Har vi unge dårlig sans for humor?

[Daehli]

[Jeg var litt usikker på om jeg skulle poste dette her eller i sex og samliv/Annet, etc, så moderator må gjerne flytte tråden]

 

Det jeg har merket er at gjevnaldrede personer (med meg - 18år +/- 1år) ikke finner humor i ironi. Dette er noe som plager meg litt, jeg føler at uansett hva jeg sier og gjør, så blir det ikke sett på som humoristisk. Jeg er ikke en dansende klovn som løper rundt og prøver å få alle til å le, men jeg skal prøve å forklare.

 

Humor er f.eks ironi, ting som ikke passer inn, overdrivelser, milde underdrivelser, osv.

 

Det jeg ikke forstår er at folk på min alder, som gjerne er veldig langt inn i fjortisfylla og har det veldig gøy sammen når de løper rundt og spyr på hverandre. Det er TEMAET på skolen hele uken. Hvem som spydde, hvem som ikke kom seg til by'n pga. han/hun ikke tålte alkoholen, osv. Folkene skratter og ler som om det var humorens hellige gral.

 

Det er jo litt morsomt å høre på(Men, til de grader kan bli litt mye). Jeg kjeder meg rett og slett etter noen timer med sammenhengende raport i fra forige helg.

 

Det var egentlig ikke det jeg ville snakke om. Jeg ville dra fram at de fleste i min omgangskrets som synes slik prat er det morsomste som fins, har ingen sans for annen humor. Da mener jeg hvilken som helst annen humor, fra dårlige svenskevitser, alle barnavitser, grove vitser, ironi, overdrivelser, osv. alt fra a til å.

 

Mens de som få som er igjen, kanskje 1/4 av alle i min nærmeste omgangskrets har knasende god sans for humor.

 

Humor er selvfølgelig en smaksak, men når jeg snakker med folk mellom 19 og 30 så forstår alle seg plustselig på "god" humor.

 

Det jeg lurer på, er det jeg som har dårlig humor, eller merkelig syn på humor, eller har mine gjevnaldrede veldig dårlig sans for humor?

 

Det begynner å gå meg på nervene. Jeg er ikke den typen som ler av mine egne vitser, eller en kjedelig person, men jeg klarer ikke å få denne lille aldersgruppen til å le.

 

*Flaut*

 

Er det noen som har lignende erfaring, synspunker eller vil komme med innspill?

[Daehli]

Der fikk jeg det ned i ord.

 

Kanskje jeg skal løpe og plukke opp en god bok om humor.

[DaEvil1]

Tror du fort vil/bør finne ut at det er en del som ikke har sans for slik humor. Hva som er god humor og ikke er litt vanskelig å definere da alle har forskjelig sans for humor, men hovedretningen det trekker i er nok det du nevner her.

 

For å gi et eksempel: Hvor ofte ser du ikke en gjeng som står og ser med lystfulle dådyrøyne på en som forteller om nettopp DEN konge festen, eller når han har værtmed kameraten når han vraka bilen sin. Og sammenlign det med hvor mange som står i en ring rundt en fyr som drar svenskevitser eller påpeker noe som han finner ironisk. Det folk elsker, er historier som involverer noen de kjenner/kjenner til, og hvis man bor i en bygd eller lignende kan dette fort bli litt av en gjenganger av samtaleemne.

[Daehli]

Jeg forstår hva du mener, jeg mente ikke å rakke ned på den type humor, da jeg selv er med og aktivt er med på den, hvis man kan si det sånn.

 

Det jeg prøvde å få frem er at folk ikke tar ironi på min alder. Jeg får mye raskere "humoristisk kontakt" med folk som er kanskje 20 og 21år, og har litt mer livserfaring sånn sett. Den type "fest-humoren" er litt ekskluderende på de som ikke var der da ting skjedde.

 

Altså, synes internhumor er litt for dominerende.

 

Storkoser meg naturligvis med vennegjengen min.

Endret 15. januar 2007 av Daehli

[Thlom]

Unge i dag tar ofte ikke ironi. Jeg blei en smule skremt når jeg gikk allmennfaglig påbygning i fjor og noe i klassa skulle analysere ei novelle som var åpenbart ironisk. Det var en som hadde skrevet om at "ungdommen av i dag bare spiste junk og sukker". Ironien lå tykt, men dei som skulle analysere novella forstod det ikke og trodde at forfatteren var seriøs!

 

Og for noen år siden ble det gitt en ironisk tekst i eksamnsoppgave for VKII. Over 30% strøyk fordi dei ikke forstod at den var ironisk!

 

Hvorfor vet jeg ikke. Mange av dagens humorister er jo ironister, og disse er jo populære blant folk som ikke klarer å fange opp ironi i skolesammenheng...

[Superior]

Og for noen år siden ble det gitt en ironisk tekst i eksamnsoppgave for VKII. Over 30% strøyk fordi dei ikke forstod at den var ironisk!

Husker den! (med mindre det er en annen du tenker på )

Fikk en femmer, men en del misforstod hele teksten.

[PerB]

Unge i dag tar ofte ikke ironi.

7730767[/snapback]

Ironi, ordspill, humor; alt dette har med asossiasjoner å gjøre. Det vil si at kultur, opplevelser og språk har stor betydning. Å forstå en spøk i et annet land/kultur/språk er vanskelig (ofte syretesten for forståelse av fremmed kultur og språk). Vi som er i ferd med å bli tørre bak ørene (når blir vi egentlig det?) og ihvertfall er født i foregårs, har annen erfaring, har lest andre avisartikler, kobler andre ting til ord/begreper. Det vil si at vår humor er forskjellig fra den kommende slekt. Jeg har hatt flere lengre opphold i utlandet (forskjellig språk og kultur). Jeg kan forstå en del av humoren, men vil alltid ha problemer med humor basert på ordspill mot nye hendinger (ofte politisk eller nyhetsorientert). Annen humor er grei. Dette fordi for disse to forskjellige kulturene kan jeg språk, kultur og historie.

 

For å ta det på en annen måte. Det er teaterstykker som forrige generasjon oppfatter som uhyrlig morsomme (som :"den spanske flue" etc) jeg har ikke sansen for disse. Andre liker ikke Monty Phyton og deres inspirasjonskilde Marty Feldman med sitt 1948 show. Noen kan moro seg over Punch (tidligere engelsk humormagasin) men forstår ikke moderne humorblader.

 

Jeg frykter ikke for oppvoksende slekts sans for humor. Den vil være der og det vil bli laget gode sketser og parodier og ordspill. Det kommer. Men fjortishumor vil alltid være fjortishumor. Prompelyder etc er morsomme for pre fjortiser idag som det var det for 20 år siden.

 

En gang vil kanskje også jeg sette pris på "den spanske flue".

[Daehli]

Hva kan være grunnen til at vi ikke tar ironien så lett?

 

Er det at vi er vant med at alt som blir sagt til èn i ung alder er dønn seriøst og rett, spesielt i skolesammenheng?

 

Jeg føler selv at jeg luker ironi rimelig greit når noen kaster det mot meg, men så har jeg alltid vært den som ikke dilter etter alle andre og tar heller ikke alt for god fisk.

 

Kanskje det også er grunnen til at jeg på en måte hakker litt på humoren til mine gjevnaldrede? Jeg liker rett og slett ikke å være lik alle andre. Føler meg så liten hvis jeg følger etter folk.

 

Jeg har har kommet opp med en mulig forklaring. Hvis vi ser på en liten gruppe mennesker som henger sammen, la oss si 5-6 personer. Der den dominante/lederen i gruppen slenger ut en sjult vits i form av ironi.

 

En person i gruppen forstår ironien, men tørr ikke å vise det form av latter, siden latter i seg selv er et sosialt virkemiddel. Det å le alene virker frastøtende på gruppen. Resten vil jo bare stå og se dumt på han som ler av "ingenting". Dette stopper latteren i fra å bryte ut. - Folk er redd for å tolke/gjøre feil, eller skille seg ut.

 

Har dere noen gang lagt merke til hvordan folk ler helt uten grunn, i sosiale sammenhenger? Eller du sjekker opp en dame, og hun faller for deg. Til slutt står hun der og ler seg i hjel av de dårligste vitsene som ikke hadde vekket et lite smil en gang i en munter person som meg?

[fal]

altså, syns det er dårlig at du skylder på andre når dem ikke ler av dine vitser. De har jo tross alt lyst til å le, bare det at du ikke oppfatter hva slags vitser som får dem til å le. Jeg har opplevd stumme publikum selv, og la meg bare si : det har aldri vært publikum sin skyld.

[SSSø]

Jeg har akkurat samme humor som faren min, og moren min blir gal av det.

 

Humoren er en blanding av vitsen "Hva er det kaldeste dyret i jungelen? Det er stuten, for det rimer på ruten, og når det rimer på ruten, da er det kaldt!", Monty Python og ordspill. Selv føler jeg det er ganske barnslig, men gjerne ikke så barnslig som det trådstarter nevner.

[jeg_lyver_mye]

Daehli, si meg... går vi i samme klasse...?

[Cotul]

Forstår hva du mener, på videregående hadde jeg og mine nærmeste en ganske spesiell humor med mye ironi. Men hvis vi snakket med noen andre sto de ofte bare å så dumt på oss.

 

Etter at jeg flyttet sørover i landet har det blitt verre egentlig, nesten ingen her tar humoren min så har blitt til at jeg så å si har sluttet med ironi. Sier ikke at ingen sørlendinger forstår ironi, sier bare hvordan jeg har oppfattet ting.

[tom waits for alice]

Hvorfor vet jeg ikke. Mange av dagens humorister er jo ironister, og disse er jo populære blant folk som ikke klarer å fange opp ironi i skolesammenheng...

Dagens humorister er populære fordi de appellerer like mye til folk som tar dem alvorlig som til de som tar ironien. Det er det kjekke med TV, om du er blant likesinnede hjemme i stua er det ingen som reagerer fordi du ler på "feil" steder.

 

Jeg er forsåvidt ikke sikker på om de virkelig bryr seg om de blir oppfattet rett, så lenge folk ler og pengene triller inn i kassen. Tvert imot, mye of humoren er kalibrert nettopp for å ikke kreve at du tar poenget. Jeg er rimelig sikker på at ingen tok det satiriske poenget når Zahid Ali leverte "bomben" i operaen. De synes bare at grensesprengende humor er tøft. Det samme gjelder den utstrakte mobbingen av politikere og kjendiser som norske humorister er så glad i. Vi ler ikke fordi myndighetspersoner blir satt på plass, men av nøyaktig samme grunn som når han med rødt hår og hornbriller blir ledd ut i skolegården av "de kule elevene"...

 

Ironi og forståelsen for dette er ikke medfødt, det er en tillært egenskap. Hvor tidlig den kommer er litt avhengig av hvor mye man utsettes for det. Og dagens ungdom tilbringer mye av tiden på internett, deribant på forum som dette, hvor det meste av ironien man finner ikke akkurat er skarpslepen. Og som det heter i ordspråket: "Ironi fungerer ikke på internettforum."

 

Geir

Endret 14. november 2007 av tom waits for alice

[robertaas]

En på jobb ville ikke gi seg med et prosjekt som helt hadde blitt avskrevet og nedlagt så tydelig som det er mulig. Jeg sa dette begynte å minne om "Dead parrot sketch" fra Monty Phyton og ingen skjønte hva jeg snakket om.

[Rampage]

En på jobb ville ikke gi seg med et prosjekt som helt hadde blitt avskrevet og nedlagt så tydelig som det er mulig. Jeg sa dette begynte å minne om "Dead parrot sketch" fra Monty Phyton og ingen skjønte hva jeg snakket om.

 

Det der er bare trist. =/

[robertaas]

Det der er bare trist. =/

Det var et par som sa de kjente til Monty Python, men som sa de "Ikke husket hva papegøyen sa".

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Dead_parrot

Endret 14. november 2007 av robertaas

[Rampage]

Det der er bare trist. =/

Det var et par som sa de kjente til Monty Python, men som sa de "Ikke husket hva papegøyen sa".

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Dead_parrot

 

Ett iherdig dårlig forsøk på å late som man vet hva det er snakk om ja =/

 

"Nah, it`s just resting" ^^

[NikkaYoichi]

Det der er bare trist. =/

Det var et par som sa de kjente til Monty Python, men som sa de "Ikke husket hva papegøyen sa".

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Dead_parrot

 

Haha, så genialt!

 

Ironi har mye med miljø, erfaring og intelligens å gjøre. Det er ikke bare mottakeren det er snakk om her, men også formidleren av ironien. Hvis den som formidler ironien ikke gjør jobben sin så er det ikke rart om mottakeren ikke oppfatter det humoristiske. Samtidig skal man også være forsiktig med å bruke vendinger og uttrykk til folk som man ikke er sikker på at vil forstå det. For å forklare dette litt nærmere så tråkka jeg i salaten da jeg var i forsvaret.

 

Da jeg hadde vakt var vi 5-6 soldater og 4-5 grenaderer. Vi hadde døgnvakter og hadde felles måltider. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. En gang ved middagsbordet så var jeg forsynt, reiste meg, tok med meg bestikk og tallerken og plasserte dette i oppvaskmaskina. Den ene grenaderen spurte da: "Skal du ikke ha mer mat Quayle?". "Ser det sånn ut?", svarte jeg med ett smil. Fyren blei drit sur og jeg ble kalt inn til samtale for å være frekk i kjeften.

 

Jeg beklaget selvsagt hvis det ble oppfattet sånn, men at i min omgangskrets så var dette en helt vanlig måte å svare på. Det er jo ganske tydelig at jeg ikke skal ha mer mat, når jeg setter det jeg spiser på i oppvaskmaskina og forlater matbordet. Det var altså ikke ment frekt fra min side, men i min omgangskrets så sitter kommentarene løst og da glipper det slike ting ut uten at man egentlig tenker på det. Det er altså ren automatikk og en tillært vane.

 

Jeg har jo i senere tid lært meg å sondere terrenget litt mer og heller tenke meg litt om når jeg er usikker på hvordan de rundt meg vil komme til å takle det jeg sier. Det værste var at den aktuelle kjeftesmella ikke forsto det og at han var grinete i lang tid over denne saken. Humor og gjeldende kotyme varierer veldig fra miljø til miljø og ikke minst mellom aldersgrupper, så man må bare finne seg i at andre oppfatter ting anderledes enn man gjør selv.

[cyclo]

Da jeg hadde vakt var vi 5-6 soldater og 4-5 grenaderer. Vi hadde døgnvakter og hadde felles måltider. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. En gang ved middagsbordet så var jeg forsynt, reiste meg, tok med meg bestikk og tallerken og plasserte dette i oppvaskmaskina. Den ene grenaderen spurte da: "Skal du ikke ha mer mat Quayle?". "Ser det sånn ut?", svarte jeg med ett smil. Fyren blei drit sur og jeg ble kalt inn til samtale for å være frekk i kjeften.

Slikt opplevde jeg mye da jeg jobbet i butikk. Etterhvert måtte jeg rett og slett tvinge meg selv til å være dønn alvorlig på jobb, for å unngå å fornærme folk "uten humor".

 

En annen ting jeg opplever svært ofte er å være den eneste i salen på kinoen som tar humoren i noe. Særlig type skjult ironi eller satire, gjerne litt frekk, ofte politisk. Et glimrende eksempel er Simpsons - the movie. 5-6 ganger i løpet av filmen opplevde jeg å sitte å råflire, mens salen ellers var dorgende still. Fikk til og med et par rare blikk et par ganger.

[NikkaYoichi]

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Da jeg hadde vakt var vi 5-6 soldater og 4-5 grenaderer. Vi hadde døgnvakter og hadde felles måltider. Altså frokost, lunsj, middag og kvelds. En gang ved middagsbordet så var jeg forsynt, reiste meg, tok med meg bestikk og tallerken og plasserte dette i oppvaskmaskina. Den ene grenaderen spurte da: "Skal du ikke ha mer mat Quayle?". "Ser det sånn ut?", svarte jeg med ett smil. Fyren blei drit sur og jeg ble kalt inn til samtale for å være frekk i kjeften.

Slikt opplevde jeg mye da jeg jobbet i butikk. Etterhvert måtte jeg rett og slett tvinge meg selv til å være dønn alvorlig på jobb, for å unngå å fornærme folk "uten humor".

En annen ting jeg opplever svært ofte er å være den eneste i salen på kinoen som tar humoren i noe. Særlig type skjult ironi eller satire, gjerne litt frekk, ofte politisk. Et glimrende eksempel er Simpsons - the movie. 5-6 ganger i løpet av filmen opplevde jeg å sitte å råflire, mens salen ellers var dorgende still. Fikk til og med et par rare blikk et par ganger.

 

Da er jeg ikke alene altså. Jeg fikk også blikk da jeg lo på de "gale" stedene. Det var jo noen skjulte budskaper i den filmen hvor poenget blir kasta i trynet på deg.

 

Jeg gikk jo rundt på tærne etter denne hendelsen i frykt for å fornærme noen og måtte ofte ta meg selv i å være på vei til å slippe ut en kommentar. Det var innmari tungt til å begynne med, da det er vanskelig å vende gammel vane, men man er jo ikke ute etter å fornærme noen.