vil tro de fleste skjønner hva tråden sikter seg inn mot. Steve Hughes er et naturlig åpningsnummer: (Who knows.. Kanskje vi også får oppleve kanselleringskultur i tråden? Innlegg som blir fjernet? Spennende )

Woke, kritisk raseteoretisk- og identitetspolitisk rasisme sendes på NRK helt uten motstemmer. Brødteksten til programmet: Du er ikkje rasist, men … kanskje er du det likevel? Modige skuleelevar granskar eigne tankar om hudfarge – også nokre dei ikkje visste at dei hadde. 00:37 Barna skal sortere seg selv etter hudfarge. Målet er å se om rasefordommer kan reduseres. Et prisverdig mål, men er sortering og bevisstgjørelse av hudfarge måten å gjøre det på? Barna kaller selv "spillet" de blir satt til å utføre for rasistisk. Heldigvis. Kritisk raseteori finner jo rasisme overalt, så konklusjonen ble (ikke overraskende) som man kunne konstatert på forhånd: At majoriteten viste et ubevisst mer positivt bias til hvite. En gutt sier han føler dårlig samvittighet for det, og at dette var det mest emosjonelt krevende opplegget han har vært med på noen gang. 01:40 En eller annen autoritet sier at dersom man ikke lærer elevene om dette her, så får man aldri et fullt ut inkluderende samfunn. Det høres utopisk ut. 02:26 Samme autoritet sier at han tror de har et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen. Så flott da! Men husk..rasismen er der alltid må vite. 02:55 En annen autoritet sier at her til lands har vi stort sett snakket om fargeblindhet. Flott! Men så sies det: Den tilnærmingen fungerer ikke. What? For et halvt minutt siden ble det sagt at de hadde et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen, men det fungerer altså ikke? Såklart, dersom målet er utopisk (null rasisme skal forekomme i samfunnet) så kan det aldri bli godt nok. Men i et fritt samfunn forekomer kriminalitet og en rekke uønskede ting. Et fritt samfunn uten noen negative hendelser eksisterer ikke. Det er utopi. 03:13 Vi får vite at vi har å gjøre med "eksperter på ubevisste rasefordommer". Om ikke woke-skepsis-bjellen allerede har ringt, bør den ringe nå. 03:17 Det sies at "ubevisste fordommer handler om at vi tar avgjørelser, eller forhåndsdømmer ofte uten å tenke på ulike grupper". Høres riktig ut. Så sies det "Vi kan altså si at vi ikke er rasister, men handlingene eller avgjørelsene våre vitner om det motsatte". Tja. Det KAN jo være riktig, men det følger ikke med noen nødvendighet. Å anta at man vet motivasjonen bak en persons handling eller avgjørelse er ikke bra. Spesielt om anklagen er grov. Da bør man ha gode bevis. 03:45 Målet med testprosjektet i klassen er at det skal bli en del av pensum. 04:35 Testen starter. Det er et spill hvor elevene får 2 grupper mennesker presentert (1 gruppe hvite, og 1 gruppe svarte). Deretter får de opp ord som de skal assosiere til de hvite eller svarte. Ordene er enten positive eller negative (nice, bad etc). God/dårlig Ei jente reagerer og sier at man ikke kan putte mennesker i 2 grupper på den måten. Flott! En liten jente oppdaget altså instinktivt problemet med testen. Problemet er at testen er designet slik at man kun kan plassere dem i 2 grupper. Et tredje alternativ finnes ikke. Som f.eks. "Jeg vet ikke" eller "Umulig å si" hvem som er nice, bad etc. For hvordan kan man putte en merkelapp på noen basert på deres hudfarge? Hele spillet er designet rasistisk, og elevene er dermed låst til å kaste merkelappen et sted, hvor en riktig respons altså ikke finnes. Det riktige svaret (fargeblindhet) eksisterer ikke som et alternativ; "I have a dream.. that they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character". 05:40: En autoritet sier at ingen av dem ønsker å komme ut som rasistisk, men man kan ikke kontrollere ubevisste fordommer, og dette er hele poenget; en måling av ubevisst bias, sies det. NEI! Det er testen de har blitt satt til å ta som er helt på jordet! 13:37 Idag mener mange eksperter at fargeblindhet er en form for rasisme sies det. En ekspert forklarer; Det fundamentale problemet med fargeblindhet er at du sier; Jeg skal late som om jeg ikke ser hudfargen din. Ved å gjøre det visker du ut erfaringene mine ved å være farget. Du utvisker historien min og erfaringen min med rasisme. Fargeblindhet er ikke bra, konstateres det. Hva for noe? NEI! Fargeblindhet betyr at hudfarge er irrelevant. Ikke at erfaringene dine, eller din historie er irrelevant. Det er ingen som sier at man ikke kan se hvilken hudfarge en person har. Det er ikke hva fargeblindhet innebærer. Coleman Hughes forklarer helt utmerket hva fargeblindhet innebærer i en forelesning på Harvard. 14:20 Her segregeres klassen inn i 2 grupper; hvite og svarte. Tanken er å lage "safe spaces". Samtidig som dette altså er på et sted hvor "de har et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene". De er tross alt opplært i fargeblindhet. En jente som er halvt hvit og halvt asiatisk vet ikke hvor hun skal plassere seg selv. En gutt fra gruppen med svarte sier; "Du blir i vårt rom, ok?" Oss/dem, oss/dem... 17:30 "Ekspertene" sier at det er forskjell på de 2 gruppene. Den ene er som et karneval (hos de svarte). Den andre er som en gravferdsstemning (de hvite). Det som skjer er at den ene gruppen (svarte) liker at de får inkludert jenta nevnt ovenfor med i sin gruppe. Haha ler ekspertene, dette er morro. Inkludering kan jo være morro ja. Problemet er at de har delt klassen i 2 og skapt oss/dem-stemning. Deretter har en gruppe fått inkludert noen, mens den andre gruppen (hvite) blir bedt om å tenke på sin hvite identitet med en alvorlig undertone. Det reageres på dette rasistiske opplegget, noe som er akkurat slik det burde være. Gruppen med de svarte elevene ser også ut til å ha en slags stolthet. Noe de hvite ikke utviser. Fra 26:04 forteller ei jente at om du ikke er stolt av hvor du kommer fra, så er du ikke stolt av deg selv. Hva er det man har gjort for å ha hudfargen man har? Ingenting. Det bare er sånn. Har man gjort noe for å bli født der man ble født? Det kan man ikke påvirke. Man fødes der man fødes. Man har ingen kontroll over slikt. Hør hva Coleman Hughes har å si relatert til dette. 27:16 Ekspertene sier at mange hvite nok er varsomme med å hylle den hvite identiteten sin. At deres identitet er bedre. Hva?? Ingen har sagt noe sånn i hele programmet. Det er derimot blitt sagt det motsatte. Men eksperten har en forklaring på motivet for dette (som ingen har sagt). Det finnes mye av det i samfunnet allerede sier eksperten. Og når hun ser det tenker hun høyre-radikale parti. Hudfarge-fokus kan jo nettopp føre til slikt ja. Oss og dem. Derfor er dette så lite utbredt i land som fokuserer på fargeblindhet, og ikke på stolthet over hudfarge eller opprinnelsesland, som ingen uansett har noen kontroll over. Hvit stolthet tilhører historiens søppeldynge, sammen med all annen form for rasisme. Programmet hevder at målet er å få bukt med ubevisste rasefordommer, men bevisstgjør istedenfor hudfarge og rase. Det skal sies at det er noe bra i programmet. Bevisstgjøringen om at vi alle deler 99,9 % DNA ettersom vi alle er mennesker (som stammer fra samme slekt). Mot slutten skal de utføre et løp/oppgave hvor de får noen nøye utvalgte spørsmål som enten gir et forsprang eller en bakdel i løpet. For eksempel om foreldrene har advart dem mot rasisme. Vel, trenger foreldre å advare mot noe som ikke er et problem? Det ble alt sagt helt i begynnelsen at man hadde et veldig godt forhold mellom de etniske gruppene på skolen, så det høres jo ut som at alt er helt fint. Det betyr ikke at rasisme ikke forekommer. Det forekommer, og det forekommer begge veier. Har man blitt lært fargeblindhet hele livet så behandler man folk etter deres karakter, og ikke deres hudfarge. Det er poenget, og det er en suksessoppskrift. Svaret på hele løps-oppgaven er vel egentlig like muligheter. Ikke likt utfall, kvotering, eller annen form for urettferdighet. Det kan ellers anbefales å høre hva Espen Goffeng sier hos Wolfgang Wee (fra omkring 41:32).