Når ting virkelig går opp for en...

[Nattreven]

Jeg har nå vært vekke fra dette forumet i rundt 2-3 uker. Jeg har ikke klart å gå inn her, på grunn av at jeg har vært inne i en kjempe-depressiv periode. En i familien min som står meg nær har blitt syk, og jeg har i tillegg prøvd å tatt meg selv seriøst i nakken for å finne ut hva i helvete jeg driver med. For det første var ikke kjærlighetslivet mitt det første jeg tenkte på når denne personen ble syk, men det kom jo gradvis tilbake. Jeg er den personen som laget "Nattrevens Sommerprosjekt" for dem som husker det. Jeg ville ha en liten uskyldig sommerflørt, uten at det skulle bli skikkelig seriøst. Vel, så jævla egoist kan man nå være. Jeg vil nå fortelle den virkelig sanne historien, men uten fare for å bli gjenkjent.

 

Det hele startet for noen måneder siden, da jeg ble kjent med en jente som bor et stykke fra den byen jeg bor i. Ca 3 mil kan vi si, men med elendig bussforbindelse. Det hele startet rimelig useriøst der vi hadde så tett skoleprogram at vi rett og slett bare kunne være med hverandre i helgene. Vi ble aldri sammen, men jeg sa til henne rett før jeg reiste hjem til hjembyen min for ferien (sommerjobb, som enkelte av dere vet) (ikke ordrett): "Jeg kan ikke innlede et forhold nå, men vi får se når vi kommer tilbake. Jeg er virkelig glad i deg". Det siste jeg sa der var virkelig sant, hun er en jente jeg virkelig liker. Responsen fra henne var: "Nei, vi 'får ikke se', vi SKAL klare det!!".

 

Så reiste jeg.

 

Begge savnet hverandre enormt. Hun sendte så mye meldinger at det nesten ble slitsomt (altså, ikke negativt. At hun sendte så mye meldinger er veldig positivt, men det ble nesten slitsomt selv om.), og jeg er en veldig veldig veldig sjalu gutt. Jeg fikk vite at hun blandt annet gikk på kino med noen venner, der blandt annet en gutt var. En gutt hun ikke ville fortelle hvem var, men det var jaffal ikke noe farlig. Greit nok. Så skulle hun ut å drikke den helgen, og min "sjalu-alarm" gikk i taket. Sånn fortsatte det. Jeg VISSTE at hun var jævlig glad i meg, men jeg klarte ikke overbevise meg selv om det fordi jeg ble sjalu for ingenting. Jeg ble til slutt et lite buldrende vrak som eksploderte én gang. Hun skrev om jeg ville bli med henne på ferie siste uken i sommerferien (hey, utrolig positivt, men tok jeg det til meg?? NEI). Jeg sa jeg visste ikke, på grunn av sommerjobben og lignende. Jeg spurte hvordan de hadde tenkt å komme seg dit de skulle (hun, en veninne, en gutt og meg da), vi ble uenig og ting førte til en annen og jeg kom med et utbrudd. Sa at hun behandlet meg som en dritt og at hun nesten hadde brukt opp sjangsene sine for meg. Hun hadde én sjangse igjen. Så dum var jeg altså. Alt på grunn av sjalusi, og pga vi var uenige (samtidig som hun faktisk må ta litt av skylden, for hun hadde faktisk feil i en stor del av diskusjonen. Jeg prøvde å overbevise henne, hun var en vegg og sa at hun heller stolte på veninnen sin kjørerute).

 

[Avsnitt fjernet pga fare for å bli avslørt]

 

Tiden gikk, og jeg ble mer og mer klar over hvor glad jeg var i henne. Jeg beklaget meg uendelig mye i dagene etter utbruddet, og prøvde å forklare meg, men det er ikke så lett med mindre man ikke er under fire øyne. Hun fortsatte å skrive fine natta-meldinger til meg, spørre hvordan jeg hadde det og sende meldinger stadig vekk om hva hun gjorde om dagene, så det la (forhåpentligvis) ikke en demper for hva hun følte. Men rundt månedsskiftet skjedde det noe. Meldingene ble færre, og jeg ble den som overtok initiativet til å sende meldinger. siden den gang har det bare gått nedover. Vi har ikke kranglet eller noe siden den store krangelen som jeg trodde skulle ta livet av alt, men vi har vært uenige.

 

[Avsnitt fjernet pga fare for å bli avslørt]

 

Nå de siste dagene har hun knapt skrevet "jeg er glad i deg". Jeg skriver det nesten for å fremprovosere det, men det er umulig å få frem. Nå sitter jeg faktisk her og får frem en tåre, fordi jeg tenkte for to dager siden at det nytter i alle fall ikke å mase på henne. Jeg kommer hjem til byen jeg bor i på fredag, samme dag som hun, veninnen og gutten kommer hjem fra det nevnte feriestedet som jeg ikke kunne være med til. Jeg spurte om jeg kunne få se henne den dagen. Nei, det gikk ikke, fordi hun skulle være med den samme veninnen (som hun har vært med i HELE sommer) på en klinikk på noe regelmessig behandling. "På kvelden da?", nei, det kunne hun heller ikke, for da skulle hun på reunion.

 

Reunionen kan jeg svelge, det skjer jo bare en gang, men er ikke jeg viktigere enn å bli med den samme veninnen hun har vært med hele sommer på en uviktig behandling? Er det ikke da hun skal si: "Sorry, jeg kan ikke være med, ************** kommer hjem da. Vil gjerne se han". Jeg vet hva jeg hadde gjort, jeg hadde drete i reunion, drete i behandling og vært med henne. Men hun vil plutselig ikke ofre særlig mye. Samtidig sier hun at ingenting er gale, og at vi kan være med hverandre på lørdagen.

 

Tilbake til den tåren jeg nettopp grein. Jeg sendte en melding til henne, den første siden klokken elleve (om dagen) i går. Spurte om hun hadde det bra, og fikk et kjedelig "Mhm =)" tilbake. Spurte hva hun gjorde på, og skrev at jeg savnet meldinger fra henne. Eneste jeg fikk i svar var "Spiser nå =)"

 

Men heller ikke da går alt feilfritt. Da skal hun ut da også. Og jeg trenger å være med henne alene, snakke ut om krangelen, si sorry for at jeg har vært helt jævla idiot og være alene med henne. Men det spørs om det blir bruk for det, for på lørdag skal hun sikkert bare vrake meg uansett. Om 48 timer vet jeg svaret på det jeg sikkert aldri vil vite svaret på. Men jeg antar at jeg fortjener det denne gangen, selv om det nærmeste jeg har vært å være "utro" er å ta jenter i hånden.

Jeg prøvde tross alt å sjekke opp ei annen jente, og alt jeg prøvde på var å være som alle andre og ha noe på gang med flere samtidig. Hun vet ikke noe om denne hendelsen, og jeg kommer til å slette deler av inlegget ganske snart med fare for å bli gjenkjent.

 

Jeg har kjøpt en gave til henne pålydende 700 kroner i gullsmedbutikk. Et halskjede med hjerte på, som skulle være et symbol på at jeg "ga" henne hjertet mitt og det ville være ved henne for alltid. Dette gjorde jeg samme dagen, men før, jeg ble i tvil om hva hun tenkte om forholdet.

 

Aner ikke hvorfor jeg skriver dette, men måtte få det ut på et vis. Og jeg trenger også respons, men jeg aner ikke hvilken. Vil ha støtte, men ikke i form av "dakar deg", vil også ha kritikk, men ikke av den skikkelige destruktive typen for jeg er redd for å innse realiteter. I tillegg vil jeg at andre kanskje kan ta bittelite lærdom av dette og FAEN TENKE SEG OM før livet raser sammen under føttene deres.

 

Wish me luck.

Endret 19. august 2007 av Nattreven

[Thlom]

Vel, det eneste rådet er at du må TENKE MINDRE. Når du begynner å tolke meldinger, meldingsfrekvensen, lengden på meldinger og gudene vet hva så blir du fullstendig tullete.

[Nattreven]

Problemet er vel heller at når jeg ikke har fått et eneste "Jeg er glad i deg" siden minst 13. August (kanskje lenger) blir jeg litt skeptisk. Hun unngår å svare på meldinger som jeg skriver der jeg skriver at jeg er glad i henne og lignende.

Endret 16. august 2007 av Nattreven

[Tøffe-Tetra]

spørsmål, vil livet ditt virkelig rase sammen om dette forholdet ikke fungerer?

 

 

 

For å være helt ærlig så trur jeg problemet ditt er at du blir enormt sjalu uten at det trenger å ligge noen grunn bak. Hvordan trur du dama di føler seg hvis du blir sur hver eneste gang hu skal ut med venner og ha det morro.

Og du tolker sms'er og mangel på sms'er på negativ måte hver eneste gang.

 

jeg kjenner meg igjen i mange av disse situasjonene du beskriver, men jeg er mer som dama di jeg er en person som innimellom ikke orker å prate med dama, selv om jeg er glad i hu. Glemmer ofte å sende nattameldinger og sånt. En god del av grunnen til dette er at jeg hater sms som kontaktmedium når det er snakk om følesler, det er som regel helt umulig å utrykke seg riktig, hvis jeg skal ta opp noe jeg mener er alvorlig så tar jeg det face to face.

Vi har et avstadsforhold med ca 1 times kjøretur mellom oss.

 

Det at du faktsik prøvde å sjekke opp ei anna jente syntes jeg er direke stygt av deg, selv om dere ikke var sammen på det tidspunktet så viser det hvor mye du bryr deg om å prøve å få til et forhold.

 

edit, jeg leste siste posten din, det kan hende at hu faktsik prøver å få deg til å skjønne at det ikke blir noe mer. Jenter er skjelden rett ut med sånne ting og håper at du skal tolke deg frem... (ja jeg har gått på flere smeller)

Det kan godt hende at hu var forelsket i deg en stund og at denne forelskelsen nå har gått over. Så denne nye fyren kan være hennes nye forelskese.

Endret 16. august 2007 av Tøffe-Tetra

[Nattreven]

spørsmål, vil livet ditt virkelig rase sammen om dette forholdet ikke fungerer?

 

 

 

For å være helt ærlig så trur jeg problemet ditt er at du blir enormt sjalu uten at det trenger å ligge noen grunn bak. Hvordan trur du dama di føler seg hvis du blir sur hver eneste gang hu skal ut med venner og ha det morro.

Og du tolker sms'er og mangel på sms'er på negativ måte hver eneste gang.

 

jeg kjenner meg igjen i mange av disse situasjonene du beskriver, men jeg er mer som dama di jeg er en person som innimellom ikke orker å prate med dama, selv om jeg er glad i hu. Glemmer ofte å sende nattameldinger og sånt. En god del av grunnen til dette er at jeg hater sms som kontaktmedium når det er snakk om følesler, det er som regel helt umulig å utrykke seg riktig, hvis jeg skal ta opp noe jeg mener er alvorlig så tar jeg det face to face. 

Vi har et avstadsforhold med ca 1 times kjøretur mellom oss.

 

Det at du faktsik prøvde å sjekke opp ei anna jente syntes jeg er direke stygt av deg, selv om dere ikke var sammen på det tidspunktet så viser det hvor mye du bryr deg om å prøve å få til et forhold.

 

edit, jeg leste siste posten din, det kan hende at hu faktsik prøver å få deg til å skjønne at det ikke blir noe mer. Jenter er skjelden rett ut med sånne ting og håper at du skal tolke deg frem... (ja jeg har gått på flere smeller)

Det kan godt hende at hu var forelsket i deg en stund og at denne forelskelsen nå har gått over. Så denne nye fyren kan være hennes nye forelskese.

9295454[/snapback]

 

Herregud. Noe er alvorlig galt med meg. Det er mange steder jeg har lyst til å bortforklare meg i den posten din, men heldigvis klarte jeg å stoppe meg selv. Jeg legger meg heller flat og sier at det meste du sier er klokt, og jeg må ta meg sammen.

 

Og det siste du skriver er det jeg frykter. Det er derfor jeg prøver å tolke meg frem selv. En eller annen gang begynner jo jeg å lure.... Men nå er det mindre enn to døgn, så vet jeg svaret.

[Skavold]

Vel, det eneste rådet er at du må TENKE MINDRE. Når du begynner å tolke meldinger, meldingsfrekvensen, lengden på meldinger og gudene vet hva så blir du fullstendig tullete.

9295334[/snapback]

 

Støtter den. TENK MINDRE! Jeg har brent meg på dette før, og akter ikke å gjøre det igjen.

[tom waits for alice]

Minner om gjestepostreglene. En post er slettet.

 

Geir

[heismann]

Kjenner meg veldig godt igjen i historien din - dessverre..

Men i ettertid ser jeg at det nesten kun var min feil, og selv om det er fælt å si det, så er du nok selv mye skyld i at du har måttet møte dette på den måten du gjorde..

 

Og stikkordet et sjalusien din.. Den førte til at du etterhvert ble altfor needy, og i tillegg begynte å tenke for mye.. Tenking er rett og slett drepen.

 

Nå skal ikke jeg tolke situasjonen din for mye, i og med at jeg ikke kjenner den direkte, men det blir vel gjerne sånn i "avstandsforhold" der man prater veldig mye over sms, og der meldingene bare blir mer og mer følsomme..

 

Dette pågår en god stund, uten at det skjer noe i virkeligheten.. Et sted (helst ganske tidlig) må disse følelsene knyttes opp mot virkeligheten, ellers mister man sammenhengen mellom tanke og virkelighet, og man ender rett og slett opp som et nervevrak.. Man overtolker alle signaler, og klarer ikke å slappe av.. Det blir som en slags avhengighet, for hvis kontakten blir mindre sitter du bare igjen med abstinenser (savn).

 

Og når jeg leser om den situasjonen der hun hadde vært på byen, og du satt oppe og ventet på nattamelding, så la du egentlig egget der.. Ingen liker å bli "overvåket" på den måten.. Det blir for slitsomt for begge parter.. Man er tross alt ikke kjærester.

Gjensidig tillit er nok det viktigste et ordentlig forhold.

 

 

Uansett, så håper og tror jeg at dette er noe du lærer av til senere.. Dagene og ukene etterpå er helt forferdelige, men i ettertid sitter du igjen, mange erfaringer rikere!

 

 

Lykke til! Det her går bra!

[Smacky]

Må vel si meg enig i de andre her. Og fra en jentes synspunkt, tror jeg hadde blitt gal hadde jeg blitt så overvåket om vi ikke hadde vært i ett forhold en gang. Da kan jeg bare tenke meg at det blir enda værre hadde man gått inn i ett forhold. Kanskje det holder henne litt tilbake?

Og det med at hun måtte følge vennina på klinikken, kanskje det var noe viktig? At vennina hennes trengte henne? Jeg hadde lett ditcha en eventuell kjæreste for å bli med vennina mi på klinikken om hun trengte meg.

 

 

Og til slutt..

Gi det tid og prøv ut tålmodigheten din (om du forstår). La henne puste litt, la henne tenke litt uten at du plasserer ordene i munnen hennes. Jeg vet selv at du setter så utrolig stor pris på ting om du har kjempet for det en stund. Du har vel ikke dårlig tid har du vel?

[Lil-H]

Tilbake til den tåren jeg nettopp grein. Jeg sendte en melding til henne, den første siden klokken elleve (om dagen) i går. Spurte om hun hadde det bra, og fikk et kjedelig "Mhm =)" tilbake. Spurte hva hun gjorde på, og skrev at jeg savnet meldinger fra henne. Eneste jeg fikk i svar var "Spiser nå =)"

 

Hvis du tenker på kvanta mld hun sendte deg i starten i forhold til nå, virker det som om hun svarer deg kun for. "ja, jeg fikk mld, har svart, ikke 'plag' meg mer"

 

Kan vel virke som om hun ikke vil dette skal bli noe av lenger.

 

Well, good luck

 

 

 

EDIT: Du har vel fått svaret ditt nu, eller?

Endret 17. august 2007 av Lil-H

[Latskap]

uff, deprimerende..

 

jeg er så hodestups forelska nå jeg i en jente jeg ikke helt vet hva føler. Noe som er litt fucka.. noen ganger føles det ut som hun bare sier " kom og ta meg " andre ganger føles det ut som hun sier " vi er jo bare venner:) ". Signaler uff!!

[Nattreven]

Har vært hos henne i et og et halvt døgn nå og vi ble offisielt sammen. Jeg fikk blandt annet et halskjede av henne i forsinket-bursdags-gave (hadde bursdag midt på sommeren) og hun sa hun var glad i meg og slike ting. Jeg ga henne gave fra meg først da. Jeg savner litt engasjement, men jeg gidder ikke mase allerede. Nå bør jeg kalle en spade for en spade og ikke hause alt opp i himmelen. Jeg må tross alt se det fra de lyse sidene: hun er min nå. Kanskje burde jeg bare akseptere at selv den skjønneste og snilleste jente også har noen minuser. Hvis alt jeg har å grine over er at hun ikke er så jævla engasjert lever jeg et veldig bra liv.

[Mrpusten]

I den første posten din hadde du maange av de samme trekkene som jeg har / hadde

 

Uffameg...

 

Men graulerer med dama