Minkowski

Det var ikke jeg som begynte å henge meg opp i dette. Jeg fikk bare et spørsmål som jeg besvarte og så ble dette svaret trukket i tvil av folk som tydeligvis ikke greier å skille mellom de to begrepene tilbud og etterspørsel. Når dette først blir tatt opp, mener jeg det er helt greit å sette skapet på plass. Utgangspunktet her handler om hva som skjer hvis Norge slutter å eksportere strøm til utlandet, som altså er ensbetydende med at Norge slutter å tilby strøm til utenlandske kunder. Dette er en de facto endring i tilbudet. Hvis man ønsker å kverulere, kan man lage sin egen definisjon av etterspørsel som avhenger av tilbudet, dvs. hvem og hvor mange man tilbyr strøm til, og så på bagrunn av denne definisjonen angripe min faglig korrekte begrepsbruk, og det er tydeligvis det som skjer her. Helt ekvivalent kan man bestemme seg for å slutte å tilby strøm til eneboliger eller til folk over 60 år og hevde at dette reduserer etterspørselen ytterligere. Men igjen er det i direkte forstand tilbudet man endrer på. I slike sammenhenger snakker man ofte om samlet betalingsvillighet, eller etterspørselskurven. Denne ligger åpenbart fast uanset om Norge eksporterer (eller importerer) strøm eller ikke. Hvis Norge slutter å eksportere, vil dette føre til at man i Norge har mer strøm å tilby, mens betalingsvilligheten er den samme og så vil faktisk etterspørselen i Norge øke litt som følge av at prisen er lavere. Konsekvensene om man skulle slutte å eksportere, ville altså vært en (forholdsvis) stor økning i tilbudet og i tillegg en liten økning i etterspørselen i det norske markedet. I dag regner man vanligvis med at en gjennomsnittlig norsk enebolig bruker rundt 20 000 kWh i året. Hvis vi hadde sluttet å eksportere, ville etterspørselen økt som følge av lavere pris og en gjennomsnittlig norsk enebolig ville kanskje brukt 21 000 kWh i året. Igjen, du må gjerne velge å snu opp ned på etablerte defnisjoner for å kverulere, men det er altså ikke jeg som begynte å diskutere dette, jeg bare svarer på innevendingene.

Nei, etterspørselen i New Zealand, eller i andre markeder som ikke er tilknyttet Norge, påvirker i utgangspunktet ikke prisen på norsk strøm. Men det er ikke særlig relevant her. Utgangspunktet her var at Mannen med ljåen spurte: Svaret på dette spørsmålet er nei, fordi dette ikke ville ført til redusert etterspørsel, ikke i Norge og heller ikke utenfor Norge. Men tilbudet i Norge ville gått opp (som følge av at tilbudet utenfor Norge hadde gått ned) og dermed ville prisene i Norge gått ned. Så enkelt er det; prisene avhenger av tilbud og etterspørsel, ikke bare av etterspørsel. Så det gjelder å forstå hva som er hva.

Mengden laks som kjøpere ønsker å kjøpe vil ikke påvirkes verken i utlandet eller i Norge om Norge slutter å eksportere laks. Du dokumenterer jo ganske greit det jeg har prøvd å fortelle deg, som du tydeligvis ikke har forstått. Den mengden av et gode som kjøpere ønsker å kjøpe endrer seg verken i eller utenfor Norge ved at en tilbyder slutter å tilby dette godet. Det er nettopp derfor man alltid nevner både tilbud og etterspørsel når man viser til hvordan priser påvirkes i et marked. Det virker som du tror at det bare er etterspørsel som betyr noe, men det er altså både tilbud og etterspørsel som er avgjørende og jeg vil anbefale deg å sette deg inn i hva dette betyr. Om man skulle følge din logikk, så kunne man jo bare bli enige om at kraftprodusentene skulle slutte å tilby strøm til alle, så ville etterspørselen (etter dine begreper) falt til null og kraftkrisen ville vært over.

Du må ganske enkelt lære deg forskjellen på tilbud og etterspørsel, for det ser du ikke ut til å ha forstått. Dersom det blir slutt på eksport av norsk laks, betyr det at norsk laks ikke tilbys i utlandet, så det er altså tilbudet som endres. Etterspørselen både i Norge og i utlandet vil i prinsippet være uforandret, men tilbudet vil være forskjellig og avstedkomme tilhørende prisforskjeller.

Det er mange ulike måter å se dette på, både med hensyn til tidsperspektiv og geografisk omfang. Og man kan snakke om hvordan nedbør (og forsåvidt også sol- og vindforhold) påvirker kraftproduksjonen, hvordan temperaturene påvirker kraftbehovet, hvilken rolle Putin spiller og tiltakene gjort i Tyskland, de nyeste kraftkablene osv. Det er derfor jeg mener man må spesifisere nøyaktig hva det er man snakker om. Hvis man f.eks. ser på Putin og krigen i Ukraina, som én faktor, værets avvik fra normalen som en annen faktor og økt prissmitte som følge av de nyeste kraftkablene som en tredje faktor, så kan man jo tenke seg at jeg prøver å tallfeste hvor mye hver enkelt faktor har hatt å si for hva jeg har betalt totalt for mitt strømforbruk de siste 5 årene. Jeg vil da bli overrasket om det ikke er den økte prissmitten fra de nyeste utenlandskablene som veier tyngst, uten at jeg foreløpig skal påstå det helt sikkert.

Utgangspunktet her er altså at prisen påvirkes av tilbud og etterspørsel. Da gjelder det å forstå forskjellen mellom disse to begrepene, men det er tydeligvis for mye forlangt. For å svare dere begge: Om Norge skulle redusert eksporten, ville dette vært en reduksjon av tilbudet i utlandet. Dette ville ført til en økning av tilbudet innenfor landets grenser ettersom kraftprodusentene i utgangspunktet har en gitt mengde kraft å tilby. Det vi ikke bruker her, eksporterer vi og vice-versa. Så svaret på spørsmålet om etterspørselen ville blitt mindre er utvilsomt nei, både innenfor og utenfor landets grenser. Det er ingen grunn til å tro at etterspørselen ville blitt påvirket. Men tilbudet innenfor landets grenser ville blitt større og således drevet prisene ned her, jf. det jeg opprinnelig skrev om at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel.

Nei. Hvorfor tror du det? Og hva har det med saken å gjøre?

Bruflot skriver: Her mener jeg det er nødvendig å skille mellom to ting: 1. Økte kraftpriser i Europa 2. Økt prissmitte mellom Norge og Europa Jeg her helt med på at Russland må ta sin del av skylden for økte kraftpriser i Europa, spesielt om man bare sikter til de kortsiktig ekstreme prisene i 2022. Men årsaken til økte kraftpriser i videre forstand kan også forklares med nedleggelse av kjernekraftverk både i Tyskland og Frankrike og andre europeiske land. Når det gjelder prissmitten, mener jeg det blir misvisende å trekke frem at Norge har vært tilknyttet utlandet lenge før de to siste kablene ble satt i drift. Det er slik at så lenge man har et tilstrekkelig stort kraftoverskudd sammenlignet med overføringskapasitet, så vil man kunne koble seg mot dyrere områder uten å få prissmitte i nevneverdig grad. Men man kommer til et kritisk punkt som kan ses på som dråpen som får begeret til å flyte over og det er dette som har skjedd da de siste kablene ble satt i drift. Her må man være klar over at man ikke direkte kan sammenligne eget kraftoverskudd med overføringskapasitet, man må også ta med i betraktningen at det i perioder er billig kraft i utlandet som vi importerer. Men så lenge vi har billigst kraft mesteparten av tiden, blir det slik at vi for det meste kan unngå prissmitte inntil en viss grense for overføringskapasitet, og så får vi prissmitte når overføringskapasiteten overstiger denne grensen. Dersom vi hadde hatt mindre prissmitte, ville vi vært mindre påvirket av høye kraftpriser i Europa. Og så har det vel historisk vært høyere pris i Europa enn i Norge, så økt prissmitte ville alene ført til høyere priser i Norge, uavhengig av Putin og gassprisene.

Det er et helt meningsløst utsagn så lenge det ikke settes i kontekst. Det er lett å hevde at strømmen per definisjon koster det den skal, da den styres av tilbud og etterspørsel.

Det er jeg helt enig i og helt siden begrepet "strømstøtte" ble innført, har jeg ment at det er et misvisende ord, all den tid det er mottakerne av strømstøtte som betaler unormalt høy pris (sammenlignet med det som historisk sett har vært normalt), mens de selverklærte donorene av strømstøtte har unormalt høye inntekter som følge av høye strømpriser. Ellers mener jeg det er en delvis avsporing å fokusere ensidig på om myndighetene omfordeler penger for å motvirke høye strømpriser. Det som er viktig er om myndighetene totalt sett fordeler pengene optimalt. Man kan aldri oppnå en perfekt fordeling/balanse, så mange bruker den balansen vi hadde før de nyeste utenlandskablene ble tatt i bruk som referanse. Det er forsåvidt et fornuftig utgangspunkt på kort sikt å prøve å rette opp de ubalansene som oppstod da, spesielt med tanke på at det er noe man kunne fått til ganske raskt ved å rett og slett å kompensere med en strømstøtte. Det var jo dette som ble gjort, rent bortsett fra at man var ganske grådige/gjerrige da man satte satsene i strømstøtten. Men på litt lenger sikt burde man ikke fokusere på å gjenopprette status quo, men å vurdere hva som er en fornuftig/optimal fordelingspolitikk i dag og i fremtiden. Mitt utgangspunkt i den forbindelse er ganske enkelt: Alle strømkunder betaler skatt. Det betyr at man har andre virkemidler tilgjengelig enn strømstøtte for å kompensere for dyr strøm. Man kan rett og slett gi skattekutt isteden. Det finnes forresten noen unntak, f.eks. minstepensjonister. For disse er løsningen like enkel: Øk satsene slik at de får mer penger. Og så er vel den kraftkrevende industrien også et unntak fordi deres strømutgifter er så høye at det blir vanskelig å kompensere med skattelette. Men jeg mener det derfor er et legitimt spørsmål om vi burde holde på med en industri som er tuftet på lav kraftpris, når kraftprisen ikke lenger er lav. Jeg synes i hvert fall det blir helt feil å klage så ensidig på dyr strøm hvis det egentlige problemet er at myndighetene ikke fordeler pengene optimalt. Vi velger jo våre representanter som gjennom demokratiske prosesser skal sørge for at landet styres på best mulig måte og dette inkluderer å tilpasse skatte- og avgiftsnivåer, samt trygde- og støtteordninger til beste for alle. Men det er altså slik at myndighetene ser på økte strømpriser som en ekstra inntektskilde og det er således en de facto tilleggsskatt. Et annet aspekt ved det å prøve å få til en fornuftig fordelingspolitikk i dag, innebærer at man ikke nødvendigvis vil gi en bred strømstøtte som gjør at folk (og ev. bedrifter) kan operere som om strømprisene var lave. Noen ser ut til å mene at en treffsikker støtteordning er en ordning som gjør at man kan fortsette som før strømprisene løp løpsk for 4-5 år siden. Andre mener at en treffsikker støtteordning er en ordning som hjelper dem som trenger hjelp. Jeg kan på et vis forstå en bekymring om at f.eks. norgesprisen vil økes fra f.eks. 40 øre/kWh til 50 øre/kWh. Men er du ikke bekymret for at skatt på alminnelig inntekt skal økes fra 22% til 23%? Eller anser du denne satsen (som har vært gjeldende siden 2019) som hugget i sten?

Myndighetene kan uansett beregne korrekt beskatning ut fra hva man mener er et fornuftig nivå på totalkostnadene. Jeg ser du bruker ordet "strømkrise". Hvis én utgiftspost blir større og en annen utgiftspost blir tilsvarende mindre slik at totalkostnaden blir som før, har man da en krise?

Kan du beskrive det du mener er problemet litt nærmere, og samtidig holde det adskilt fra det du mener bare er symptomer? Vi har altså høye priser, men private husholdninger slipper å betale de høye prisene og for relativt lave og dessuten forutsigbare priser isteden. Jeg har hørt mange snakke om strømstøtte som et plaster på et blødende sår, men realiteten er at strømstøtte/norgespris stanser blødningen og løser problemet. Men næringslivet får ikke strømstøtte og det kan jo være problematisk om man ikke har fastprisavtaler. Men næringslivet skattlegges allerede ganske tungt, så man kan jo se for seg at man gir skattekutt istedenfor strømstøtte i den utstrekning det er behov for det. Har man i så fall ambuterte bein med plaster på, eller har man løst problemet?

Hvorfor synes du det er merkelig? Det er vel helt naturlig at det er den som fremmer et krav som må begrunne kravet? Det handler for øvrig ikke om å bevise sin uskyld, men om å sannsynliggjøre at det foreligger en mangel. Bare les forbrukerkjøpsloven og/eller noen saker fra forbrukerklageutvalget, så får du et godt inntrykk av hvordan det fungerer. Det er forresten viktig å være klar over at reklamasjonsrett og garanti er to forskjellige ting. Om man klager på et produkt innenfor garanti er det riktig at det er den profesjonelle part som har bevisbyrden dersom klagen avvises. Men norsk forbrukerkjøpslov gjelder uavhengig av eventuell garanti og det er den som er relevant her, ettersom garantien er utløpt. Som sagt er dette i mange tilfeller uproblematisk, men når det gjelder slitedeler, altså ting som nødvendigvis vil tape seg over tid, kan det være mer komplisert å sannsynliggjøre at det foreligger en mangel.

Det ble tidligere refert til en sak her fra forbrukerklageutvalget er og jeg tenkte det kan være klargjørende å gå gjennom noen relevante punkter derfra (jeg tar ikke med alt, bare noen hovedpunkter), ettersom veldig mye av det som drøftes i denne tråden blir tatt opp i den saken. Min forståelse er at man må sannsynliggjøre at det forelå en mangel ved levering og det vil man i mange tilfeller gjøre bare ved å vise til at produktet har sluttet å virke. F.eks. har jeg tidligere reklamert på en TV da baklyset sluttet å virke etter 3 år. Det er i seg selv tilstrekkelig for å reklamere, da man med rette kan forvente at baklyset skal virke vesentlig lenger. Men i dette tilfellet snakker vi ikke om noe som enten virker eller ikke virker, men noe som gradvis taper seg ved at batteriet mister kapasitet. Og denne gradvise forringelsen avhenger sterkt av bruksmønster. Dermed er det ikke tilstrekkelig å påpeke forringelsen for å påvise at det foreligger en mangel, da må man legge frem dokumentasjon som viser at forringelsen ikke skyldes normal (forventet) slitasje. Min personlige vurdering av dette er at et lavt antall ladesykluser ikke alene er nok for å dokumentere at forringelsen ikke skyldes normal slitasje. Heller ikke det at man har aktivert "battery care" eller tilsvarende funksjonalitet som hindrer lading over 80%. Hvis du f.eks. har ladet ut batteriet helt og så oppbevart det i flere uker før du ladet det opp igjen, kan man forvente at batteriet taper seg ganske raskt. Og hvis batteriet har blitt eksponert for høye temperaturer er det også fullt mulig at det svekkes betydelig uten at antall ladesykluser er veldig høyt. Så mitt råd til trådstarter er å i hvert fall addressere alle slike relevante forhold. Det er antakelig vanskelig å dokumentere det, men det er utvalget klar over, så det er ikke sikkert at de krever svært overbevisende dokumentasjon. Men hvis det ikke nevnes i det hele tatt, blir det svært enkelt å avvise klagen. Hvis du kan avkrefte at batteriet har blitt eksponert for slike ugunstige påkjenninger, blir det litt vanskeligere å legge til grunn at forringelsen er normal. Følgende er ikke ment som et råd, bare som spekulasjon fra min side: Jeg tror ikke du vinner frem ved å vise til antall ladesykluser. Etter 4 år må man ved normal bruk forvente en betydelig forringelse av batteriet og det blir svært vanskelig å argumentere for at du skulle kunne forvente noe annet på grunn av unormal bruk (dvs. unormalt få ladesykluser). Du har en restkapasitet på 63% etter 4 år. Hva hadde du forventet? Hva kan man med rimelighet forvente? Kanskje en restkapasitet opp mot 75% eller deromkring? I så fall er det vel uansett vanskelig å hevde at mangelen er vesentlig.

"De" tjener allerede penger på å ta pengene våre. Det er slik samfunnet vårt fungerer. Vi betaler skatt og det innebærer at "de" tar pengene våre. Vi betaler moms (mva) og det innebærer at "de" tar pengene våre. Så søles noen av disse pengene bort, f.eks. på IPI (International Peace Institute), selv om det er snakk om småpenger sammenlignet med det nye regjeringskvartalet i Oslo. Men en stor del av pengene som "de" tar fra oss brukes til å gi oss tjenester (og penger) tilbake. Det er konstant fokus på hvordan disse pengene fordeles og man er opptatt av ting som finansiering av utdanning, helsevesen, samferdsel, sykepenger, pensjon etc. Og i det siste har det også vært en del fokus på strømregninger. Men strømregningen er bare en liten utgiftspost i et stort budsjett som domineres av andre kostnader. I dag betaler jeg rundt regnet en krone per kWt for strømmen når jeg tar med nettleien. Med den siste tids økte matpriser og drivstoffpriser og renter, ev. husleie, forstår jeg godt at en del folk kjenner på at de har dårligere råd enn før og det virker kanskje feil at strømregningen skal være en del av det som skader oss økonomisk med tanke på at Norge har rikelig tilgang på billig kraft. Men det er ingen grunn til å ikke se på totalregnskapet. Vi løser ingen problemer i Norge ved å redusere inntektene til Norge. Hvis man vil hjelpe folk med dårlig råd, kommer man mye lenger med å spesifikt gi skattelette til folk med lav inntekt enn med å gi strømstøtte til alle. Måten man gjør dette på er f.eks. å øke minstefradraget og så justere trinnskatten slik at folk med høy inntekt ikke får skattelette i samme slengen. Da hjelper man dem som faktisk trenger det. Og så finnes det noen eksempler på folk med gammel, stor, dårlig isolert bolig og lav inntekt som bruker mye strøm. Disse vil komme dårligere ut enn andre uten ekstraordinære tiltak, men slik er det nå her i verden på svært mange andre områder. Man må tilpasse seg den virkeligheten man lever i og vi vil alltid se noen som ikke klarer det like godt som andre. Jeg kan godt være enig i at det svært uheldig med en politikk som plutselig fører til store endringer i folks økonomiske betingelser. Men det er vel også mye årsaken til at man har innført strømstøtte og nå norgespris. Man har faktisk valgt å åpne for at folk kan bo i store, uisolerte hus og fortsette omtrent som før med å fyre for kråka. Men alle bør forstå at en slik ordning er midlertidig og at det gjelder å prøve å tilpasse seg før det er for sent.

La meg være svært tydelig på dette. Elektrisk kraft er en eksportvare. Men det betyr ikke at vannkraften ikke er vår, i motsetning til hva du skrev tidligere. Vannkraften er vår. Det er derfor tyskerne (eller danskene eller noen andre) må betale penger for den. Vi (dvs. norske kraftprodusenter) gir dem ikke kraft, men selger det til dem. De kjøper elektrisk kraft og de betaler den prisen som den dyreste kraftprodusenten forlanger, dvs. spotpris, akkurat som alle andre. Hvorfor mener du at kraft ikke er en eksportvare? Hvorfor skal ikke Norge utnyttet de mulighetene vi har til å regulere vår kraftproduksjon og kjøpe billig kraft og selge den tilbake dyrt? Det er mange som kritiserer hodeløs pengebruk hos Statkraft, men hvor har man det fra det løsningen er å slutte å tjene penger på kraftutveksling?

Jeg forstår ikke hva du vil frem til her. Vi lever i en verden hvor det å være selvforsynt med alt er umulig for de aller fleste og i hvert fall for oss i Norge. Derfor må vi samarbeide med andre. Tyskland har dyrkbar mark og Norge kjøper f.eks. hvete fra Tyskland. Norge har regulerbar kraftproduksjon og Tyskland kjøper kraft fra Norge. Hvorfor er det ene rettferdig og det andre urettferdig? Eller var det ikke det som var poenget ditt? Norge produserer også olje og gass til den store gullmedaljen og vi skal prise oss lykkelige over at dette er noe vi får solgt til andre land, for det tjener vi helt enormt på, spesielt nå som prisene er så høye. Oljeprisen styres av tilbud og etterspørsel og det er heldivis ingen som betviler at pengene som Norge tjener kommer oss til gode. Men det hadde vært mulig å si (slik som man gjør når man lukker øynene og påstår at vannkraft er vårt eneste fortrinn), at olje- og gassforekomstene er vårt eneste fortrinn og vi vil helst ikke eksportere noe av det fordi vi ønsker lave priser her. Vi ønsker altså et enormt overskudd på olje og gass slik at vi som bor i Norge kan få det billig. Eller så kan vi snu litt på det og fokusere på tyske hvete: Tror du ikke at prisen på hvete styres av tilbud og etterspørsel akkurat som prisen på kraft? For den saks skyld, som netto eksportør av hvete, vil Tyskland tjene penger på om hveteprisen går opp. Det er akkurat som at Norge tjener penger på at oljeprisen går opp. I prinsippet kunne Tyskland opprettet et "hvetefond" hvor de sparer overskuddet fra hveteproduksjonen og så kunne de brukt avkastningen av dette fondet til å finansiere underskudd i statsbudsjettet. Men høy hvetepris ville selvsagt gjort at tyskerne selv også måtte betale mer for hveten. Nå har faktisk Tyskland, siden de har overskudd på hvete, etablert sin egen hvetekrevende industri. De har egne hveteraffinereier som produserer hvetemel de får også ut biprodukter som brukes i dyrefor, pasta, olje, biobrensel etc. Hvetemelet brukes i bakverk og Tyskland er faktisk verdens største eksportør av bakevarer og de eksporterer for opp mot 6 milliarder dollar per år. Kanskje tyskerne er litt sure fordi pengesterke nordmenn bidrar til å drive opp prisen på disse bakevarene som de helst vil kjøpe billigst mulig selv? Eller kanskje vi skulle lukke øynene en gang til og si at laksen er vårt eneste fortrinn? Men 90% av laksen vår eksporteres slik at vi opplever knapphet og må betale i dyre dommer for vår egen laks. Kunne vi ikke heller blokkert all eksport slik at vi fikk et eneromt overskudd på laks? Da hadde prisene gått ned og flere kunne spist laks til en overkommelig pris.

Om vi har et kraftoverskudd i dag, kommer helt an på hvordan man definerer kraftoverskudd. Dvs. kraftoverskudd kan defineres ganske greit som kraftproduksjon - kraftbehov, men etablert kraftkrevende industri regnes gjerne som en del av kraftbehovet vårt. Så går det også an å diskutere om man skal ta med behovet f.eks. i andre enden av North Sea Link. Dersom vi ønsker å fri oss helt fra engelske kraftpriser, er det behov for å eksportere 1400 MW gjennom den kabelen. Klarer vi ikke det, må vi nødvendigvis begrense denne eksporten ved å regulere prisen i NO2. Men på lengre sikt er det ganske bred enighet om at vårt kraftbehov vil øke utover det vi i dag produserer. Det finnes prognoser som ikke innebærer et kraftunderskudd, men disse forutsetter at vi øker produksjonen. Vi er altså på vei mot et kraftunderskudd i fremtiden dersom vi ikke foretar oss noe. Og en av de tingene vi kan foreta oss er å legge ned kraftkrevende industri. Det er i mine øyne et mye mer rasjonelt tiltak enn å kutte kabler. Selvsagt bør man også se på mulighetene for å øke kraftproduksjonen, men det kan fort koste mer enn det smaker om man f.eks. skal satse på havvind.

Alternativt: Juster på skatter, avgifter og trygde- og stønadsordninger og sørg for at folk og bedrifter er i stand til å betale det strømmen koster. Det er jo ingen ting i veien for å skattlegge kraftprodusentene så heftig at de ikke får råd til å kaste bort penger på meningsløse investeringer og det er heller ingen sak å bruke de pengene man får inn på dette til å f.eks. øke minstefradraget slik at folk sparer tilsvarende det strømkostnadene har økt siden 2020. Så kan man øke minstepensjon og andre utbetalinger tilsvarende. For bedrifter burde det også være mulig å redusere andre utgifter til skatter og avgifter slik at de fikk råd til å betale strømregningen sin. En annen løsning er å legge ned noe av den kraftkrevende industrien. Kraftkrevende industri er noe vi har funnet på å drive med fordi vi har kraftoverskudd. Det burde ikke være hugget i stein at vi skal drive med kraftkrevende industri også etter at vi ikke lenger har noe kraftoverskudd.

Jo, følgende tre spørsmål og følgelig også svarene på dem er forskjellige: - Så hvis Statkraft tenker starter dopapirfabrikker, eller en fastfoodkjede, så gir det mening så lenge de tjener penger på det? - Spørsmålet er jo hvordan man vet at Statkraft vil tjene penger på dopapirproduksjon. - Så er spørsmålet egentlig hva det er greit at Statkraft prøver på. Det blir bare dumt å prøve å nekte for det. Men vi kan godt diskutere hva Statkraft burde gjøre med sine enorme inntekter. Jeg er helt enig i at en fornuftig løsning ville vært å øke utbyttet og i prinsippet la Nicolai Tangen (oljefondet) stå for investeringene. Men dagens modell er bygget på en forutsetning om at Statkraft har et spesielt fortrinn som gjør at de kan oppnå en forventet avkastning som er høyere enn det oljefondet oppnår. Hvorvidt denne forutsetningen holder, skal jeg ikke uttale meg om, men den burde du undersøke nærmere før du kritiserer Statkarafts investeringer. Og så vil jeg gjenta at det blir helt feil å kritisere enkeltinvesteringer i etterpåklokskapens lys. Også hos oljefondet vil du finne enkeltinvesteringer som har vært ulønnsomme, men det eneste interessante er totalavkastningen når man tar med alle investeringene. Og så gjelder det selvsagt å rette kritikken der den hører hjemme. Det virker som du mener at Statkraft burde få et annet mandat enn de har i dag. Da nytter det ikke å kritisere Statkraft, da er det regjering og ev. stortinget som har ansvaret.

Du endrer jo hele tiden på hva "spørsmålet er". Spørsmålet som jeg svarte på var: Så hvis Statkraft tenker starter dopapirfabrikker, eller en fastfoodkjede, så gir det mening så lenge de tjener penger på det? Nå sier du plutselig at spørsmålet er hvordan man vet at Statkraft vil tjene penger på dopapirproduksjon. Det er et helt annet spørsmål, og for øvrig et ganske lite relevant spørsmål. Det du vil frem til later til å være at du ikke tror at Statkraft kan tjene penger på dopapir i det hele tatt, men tvert imot vil tape penger på det. Det gjør ditt opprinnelige spørsmål totalt irrelevant, for der legger du til grunn at de tjener penger. Jeg kan godt være enig i at høy risiko ikke nødvendigvis er ideelt for slike pengeplasseringer, men en måte å ta ned risiko på er å investere bredt. Ironisk nok kan det innebære å investere i dopapir og fastfood (og mange andre ting). Poenget da er at selv om enkelte av investeringene går dårlig, så tjener man normalt penger likevel totalt sett. Men det enkleste hadde kanskje vært indeksfond. Jeg mener det er grunn til å være kritisk til Statnett, men kritikk basert på enkeltinvesteringer og etterpåklokskap veier ikke så tungt.

Gitt at Statkraft opererer innenfor sitt mandat og tjener penger på det, kan jeg ikke finne noe argument for at de ikke skulle gjøre det. Kan du?

Jeg vet ikke hva det er sannsynlig at Statkraft har kompetanse til å drive med og ikke, men etter min mening er det primært resultatet av deres virksomhet som er interessant. Vi kan sammenligne det med oljefondet, hvor det helt sikkert er mulig å finne investeringer som har gått med tap i et hvilket som helst tidsrom siden det ble opprettet. Men det interessante er likevel hvilken avkastning man har oppnådd totalt og den har samlet sett vært ganske god, dvs. den er marginalt høyere enn den globale referanseindeksen. Det at enkelte (av mange) investeringer viser seg ulønnsomme, er derfor ikke noe godt argument for å la være å investere.

Det ville vel i så fall vært en definitiv spiker i kista for det norske monarkiet, om et medlem av kongefamilien flyktet fra landet for å unndra seg straff. Jeg utelukker den muligheten, i den forstand at jeg finner det ekstremt usannsynlig at MBH og hans familie vil slå bena under seg selv på den måten.

Nå er det slik at varetektsfengsling er ment å hindre 3 ting: - Bevisforspillelse - Flukt - Nye lovbrudd De to første punktene kan man vel utelukke på dette tidspunktet i saken. Men det tredje punktet er høyaktuelt. Det er all grunn til å tro/frykte at MBH vil begå nye lovbrudd. Jeg leste i VG at han i retten forklarte hvorfor gjentagelsesfaren ikke lenger er til stede, men så har man altså vurdert dette som lite overbevisende, noe jeg har stor forståelse for. Han har jo en lang historie med lovbrudd bak seg og det veier nok tyngre enn påstander om at det ikke vil skje igjen. Underveis i rettssaken, hvor et av tiltalepunktene var brudd på besøksforbudet, brøt han besøksforbudet. Det går knapt an å tenke seg noe tydeligere tegn på gjentagelsesfare enn at tiltalte gjentar forbrytelsen han allerede står tiltalt for. Det er lite plausibelt at MBH har kunnet komme med en like overbevisende forklaring på hvorfor gjentagelsesfaren ikke lenger er til stede.