fuzzyboots

Viten = (objektiv) kunnskap om virkeligheten

Folk flest er logiske? Folk flest baserer tanker og handlinger rundt følelser, ikke på logikk. Hadde selvsagt vært vel og bra om utsagnet ditt hadde noe snev av sannhet, men det er dessverre ikke tilfellet.

Hva babler du om? hahah

Nei.

P: alt som er P er logisk gyldig

P: eksistens er P

K: eksistens er logisk gyldig

Viten:

Det jeg kan demonstrere for andre.

Ok, hvilket begrep skal resten av verden bruke når man snakker om "objektiv kunnskap", da? Jeg mener, siden det passer deg å tilpasse definisjonen.

Hvorfor anta at logikk regjerer?

Fordi det er rammeverket folk flest operer med. Om du kan lese, er det bare en bemerkning: at det du sier feiler på flere plan.

Eksistensen i seg selv er jo ulogisk.

Gish Gallop (og i bare én setning!)

Hva betyr det at noe er ulogisk? Det er ikke et begrep man bruker om logikk. Hvordan er noe ulogisk i seg selv? Hvilken logikk referer du til? Tror du ikke jeg vise deg en implikasjon, som sier at eksistens er logisk gyldig? Er det gyldighet du er ute etter?

Alle diskusjoner avhenger av hva man legger i begreper, det er ikke et nytt fenomen. Om du vil gå av veien for å definere "viten" som "det jeg føler jeg har grunn til å tro", så er du en idiot.

Om du er fortrolig med at man ikke kan være sikker på å vite noe, så hvorfor i alle dager bruker du så mye tid på å argumentere mot deg selv?

Kan du vise at gud ikke eksisterer? Jeg argumenterer mot en positiv posisjon, klarer du virkelig ikke å fatte det?

"Viten" er noe av et "komplementærbegrep", det er synonymt med kunnskap, og jeg har aldri tatt utgangspunkt i andre premisser. Vi diskuterer om denne angivelige kunnskapen er den virkelige (om det i det hele tatt finnes noe virkelig).

Elending implikasjon. Jeg snakker ikke om hva jeg "vet", annet enn i en praktisk forstand.

Fant en liten tankerekke om dette i journalen (skrevet for lenge siden). Epistemologi sett i sammenheng med metafysikk:

Se for deg en sliten filosof med ei båndopptaker i en boks. Ingen kan se, føle eller lukte filosofen, og ingen har kunnskap om hans de facto være. På båndopptakeren har filosofen spilt inn mange hundelyder, bare for å være plagsom. Videre ser du for deg to grupper mennesker som tar stilling til denne mystiske boksen – en gruppe mennesker som rigorøst tror mannen er en giraff og en annen gruppe som bygger sine overbevisninger på vitenskap og data. En gang i blant kan man høre bjeffelyder komme fra boksen: de religiøse tolker dette som et tegn på at giraffen kan lage mange lyder, mens vitenskapsmennene deduserer seg frem til at dette er indisier på en hund. I dette scenarioet, er den vitenskapelige tilnærminga til hva som er i boksen noe annet enn det praktiske alternativet? Den er basert på vår kjennskap til forholdet mellom hundelyder og hunder, men dette er bare praktisk-statistisk underbygget. Det er klart at det vil ta en mentalt forvirret person å utfordre slik overveldende statistikk, men når spørsmålet er hva som til syvende og sist er inne i boksen, så kan man ikke si annet enn hva som er praktisk å tro. Men hva er en praktisk tilnærming til metafysikk? Hvor ble det legitimt å overføre denne praktiske tilnærminga til noe som er så langt fra praktisk? Slik jeg ser det, er ikke deduktiv metode noe annet enn et argument mot å trosse statistikk i praktiske scenarioer. Å forvente bevis for gud, på vitenskapelige premisser, er som å forvente beviser for vitenskap på premissene til én som tror på alt annet enn vitenskap. For ham kan følelsen av sannhet være kriteriet han stiller til kunnskap. Motbevis hans overbevisning uten å anta din egen.

Og en god, varm følelse holder for religiøse. Dine likemenn, tosk.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg ikke vet noen ting.

Basert på antakelsen at logikk regjerer og paradokser ikke gjør? Dette er irrasjonelt i både vårt "erkjennelsesparadigme" og det neste.

Jeg vet at jeg har skrevet et innlegg i denne tråden. Beviset ligger lengre oppe, og forsåvidt her.

Okei, da tror du altså at beviset holder. Eller kan du bevise at beviset er adekvat? Kan du vise til noen korrelasjon mellom bevis og virkelighet? Kan du bevise at korrelasjonen er virkelig eller en forutsetning overhodet?

Mye er også relativt, en person kan selv "vite" at han kommer til himmelen om han bare er hjernedød eller idiot nokk til det.

Da spør du hva som legges i "viten". Når man snakker om slik "periferi" epistemologi, så holder det ikke å si at du "vet", litt på samme måte som det ikke holder å si at "jeg er en båt". Det gjør ikke "båt" mer relativt - det er ikke å vise til riktig semantikk.

Tror også du skal være forsiktig med å kalle oss dumme.

Du gjør ikke akkurat en god sak for deg selv.

Fortell? :!:

In the words of Gerard Butler: HOW MISGUIED ARE YOU?

Var klar over at det var en del tanketomme (les dumme) brukere her, men for en latterlig overvekt. Å kalle vedkommende "vrang, forvirret, barnslig" o.l. for å sette spørsmålstegn ved viten og erkjennelse, vel, Galileo, Sokrates kommer til tankene.

Utfordrer hvem som helst her til å bevise at de vet noe som helst, er det uklarhet i hva jeg forespør så spør før du kommer med svar.

Føler det er en legitim unnskyldning.

Send til [email protected], så skal jeg titte.

Edit: ser i ettertid at dette kunne tas på PM, men jeg er for kul.

Hvilken rolle spiller det?

Tror heller det er snakk om "hypotetisk voldtekt", at dersom du ikke voldtar for alt det er verdt, så er det å unngå potensielle liv.

Romeren:

Du er en tosk.

Sidestiller du unngått voldtekt og abort etisk?

Nei, det er det du som gjør.

Du sier 2+2=4, han sier 2+2=5-1

Vet riktignok ikke om dette er en ren digresjon eller en diskusjon om premissene i den virkelige debatten, men for å anta sistnevnte: se for dere 2 land. Soullessistan og underutdannamerika. I soullessistan er man enige om at foster og alt før dette stadiet ikke kvalifiserer til "tittelen" "menneske", men i underutdannamerika mener man det motsatte. Vil det være mer/mindre etisk å abortere i det ene landet, kontra det andre? Om et land går inn for å kalle det "å drepe" for "å håndhilse", er det da etisk riktig?

Når du snakker om "reell eksistens", så snakker du i førsterekke om ontologi (virkelighet) og epistemologi (kunnskapsteori). Granted, eksistensialisme beveger seg, om ikke annet, på disse premissene - men "eksisterer gud?" er ikke en direkte eksistensialistisk problemstilling. I stedet er "dersom gud ikke eksisterer, har livet noe mening?" noe mer i den retning.

Søren Kierkegaard er en typisk eksistensialist, en blære som bare skriver om kjærlighet, ansvar, liv, død, følelser og tøv.

Bare du forstår at begrepet ikke tar for seg "hvorvidt noe(n) eksisterer" o.l., så er vi innenfor. Igrunn er det helt absurd å kategorisere noe som "eksistensialistisk" eller sette det opp mot religion (religiøs anskuelse), da begrepet i essens bare referer til "all filosofisk synsing om liv/død/mening osv.". Bare en opphøyning av blærete skjønnlitteratur.

Definér "eksistensialisme" for meg, Van Nostrand.

HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAH omg

Og mens vi har hele vegen gjort det klart at det ikke finnes noen språkautoritet som dikterer "riktigehten" (hvordan skulle det gå an?) av begrepet, vist til praksis og normal, har motparten stått på side med norske ordbøker (et av hvilke nikka senere sendte brev(?) til, og som innrømmet feil).