Minkowski

@skaftetryne32: Jeg ser ikke relevansen av at det er en konkurransesituasjon. Det blir ikke mer vondt av det, tvert imot, med adrenalinet som følger naturlig i en konkurransesituasjon, gjør ting generelt mindre vondt. I den utstrekning man må markere overfor dommeren, er nok det delvis en konsekvens av denne ukulturen med filming som har eksistert i lang tid allerede. Det er derfor jeg har presisert at man samtidig med en regelendring som gjør det ulønnsomt å legge seg ned og skrike, også må bruke VAR til å slå ned på alle typer grisespill. For øvrig er det ikke slik at jeg absolutt mener at man må vise ut spillere som får vondt. Poenget er at det er andre hensyn som jeg mener veier tyngre enn det å dulle med spillere som skriker av smerte og later som om de ikke greier å stå på bena, men som 2 minutter etterpå løper rundt og spiller fotball. Siden vi vet at filming foregår, mener jeg det er viktigere å sørge for at dette ikke lønner seg, for da tar det slutt. Men vi må samtidig erkjenne at det ikke alltid er mulig å vite om det er filming eller genuin smerte det er snakk om. Imidlertid vet alle som orker å tenke seg om litt, at en som kan spille ferdig en fotballkamp er i stand til å stå på bena selv om han har vondt. I mange andre konkurranseidretter er det å tåle smerte en god egenskap. Hvorfor kan det ikke være slik for fotballspillere også? Hvis man ved å legge seg ned oppnår å få stopp i spillet, kan dette være lønnsomt selv om man må la motstanderen få spille til de mister ballen før man får komme inn igjen. Så hvorfor la døren stå åpen for at man kan spekulere i dette dersom det kan unngås?

Ja, det kan være vondt å sparke borti et bordbein, og jeg kan kanskje rope «au» eller «f**n» hvis det skjer meg. Men hvis guttungen sover eller det finnes en annen grunn til å være stille, så holder jeg kjeft og jeg legger meg uansett ikke ned og griner. Gjør du det? Alle får vondt innimellom og de fleste mennesker får vel noen skader opp gjennom livet også. Men min erfaring er at det bare er småbarn som legger seg ned og griner… ja, og fotballspillere. I hvert fall så lenge det ikke er snakk om større skade enn at man kan spille fotball umiddelbart etterpå.

Det er ikke nødvendig å bedømme om en spiller som ligger nede faker eller ikke. Enten har man så vondt at man absolutt ikke kan stå på bena selv om man vil og prøver alt man kan, og da kan man i hvert fall ikke spille fotball og må byttes ut uansett. Eller så faker man, dvs. det kan godt hende at man har vondt, men man velger å ligge på bakken for å skape et falskt inntrykk av sterke smerter/funksjonsnedsettelse. I begge tilfeller mener jeg at spilleren burde tas av banen. Så fort det å ligge på bakken fører til en sportslig ulempe for laget, vil spillerne slutte med det. Og hvis det er noen spillere som likevel prøver å fake, vil laget tape på det og treneren vil etter hvert sette spilleren av laget. Da er problemet løst. Men så lenge man kan oppnå en sportslig fordel ved å simulere smerte, ligge på bakken og skrike, er det omvendt. Spillerne vil fortsette med det og laget vil profittere og treneren vil ikke prøve å hindre det.

Det har skjedd og det kan skje. Men det vanligste problemet i denne forbindelse er kanskje rett og slett at spillere legger seg ned og skriker og får frispark de ikke skulle hatt fordi dommeren tror det har skjedd noe ulovlig. Dette skjer primært når man har mistet ballen og det er da man er mest sårbar og sannsynligheten for å slippe inn mål er størst. Dette er således ikke noen snever problemstilling. Hvis det gjør så vondt at man ikke kan stå på bena, så har man ikke noe på en fotballbane å gjøre. Jeg tviler på at en stempling på fotballbanen er gjør mer vondt enn en sykkelvelt. Men syklister har ikke tid til å ligge og skrike, det har fotballspillere og det er fordi dommerne og reglene legger opp til det. Noen enkle regeljusteringer er alt som skal til, så blir man kvitt det. Når dette er sagt, burde selvsagt VAR også brukes til å slå bed på stemplinger og annet stygt spill. Men det er like viktig at man endrer reglene slik at straffen trumfer gevinsten ved regelbrudd. I de fleste andre idretter er det helt absurd å snakke om professional foul, men dette er et innarbeidet uttrykk i fotball fordi det oppstår situasjoner hvor straffen for å bryte reglene ikke veier opp for konsekvensene regelbruddet får. Det blir som om Klæbo tar en snarvei i langrennsløypa og sparer et minutt, og så straffes med 10 sekunders tillegge i tiden. Da vil han selvsagt ta snarveien neste gang også. Gult kort er en helt idiotisk måte å straffe regelbrudd på. For det første kompenserer det ikke for tapte målsjanser som følge av juks. For det andre slår det veldig tilfeldig ut. Hvis Messi får gult kort mot Uruguay for å hindre en overgang, kan det resultere i at Brasil slipper å hanskes med Messi når de møter Argentina. Og konsekvensen av at Brasil slår Argentina kan bli at Uruguay ryker ut.

Jeg mener det må sterkere lut til. Hvis man greier å hindre en farlig overgang ved å lure dommeren til å stoppe spillet, f.eks. ved å ta seg til hodet, er dette mye mer verdifullt enn å få spille ett angrep i overtall og det vil fortsatt lønne seg å gjøre det. Og dette er det største problemet med fotballreglene i dag; juks lønner seg, til og med selv om man blir avslørt. Gult kort er en vits! Det hadde vært mye mer effektivt og ikke minst realt å erkjenne at hvis det skal være medisinsk forsvarlig å drive en fysisk toppidrett som fotball, så må man kunne stå på bena. Altså: Ligger du nede uten å umiddelbart reise deg opp, har du ingen ting på banen å gjøre og må forlate banen. Hvis laget har flere bytter igjen, kan du erstattes, men hvis ikke, må laget ditt spille med en mann mindre resten av kampen. Men man kan gjøre som du foreslår med tanke på å sette inn en erstatter. Det kan f.eks. være en 5 minutters karantene før innbytteren får komme innpå.

Selvsagt er ikke smertegrensen forskjellig, det bare ser slik ut fordi et lag som leder tjener på å drøye tiden ved å late som man er skadet. Og dette skjer i de fleste kamper hvor ett lag er fornøy ned resultatet slik det står. Men du er altså ikke klar over at det å legge seg ned og skrike og late som man er skadet ikke forekommer i stor utstrekning i fotball? I så fall kan du ikke hevde å ha fulgt noe særlig med og forstått hva som foregår. I boksing kan dommeren telle til ti og erklære knock-out hvis man ikke reiser seg og står på bena. I fotball kan en spille ligge og vri seg i et minutt for så å vente utålmodig på å få fortsette kampen etter at kampen er satt i gang igjen. Det kunne enkelt blitt forbudt, enten med en knock-out regel eller på annet vis.

Jeg tenker ofte på syklister som motsetninger til fotballspillere i en del sammenhenger. De kan velte og brekke kravebenet, men likevel trosse smertene og hive seg på sykkelen med en gang for å minimere tidstapet. Fotballspillere, derimot, legger seg ned i gresset og griner uten å være skadet og har gjerne motsatt intensjon, nemlig å maksimere tidstapet. Og det verste er at dette har skjedd helt åpenlyst i flere tiår uten at det har blitt gjort noe med. Man greier ikke en gang å legge til den tiden som går tapt. Spillere som ikke greier å holde seg på bena, ev. reise seg opp umiddelbart etter å ha falt, burde nektes videre spill og ev. sendes til obligatorisk legesjekk. Tilsvarende ser man forskjeller på publikum/supportere. Når en syklist vinner en etappe på 200 km med 2 cm margin, er det ingen som protesterer. Det er ingen som tar til orde for å fjerne målfoto og heller gjette hvem som vant. Men når det er snakk om fotball, er det mange som misliker intenst at man ved hjelp av VAR skal kunne gi dommeren korrekt informasjon om hva som har skjedd.

Du løser ikke noe problem på denne måten. Tvert imot, du skaper et. Du vil ikke at 2 cm offside skal være nok til å dømme offside. Hva skal da være nok? 5 cm? 10 cm? 1 m? Uansett hvor du setter grensen, havner du i samme situasjon når det er snakk om «offside» med 7 cm, 12 cm eller 1,02 m. Og så vil man i minst like stor utstrekning måtte vente på at VAR måler opp distansene og sjekker om det skal dømmes offside eller ikke. Eller vil du kanskje ikke ha noen grense, men la det være opp til dommeren å synse? Tror du i så fall at det vil løse flere problemer enn det skaper? Samme med hands-regelen for øvrig: Hvis man skal få være litt borti ballen, men ikke mye, blir det umulig for alle å forholde seg til og det vil bli mye mer forskjellsbehandling.

Dette er veldig enkelt: Vil man unngå å forårsake hands, må man holde hendene/armene unna ballen. Dette er regelen og spillerne er eller burde være klar over dem. Og hvis man vil unngå å bli avblåst for offside, må man sørge for å ikke være nærmere motstanderens dødlinje enn ballen og nest bakerste motspiller (og midtlinjen). Når man ikke sørger for dette, har man seg selv å takke når man blir avblåst for offside. Å skylde på VAR og kalle det sjokkerende, slik VG gjør er helt idiotisk. Men det viser seg gang på gang at journalister, såkalte eksperter og andre fotballinteresserte er helt ute av stand til å tenke (prinsipielt) når det kommer til regler og dommeravgjørelser.

Enig. Jeg stusser veldig over at anuleringen begrunnes med at Dumfries hindret målvaktens sikt. Han stod godt til siden for- og delvis bak målvakten da skuddet kom, så den beskrivelsen gir ingen mening.

Jeg har ikke sagt at det er trenerens skyld at en spiller tabber seg ut. Jeg har sagt at det er trenerens skyld at det tas for høy risiko. Tabber vil alltid skje og en av trenerens viktigste oppgaver er å sørge for at tabbene ikke blir fatale. Da må man ha et bevisst forhold til dette med risiko og det har ikke Solbakken. Han tror at man kan forvente 0 tabber og baserer seg på det. Derfor slipper Norge inn for mange mål, og Solbakken later ikke til å ha tenkt å prøve å gjøre noe med det. Når man prøver å spille som Barcelona uten å ha kvalitetene i laget som kreves, så blir det slik. Forsvarsspill kan gjøres enklere og mer effektivt enn det Solbakken legger opp til. Drillo har vist hvordan det kan gjøres; man trenger ikke å ha ballen for å hindre motstanderen i å komme til mange sjanser. Systematisk utflaks eksisterer ikke. Så fort du ser et mønster, må du lete etter andre forklaringer enn tilfeldigheter. Det er veldig lett å henge seg opp i alt som har gått imot Norge når man ikke har kvalifisert seg en eneste gang. Men det er også veldig mye som har gått Norges vei. F.eks. er det jo slik at Norge ikke skapte så mange store sjanser i den første kampen mot Skottland, men Skottene lagde et unødvendig straffespark som Haaland satte i mål. Dette var ikke noe laget hadde gjort seg fortjent til, eller som Solbakken kan ta æren for. Det var en dårlig vurdering av en skotte som gjorde at Norge tok ledelsen. Saken er jo den at fotball i svært stor utstrekning preges av tilfeldigheter. Hvis verdens beste klubblag, la oss si Manchester City, møter et middelmådig lag, la oss si Røde Stjerne Beograd, så vil man kanskje tenke at det blir utklassing 4 - 0 eller noe slikt. Men hvis man vinner 4 - 0, så betyr det at man har brukt minst 85 minutter av kampen på å ikke score mål. Disse to lagene møttes nå i siste gruppespill, Manchester City som regjerende mestere, og Røde Stjerne som det laget som tok færrest poeng av samtlige, 1 poeng på 6 kamper. Mot City ble det tap to ganger, henholdsvis 2-3 og 1-3. Resultatene tyder ikke på at det var klasseforskjell, men hvis de skulle spilt omigjen, kan det godt hende at det hadde blitt 0 - 4. Absolutt alle mål som scores i fotball skyldes tilfeldigheter. Hadde det ikke vært slik, så hadde det vært mulig for et lag å score med 100% sannsynlighet fra avspark, men slik vet vi at det ikke er. Den eneste rasjonelle måten å forholde seg til dette på, en såkalt stokastisk prosess, er å analysere risiko og sannsynligheter. Man må da erkjenne at det ikke er mulig å gjøre noe som fører til et 100% sikkert resultat, men at det er mulig å optimalisere sannsynligheten for et ønsket resultat. 'For å sette det på spissen, så prøver Ståle Solbakken å få straight-flush på alle hender han spiller, og det greier han sjelden. Når han da taper, så skylder han på uflaks fordi han hadde 4 spar i stigende rekkefølge, men det 5. kortet var en kløver med feil verdi. Alle som har et forhold til enten sannsynlighetsregning eller poker, vet at det ikke er uflaks når man ikke får straigh-flush, og selv om dette som sagt er en spissformulering, viser det hvordan en fotballtrener burde forholde seg til spillets tilfeldigheter, f.eks. at en spiller sklir på ræva, eller at man slår en feilpasning. Toni Kroos, som har fått hemningsløst med skryt for sin pasningssikkerhet hittil i EM, har bommet på 7 pasninger så langt på 2 kamper mot forholdsvis svak motstand. Det er altså helt på trynet å tro at man kan unngå feilpasninger. LIkevel vil altså Solbakken spille seg ut bakfra med langt mindre pasningssikre spillere enn Toni Kroos. Det er ikke riktig, og Drillo, tidenes mest suksessrike landslagstrener for Norge, tuftet hele sin filosofi på det motsatte: De fleste mål slippes inn like etter at man har mistet ballen. Det innebærer at man nettopp har hatt ballen og det er bedre å la motstanderen ha ballen i ufarlig posisjon, mens man har laget i balanse, enn å risikere å miste ballen med mange spillere foran ballen, altså med laget i ubalanse. Du så det mot Danmark, da bakerste mann hadde ballen og slo en dårlig pasning, så ble det baklengsmål med en gang.

For å ta det siste først: Man kan og bør ta høyde for at spillerne ikke er perfekte. Når én mann svikter, burde laget være i stand til å kompensere for det. Og som jeg har gjentatt en del ganger: Hvis treneren gir instruksjoner om at man at man skal prøve å holde på ballen og spille seg ut istedenfor å klarere, så burde han være klar over at dette medfører en økt risiko. Østigård kunne klarert på sin første touch, før han skled. Det ville avverget hele kontringsforsøket fra Skottland. Men Solbakken har vært ganske klar på at landslaget skal spille med mye ballbesittelse, så Østigård prøvde å ta med seg ballen. Så kan man alltid skylde på uflaks i fotball, men det er ikke slik man gjør fremskritt. Jo mer man holder på ballen langt bak i banen, desto oftere utsetter man seg for den risikoen at en liten tilfeldighet fører til at det går galt. Når man spiller mange kamper, vil flaks og uflaks utjevne seg. På slutten av kampen mot Danmark sist, valgte Sander Berge å føre ballen på tvers langs midtlinjen mens han ble presset av en danske han holdt på å miste ballen én gang, men fortsatte. Og så mistet han ballen like etterpå. Danmark utnyttet ikke denne situasjonen, så det fikk ingen konsekvenser. Og jeg formoder at både du og Solbakken har glemt at det skjedde. Man kan sikkert finne mange slike eksempler, som både du og jeg og Solbakken har glemt fordi det ikke fikk konsekvenser. Men når man holder på slik over tid, vil det gå galt innimellom. Hvis man da avfeier dette som uflaks istedenfor å løse problemet, så blir man ikke bedre. Og så til din påstand om ekstremt god defensiv organisering: Defensiv organisering handler i sin natur om å hindre motstanderen i å slippe til målsjanser hele kampen. Det er ikke som å score et mål, hvor noen sekunders prestasjoner på høyt nivå er nok til at man oppnår det man vil. Den defensive jobben er man nødt til å gjennomføre absolutt hele kampen for å oppnå ønsket resultat. Og det er ikke det norske landslaget under Ståle Solbakken noe flinke til. De spiller med for stor risiko. Det går bra i store deler av kampen, men det altfor ofte går det dårlig på et eller annet tidspunkt.

Nei, det virker ikke som du skjønner. Det er noen få ting treneren kan påvirke direkte (typisk formasjoner og organisering av det defensive spillet, og til en viss grad også spillemønster offensivt), og så er det noen få ting som ikke har noe med treneren å gjøre (typisk sterke enkeltprestasjoner). Norges mål kom på følgende måte: Ødegaard stod stille med ballen helt upresset og alle med- og motspillerne stod stille og så på. Så starter plutselig Haaland et løp og Ødegaard serverer en strøken pasning til ham og Haaland runder keeper og setter ballen i mål. Det er ingen ting som tyder på at dette var noe de to fikk til som følge av trenerens disposisjoner (utover at han tok dem ut på laget). Og så er det annet viktig poeng her, som både du og Solbakken later til å se helt bort fra: Danmark tok tidlig ledelsen i denne kampen og økte den ganske fort til 2 - 0. Og så hadde de grei kontroll etter det. Det er veldig stor forskjell på å ha mye ballbesittelse når man leder kampen og å ha mye ballbesittelse når man ligger under. Når Danmark leder med to mål, kan de trygt la Norge få ha ballen og spille frem og tilbake på midtbanen så lenge de stort sett ikke kommer til målsjanser. Og det var det som skjedde i denne kampen. Men så glimtet de til én gang med de to verdensklassespillerne sine, men det skjedde i en ganske spesiell setting, sent i en kamp hvor danske ledet komfortabelt og hvor de antakelig allerede begynt å tenke på viktigere ting (EM) da kampen gikk mot slutten. Hadde det stått noe på spill for danskene er det tvilsomt om Ødegaard hadde fått lov å stå så lenge upresset og servere Haaland. Den dagen Norge tar en tidlig ledelse for så å holde på ballen selv i store deler av resten av kampen, mens motstanderen trenger å score, og man ikke ender opp med å miste ledelsen på slutten av kampen, kan man begynne å snakke om spillstyrke, i hvert fall hvis det er snakk om en tellende kamp mot et lag rangert bedre enn nummer 60. Men at man greier å holde mye på ballen (uten å skape noe særlig) mens man ligger under med to mål er ikke noe å skryte av. Så lenge du ikke spesifiserer hvor mange spillere som kan regnes blant verdens aller beste, er definisjonen din i beste fall upresis. Snakker du om topp 5, topp 10, topp 20? Topp 100? Ryerson spilte finalen i verdens sterkeste klubbturnering og var blant de beste spillerne på banen. Men du regner ham ikke som verdensklasse. Greit nok, som sagt kan du definere verdensklasse akkurat slik du vil, men jeg gjentar at Norge har flere spillere enn Ødegaard og Haaland som holder et høyere nivå enn de spillerne Drillo hadde tilgjengelig i sin andre periode. Han hadde ingen toppscorere verken i England eller Spania, og de spilte ikke Champions League-finaler. De spilte vel ikke i Champions League overhodet på den tiden. Det er mange middelmådige lag i Europa. Til enhver tid er det noen av dem som greier å løfte seg til et høyt nok nivå slik at de greier å kvalifisere seg til mesterskap. Norge har ikke greid dette på 24 år og stiller derfor ikke i samme kategori som dem som har greid det. Du kommer ingen vei med å fremstille det som et paradoks at Norge ikke har nådd noen mesterskap, og skylde på uflaks eller spøkelser. Det er oppskriften på hvordan man ikke løser problemet, nemlig å ikke anerkjenne at det foreligger noe problem. Solbakken later som at han gjør alt riktig og at resultatene vil komme bare uflaksen tar slutt. Han erkjenner ikke at måten de spiller på er problematisk og at han er nødt til å identifisere og løse problemene. Den enkle forklaringen er at man må prestere over et visst nivå for å komme til mesterskap. Hadde vi snakket om én enkelt kvalifisering hvor Norge røk på målforskjell, kunne man snakket om uflaks, men her er det snakk om 10 kvalifiseringer på rad og de to siste av dem har vært under Solbakkens ledelse. Nivået har vært omtrent det samme hele veien og i den grad det gir mening å snakke om variasjoner, er det Hareide og Drillo som har kommet nærmest i ordinær kvalifisering. Lagerbäck er kanskje den som kom nærmest et mesterskap, men det var gjennom play-off fra Nations League, hvor Norge tapte i ekstraomganger mot Serbia. Solbakken stiller sånn sett i samme kategori som Høgmo, både når det gjelder resultater og når det gjelder selvskryt (men Solbakken viser en større utholdenhet med tanke på det siste). Norge var aldri i nærheten av å kvalifisere seg til årets EM og Kypros var det eneste laget de greide full pott mot. Det gjorde forøvrig alle de andre lagene i Norges gruppe også og Kypros endte på 0 poeng.

Du kan definere verdensklasse akkurat slik du vil, men Norge har flere spillere enn Ødegaard og Haaland som holder et høyere nivå enn de spillerne Drillo hadde tilgjengelig i sin andre periode. Det var ingen toppscorere verken i England eller Spania på det laget, og de spilte ikke Champions League-finaler. De spilte vel ikke i Champions League overhodet på den tiden. Problemet er bare at dette henger sammen. Når man er villig til å ta mer risiko, så vil man også kunne få til mer såkalt "dominerende" spill. Men når dette samtidig fører til flere baklengsmål slik at resultatene ikke blir bedre totalt sett, ser jeg ingen grunn til å la seg imponere. Det målet Norge scoret mot Danmark i siste landskamp kan tilskrives gode enkeltprestasjoner fra Ødegaard og Haaland. Det blir feil å gi Solbakken æren for det. Men baklengsmålet som kom etter en feilpasning fra keeper, må Solbakken ta sin del av skylden for. Det er han som har bestemt at de skal prøve å spille seg ut bakfra, men han har ikke innsett at dette innebærer økt risiko for slike brølere. Jeg kan bare gjenta det jeg har skrevet før: Dette handler ikke om uflaks og små marginer, det handler om at nivået på det norske laget har vært for lavt. Man kan selvsagt tenke seg at med litt flaks så kunne Norge kommet til ett og annet mesterskap, f.eks. EM i 2012 da de røk på målforskjell. Men målsetningen i fotballforbundet er ikke å flakse seg til et mesterskap, det er å bli så gode at man også har noe å stille opp med i mesterskapet hvor man bare møter verdige motstandere. Skal man komme dit, må nivået opp, for det har vært for lavt i ca. 24 år, med unntak av en periode under Drillo 2. Det svake nivået kan delvis forklares med svake spillere, men det henger også sammen med svake trenerprestasjoner. Ståle Solbakken har helt siden han tok over landslaget for 3 1/2 år siden skrytt av at de er bedre enn før og at de gjør fremgang, men resultatene har slett ikke blitt noe bedre. Imidlertid er det ingen tvil om at spillerne på det norske landslaget holder et betydelig høyere nivå enn på veldig mange år. Da er det naturlig å se på hva treneren utretter og i dette tilfellet er det påfallende hvordan Solbakken hele tiden skylder på uflaks eller personlige feil. Det stiller i samme kategori som å forklare problemene med en påstått tapermentalitet som ingen greier å gjøre noe med. Norge trenger en trener som løser problemene, ikke en som later som han gjør alt riktig selv og skylder på alt mulig annet hver gang det går dårlig. Med holdningene Solbakken legger for dagen er det ganske tydelig at vi ikke vil se noen særlig forbedring fremover heller, for han har ikke tenkt å endre på det som ikke fungerer. Han mener at han gjør alt riktig som det er, men bare har uflaks, de gangene han ikke peker ut en syndebukk blant spillerne isteden.

I begge disse kampene er det lett å tenke seg at alle vil være fornøyd med uavgjort, så får vi se hvor store sjanser de er villige til å ta.

Det du nevner her går på begrensningene som er lagt på bruken av VAR og jeg er enig i at dette ofte slår feil ut, men løsningen på problemet er jo å bruke mer VAR, ikke mindre. Det er reglene i fotball som ofte er 50/50. Dvs. de består av vage formuleringer som f.eks. "excessive force" hvor det er lov å dytte litt og holde litt, men ikke for mye. "Intentional" er et annet eksempel på en vag formulering som har skapt mye hodebry i forbindelse med handsregelen. Samtidig sliter man med at spillet har blitt så kynisk at spillere kaster seg i bakken og later som de blir tatt i håp om å bli tildelt straffespark. En konsekvens av at dette igjen er at hvis man blir utsatt for ulovligheter, men likevel greier å holde seg på bena og få avgårde en lumpe av et skudd eller en svak pasning, så dømmes det ikke straffespark etterpå. Man har derfor ofte mye mer å vinne på å kaste seg i bakken så fort man merker litt kontakt med en motspiller. Og dette er alle klar over og man snakker derfor ofte om å legge lista høyt før det blåses for å få mer flyt i spillet. VAR kan brukes til å løse en del av disse problemene, men ikke alle. Noen av problemene må løses gjennom regelendringer og det viktigste i en konkurransesammenheng er å sørge for at regelbrudd ikke lønner seg. Men det har man ikke forstått i fotballverden, i hvert fall ikke de som bestemmer reglene. Gult og kort og frispark på midtbanen er ikke en egnet straffereaksjon på ren sabotasje av spillet når motstanderen er i ferd med å kontre. Ironisk nok har man ofte snakket om at det scores for få mål i fotball og at det er kjedelig med kamper som ender 0-0. Likevel har man innrettet seg med dette tåpelige regelverket som i stor grad favoriserer forsvarende lag og begrenser antall målsjanser og scoringer. Men det har blitt litt bedre enn det var før. Offside-regelen førte ofte til kontroversielle/feilaktige avgjørelser i forbindelse med scoring og dette problemet er løst med VAR. Det går fortsatt an for dommerne å kuke det til, men det har jeg bare sett ett eksempel på (Tottenham mot Liverpool) da utydelig kommunikasjon mellom dommerne førte til en misforståelse slik at en Liverpool-scoring ble feilaktig anulert for offside. Så er det av og til noen idioter som mener at det er feil å dømme offside hvis det "bare" er snakk om 1 cm eller 2 cm. For det er jo ikke nok til at det har noen praktisk betydning. Problemet med en slik tankegang er at hvis man f.eks. skulle flytte grensen for offside til f.eks. 10 cm, så er man like langt all den tid forskjellen mellom 11 cm og 10 cm fremdeles bare en 1 cm som ikke har noen betydning. Så lenge man er i stand til å bestemme posisjonen til ballen, nest bakerste forsvarer og angriperen som ev. er i offside (og det kan man ved hjelp av VAR), så er offside-regelen entydig og enkel å forholde seg til. Noen ville kanskje likt at dersom VAR avdekket at det var offside/onside med en margin på mindre enn +/- 10 cm, så var det ingen av delene. Da kunne man f.eks. blåse av kampen og heise pride-flagget til ære for alle som identifiserer seg som ikke-binære. Spøk til side: En offsideavgjørelse kan og skal ha bare to mulige utfall og har sånn sett ingen ting med LGBTQ+ å gjøre.

To? Kanskje på tide å lære seg å telle? I tillegg til Ødegaard og Haaland har vi Sørloth med 23 mål og 6 assists i La Liga denne sesongen, slått på målstreken i kampen om toppscorertittelen i den spanske serien. Vi har Ryerson som er fast på laget i Dortmund og som for drøyt to uker spilte finalen i Champions League hvor han gjorde en meget god figur mot verdens beste klubblag. Så må du ikke glemme Haalands lagkammerat i Manchester City, Bobb, som scoret månedens mål i Premier League i januar. Oscar Bobb blir forresten veldig dårlig utnyttet på landslaget. Når man har en spiller som er i stand til å drible seg forbi både én og to mann, må han brukes til å skape målsjanser, ikke til å surre rundt midt på banen. Enkelte svake kamper kan alltid forekomme (men at han taper borte mot Nederland, som året etter spilte VM-finale) er ikke noe veldig tungtveiende argument her. Det er som sagt ikke Seleção vi snakker om, men det norske landslaget. Drillo hevet beviselig laget etter Åge, til tross for noen svake borteresultater. 8 poeng på 5 kamper er ikke fantastisk, men det er bedre enn Ståle Solbakken leverer (1.6 poeng i snitt mott Solbakkens 1.4 i siste kvalik). Men ikke bare det, han var i stand til å slå hvem som helst. Og det er faktisk så enkelt som at når man greier å tette igjen bak og spiller med lav risiko, så vil ofte et antatt sterkere lag begynne å ta sjanser for å score. Og dette prøvde Drillo bevisst å utnytte. Solbakken, derimot, velger bevisst å spille med høyere risiko og dermed er det Norge som tar sjanser og blir straffet for det, hvis motstanderen holder et visst nivå. Flaks og uflaks er noe man kan finne sporadisk i enkeltkamper. Det eksisterer ikke på et systematisk plan. Dersom man mener det opptrer over tid, mangler man fundamental forståelse. Men hvis man ikke innser dette, går det også an å si det slik: Folk med uflaks har vi ikke bruk for. Hvorfor må vi absolutt beholde en ulykkesfugl som landslagstrener i årevis?

Derfor gir det ingen mening når du skriver: Hvis jeg mener det ligger i spillet og du mener det ligger i det mentale som gir seg utslag i spillet, så er du enig med meg. Den kvaliken hadde Hareide allerede langt på vei ødelagt med 2 poeng på de 3 første kampene, deriblant uavgjort hjemme mot Island. Drillo greide i hvert fall å feie Skottland av banen 4-0. Andreplass i kvalifiseringsgruppa var også bedre enn det Solbakken leverer nå. Det er også bedre enn andreplass i Nations League B, som du oppfatter som godkjent. Likevel kaller du det patetisk. Norge røk på målforskjell. Da går det faktisk an å snakke om uflaks. I motsetning til når man ender 6 poeng bak. Men du ser ut til å leve i bakvendtland. I kampen mot Portugal holdt Norge tett bakover slik at de kunne kapitalisere da tabben kom. Hadde det vært som med Solbakken, ville de ligget under med 3 mål fra før, og det ville vært Norge som gjorde tabben. Norge har noen helt eksepsjonelle spillere i verdensklasse nå, som Drillo 2 savnet. Det er ikke Solbakkens fortjeneste. Men Drillo leverte resultater på et langt høyere nivå enn Solbakken, også i sin andre periode. Etter 1 1/2 år med Drillo hadde Norge klatret til nummer 11-14 på FIFA-rankingen og de holdt seg der i nærmere et år.

Enig i den, men dette handler ikke VAR, snarere tvert imot. Problemet du nevner kan løses ved å utvide bruken av VAR. Men VAR er foreløpig underlagt store begrensninger. Det skal f.eks. ikke brukes for å avgjøre hvem som skal ha innkastet eller om det skal være corner eller utspill fra mål. Jeg forstår at man helt i begynnelsen, før man visste hvor godt det ville fungere, ønsket å prøve ut VAR uten å henge seg opp i alt mulig, men bare ta det aller viktigste. Men det er lenge siden både teknologien og bemanningen ble moden nok for å utvide og ta med mer av den lavthengende frukten. Det er bare idiotisk å sitte med 30 kameraer rundt banen og en gjeng dommere med tilgang til videobilder, og så gi innkastet til feil lag. En annen ting er at fotballreglene på mange områder er utdatert og dårlig egnet for et rettferdig spill uansett hvilke systemer man tar i bruk for å håndheve dem. Reglene ble laget da fotball ble sett på som en lek, lenge før kynismen tok fullstendig overhånd. Noen eksempler på dette er: Gult kort: En helt idiotisk betinget straff som i noen tilfeller kan gjøre vondt verre, f.eks. ved at din sterkeste konkurrent får fordelen av å møte en amputert lag etter at dette laget saboterte spillet for å hindre målsjansene dine. Professional foul har blitt et innarbeidet uttrykk i fotballen og det er fullstendig idiotisk at man ikke for lenge siden har tatt grep for å hindre det. Regelbrudd lønner seg når fordelen ved å bryte reglene er mye større enn konsekvensene av å bli "straffet". Dette gjelder primært gult kort, men det kan også gjelde rødt kort: Jeg tenker f.eks. på da Suarez måtte stå over semifinalen i VM i 2010 etter å ha handset mot Ghana i kvartfinalen. Ghaneserne, som røk ut i kvartfinalen, syntes nok ikke at det var full kompensasjon. Hands: Det er ikke lov å ta ballen med hånda med vilje. Igjen, dette fungerer om man er ærlig og ser på fotball som en lek. Da kan man forholde seg til om det er hånden som søker ballen eller omvendt. Men etter hvert har kynisk forsvarsspill tvunget frem tilleggsregler med presiseringer om å gjøre seg større ved å holde armene i unaturlige posisjoner. Det beste eksempelet jeg kommer på er Xavier som handset i semifinalen mot Frankrike i EM 2000. Han holdt hånda i ro, men litt ut fra kroppen slik at han gjorde seg større og det ble vanskeligere å få ballen forbi ham og score. Det var ballen som søkte hånda, men likevel er de fleste enige om at det var riktig å dømme hands. https://www.youtube.com/watch?v=BeHaPM91ZF4 Hvor lang tid vil det ta før man innser at denne regelen både bør og kan gjøres mye enklere? Det er bare å si at det aldri er hands hvis man har den aktuelle armen helt inntil kroppen, og det er alltid hands hvis det er kontakt med ballen og man ikke har armen inntil kroppen. Dersom man er redd for å handse, f.eks. inne i egen 16-meter, er det da lett å eliminere muligheten for hands ved å holde armen inntil kroppen. Gjør man ikke det, har man seg selv å takke hvis det blir hands. Det vil også være lett ved hjelp av VAR å avgjøre entydig om det er hands eller ikke. Tilleggstid: Under VM i 2018 ble det gjort en analyse etter de to første rundene i gruppespillet (32 kamper) hvor man så på sammenhengen mellom tillagt tid og hvor mye tid som ble kastet bort mens ballen var ute av spill. Ett funn var at man konsekvent la til mye mindre tid enn det som ble kastet bort. Et annet funn var at det heller ikke var noen sammenheng mellom hvor mye tid som ble lagt til og hvor mye tid som ble kastet bort. De fleste var jo klar over fra før at man ikke legger til like mye tid som blir kastet bort, ellers ville det ikke vært noen grunn til å prøve å drøye tiden slik vi vet foregår over en lav sko. Men det er heller ikke slik at mer bortkastet tid fører til mer tillagt tid. Det er helt tilfeldig hvor mye som blir lagt til uavhengig av hvor mye man har somlet med innkast, utspill og målfeiringer. Dvs. det var i hvert fall slik i de 32 nevnte kampene. Problemet kan enkelt løses ved å gi et lag f.eks. 10 sekunder på å ta et innkast, ellers mister man ballen til det andre laget. Man kan ha et stort synlig ur på stadion som teller ned slik at alle ser og kan forholde seg til tidsfristen. Man kan også gjøre som i boksing med knockout hvis en spiller ligger nede (alle vet at i 99% av tilfellene vil han reise seg opp igjen og spille videre etter en stund); dommeren kan telle til 10, eller 5 om man vil. Hvis spilleren ikke er på bena igjen da, er han ute. Har man flere bytter igjen, kan man sette inn en annen, hvis ikke må man spille med en mann mindre. Det er helt vanvittig hvilken tålmodighet man i årevis har vist juksemakere som prøver å få tiden til å gå uten at det spilles fotball.

Det mentale har bare noe å si i den utstrekning det påvirker spillet. Drillo tok Norge opp på en 11. plass på FIFA-rankingen i sin andre periode. I Drillos andre periode spilte Norge mot Tyskland, som da var nummer 2 på FIFA-rankingen (og som ble nummer 2 i EM året før og nummer 3 i VM året etter). Norge vant. De vant også mot Frankrike og Portugal. Du kan synse alt du orker om spillestil og expected goals, men under Drillo vant Norge kamper mot de beste lagene og det har aldri Solbakken gjort. Du må faktisk tilbake til Drillo for å finne sist gang Norge slo et top 10 lag på FIFA-rankingen. Resultatene under Drillo ble dårligere etter hvert som etablerte spillere som Carew, Riise og Gamst Pedersen ble eldre og avdankede. Norske landslagsspillere på slutten av Drillos andre periode spilte stort sett i små ligaer, eller satt på benken for middelmådige klubber i de store ligaene, med Hangeland som et hederlig unntak. Han var fast på laget for Fullham midt på tabellen i Premier League (Riise var også det til å begynne med). Men det var ingen på det norske laget den gang som var i nærheten av å bli toppscorer i Premier League, eller i La Liga. Det var ingen som spilte for store klubber som ble nummer 1 eller 2 i Premier League, eller som spilte finalen i Champions League. Sverige var på 19. plass på FIFA-rankingen da Norge slo dem, men det skyldtes tidligere prestasjoner og Sverige var i fritt fall og havnet sist i gruppespillet i Nations League. Serbia var på 25. plass på rankingen da Norge slo dem og det er sånn sett det sterkeste resultatet Solbakken har å vise til som landslagstrener. Men det er 2 år siden. De siste 2 årene har topp 60 vært tilstrekkelig for å hindre norsk seier, til tross for spillstyrken og expected goals.

Når du nevner dette som en grunn til å mislike VAR på et diskusjonsforum, må du tåle at det du angivelig misliker blir diskutert. Men nå mener du altså at det er reglene og ikke VAR som gjør annuleringen til en vits? Som sagt: Det du nevner her handler ikke om VAR, det handler om reglene og ev. dommerens tolkning. Etter min mening burde dommeren i større grad vært en marionett og i mindre grad en kampleder. Kamplederen burde sitte i VAR-rommet sammen med et nødvendig antall assistenter og ta avgjørelsene direkte. Vi har f.eks. sett noen eksempler på såkalte tunge flagg hvor man ikke vinker for offside, men lar angrepet blir fullført for så å ev. annulere scoringen for offside etterpå. Og dette kan være en offside som skjedde lenge før ballen havnet i mål. Ideen er å unngå at en dommerfeil skal få konsekvenser for om det blir mål eller ikke. Et mål kan alltid annuleres i etterkant, men man kan ikke tildele målsjanser etter en feilaktig offside-avgjørelse. Hadde man gjort dette på en smartere måte, kunne man tatt en korrekt offside-beslutning med en gang, men da må det sitte noen i VAR-rommet som har myndighet til å ta selvstendige avgjørelser på direkten. Men det kommer nok før eller siden.

Det er jo dommeren som dømmer. VAR handler om at dommeren får informasjon fra TV-bildene om hva som faktisk har skjedd, og så kan dommeren ta denne informasjonen med i sin betraktning. Da dommeren annulerte målet for hands i dette tilfellet, skyldes det at dommeren fikk korrekt informasjon ved hjelp av VAR og tok en beslutning ut fra sin tolkning av regelverket. Hvis man er misfornøyd med denne beslutningen, har jeg stor forståelse for om folk mener at reglene burde endres. Eller om man mener at dommeren har tolket reglene feil. Men jeg har overhodet ingen forståelse for at folk mener at dommeren ikke burde få (korrekt) informasjon om hva som faktisk skjedde. Da gir man uttrykk for at det beste ville vært at det forekom regelbrudd som dommeren ikke fikk med seg og som derfor fikk passere. Det er i strid med alle vanlige prinsipper innen idrett generelt. For øvrig er jeg enig i at VAR kan ødelegge spontaniteten ved scoringer og til det har jeg to ting å si: Det ene er at dette blir et stadig mindre problem etter hvert som man stadig raskere greier å ta offside-avgjørelser (som er den vanligste årsaken til annulering). Dette burde kunne gjøres enda raskere i fremtiden og før eller siden vil man kunne ha et automatisk system som sier umiddelbart om det var offside eller ikke. Når den tid kommer, burde man ha synlige indikatorer f.eks. bak målet som viser alle f.eks. et rødt lys hvis det er offside. Det andre jeg vil si i denne forbindelse er at det å bedømme offside ofte er umulig for en dommer å gjøre alene med den ønskede nøykaktighet. Det finnes et utall eksempler i historien på feilaktig annulerte mål og feilaktig godkjente mål for til dels klare (på TV-bildene) offsidesituasjoner. Problemet er at linjemannen må se på 3 ting samtidig (og noen ganger mer) for å kunne dømme offside. Man må se på ballen for å vite når den blir slått, man må se på fremste angriper som mottar pasningen, og man må se på nest bakerste forsvarer. Dette løses best ved å prøve å løpe langs sidelinjen slik at man er på høyde med fremste angriper eller nest bakerste forsvarer, men ofte er det en uoverkommelig oppgave. Noen ganger er det flere angripere på løp og det er ikke alltid åpenbart hvem av dem som blir involvert i spillet når pasningen når frem. Så dette er en vanskelig regel å håndheve uten VAR. Men med VAR er det enkelt, selv om det foreløpig kan ta litt tid. Så har man rett og slett bestemt at ulempen ved feilaktig godkjente eller annulerte scoringer er større enn ulempen ved å vente litt på en korrekt avgjørelse og bestemt seg for å bruke VAR. Jeg mener også at VAR gjerne kunne blitt brukt for å gi innkast til riktig lag også, og sørge for at det dømmes corner på riktig måte. Dette er man i stand til å avgjøre i løpet av et sekund hvis man vil (mens et innkast godt kan ta 20 sekunder eller mer når et kynisk lag har tatt ledelsen og prøver å drøye tiden). Men her har man altså bestemt at VAR ikke skal brukes og det har skjedd noen ganger allerede i dette EM at man har blitt snytt for en corner, forstå det den som kan.

Greit nok! Jeg modererer meg og sier at resultater er mye viktigere enn alt annet og det eneste som betyr noe for om man greier å kvalifisere seg til et mesterskap eller ikke. Resultatene er også det eneste som betyr noe for hvor langt man kommer dersom man skulle greie å kvalifisere seg til et mesterskap. Vi får ta en enkel innføring i logikken her: Både du og Ståle Solbakken påstår at Norge har blitt mye bedre under hans ledelse og begrunner det med disse parameterne. Resultatene viser at Norge ikke har blitt noe bedre de siste årene og dette erkjenner du også. For at det skal kunne stemme at Norge har blitt bedre på de nevnte parameterne, er det da en nødvendig betingelse at de ikke henger sammen med resultatene. Når Norge ikke greier å kvalifisere seg til VM 2026, er det akkurat like irrelevant å komme drassende med expected goals, små marginer og uflaks som det er nå. Det er det mange nysparkede trenere som har gjort før også. Problemet er bare at over tid er resultatene direkte avhengige av spillet, så når resultatene over tid er for dårlige, kan man trygt konkludere med at spillet er for dårlig også. Det er bare folk som leter etter unnskyldninger for hvorfor de mislykkes som prøver å skille disse to tingene.

Det er vel ganske misforstått å kritisere VAR her. VAR handler om å gi dommeren nøktern informasjon om hva som faktisk har skjedd og det ble gjort på en helt grei måte i dette tilfellet. Det du ikke liker later til å være at reglene sier at det ikke er lov å ta ballen med hånda, og at dommerne håndhever denne regelen på korrekt måte. Når du bruker dette som et argument imot VAR, fremstår det som at du foretrekker at dommeren heller skal dømme i blinde, dvs. ta beslutninger uten å vite hva som faktisk har skjedd, men det er vel ikke det du mener?

Egentlig ikke. Så lenge resultatene er altfor dårlig, er dette det eneste man bør fokusere på å forbedre. Alt annet blir betydningsløst så lenge resultatene er for dårlige og Norge ikke en gang stiller opp i mesterskapene. I selve turneringen er det slik, ja. Der holder det med én dårlig dag og så er man ute. Men i kvalifiseringene er det ikke slik, for der har man alltid råd til å tape en kamp eller to. Men man har ikke råd til å avgi poeng i 5 av 8 kamper, slik som Norge gjorde. Når Kypros, rangert som nummer 124, er det eneste laget Norge tar full pott mot, blir det helt idiotisk å forklare fiaskoen med at Østigård gled på ræva og at Skottland slo Spania. De såkalt underliggende tallene er ikke relevante, all den tid de ikke harmonerer med resultatene over tid. I 24 år har norske landslagstrenere snakket om uflaks og telt antall sjanser, uten å kvalifisere seg til et eneste mesterskap. Du kan se på Norges FIFA-ranking over tid (trykk på linken og utvid rad 47) at Norge ikke har gjort noe fremgang under Solbakken. Drillo tok i sin andre periode Norge opp til en 11. plass. Etter noen få svake kamper ble han plutselig erstattet av Høgmo, som tok Norge ned til 84. plass før Lagerbäck førte oss opp igjen til rundt 40-50. Der har vi ligget de siste 6 årene og Solbakken har ikke vist noen resultatmessig fremgang. Solbakken har ledet Norge i 36 kamper, altså tilsvarende seriespill over en sesong, hvor vi er enige om at tilfeldighetene jevner seg ut. 16 av disse kampene har vært mot lag som i dag er rangert lavere enn 60 på FIFA-rankingen, og i disse kampene har Norge 13 seire og 3 uavgjort. Mot lag rangert fra 41 til 60 har Norge spilt 6 kamper og disse har endt med 2 seire, 2 uavgjort og 2 tap. Dette harmonerer godt med Norges ranking som i øyeblikket er 47, de er altså midt inne i denne kategorien et sted. Mot lag rangert fra 21 til 40 har Norge spilt 10 kamper. De har endt med 3 seire, 2 uavgjort og 5 tap. De tre seirene kom mot Serbia 2. juni 2022 og Sverige 5. juni og 12. juni. Det var altså en periode på snaut to uker hvor Norge leverte sterke resultater. Men dette er to år siden. Etter dette har ikke Norge vunnet en eneste tellende kamp mot et topp 60 lag på rankingen. Da går det ikke an å snakke om fremgang. Mot topp 20-motstand har Norge spilt 4 kamper (mot Spania og Nederland) og det har endt med én uavgjort og tre tap. Uavgjortkampen mot Nederland er nesten 3 år siden. Ingen fremgang å spore. Norge spilte lenge ganske bra mot Spania helt til det gjenstod et drøyt kvarter. Da gjorde Solbakken plutselig store endringer med 3 bytter og Norge sluttet umiddelbart å spille godt og som vanlig rant baklengsmålene inn på slutten av kampen. Kampen sett under ett var derfor ikke veldig god fra Norges side.