Om å miste sin mor med kreft

[Wipeout]

Kondolerer.... mistet min mor til kreften selv for snart 15 år siden.

 

Tenker fortsatt på henne hver dag og hvor mye hun betydde for meg.

[ole_marius]

Meget godt skrevet, falt et par tårer da jeg mintes om min farfar som døde av lungekreft på operasjonsbordet. Tror jeg var 9 år gammel da han døde, tok meg et par måneder å komme meg over det pga han var en av de få personene jeg så opptil

[FKL982]

Kondolerer så mye, du er sterk! Hadde en øyeåpner selv i fjor når en av mine alle nærmeste tapte mot kreften, på sin egen bursdag. Så bra at du klarer deg

[Diskutert]

Mine tanker går til deg. Følelsen etter å ha mistet din mor må ha vært helt forferdelig. Ønsker deg lykke til videre i livet!

[Merko]

Kondolerer. Sterk historie

 

Takk! Kreft er skumle saker. Kommer bare bak deg som en stalker. Plutselig er han der, og det er ikke mye å gjøre, så fremst du ikke snur deg å ser han før han tar deg. Det gjorde dessverre ikke mamma.

Vet litt hvordan di mor hadde det.

Fikk selv kreft ifjor (Rett før jul). Etter 18 kurer med cellegift så har jeg blitt kvitt den. Men det er jo alltids en sjans for tilbakefall. Er selv 21 år.

 

Uansett, bra skrevet, håper det går bedre med deg nå.

[Jakke]

Får håpe du er kvitt den Men det fins jo alltid en sjans for at den kommer tilbake. Tør jeg spørre hvor forresten?

[Jakke]

Oppdatert 23. september 2012 med litt feilretting og mer tekst. Over 7 år siden. Jeg husker ikke stemmen hennes, det eneste som minner meg om ansiktet hennes er bilder.

[OsloJente23]

Utrolig sterkt å lese. Mistet selv min bestemor til lungekreft...

[Jakke]

Folk sier det går over. Jeg siterer House jeg...

Everybody lies

[tom waits for alice]

Det går ikke over, men det får sin plass i livet. Det gjelder å holde fast ved de gode minnene. Jeg er gammel nok til å være på det tidspunkt når forrige generasjon begynner å dø av "naturlige" årsaker, og jeg ser forskjellen. Det er en del som ikke klarer å fokusere på det positive i fortiden, eller som ikke hadde så mye positivt, og for dem er det vanskeligere.

 

Min tante døde av kreft, min mor av en nervesykdom når hun var bare 59. Min tante døde uker etter at kreften var påvist, min mor ble gradvis sykere over 10 år før hun ga opp. Jeg vet ikke helt hva som er verst for de etterlatte, sjokket over et brått dødsfall, eller å leve i mange år med en sykdom som det ikke finnes noen kur for.

 

Min far døde uten forvarsel en dag, men han var 77 og på en måte mett av dage. Det gikk det an å forsone seg med.

 

Min beste kamerat ( i den grad man kan måle slikt) døde når han vare bare et par og tyve. Det var kanskje det vondeste tross alt. Han hadde alt foran seg, og så altfor lite bak seg.

 

Geir

[Jakke]

Jøss, den allmektige forumbestefar er her inn! Du har helt rett i det, det får sin plass, og det blir med på å forme deg, hvordan du er og hvem du er.

 

Jeg har hatt to dødsfall så nært at det har påvirket meg meget sterkt. Ett var et hjerteinfarkt som var over på 5 timer, andre var min mor.

 

Hadde jeg fått vite av legen i februar at det å ta lungen var siste sjanse, hun kom antakeligvis til å dø, altså at jeg hadde samme informasjon som mamma hadde gjennom hele løpet... Da ville jeg ha foretrukket den brå måten istedet.

 

Iallefall til en viss grad. Onkel ble syk klokka 8 om morgenen, ringte ambulansen klokka 12, var på sykehuset ett, og døde 17-18. Jeg fikk vært med ham ved senga før han gikk bort. Sålenge jeg har det valget, så vil jeg heller se brå død som mer positivt, enn pine.

[AnonymDiskusjon]

Kondolerer! Veldig leit å høre. Sitter her med tårer nedover kinna. Spesielt sterkt å høre, iogmed at jeg fikk beskjed i dag om at min mor på 46 har lungekreft, med spredning til lymfeknutene.

Anonymous poster hash: 2613f...77a

[Tvillingsjel]

Det er en tøff beskjed å få, hvordan er prognosene hennes? Kan godt forstå at du er redd nå.

 

Har selv erfaring med å miste noen, men min far døde av hjerteinfarkt. Han var 48 da han fikk infarkt. Dette var i 2004, men man kommer aldri skikkelig over det - lærer bare å leve med det.

 

Krysser fingrene for moren din, anonym.

[MoonLight]

Mistet min far for 4 år siden. Døde av kreft. Han vil alltid bli husket.

Han var så glad i oss, døtrene hans. Selvom vi ikke bodde sammen så var han så glad når vi skulle tilbringe tiden med prat og tur.

 

♥

Endret 10. mai 2014 av MoonLight

[Jakke]

 

Kondolerer! Veldig leit å høre. Sitter her med tårer nedover kinna. Spesielt sterkt å høre, iogmed at jeg fikk beskjed i dag om at min mor på 46 har lungekreft, med spredning til lymfeknutene.

 

Anonymous poster hash: 2613f...77a

 

Hei! Det er nå 9 år siden, og det sitter enda djupt altså. Har endelig begynt å få skikkelig hjelp.

 

Skal ikke skremme deg, men gjør deg klar for det verste, men håp på det beste, så er du klar om det går galt! Lungekreften er en av de farligere typene generelt sett. Jeg fikk ikke vite det, og det var et hardt slag når jeg fant ut av det selv. At hun ikke ville overleve altså.

 

Lykke til, krysser fingrene for at dette går bra!

Endret 12. mai 2014 av Jakke

[KatrinaS]

Vet det er en stund siden, men jeg kondolerer masse. Vet hvordan det er å både miste noen nær og ha kreft i familien. Det er forferdelig og ikke noe man kan glemme helt.

 

Håper dere har det bedre nå

[Jakke]

Jeg har ikke fått hjelp, og det er ikke bedre. Men nå er jeg så lei, at jeg sykemelder meg, og skal få psykolog og utredning satt i gang. Det sitter for dypt enda, dessverre. Nesten 14 år senere!