Minkowski

Hvorfor synes du det er merkelig? Det er vel helt naturlig at det er den som fremmer et krav som må begrunne kravet? Det handler for øvrig ikke om å bevise sin uskyld, men om å sannsynliggjøre at det foreligger en mangel. Bare les forbrukerkjøpsloven og/eller noen saker fra forbrukerklageutvalget, så får du et godt inntrykk av hvordan det fungerer. Det er forresten viktig å være klar over at reklamasjonsrett og garanti er to forskjellige ting. Om man klager på et produkt innenfor garanti er det riktig at det er den profesjonelle part som har bevisbyrden dersom klagen avvises. Men norsk forbrukerkjøpslov gjelder uavhengig av eventuell garanti og det er den som er relevant her, ettersom garantien er utløpt. Som sagt er dette i mange tilfeller uproblematisk, men når det gjelder slitedeler, altså ting som nødvendigvis vil tape seg over tid, kan det være mer komplisert å sannsynliggjøre at det foreligger en mangel.

Det ble tidligere refert til en sak her fra forbrukerklageutvalget er og jeg tenkte det kan være klargjørende å gå gjennom noen relevante punkter derfra (jeg tar ikke med alt, bare noen hovedpunkter), ettersom veldig mye av det som drøftes i denne tråden blir tatt opp i den saken. Min forståelse er at man må sannsynliggjøre at det forelå en mangel ved levering og det vil man i mange tilfeller gjøre bare ved å vise til at produktet har sluttet å virke. F.eks. har jeg tidligere reklamert på en TV da baklyset sluttet å virke etter 3 år. Det er i seg selv tilstrekkelig for å reklamere, da man med rette kan forvente at baklyset skal virke vesentlig lenger. Men i dette tilfellet snakker vi ikke om noe som enten virker eller ikke virker, men noe som gradvis taper seg ved at batteriet mister kapasitet. Og denne gradvise forringelsen avhenger sterkt av bruksmønster. Dermed er det ikke tilstrekkelig å påpeke forringelsen for å påvise at det foreligger en mangel, da må man legge frem dokumentasjon som viser at forringelsen ikke skyldes normal (forventet) slitasje. Min personlige vurdering av dette er at et lavt antall ladesykluser ikke alene er nok for å dokumentere at forringelsen ikke skyldes normal slitasje. Heller ikke det at man har aktivert "battery care" eller tilsvarende funksjonalitet som hindrer lading over 80%. Hvis du f.eks. har ladet ut batteriet helt og så oppbevart det i flere uker før du ladet det opp igjen, kan man forvente at batteriet taper seg ganske raskt. Og hvis batteriet har blitt eksponert for høye temperaturer er det også fullt mulig at det svekkes betydelig uten at antall ladesykluser er veldig høyt. Så mitt råd til trådstarter er å i hvert fall addressere alle slike relevante forhold. Det er antakelig vanskelig å dokumentere det, men det er utvalget klar over, så det er ikke sikkert at de krever svært overbevisende dokumentasjon. Men hvis det ikke nevnes i det hele tatt, blir det svært enkelt å avvise klagen. Hvis du kan avkrefte at batteriet har blitt eksponert for slike ugunstige påkjenninger, blir det litt vanskeligere å legge til grunn at forringelsen er normal. Følgende er ikke ment som et råd, bare som spekulasjon fra min side: Jeg tror ikke du vinner frem ved å vise til antall ladesykluser. Etter 4 år må man ved normal bruk forvente en betydelig forringelse av batteriet og det blir svært vanskelig å argumentere for at du skulle kunne forvente noe annet på grunn av unormal bruk (dvs. unormalt få ladesykluser). Du har en restkapasitet på 63% etter 4 år. Hva hadde du forventet? Hva kan man med rimelighet forvente? Kanskje en restkapasitet opp mot 75% eller deromkring? I så fall er det vel uansett vanskelig å hevde at mangelen er vesentlig.

"De" tjener allerede penger på å ta pengene våre. Det er slik samfunnet vårt fungerer. Vi betaler skatt og det innebærer at "de" tar pengene våre. Vi betaler moms (mva) og det innebærer at "de" tar pengene våre. Så søles noen av disse pengene bort, f.eks. på IPI (International Peace Institute), selv om det er snakk om småpenger sammenlignet med det nye regjeringskvartalet i Oslo. Men en stor del av pengene som "de" tar fra oss brukes til å gi oss tjenester (og penger) tilbake. Det er konstant fokus på hvordan disse pengene fordeles og man er opptatt av ting som finansiering av utdanning, helsevesen, samferdsel, sykepenger, pensjon etc. Og i det siste har det også vært en del fokus på strømregninger. Men strømregningen er bare en liten utgiftspost i et stort budsjett som domineres av andre kostnader. I dag betaler jeg rundt regnet en krone per kWt for strømmen når jeg tar med nettleien. Med den siste tids økte matpriser og drivstoffpriser og renter, ev. husleie, forstår jeg godt at en del folk kjenner på at de har dårligere råd enn før og det virker kanskje feil at strømregningen skal være en del av det som skader oss økonomisk med tanke på at Norge har rikelig tilgang på billig kraft. Men det er ingen grunn til å ikke se på totalregnskapet. Vi løser ingen problemer i Norge ved å redusere inntektene til Norge. Hvis man vil hjelpe folk med dårlig råd, kommer man mye lenger med å spesifikt gi skattelette til folk med lav inntekt enn med å gi strømstøtte til alle. Måten man gjør dette på er f.eks. å øke minstefradraget og så justere trinnskatten slik at folk med høy inntekt ikke får skattelette i samme slengen. Da hjelper man dem som faktisk trenger det. Og så finnes det noen eksempler på folk med gammel, stor, dårlig isolert bolig og lav inntekt som bruker mye strøm. Disse vil komme dårligere ut enn andre uten ekstraordinære tiltak, men slik er det nå her i verden på svært mange andre områder. Man må tilpasse seg den virkeligheten man lever i og vi vil alltid se noen som ikke klarer det like godt som andre. Jeg kan godt være enig i at det svært uheldig med en politikk som plutselig fører til store endringer i folks økonomiske betingelser. Men det er vel også mye årsaken til at man har innført strømstøtte og nå norgespris. Man har faktisk valgt å åpne for at folk kan bo i store, uisolerte hus og fortsette omtrent som før med å fyre for kråka. Men alle bør forstå at en slik ordning er midlertidig og at det gjelder å prøve å tilpasse seg før det er for sent.

La meg være svært tydelig på dette. Elektrisk kraft er en eksportvare. Men det betyr ikke at vannkraften ikke er vår, i motsetning til hva du skrev tidligere. Vannkraften er vår. Det er derfor tyskerne (eller danskene eller noen andre) må betale penger for den. Vi (dvs. norske kraftprodusenter) gir dem ikke kraft, men selger det til dem. De kjøper elektrisk kraft og de betaler den prisen som den dyreste kraftprodusenten forlanger, dvs. spotpris, akkurat som alle andre. Hvorfor mener du at kraft ikke er en eksportvare? Hvorfor skal ikke Norge utnyttet de mulighetene vi har til å regulere vår kraftproduksjon og kjøpe billig kraft og selge den tilbake dyrt? Det er mange som kritiserer hodeløs pengebruk hos Statkraft, men hvor har man det fra det løsningen er å slutte å tjene penger på kraftutveksling?

Jeg forstår ikke hva du vil frem til her. Vi lever i en verden hvor det å være selvforsynt med alt er umulig for de aller fleste og i hvert fall for oss i Norge. Derfor må vi samarbeide med andre. Tyskland har dyrkbar mark og Norge kjøper f.eks. hvete fra Tyskland. Norge har regulerbar kraftproduksjon og Tyskland kjøper kraft fra Norge. Hvorfor er det ene rettferdig og det andre urettferdig? Eller var det ikke det som var poenget ditt? Norge produserer også olje og gass til den store gullmedaljen og vi skal prise oss lykkelige over at dette er noe vi får solgt til andre land, for det tjener vi helt enormt på, spesielt nå som prisene er så høye. Oljeprisen styres av tilbud og etterspørsel og det er heldivis ingen som betviler at pengene som Norge tjener kommer oss til gode. Men det hadde vært mulig å si (slik som man gjør når man lukker øynene og påstår at vannkraft er vårt eneste fortrinn), at olje- og gassforekomstene er vårt eneste fortrinn og vi vil helst ikke eksportere noe av det fordi vi ønsker lave priser her. Vi ønsker altså et enormt overskudd på olje og gass slik at vi som bor i Norge kan få det billig. Eller så kan vi snu litt på det og fokusere på tyske hvete: Tror du ikke at prisen på hvete styres av tilbud og etterspørsel akkurat som prisen på kraft? For den saks skyld, som netto eksportør av hvete, vil Tyskland tjene penger på om hveteprisen går opp. Det er akkurat som at Norge tjener penger på at oljeprisen går opp. I prinsippet kunne Tyskland opprettet et "hvetefond" hvor de sparer overskuddet fra hveteproduksjonen og så kunne de brukt avkastningen av dette fondet til å finansiere underskudd i statsbudsjettet. Men høy hvetepris ville selvsagt gjort at tyskerne selv også måtte betale mer for hveten. Nå har faktisk Tyskland, siden de har overskudd på hvete, etablert sin egen hvetekrevende industri. De har egne hveteraffinereier som produserer hvetemel de får også ut biprodukter som brukes i dyrefor, pasta, olje, biobrensel etc. Hvetemelet brukes i bakverk og Tyskland er faktisk verdens største eksportør av bakevarer og de eksporterer for opp mot 6 milliarder dollar per år. Kanskje tyskerne er litt sure fordi pengesterke nordmenn bidrar til å drive opp prisen på disse bakevarene som de helst vil kjøpe billigst mulig selv? Eller kanskje vi skulle lukke øynene en gang til og si at laksen er vårt eneste fortrinn? Men 90% av laksen vår eksporteres slik at vi opplever knapphet og må betale i dyre dommer for vår egen laks. Kunne vi ikke heller blokkert all eksport slik at vi fikk et eneromt overskudd på laks? Da hadde prisene gått ned og flere kunne spist laks til en overkommelig pris.

Om vi har et kraftoverskudd i dag, kommer helt an på hvordan man definerer kraftoverskudd. Dvs. kraftoverskudd kan defineres ganske greit som kraftproduksjon - kraftbehov, men etablert kraftkrevende industri regnes gjerne som en del av kraftbehovet vårt. Så går det også an å diskutere om man skal ta med behovet f.eks. i andre enden av North Sea Link. Dersom vi ønsker å fri oss helt fra engelske kraftpriser, er det behov for å eksportere 1400 MW gjennom den kabelen. Klarer vi ikke det, må vi nødvendigvis begrense denne eksporten ved å regulere prisen i NO2. Men på lengre sikt er det ganske bred enighet om at vårt kraftbehov vil øke utover det vi i dag produserer. Det finnes prognoser som ikke innebærer et kraftunderskudd, men disse forutsetter at vi øker produksjonen. Vi er altså på vei mot et kraftunderskudd i fremtiden dersom vi ikke foretar oss noe. Og en av de tingene vi kan foreta oss er å legge ned kraftkrevende industri. Det er i mine øyne et mye mer rasjonelt tiltak enn å kutte kabler. Selvsagt bør man også se på mulighetene for å øke kraftproduksjonen, men det kan fort koste mer enn det smaker om man f.eks. skal satse på havvind.

Alternativt: Juster på skatter, avgifter og trygde- og stønadsordninger og sørg for at folk og bedrifter er i stand til å betale det strømmen koster. Det er jo ingen ting i veien for å skattlegge kraftprodusentene så heftig at de ikke får råd til å kaste bort penger på meningsløse investeringer og det er heller ingen sak å bruke de pengene man får inn på dette til å f.eks. øke minstefradraget slik at folk sparer tilsvarende det strømkostnadene har økt siden 2020. Så kan man øke minstepensjon og andre utbetalinger tilsvarende. For bedrifter burde det også være mulig å redusere andre utgifter til skatter og avgifter slik at de fikk råd til å betale strømregningen sin. En annen løsning er å legge ned noe av den kraftkrevende industrien. Kraftkrevende industri er noe vi har funnet på å drive med fordi vi har kraftoverskudd. Det burde ikke være hugget i stein at vi skal drive med kraftkrevende industri også etter at vi ikke lenger har noe kraftoverskudd.

Jo, følgende tre spørsmål og følgelig også svarene på dem er forskjellige: - Så hvis Statkraft tenker starter dopapirfabrikker, eller en fastfoodkjede, så gir det mening så lenge de tjener penger på det? - Spørsmålet er jo hvordan man vet at Statkraft vil tjene penger på dopapirproduksjon. - Så er spørsmålet egentlig hva det er greit at Statkraft prøver på. Det blir bare dumt å prøve å nekte for det. Men vi kan godt diskutere hva Statkraft burde gjøre med sine enorme inntekter. Jeg er helt enig i at en fornuftig løsning ville vært å øke utbyttet og i prinsippet la Nicolai Tangen (oljefondet) stå for investeringene. Men dagens modell er bygget på en forutsetning om at Statkraft har et spesielt fortrinn som gjør at de kan oppnå en forventet avkastning som er høyere enn det oljefondet oppnår. Hvorvidt denne forutsetningen holder, skal jeg ikke uttale meg om, men den burde du undersøke nærmere før du kritiserer Statkarafts investeringer. Og så vil jeg gjenta at det blir helt feil å kritisere enkeltinvesteringer i etterpåklokskapens lys. Også hos oljefondet vil du finne enkeltinvesteringer som har vært ulønnsomme, men det eneste interessante er totalavkastningen når man tar med alle investeringene. Og så gjelder det selvsagt å rette kritikken der den hører hjemme. Det virker som du mener at Statkraft burde få et annet mandat enn de har i dag. Da nytter det ikke å kritisere Statkraft, da er det regjering og ev. stortinget som har ansvaret.

Du endrer jo hele tiden på hva "spørsmålet er". Spørsmålet som jeg svarte på var: Så hvis Statkraft tenker starter dopapirfabrikker, eller en fastfoodkjede, så gir det mening så lenge de tjener penger på det? Nå sier du plutselig at spørsmålet er hvordan man vet at Statkraft vil tjene penger på dopapirproduksjon. Det er et helt annet spørsmål, og for øvrig et ganske lite relevant spørsmål. Det du vil frem til later til å være at du ikke tror at Statkraft kan tjene penger på dopapir i det hele tatt, men tvert imot vil tape penger på det. Det gjør ditt opprinnelige spørsmål totalt irrelevant, for der legger du til grunn at de tjener penger. Jeg kan godt være enig i at høy risiko ikke nødvendigvis er ideelt for slike pengeplasseringer, men en måte å ta ned risiko på er å investere bredt. Ironisk nok kan det innebære å investere i dopapir og fastfood (og mange andre ting). Poenget da er at selv om enkelte av investeringene går dårlig, så tjener man normalt penger likevel totalt sett. Men det enkleste hadde kanskje vært indeksfond. Jeg mener det er grunn til å være kritisk til Statnett, men kritikk basert på enkeltinvesteringer og etterpåklokskap veier ikke så tungt.

Gitt at Statkraft opererer innenfor sitt mandat og tjener penger på det, kan jeg ikke finne noe argument for at de ikke skulle gjøre det. Kan du?

Jeg vet ikke hva det er sannsynlig at Statkraft har kompetanse til å drive med og ikke, men etter min mening er det primært resultatet av deres virksomhet som er interessant. Vi kan sammenligne det med oljefondet, hvor det helt sikkert er mulig å finne investeringer som har gått med tap i et hvilket som helst tidsrom siden det ble opprettet. Men det interessante er likevel hvilken avkastning man har oppnådd totalt og den har samlet sett vært ganske god, dvs. den er marginalt høyere enn den globale referanseindeksen. Det at enkelte (av mange) investeringer viser seg ulønnsomme, er derfor ikke noe godt argument for å la være å investere.

Det ville vel i så fall vært en definitiv spiker i kista for det norske monarkiet, om et medlem av kongefamilien flyktet fra landet for å unndra seg straff. Jeg utelukker den muligheten, i den forstand at jeg finner det ekstremt usannsynlig at MBH og hans familie vil slå bena under seg selv på den måten.

Nå er det slik at varetektsfengsling er ment å hindre 3 ting: - Bevisforspillelse - Flukt - Nye lovbrudd De to første punktene kan man vel utelukke på dette tidspunktet i saken. Men det tredje punktet er høyaktuelt. Det er all grunn til å tro/frykte at MBH vil begå nye lovbrudd. Jeg leste i VG at han i retten forklarte hvorfor gjentagelsesfaren ikke lenger er til stede, men så har man altså vurdert dette som lite overbevisende, noe jeg har stor forståelse for. Han har jo en lang historie med lovbrudd bak seg og det veier nok tyngre enn påstander om at det ikke vil skje igjen. Underveis i rettssaken, hvor et av tiltalepunktene var brudd på besøksforbudet, brøt han besøksforbudet. Det går knapt an å tenke seg noe tydeligere tegn på gjentagelsesfare enn at tiltalte gjentar forbrytelsen han allerede står tiltalt for. Det er lite plausibelt at MBH har kunnet komme med en like overbevisende forklaring på hvorfor gjentagelsesfaren ikke lenger er til stede.

Jeg er enig i at det ikke ser bra ut at Statkraft taper penger, men de har nå en gang et mandat til å bedrive den slags spekulasjon og hvis man vil til bunns i om dette er hensiktsmessig eller ikke, nytter det ikke å bare se på de investeringene de har tapt på, du må se på alle investeringene og se om de totalt sett taper eller tjener på denne virksomheten. Har du belegg for å hevde at Statkraft totalt sett taper på dette? Det jeg først og fremst vil si er råttent er hvordan tradere, som sitter og spekulerer med andres penger/ressurser, belønnes med flersifrede millionbeløp i bonuser når de tjener penger, men ikke må betale tilbake av sine egne penger når de taper penger. Dette gir incentiver om å ta høy risiko. Så finnes det rammer som traderne må holde seg innenfor, så de står ikke helt fritt til å gjøre hva de vil, men de nyter likevel godt av dette asymmetriske ansvaret som gjør at de tjener mye når det går bra og taper lite når det går dårlig. Og så er det vel slik for så å si alle tradere at det preges av flaks/uflaks. Så belønner man dem som har flaks med store bonuser, til tross for at man vet at over tid vil det meste av flaks/uflaks jevne seg ut. Man ser jo det samme med aktivt forvaltede aksjefond. Forventningen er at de presterer omtrent likt med indeksen, og så lar folk seg forvirre av tilfeldige variasjoner.

Hva skal vi med et kongehus som vi skammer oss over og som stadig flere aktivt tar avstand fra?

Det er ikke snodig, det henger naturlig sammen med forholdet mellom kraftoverskudd og overføringskapasitet. Det var dette jeg forsøkte å illustrere gjennom forslaget om å kutte i kraftkrevende industri. Det er så enkelt som at så lenge vi fortsatt hadde et kraftoverskudd, så fikk vi ikke prissmitte selv om vi hadde forbindelser til utlandet, dvs. til områder med høyere strømpris. Men når overføringskapasiteten blir så høy at kraftoverskuddet vårt spises opp, får vi prissmitte fordi det da ikke lenger er overføringskapasiteten, men strømprisene som bestemmer kraftflyten.

Jeg synes premisset for disse diskusjonene er fordreid. Smelteverk og datasenter er to eksempler på ting man kan drive med når man har et kraftoverskudd. Men i det øyeblikket man ikke lenger har noe kraftoverskudd, virker det mildt sagt rart å snakke om hvilken kraftkrevende industri man skal velge. Dersom man ønsker å gå tilbake til de strømprisene vi hadde frem til 2020, altså før man tok i bruk de siste utenlandskablene som gav prissmitte, så burde man kutte i den kraftkrevende industrien. Om vi tenker oss at man kutter f.eks. 20 TWh årlig i den kraftkrevende industrien, så vil vi få 20 TWh mer som vi kan eksportere og da vil vi stort sett tåle å eksportere så mye at vi ikke får noe prissmitte. Dersom man ønsker å drive med kraftkrevende industri, må man først sikre seg det kraftoverskuddet som er nødvendig, men vi har beveget oss i motsatt retning. Det må man snart innse og ta konsekvensene av.

Spotprisen settes ut fra marginalprisen, det siste/dyreste budet. Det dyreste budet kan være for en liten del av prisområdet med kraftunderskudd og begrenset nettkapasitet. Samtidig kan det i resten av prisområdet være kraftoverskudd og god overføringskapasitet. Dermed oppstår det av og til slike situasjoner.

Jeg forstår overhodet ikke hva det er du prøver å få frem. Du kommenterer et innlegg som utelukkende var ment å tegne opp et forenklet eksempel på et scenario hvor det er enkelt å forstå meningen/årsaken til at det kan flyte kraft fra at et område med høy pris til et område med lav pris. Det er tusenvis av andre ting som dette eksempelet ikke er egnet til å forklare, så det gjelder å forstå hva eksempelet er ment å illustrere.

Nå var hele poenget å tegne opp en forenklet situasjon for å forklare det konkrete fenomenet på en forståelig måte. Men selvsagt er det et utall med parametere og begrensninger som gjør bildet så komplisert at det selv med avanserte simuleringsverktøy kan være utfordrende å få oversikt over alt som skjer. Jeg antok eksplisitt "tilstrekkelig overføringskapasitet", men du må gjerne anta begrensninger på 20 MW som gjør at eksempelet mitt ikke gir mening, uten at jeg ser noe poeng med det.

La oss se veldig forenklet på 3 prisområder, la oss kalle dem A, B og C. I område A har man en gitt time et kraftoverskudd på 3 GWh og en spotpris på 10 øre/kWh I område B har man samtidig et kraftunderskudd på 2 GWh og en spotpris på 90 øre/kWh I område C har man et kraftunderskudd på 1 GWh og en spotpris på 60 øre/kWh Det betyr at man i de tre områdene samlet sett har akkurat nok kraft denne timen, forutsatt at områdene B og C kan importere kraft fra område A. Så kan vi tenke oss at område B er tilkoblet begge de to områdene med kabler med tilstrekkelig overføringskapasitet, men at det ikke finnes noen kabel direkte mellom område A og område C. Det betyr at den kraften som område C importerer, nødvendigvis må komme fra område B. Til gjengjeld må område B importere mer kraft enn de egentlig trenger selv for å dekke "eksporten" til område C. Da flyter det altså 3 GW fra A til B og så flyter det 1 GW videre fra B til C. Det er derfor jeg stiller spørsmålet om hvordan resten av bildet ser ut. Hvis du bare ser på det som skjer mellom områdene B og C, så går du glipp av det fulle bildet. Område C importerer i virkeligheten ikke fra område B, men kablene går gjennom område B slik at det kan se slik ut om man lukker øynene for resten av det som skjer. Dette er helt sammenlignbart med andre varer som fraktes fra ett område eller land til et annet land via et tredje land. Det er ikke det tredje landet som eksporterer, det som skjer er bare at varene passerer igjennom dette landet for å komme frem dit de skal.

Fordi det er behov for strøm i UK også, uansett hva prisen er i NO3.

Hvordan ser resten av bildet ut da? Hvis man bare ser på to områder av gangen, er det ofte man kan se at strømmen flyter fra et dyrt område til et billigere område, men man må huske at strømmen også kan flyte inn og ut andre steder til/fra disse områdene. I prinsippet kan man jo tenke seg at NO4 eksporterer strøm til UK, men siden det ikke er noen direkte forbindelse, flyter strømmen gjennom NO3, NO5 og NO2 og dessuten gjennom Sverige og NO1 og NO2 før det havner i UK. Så kan man jo tenke seg at det f.eks. er veldig høy pris i NO3 og veldig lav pris i NO5 og så spør man seg hvorfor det flyter kraft fra NO3 til NO5. Man kan sammenligne dette med frakt av andre varer. I Norge kjøper man biler fra Tyskland og selv om de vel stort sett fraktes med båt, kan man tenke seg at de blir fraktet gjennom Danmark og Sverige før de havner i Norge. Hvis man ikke ser hele bildet, kan man da stå ved Øresund-broen og spørre seg om hvorfor det "eksporteres" biler fra Danmark til Sverige.

Prisen på en dusj, som Jens Kr. Kirkebø er inne på, må jo beregnes på følgende måte: Definer A og B slik: A = Det totalte beløpet på strømregningen (inkludert nettleie) dersom du dusjer. B = Det totale beløpet på strømregningen (inkludert nettleie) dersom du ikke dusjer. Kostnaden K for dusjingen er da ganske enkelt definert slik: K = A - B Interessant nok vil dusjingen (i hvert fall hvis du ikke er bevisst på dette og tilpasser øvrig forbruk) kunne gjøre at du rykker opp et effekttrinn. Det er derfor ikke mulig her og nå å si at K = 60 øre eller K = 200 kroner. I noen tilfeller (de aller fleste) kan det være 60 øre, mens noen få tilfeller kan det være 200 kroner eller hva nettleieselskapet skal ha i kapasitetspåslag. Men det er likevel høyst reelt at en ekstra dusj kan være dråpen som får begeret til å flyte over og således blir veldig dyr. Dersom man skal prøve å oppgi en generell pris på en dusj, må man enten gjøre noen flere forutsetninger (som man allerede gjør med varighet og temperatur), eller så må man bergne et slags gjennomsnitt.

Jeg har ikke glemt det, jeg valgte bare innledningsvis å se bort fra det. Det er enkelte her (det er ikke deg jeg sikter til) som later til å kunne ha godt av å prøve å reflektere litt over slike tall og denne måten å tenke på. Det fremstilles jo av enkelte som at kraftkrevende industri er det viktigste man kan drive med og at man må drives av ondskap og et ønske om å påføre Norge AS økonomiske ulemper ved å ikke sysselsette folk, om man snakker om å legge ned denne industrien.