Om å miste sin mor med kreft

[Jakke]

Jeg skriver dette ene og alene fordi jeg vil dele det med andre, og fordi jeg tror det er endelig på tide å la det gå videre. Jeg har en ny fase i livet, videregående er over, sløkkertida er over, høyskole og ingeniørgrad er det neste.

 

Jeg er ikke utdannet mer journalist mer enn noen av dere. Har hatt to uker med journalisme på Medier og Kommunikasjon, samme som i norsktimene på Studiespesialiserende, så det blir som det blir!

 

Vi prøver.

 

Det er nå fire år siden jeg mistet moren min til kreft. Lungekreft. Alt startet i Desember 2004. Hun fikk noe som liknet influensa, som i løpet av jula tok seg opp til noe legen konstanterte som lungebetennelse. I januar dro jeg og hun sørover til broren min, som ventet barn, og ble der i to uker. Nå i ettertid har broren min påpekt at hosten hun hadde da liknet hverken lungebetennelse eller røykhosten, som hun hadde helt siden han selv var liten. 15. januar 2005 kom nevøen min til, og jeg og mamma dro nordover. Hun var sterk, og viste ikke hvor mye dårligere hun ble til oss. Men inni seg følte hun nok det. I februar ble hun kalt inn av legen til Nordlandssykehuset Bodø, og jeg bodde hos søsteren min disse dagene.

 

Etter noen dager, deriblant med brusende følelser i forbindelse med Valentine, kom sjokkbeskjeden. Jeg og søstra mi satte oss ned i sofaen, og hun begynte å prate. Hun hadde snakket med mamma. Jada, hun hadde det fint i Bodø, det var bare en kontroll. Men... hun hadde fått en diagnose: Lungekreft. Det var tidlig i fasen, så det var god sjanse for å klare seg. Mamma kom hjem til en liten sjokkbeskjed selv noen dager etter. Hun hadde ikke turt å snakke med noen av vennene hennes, av redsel for noe hun selv ikke visste hva var. Men jeg hadde gått opp foran klassen. Og jeg, som aldri hadde turt å ha ett lite framlegg engang, fortalte at mamma hadde lungekreft. Mamma fikk mange telefoner, besøk og besøksinvitasjoner de neste dagene.

 

Så fikk hun innkalling til Bodø igjen. Hun skulle operere bort den kreftrammede lungen. I Mars reiste hun nedover, og operasjonen ble vellykket. Jeg og pappa dro ned og besøkte henne, og fra familien hadde vi den største buketten hun hadde sett, iallefall siden hun giftet seg. Hun hadde begynt å komme seg opp av senga, da jeg og pappa tok Hurtigruta hjem til Svolvær, for å gjøre klar huset til en person som trengte trening for å komme seg tilbake til normalen.

 

Mamma kom hjem, og vi begynte å trene, strekke. Vi begynte å gå ned til byen, og ta tida. Vi skulle sette ny rekord hver uke, iallefall for henne. Men det gikk nedover, sakte men sikkert ble hun svakere. Det var vanskelig å se det når vi var sammen med henne hver dag, siden det gikk så sømløst. Så gikk april forbi, mai kom og gikk, og konfirmasjonen min kom (Borgelig). Hun var så glad. Vi leide ikke lokaler, da mamma ikke orket å innrede ett rom for en dag. Vi lot bare de nærmeste slektningene komme. Mamma fikk favorittartisten hennes til å komme, Jack Berntsen. Å se hun glad, synge å le slik, var noe ingen kan skjønne. Venner spurte hvordan det gikk, jeg svarte bare at det går fint, hun klarer seg.

 

I konfirmasjonsgave fra mamma og pappa fikk jeg (og en venn fikk det samme fra moren sin) en tur til England med EF, tre uker, hvorav fire dager var i Paris, og de resterende i Bournemouth hos en familie, som forøvrig var kjempegrei. Jeg ville ikke dra, for jeg hadde begynt å se hvor syk hun hadde blitt. Hun hadde begynt på cellegift, som igjen svekket henne enda mer. Men hun tvinget meg nesten til å dra. Så jeg dro. Å gud, så glad jeg er for at jeg dro, for mamma visste at jeg trengte fri fra henne. Men hun hadde ikke tenkt på sjokket jeg kom til å få når jeg kom hjem.

 

Hun var veldig mye dårligere. Hun klarte såvidt å skjære i en kotelett, girstanga i bilen var som å løfte flere hundre kilo. Så kom det jeg var redd for. Spredning... til hjernen. Hun hadde begynt å surre mer. Hun husket ikke hva fastlegen het, hvor hun skulle, kjørte på måfå, hun hadde et mål, men visste ikke hvor det var. Jeg og pappa diskuterte det, og fant at vi måtte ta stoltheten hennes. Noen dager etter ble sertifikatet inntrukket.

 

I august måtte jeg til Bodø på sjekk etter positiv Mantoux test (Før BCG). Jeg var fin, men så begynte vi å diskutere mamma. vi syntes at hun skulle få komme på stråling i Tromsø. Det var på tide, hun hadde blitt lovt det for lenge siden, men det skjedde aldri. Lungespesialisten sendte en forespørsel til UNN i Tromsø (Universitetssykehuset i Nord-Norge) om å få mamma på stråling så raskt som mulig.

 

Litt senere dro jeg og pappa på Peppes og spiste. Det er et øyeblikk jeg aldri glemmer. Vi satt og spiste, så startet "Limp Bizkit - Behind Blue Eyes". Tårene begynte å flomme, alt slo meg ned i bakken. Jeg skjønte hva som skjedde med mamma. Hun kom aldri til å bli bedre, tvert i mot, det var ikke lenge før.

 

Vi dro hjem, og helga etter dro jeg på LAN hos en venn. Jeg spiste der, sov der hele helga, og var ikke innom hjemme. Når jeg kom hjem klarte mamma såvidt å prate. Det var bare en svak hvisking. Hun sov veldig mye. Når hun var våken var det aldri roping og kjefting om det var noe, som før. Da var det roping og kjefting, uansett om det var positivt eller negativt. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle savne dette.

 

Så, 26. August, en fredag, dro jeg og mamma opp til Tromsø. Hun klarte ikke å tenne sigaretten engang. Jeg trodde først hun ville slutte å røyke, men etter litt så jeg at det var ikke faktum. Etter hvert kom vi til Tromsø, og ventet på sykehuset mens hun var i MR. Så fikk jeg en god venn av meg og mamma til å komme på sykehuset. Han skjønte nok enda mer enn meg at det var ikke mange ukene igjen i den kroppen.

 

Jeg dro hjem, var ikke på skola, men satt mye å tenkte på alt som hadde skjedd. Jeg var på turer med hunden og pappa, tok bilde og sendte til pappa. Så fikk pappa en melding fra mamma. "Ikke hent meg på Lekner" sto det. Saken var den, at når hun hadde vært i Bodø på sjekk siste gang, så skulle flyet ikke lande i Svolvær, men på Leknes 7 mil unna, men været kom seg, og de landet i Svolvær. Da lød meldingen "Ikke hent meg på Leknes". Dette forteller litt om hvordan kreften hadde tatt overhånd i alle kroppsdeler, på alle måter.

 

Seks dager senere dro søstra mi opp til Tromsø, og dagen etter dro jeg og pappa til Tromsø. Vi hadde samme fly fra Svolvær til Bodø, men jeg hadde fly en time tidligere fra Bodø til Tromsø. Jeg satt og ventet ved gaten, satt og spilte litt. Så ringte søstra mi. Hun sa at hun skulle gi telefonen til mamma, så skulle jeg si "Hei mamma. Glad i deg!". Jeg gjorde nå det, sa ha det til søstra mi, og la på.

 

Få minutter etterpå åpnet gaten, og jeg stilte meg i køen. Så ringte telefonen. Det var søstra mi. Hun gråt, og sa "Mamma er borte nå, det siste hun hørte var at du sa at du er glad i henne". Jeg falt sammen. Pappa kom springende rett igjennom security, de lot ham passere. Hva han sa, eller hva han gjorde vet jeg ikke, men noe forsto de. Jeg dro til Tromsø med pappas billett, og bodde hos min og mammas felles venn i et par dager. Mamma gikk da bort fredag 2. september 2005. Dagen etter dro jeg i sykehuskapellet for å se mamma. Å se henne, å kjenne den kalde hånden, det er verre å tenke tilbake på i 2012, enn det var å oppleve det for 7 år siden.

 

En drøy uke senere var det duket for begravelse. Vi leide kapellet på kirkegården. Det var fullt, alle mammas kjente, slektninger, bekjente kom. Og hele klassen min, og store deler av de andre to klassene.

Det var sterkt å se at venner bryr seg så mye. Først da innså jeg, selv om jeg første hadde trodd det motsatte: Jeg var ikke alene, selv om mamma var borte.

 

Jeg var en av de som bærte mamma ut til graven. Før jordpåkastelsen hev vi ned blomstrene i graven. Og sertifikatet. Vi syntes respekten vi tok fra henne, skulle hun iallefall få ha videre, hvor enn hun nå dro.

 

Nå, syv år etter, sitter jeg å skriver redigerer dette. Jeg visste ingenting om hva jeg skulle bli da. Nå har jeg fått det, jeg skal gå i mamma og slektas fotspor: Data. Mamma hadde mer peiling på PC en de fleste andre hadde, og mer enn de fleste ville trodd om en 53 år gammel dame. Jeg hadde noen å se opp til, noen å spørre om hjelp. Nå må jeg se opp til meg selv. Og jeg håper mamma også ser opp til meg.

 

Turid Oshaug, 10.1.1952-2.9.2005

 

Hvil i Fred!

 

Redigert, rettet skrivefeil, og lagt til deler, første gang på 3 år at jeg redigerer eller leser dette.

Endret 23. september 2012 av Jakke

[13375k1133z]

det var sterk lesning, tårene renner. Er ikke stort mer jeg kan si en:Føler med deg, kondolerer.

[iNeo]

Mistet broren min til kreft jeg. Kondolrer så mye, vet nesten hvordan det føles.

[Jakke]

Takk! Kreft er skumle saker. Kommer bare bak deg som en stalker. Plutselig er han der, og det er ikke mye å gjøre, så fremst du ikke snur deg å ser han før han tar deg. Det gjorde dessverre ikke mamma.

[Cazzo Grande]

Veldig trist, men samtidig vakkert. Kondolerer.

[H5N1]

Kondolerer, kreft er triste saker.

 

Visst det er noen som har kreft/kjenner folk med kreft, så anbefaler jeg å se filmen "Run from the Cure". Den ligger blant annet på Youtube.

[Gayatri-mantra]

Kondolerer så mye. Har selv mistet min bestefar og min onkel nå i år til kreften. Det er tungt og miste noen en står nær, og da er det bra at familie og venner stiller opp slik du fortalte.

[Chad Thundercock]

En ting er å miste en slektning, en annen ting er å miste personen du sannsynlig føler deg mest knyttet til. Vi føler oss ofte mere knyttet til mor da kvinner er flinkere til å vise omsorg og følelser enn menn. Jeg kan derfor forstå at det må være umenneskelig tungt å gjennomgå noe slikt. Jeg tror dog at når man har kommet seg gjennom sørgeprosessen vil man være sterkere som person og få et litt større perspektiv på livet.

[Cazzo Grande]

Jeg tror dog at når man har kommet seg gjennom sørgeprosessen vil man være sterkere som person og få et litt større perspektiv på livet.

Det er helt korrekt. Etter at min mor døde har jeg blitt mer takknemlig for mindre ting i livet. Sansynligvis fordi jeg lærte at jeg ikke må ta noe for gitt, slik jeg gjorde før.

[Inaktivbruker_101125]

Huff, levde meg inn, veldig godt skrevet. Har heldigvis aldri mistet noen pga. kreft. Kondolerer!

Endret 29. mai 2010 av Enzyme X

[MetroN]

Mistet selv moren min til kreft for litt over ett år siden. Du skriver bra. Kondolerer.

[Bella86]

Uff, dette var trist.. Godt å høre at du klarer å skrive om det, og det virker som at du har det greit nå

[Mariofrans]

Kondolerer

[Jakke]

Takk til alle kondolasjoner Jeg vil bare si et par ting.

 

Det er nå over 4 år siden. Det går veldig greit med meg, er sammen med venner osv.

 

Det er en ting som en sa, det er "bra skrevet". Jeg vil (dette høres feil ut ass :S) gjerne ha kritikk på skrivinga mi også.

 

Og om det skulle falle i tvil, historien er sann

[ilpostino]

iNeo: sitter i samme båt som deg. broren min døde av kreft i midten av september.

[Jakke]

Hmm, det må nesten være verre :S På en måte. For man er ofte veldig knyttet til bror/søster siden man bruker mye tid sammen med dem, særlig i litt eldre alder, kontro mor og fra som glir mer fra i ungdommmen

[ilpostino]

for min del delte jeg leilighet med broren min i de 5 siste årene han levde så vi var ganske tett på hverandre.

[Jakke]

Der bekreftet du mitt utsagn på en måte

 

Men generellt så er dødsfall ekle. Familie, venner og venners familie

[Gjest medfølende]

Tårene renner, sterk lesning. Spesielt da jeg begravde min mor i går 55 år, og vi har vært gjennom mye det samme!

Håper det går bra med deg.

[Jakke]

I går? :O Kondolerer så mye!

 

Tro meg, det blir ikke lett, det kommer til å være vanskelig, deprimerende, mørke fremtidsutsikter, men det kommer seg.

 

Nå vil jeg påstå at jeg klarer meg fint uten henne, om du skjønner. Jeg har ikke sett henne på 5 år, så jeg kan ikke huske hvordan det var å ha henne her. Husker ikke stemmen, humøret, de syke ideene. De ligger bare helt bakerst som en guideline for livet, hva man kan gjøre osv.