0
Først en ”førstepostregel”: Det har vært vanskelig å skrive denne posten uten å komme med konkrete eksempler, eller å referere til konkrete brukere. Men det er gjort med vilje. Jeg vil ikke at denne tråden skal bli en krangel om personlige motiver mellom de som alltid krangler her på PRS, slik det fort ville bli hvis man var for konkret. Moderator må gjerne passe litt på her....
Og til de som mens de leser denne posten tenker: ”Du er ikke noe bedre selv”, eller ”Det gjør da du også”. Svaret er ”Ja, det gjør jeg helt sikkert”. Så dere behøver ikke poste for å si det heller.
Jeg vil altså at vi skal diskutere dette rent prinsipielt. Vær snill å ikke bli personlige, og ikke ta det personlig heller, om noen andre ikke klarer å la være.
Så til saken:
Noen av dere har sikkert merket dere min signatur. Den har hatt to faste sitater på linje to og tre. Jeg vil ta utgangspunkt i det første av dem:
"Dubito ergo cogito; cogito ergo sum." Descartes
Hvilket på norsk og andre språk som regel er utlagt som ”Jeg tenker, derfor er jeg.” (”Cogito ergo sum”). Men da hopper man elegant over Descartes første betingelse: ”Dubito ergo cogito”, altså ”Jeg tviler, defor tenker jeg”. (Nei, jeg er ikke filosofistudent, vi behøver ikke diskutere hva Descartes egentlig mente. La oss bare bruke det som et eksempel.)
Edit: Nå hevdes det at det slett ikke var Descartes som sa Dubito ergo cogito. Ifølge Wikipedia er det slik:
Sitat
The extension "Dubito, ergo... " was never used by Descartes himself. It appears in an anonymous introduction from 1765, signed by "Thomas", which was included in the Descartes edition by Victor Cousin and is accessible together with Descartes works at the Gutenberg Project.[1]. It is misleading as if Descrates argument would be based on doubt, whereas it is inherent in any mental activity whatsoever.
Og det bringer meg til spørsmålet: Det tenkes tilsynelatende mye her på PRS. Men hvor er tvilen? Her er tråder opp og tråder ned med folk som vet så inderlig og så absolutt. Hvor er tvilerne? Skal vi tro Decartes er det de som faktisk tenker, og ved å stille spørsmål - både til seg selv og andre - bringer verden videre.
Så hvorfor tviler vi ikke? Hva er det som gjør skråsikkerheten så tiltrekkende?
Hvorfor er vi talerør for andres tanker, for ismer, ideologier og partier? Joda, vi stiller oss ikke bare tvilende, men endog avvisende, til andres ideologier, men hvor ofte tviler vi på våre egne? Er vi klakører for den ”rette” ideologi, den som bringer mening i vårt eget fattige liv? Eller er det rett og slett slik at alle tanker er tenkt, aller ismer definert, og alt vi kan gjøre er å velge fra menyen?
Bill Gates sa en gang, til en skoleklasse tror jeg: ”Folk sier at alt er funnet opp allerede, og at det ikke finnes noe nytt å gjøre i verden. Ikke hør på dem. Hver gang noen sier det, går noen andre hen og starter eBay.” (Etter hukommelsen. Sikkert ikke i nærheten av ordrett.)
Er det det som er problemet? Kanskje er vi ikke kreative eller oppfinnsomme nok til å gå vår egen vei, eller velge våre egne ingredienser, og dermed holder vi oss til det trygge og kjente. Kanskje vil vi ikke virke kravstore, og tar det vi får servert, selv om vi egentlig kunne tenke oss å be om noe annet. Med andre ord, kanskje tviler vi, men ikke pokker om vi vil la noen andre få vite om det.
“Anyone who conducts an argument by appealing to authority is not using his intelligence; he is just using his memory.” Leonardo da Vinci
I en diskusjon her fant jeg følgende ordveksling:
Bruker A: ”Jeg er jo ute etter å vite resonnementet bak dine meninger, slik at jeg kan forstå hvorfor vi er uenige. Er ikke dette et mål i seg selv ved enhver diskusjon, forståelse?”
Bruker B: ”Nei, formålet med diskusjon er å vinne. Hvis denne intensjon forkastes, er diskusjon meningsløst. Debatt er simpelthen kampen om argumentene, hvor de vinner, de som er mest konsistente. Dette skulle være opplagt å forstå, da det eksempelvis er slike (argumenter) som danner politiske vedtak - som er fundamentet for selve lov og samfunnsorden.”
Er det sånn det er? Er målet å vinne diskusjonen, og prinsessen og halve kongeriket attpå? Vi har opplagt lært disse standpunktene vi sloss for en gang, vi er ikke født med dem. Så når går vi over fra å være undrende til å være overbeviste, fra å være elever til å være sensorer, fra å tvile til å ”vite”. Gjør vi egentlig noen gang det?
”Dubium sapientiae initium.” (”Tvilen er visdommens opprinnelse.”) Descartes
Og er ikke de skråsikre de som oftest blir ”nyttige idioter” for ideologene, og de som marsjerer under fanene til den første og beste ismen som fallbys fra talerstolene. Er det noen tilfeldighet at de mest skråsikre, de som ”vinner” debattene, sjelden vinner velgerne, uansett hvilken side av politikken de befinner seg på? Er det skråsikkerhetens adelsmerke dette, at man vet noe ikke alle andre vet, og tror på noe ikke alle andre tror på? Er det rett og slett som med bukser, at noen ikke vile gå med samme merket som alle andre? Og så sitter man der på parnasset og dikter sannheter og forklaringer på andres enfold.
“Believe those who are seeking the truth; doubt those who find it.” Andre Gide
Og dette gjelder ikke bare det å fortelle at andre har feil, men like så mye å forsvare våre egne helter i tykt og tynt. Det er prisverdig i krigen, men i politikken?
Hver gang noen stiller spørsmålstegn ved en aktuell sak som involverer enten et parti eller deres representanter, kan du være sikker på at deres tilhengere her på forumet rykker til deres forsvar. Enten det nå er Stoltenberg eller Halvorsen eller Hagen det skrives om, du vet at noen vil forsvare dem til det siste, og har du fulgt med på PRS mer enn noen uker vet du godt hvem det er som vil gjøre det også. Er det slik at politkerne er ufeilbarlige, og problemet at morstanderne ikke evner å se det? Spørsmålene har selvsagt ofte like stor slagside som (for)svarene, men alt kan da ikke være sort og hvitt med det Hagen foretar seg? Eller Stoltenberg. Hvor er tvilen her?
“I'm for truth, no matter who tells it. I'm for justice, no matter who it's for or against.” Malcolm X
Er det viktigste å få rett, koste hva det koste vil? Er det ikke en fare for at vi stiller oss så blinde på å få denne retten at vi lukker øynene for den sunne tvil, og dermed en alternativ ”sannhet”. Eller som det heter i det andre sitatet i min signatur:
"As scarce as truth is, the supply has always been in excess of the demand." Josh Billings
Eller med andre ord: ”Det er få som sier sannheten, men enda færre som ønsker den”.
Er det sånn i diskusjonene her også? Vi ønsker ikke sannheten (hva nå den måtte være), men at noen bekrefter de ideer vi allerede har, eller som beskriver verden slik vi ønsker at den skal være. Og at vi er på ”rett spor”, ser vi tydeligst målt opp mot noe som vi kan definere som feil. Dermed må vi være for noe eller noen, og mot noe annet eller noen andre.
Og da blir det så viktig å få sagt det at vi glemmer å lytte, glemmer å tenke, og ender opp med - av gammel vane - å ta avstand fra noe vi egentlig godt kunne vært for om vi bare hørte etter.
"Courage is what it takes to stand up and speak; courage is also what it takes to sit down and listen." Winston Churchill
Men igjen, behøver alt å være sort/hvitt?
Hva om begge parter tar feil, og sannheten faktisk ligger et sted midt i mellom. Må ”piratkopiering” være enten rett eller galt, eller blir man farget (fanget) av sitt eget ståsted? Må jeg velge mellom Israel og palestinerne som den store skurken i Gaza? Blir verden et bedre sted av at man får pekt ut en synder og et offer?
Påligger det ikke oss alle å få fram hele sannheten, og ikke bare den ene siden av saken? Er det ikke i alles interesse at vi ikke stirrer oss blinde på argumentene for vårt livssyn, når vi vet at det finnes argumenter mot? Jamnfør maoistenes dilemma: ”Det er greit at vi selv synes Stalin var 70% god, men bør vi ikke i sannhetens interesse bruke tid på de resterende 30, selv om det svekker vår sak? Hvis vi ikke gjør det selv, vil noen andre gjøre det for oss.” Er det ikke bare sånn vi kan vise at vår sak tåler historiens ubarmhjertige lys?
”When a man is buying a basket of strawberries it can profit him to know that the bottom half of it is rotten.” Mark Twain
Og med fare for å bli elitistisk: Hvorfor er vi så glade i å motsi andre? Hva er poenget med et ”Du tar feil” dersom det ikke inneholder en tøddel av argumentasjon for ens syn, annet en ”det bare er sånn”? Det er tungt å underbygge påstander, kildegranskning tar tid, men uten blir våre utsagn bare påstander. I diskusjonen er det argumentet som teller, sannheten er ikke demokratisk, den teller ikke stemmer for og mot. Du kan motsi meg så mye du vil, og jeg deg, men det i seg selv forandrer ikke en tøddel på problemstillingen.
“Contradiction is not a sign of falsity, nor the lack of contradiction a sign of truth.” Blaise Pascal
Og et lite hjertesukk til slutt: Hva er det med gravalvoret og sinnet som enkelte legger for dagen? Hvordan skal man vinne gehør for sine ideer hvis man skjeller ut dem man skal overbevise, latterliggjør dem, leker Charles Bronson i trygghet bak sin skjerm og tastatur?
“Whenever you have truth it must be given with love, or the message and the messenger will be rejected” Mahatma Gandhi
Takk for at dere lyttet.
Geir
“And we should consider every day lost on which we have not danced at least once. And we should call every truth false which was not accompanied by at least one laugh.” Nietzsche
Dette innlegget har blitt redigert av tom waits for alice: 5. april 2009 - 13:43
)
(også siterte du jo meg 
