Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Verste episode i livet ditt - hva er det?


Bandidos-Pelle

Anbefalte innlegg

Mine historier er ikke så "ekstreme" som andres, men ille nok for meg.

 

Det verste var nok da foreldrene mine skilte seg for 3-4 år siden. Begge er i 40-åra og hadde vært gift i 20 år. Begge hadde fast jobb, vi hadde fint hus og de kranglet ikke. Verken jeg eller søstra mi (som bor i andre sida av landet og studerer) har skjønt hvorfor pappa valgte å flytte ut. Han og mamma er fortsatt venner, men han har funnet seg ny kjæreste. Jeg og søstra mi skjønner ikke hva han ser i ho, for av og til virker ho direkte "dum". Antagelig mye på grunn av humoren hos (ho skjønner ikke ironi).

 

Det var vel i påska i 2005 eller 2006 som pappa kom og satt seg ned ved siden av meg. Han sa at han hadde bestemt seg for å flytte ut. Jeg husker jeg tenkte at nå ler han snart og sier: "Bare tulla". Men det skjedde ikke. Jeg husker han tok meg med ut og kjøpte is. Jeg satt i bilen og var egentlig jævlig forbanna på han, og tenkte jeg skulle stikke ut av bilen for å vise han det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det, for jeg har egentlig aldri fått vist han at jeg er sur for det han gjorde. Jeg husker jeg grein meg i søvn et par uker etter beskjeden. Etter påska var det en uke jeg ikke gikk på skolen, og det skulle gå hvertfall ett år før jeg fortalte om dette til bestevennen min og halvannet år før klassen fikk vite det.

 

Pappa jobba 24/7 i en uke og det eneste han gjorde hjemme var å sove. Så fant han seg en leilighet. Han fortalte heller aldri at han hadde fått seg ny kjæreste noe jeg først fant ut når jeg så han kysse ho.

 

Jaja, det var min historie. Jeg griner når jeg skriver dette, for det er ganske tungt for meg fortsatt.

 

Andre triste ting:

- Ble mobbet store deler av barneskolen (brukte briller og var overvektig). Ble en del av klassemiljøet fordi jeg jobbet bra på skolen og ble "smart". Da ble jeg venner med de som mobbet meg. Det siste halvåret har jeg slanket meg og har nå merket at jeg er blitt enda mer "populær".

- Mora til en veldig god venn av meg døde for et par år siden. Det var veldig tungt for ho var alltid snill og jeg hadde et godt forhold til ho.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Er som mange andre her absolutt IKKE overrasket over å finne ut at mange har opplevd vonde ting, selv blant de relativt få på HW.... Det som overrasker meg er at så mange her åpner seg og snakker ut om det...

 

Tror årsaken til at så mange bidrar i denne tråden er at mange fler enn noen skulle tro har et virkelig behov for å snakke om slike ting, og all ære til trådstarter som etter min mening er den modigste av alle....

 

Det betyr dessverre også at mange av dere enda ikke har funnet noen nærmere enn HW dere orker å dele det vonde med, eller ønsker, eller kan....

 

Jeg synes det er så ille at så mange sier "Jeg har ikke opplevd slikt, ønsker ikke å lese denne tråden lenger" osv.... Selvsagt bra at det også finnes de som stort sett har og har hatt det bra bestandig, men problemet blir ikke borte av at noen er lei seg eller ikke ønsker å vite...

 

Ikke kondoler.... Ikke vær lei deg.... Finn en hånd å holde i.... Gjelder forresten også for de som har hatt tanker om å avslutte livet sitt... Finn noen å bry deg om... Like viktig som noen som bryr seg det...

 

Denne tråden viser nettopp kanskje at for mange kunne ting ha vært bedre om noen brydde seg mer og noen lot seg bry om...

 

Kunne ha fortalt en hel masse om meg og min historie, men det betyr egentlig ingenting.... Det som er viktig er at hver enkelt av oss, som føler oss berørt av det vi snakker om her, uansett utgangspunkt, faktisk gjør noe med det...

 

En hånd og holde i er like viktig for begge hender....

 

bra skreve ;) er enig med deg

beste nor ein har opplevd ting er å få snakket ut om det ikkje holde det inne :)

Lenke til kommentar

Dette er kanskje "ingenting" i forhold til andres historier..

 

Husker egentlig ganske lite fra barndommen min, men da jeg gikk i 6. klasse pleide mamma å reise til byen (vi bodde ute "på landet") hver helg pga hun "skulle på kurs". Jeg vet ikke om hun var på disse kursene eller hva, men i ettertid har jeg funnet ut at hun gikk og pulte på min nåværende stefar, altså en fremmed mann. Husker dagen da pappa fant ut av det og hvor rasende han ble (han har/hadde litt agresjonsprolemer), men heldigvis ikke så mye mer. Men så var han dum nok til å tilgi, noe han aldri skulle gjort. Husker at jeg gråt gledestårer da jeg så at de tok på seg gifteringene igjen.

Men klarte hun å glemme fyren hun var utro med? Nei. Hun hadde mye kontakt med han i 3-4 år etter det, gikk bak ryggen på oss. Faen ta deg mamma. Hun pleide å spørre meg når pappa var på jobb (var borte 2 uker i strekk) om hva jeg syntes om å bo slik alene med henne. Jeg var for liten til å skjønne sammen hengen da, men skjønner jo det nå når jeg ser tilbake på det..

I mellomtiden ble min far syk, han fikk kreft (husker heldigvis lite fra dette også, tror jeg har fortrengt det), og var helt på bunn, da hun bestemmer seg for å skille seg. Snakk om bra timing. I ettertid har hun sagt at hun "gjorde det da, for da hadde han alle i familien rundt seg som brydde seg om han siden han var syk". Faens bitch. Jeg bodde med henne, hun hadde selvfølgelig god kontakt med denne nye jævelen og sa hele tiden at hun skulle hilse fra han til meg. Kunne bryte sammen het plutselig i gråt under et måltid, og så fikk jeg bare "hvorfor gråter du?" i retur. Hva faen er det for et spørsmål når du er en forbanna drittmor og ikke innser det selv? Var så jævlig å se de krangle, å se pappa sitte alene med bare meg. Husker vi satt og hørte på Opeth sammen. Jeg pleide å lage middag og slikt etter skolen for han var fremdeles dårlig etter kreftbehandling. Men får fortsette en annen gang for jeg klarer ikke skrive mer nå.

Lenke til kommentar

Ble mobbet endel på barneskolen, og var ganske "alene" frem til 10. klasse.

Rotet meg også borti en jeg absolutt ikke burde ha rotet meg borti. Vi var sammen i litt over et halvt år, og dette resulterte i et helvete som gikk over to år, og som fortsatt har tilbakeslag - jeg slet med spiseforstyrrelse. Det hjalp ikke mye at foreldrene mine på den tiden skulle separeres, og at mamma drev og flyttet ut (hun kom heldigvis ikke så langt, og tre dager før julaften sa de at de ikke skulle separeres likevel). Det slet, og til tider sliter, så utrolig, og jeg er fortsatt litt sint på meg selv for at jeg rotet meg borti han.

Endret av -Marte
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Den verste episoden i mitt liv begynte den 13. juli 2008. Hadde det egentlig ganske allright og kun 2 uker igjen på en grei sommerjobb før jeg så frem til 5 uker med late dager på verandaen.. Rundt 16.00 på ettermiddagen fikk jeg en sms om at faren min var på sykehuset. Hadde falt. Fikk ikke vite noe mer. Jeg var fortsatt på jobb - hadde mange kunder og kunne ikke bare dra derfra. Klokka ble 20.30 før jeg sendte melding tilbake til morgen min; "Hva har skjedd, er det alvorlig?". Svaret kom ikke lenge etter; "Vet ikke". Gjorde meg raskt ferdig på jobben og gikk bort på sykehuset for å finne moren min. Omtrent 10 min. senere kommer det en lege inn og sier at det er såpass alvorlig at han må sendes med helikopter inn til Ullevaal . Et kvarter senere letter helikopteret. Har ikke helt fattet hva som skjer ennå, noen av oss... Vi setter oss i bilen og kjører hjem, tar en kort runde rundt huset og ser etter steder han kan ha falt. Ingen ting tyder på noe unormalt her. Jeg vet at han sto på en stige og vasket en vegg ved 13.00-tiden, men stigen ligger pent ryddet sammen og det tyder ikke på at noe alvorlig skulle ha skjedd her. Moren min sier til meg at hun fant han i 2. etasje, utenfor bevissthet. Har senere hørt fra ambulansesjåfør at om hun hadde kommet 5 min. senere hadde det vært helmørkt. Finner heller ikke noe som tyder på alvorlige skader inne i huset, kan skimte litt blod på et håndkle, men that's it..

 

Setter oss i bilen og skal kjøre inn til Ullevaal (har i ettertid tenkt på at dette umulig kan ha vært helt trygt pga. sjokket) og kjører innover. Får tlf. fra Ullevaal når vi nærmer oss - jeg tar den og får beskjed om at situasjonen er stabil. (Skjønte ikke der og da at faktum var det motsatte og at det var en helt annen grunn til at den telefonen ble tatt). Kommer inn på Ullevaal, klokka er rundt midnatt, og her er det stillheten som råder. Eneste lyd er en skranglete ventilator i vestibylen som jeg senere skal bli godt kjent med utover høsten.. Kommer i kontakt med en lege/sykepleier e.l. (husker ikke) som forklarer at han er svært nær ved å dø. Store indre blødninger, hodeskade osv... som jeg ikke går nærmere inn på her. Sitter og venter i et døgn før vesentlige endringer og nye beskjeder. Blir enda en natt i vestibylen før vi får sovet litt i ei seng på sykehushotellet (Dette blir forøvrig latterliggjort av et forsikringsselskap senere...)

 

For å gjøre en lang historie kort er det mye venting og lite svar, men han kommer seg svært raskt ift. skade. Egentlig er ikke den verste perioden begynt. Den begynner når han blir såpass frisk(?) og sendes til Fr.stad sykehus hvor vi må kjempe for helt elementære ting som at han skal få smertestillende og varm mat. Egentlig skulle pasienten vært sendt direkte fra Ullevaal til Sunnaas ("alle" har vel hørt om der Dagfinn Enerly var innlagt?) for opptrening, men det ble for oss en lang og vemmelig kamp for å komme dit. Faren min ble rett og slett dårligere av å være på et "sommerstengt" sykehus med stor grad av vikarer osv. og det bar preg av mye tilfeldigheter og ganske sikkert for lite personell - hva vet jeg - men jeg har også vært vitne til at en fastvakt som skulle passe på faren min pga. at etter fallet var han fysisk men ikke psykisk våken (en slags ettervåkningsfase hvor personen ikke er seg selv) satt og så på film med medbragt bærbar pc, mens faren min lå i ei seng som rant over siden han ikke selv hadde kontroll på vannlatingen.. Prikken over i-en er at majoriteten av de vi har kontakt med av ansatte og vikarer synes å se på pårørende som noen som er i veien, snarere enn som en ressurs som kjenner til pasienten. Jeg fikk av og til oppleve at når vi kom inn på avdelingen så forsvant personer vi tidligere hadde snakket med om at pasienten måtte ha ro og få personer å forholde seg til, inn bak en dør, for så å stå rett utenfor døra på rommet og lytte. Jeg fikk også kjeft en gang for å ha påpekt at faren min hadde feber som nærmet seg 40 grader, og sykepleieren avfeide min henvendelse hånlig med at "ingen har godt av feber". Hvilket jeg selvsagt er og var klar over, men det er noe med måten å snakke med folk på som får meg til å lure på om denne personen egentlig hadde valgt riktig yrke. Nok om dette sykehuset. Her var vi i cirka 4 uker mens vi prøvde alle mulige måter å få han videre i "systemet" på. Moren min måtte sitte nesten en hel dag i telefon og gråte og si at foreldrene hennes er gamle og syke, for å få "systemet" til å skjønne at situasjonen var uholdbar. Plutselig dukket det opp både plass på Sunnaas om kort tid, og han skulle snart inn på Ullevaal for en kontroll - i mellomtiden etter kontroll og før plassen ble ledig dukket det plutselig opp en rehabiliteringsavd. på Ullevaal. Hundretusenkronerspørsmålet blir jo hvorfor denne avdelingen ikke ble brukt som et vesentlig bedre alternativ enn Fredrikstad. :w00t: Vi sitter ikke på svarene :nei:

 

Så kommer han på Sunnaas og dette stedet har vi jo hørt mye godt om - men også at Dagfinn Enerly fra FFK syntes at han fikk særbehandling der. Under dette oppholdet leste jeg boka, den anbefales. Etter hvert skjønner vi at det ikke holder å være tobarns familiefar og være ingeniør - fotballspiller er visst tingen for å få ting til å gå på skinner - det føles iallefall slik. Når det nærmer seg desember og han allerede flere ganger har vært hjemme på besøk (også en helg helt alene der han lurte pleierne på Sunnaas med at han hadde en avtale - selv om dette ikke fant rot i virkeligheten) Vi sa klart ifra hvordan vi følte på dette, men også her var det en verdensmester av en psykolog som også har vært på tv2, i samme tidsperiode som hun innstilte opptil flere møter med faren min ifb. med hans rehabilitering. Når vi kommer med negativ kritikk og forslag til å gjøre ting annerledes er det nok en gang det at vi som pårørende føler oss som dritt, og "vi ska'kke komme her å tru at vi er no" Men: vi blir forsikret om at ingen pasient sendes fra Sunnaas uten en individuell plan som skal være det apparatet faren min og vi skal ha å bruke videre for å komme tilbake i en noenlunde hverdag. Denne heidundranes flotte planen som det snakkes om viser seg å være en papirlapp med noen navn og telefonnumre, og når disse blir kontaktet vet de ikke hvem pasient det er snakk om, og de har ikke fått noe informasjon. Dette blir vår jobb, i tillegg til at vi vurderer å sende inn en tilsynssak til Ullevaal og Fredrikstad om overflytningen til Fredrikstad og behandlingen der.

 

Det er vanskelig både å behandle, være og leve sammen med en far som plutselig har forandret personlighet fullstendig, og ikke klarer å se det selv. Særlig er det vondt når han bruker all sin energi på å opprettholde en plettfri fasade utad, da det får det til å se ut for andre som om alt er bra igjen.

 

Til slutt vil jeg runde av med litt kritikk til skolen der jeg går på - man kan jo lure på hvorfor folk dropper ut av vgs - men når eneste alternativet en har til elever som har det tungt privat og dermed sliter med å henge med faglig er å ta seg et friår - sier det seg vel selv iallefall for mitt vedkommende.

 

Nå skriver vi 3. mars, og først nå har vi fått jobbet oss frem til en gruppe som skal samarbeide om hva som skjer videre. Nå ser jeg frem til at vi ryker på en skattesmell til sommeren pga. rentenedgangen, og jeg gleder meg til å føre dialog med forsikringsselskapene angående permanent uførhet og inntektstap.

 

Husk: Det som ikke tar livet av deg - gjør deg sterkere :thumbup:

Lenke til kommentar

I fjor sommer møtte moren min en mann. Han kom på besøk til oss i Kristiansund, og han var fra Hedmark. Han virker veldig hyggelig. Så de ble sammen og han var hos oss og moren min dro til østlandet. Når hun kom hjem, så spurte hun om jeg ville flytte. Og dum som jeg var sa jeg ja. Vi bestemte oss for å flytte i høstferien, da skulle jeg dra på en polentur, 3.oktober - 13. oktober.

 

Jeg angret meg så veldig mye, jeg protesterte alt jeg maktet.

 

Hun hørte aldri på meg. Hun ignorerte meg, hun skulle flytte uansett hva jeg sa. En uke før jeg skulle flytte møtte jeg en jente. Vi ble sammen 3.oktober, samme dag som jeg skulle flytte.

 

Uansett.. Ca 10. Oktober, ringte jeg mamma fra Berlin, og hun sa at hun var på krisesenteret pga at han hadde drukket og ble helt psykopat. Når jeg kom til Kongsvinger, så bestemte vi oss for å gi han en ny sjanse. 2 uker etterpå skjedde det igjen.

 

Vi dro på krisesenteret. Vi bodde der i 6 uker. Jeg skulket skolen hele tiden. Jeg ble depressiv, kuttet meg selv, hadde selvmordstanker. Jeg savnet vennene mine, kjæresten min og hjembyen min.

 

Nå har jeg fortsatt depresjoner, og selvmordstankene begynner å bygge seg opp igjen. Jeg får nesten aldri dra til kjæresten min. Bare i feriene, neste gang blir påsken.

 

Dette var kort fortalt. Jeg kan utdype visst dere vil.

Lenke til kommentar
  • 3 måneder senere...

Så kommer min historie.

 

Det var vel høsten 2006. Min eldre bror haddde litt oppblåst mage, men hadde fått beskjed fra legen at det ikke var noe å bekymre seg over, det kom til å gå over.. 2-3 uker etterpå hadde det ikke gått over, og han gikk igjen til legen og ble sendt til sykehuset.. Det var kreft.

 

Drenering av magen, undersøkelser.. Operasjon, cellegift behandling, men legene var hele tiden positive.. Vi kom å besøkte han på sykehuset ofte, julaften var trist... Så etter gjentatte cellegiftkurer fikk vi beskjed i mai at han var frisk. Hurra!

 

Jeg og dama hadde slått opp den vinteren og jeg bodde alene, og min bror lurte på om jeg ville flytte inn med han i huset hans, og det var jo flott, jeg hadde veldig lyst til det og sa opp leiligheten jeg leide.

 

Så, 14 dager senere var han dårlig igjen, og inn igjen på sykehuset, det gikk en dag eller to med undersøkelser, det var forferdelig, jeg tror han visste det var tilbakefall.. Så fikk han beskjeden, den hadde kommet tilbake, og han hadde fått så mye cellegift at han ikke kunne få mer, så han kom til å dø. Fikk SMS "Jepp, den har komt tilbake. Var ikke akkurat det eg håpte på :(" mens jeg var på jobb, var dårlig resten av arbeidsdagen, og for på sykehuset etterpå.. Han sa han hadde vurdert å hoppe fra taket på sykehuset når han fikk beskjeden, men det ble urettferdig for oss... Så spurte han om jeg ville kjøpe huset hans, for han ville heller at noen i familien skulle ha det, istedenfor at det gikk til sønnen som bare var 9, for da kom det sikkert til å bli solgt ut av familien. Jeg ville kjøpe det, og det kom en takstmann og så videre..

 

Så fikk han komme hjem for å dø, fikk smertestillende, var ikke noe mer de kunne gjøre for han. Sønnen hans var på ferie hos oss (bor hos sin mor et annet sted i landet), han var da 9 år mener jeg. Han skrev testamente med advokaten sammen med oss, vi fikk inn en klausul i huskontrakten at sønnen skulle ha et rom i huset frem til han var 18 år, som han kunne disponere når som helst. Alt var helt surrealistisk.

 

Så gikk det vel en måned eller to, husker ikke helt, han døde i juli 2006. Han ble 32.

 

Jeg bor her ennå.

Lenke til kommentar

Min onkel er narkoman. Han var clean i noen par år før han var tilbake. Nå er han inne på avrusning, men der har han vært før og hvis han ikke klarer å komme tilbake rusfri, så kommer han nok til å dø om noen år.

 

Værre er det for faren min, som har en bror som er narkoman (onkelen min) og 2 søsken som er død, den ene drept i en bilulykke og den andre sovnet plutselig stille inn, ingen sykdommer.

Lenke til kommentar

Tja, har lest litt i denne tråden og det er mange som sliter med ganske heavy problemer. Hadde selv en periode for et halvt år sia da jeg slet med dyp kjærlighetssorg. Varte over 1 år. Mye rare tanker som fløy rundt i huet på meg da, både selvmord og diverse andre ting. Men kom meg gjennom det heldigvis. Har det ganske greit nå egentlig, selv om jeg har kjærlighetssorg igjen pga ei anna ei, men forskjellen nå er at jeg har en veldig god venninne som er der for meg og gjør det lettere å takle.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest

Som liten hadde jeg en traumatisk opplevelse i et offentlig svømmebasseng. Befant meg på grunna, og skulle prøve meg å gå gradvis dypere og dypere. Jeg kunne bare svømme sånn halvveis, så jeg tok det bit for bit. Jeg gikk bortover der bassengbunnen på en måte skråner ned, men istedet for å ha kontroll begynte jeg å skli. Istedet for å bruke det jeg kunne fikk jeg panikk, og kunne bare plaske rundt mens jeg kom dypere og dypere. Fikk hodet under, noe som gjorde frykten verre, og hver gang jeg gikk under var det lengre og lengre mellom at jeg kom opp og fikk puste. Var masse folk rundt meg, men ingen hørte at jeg ropte eller gurglet om hjelp. Tilslutt gikk jeg under og fikk vann i lungene. Heldigvis kom en snarrådig fyr og plukket meg opp tilslutt. Hvis ikke så hadde jeg faen meg kanskje druknet. Var ikke nær ved å dø, men har aldri følt slik frykt hverken før eller siden. Så et personlig nederlag. I forhold til de som har opplevd dødsfall og vold blir dette selvsagt ingenting, men det var noe som tæret på psyken min lenge. Når jeg var 16 hadde jeg ei venninne i klassen som jeg i hemmelighet var forelsket i. Hun var liksom den lille søte og uskyldige jeg idealiserte og beundret på avstand, hadde mange drømmer om henne, og at vi ble sammen i fremtiden. Jeg gjorde aldri noe med det, og fortalte ikke henne hva jeg følte. Når foreldrene mine var borte, hadde jeg en fest hjemme. Når de andre var i ferd med å dra til et eller annet nachspiel, kom en fyr i tjueårene med henne på slep og spurte om å få låne rommet mitt. Dongeribuksa hennes var allerede kneppet opp, så det var tydelig hva som foregikk. Han var en svær idrettsfyr med caps, den typen jeg aldri har tålt trynet på, som hadde rykte på seg for å være en rundbrenner. Jeg lot dem få ha det, og satte meg ned foran datamaskina i kjelleren utenfor. Forhåpningene jeg hadde om at de bare skulle kline ble brutt når jeg hørte henne stønne, og senga begynte å knirke langsomt frem og tilbake. Det holdt på slik en stund, før det ble stille, og han fyren kom ut med kjønnsorganet dinglende fra side til side for å be om en håndduk. Jeg gikk inn i rommet for å finne fram et for dem, og der satt hun med bart underliv og grein med bena klemt sammen. Toppen hennes var fortsatt på da. Der og da hadde jeg lyst til å grisebanke den fyren, men det var lite jeg kunne gjøre. Hun hadde blødd på lakenet og det hele, og satte seg på håndduken. Han fyren sa at det kom til å bli bedre når hun ble vant til det. De hadde ikke brukt kondom, så han hadde fått tømt ladningen sin i henne. Der og da hadde han besudlet det jeg hadde satt høyest i tilværelsen. Han ville ha seg igjen, så jeg gikk ut. Var helt nummen der jeg satt foran datamaskina, jeg visste ikke hva jeg skulle føle mens han hadde seg med henne igjen. Den neste gangen var det voldsommere, og han brukte hele tyngden sin oppå henne. Var vanskelig å ikke høre noe, siden sengestolpen dunket rytmisk mot veggen. Det var faste intervaller med at han jokket i henne, og at det var stille. Hver gang trodde jeg det var over, men så fortsatte det. Det var ikke vanskelig å se for seg det som skjedde. På klokka på datamaskina så jeg at de hadde holdt på en halvtime, før han endelig gjorde seg ferdig. De ba meg hente saft til dem. Følte meg som en slave der jeg kom inn med ei mugge og to kopper. Rommet var fylt med svettelukt og den søtlige dunsten fra kjønnet hennes. Hun satt der med bart underliv og drakk, mens han fyren gliste og var fornøyd. Han fortalte henne at hun var blitt voksen dame nå, mens hun kledde på seg trusa og buksa og gikk for å tisse. Når hun var gått, fortalte han om hvor trang musa hennes hadde vært, og hvor fornøyd han var med å ha fått lagt igjen "eggedosis" i henne. På spøk spurte han meg om jeg likte henne, og om jeg var sjalu, noe jeg benektet. Sannheten sved. Da hun kom tilbake, så jeg hvordan hun hadde vansker for å gå skikkelig. Vi satt i rommet og hadde et pinlig forsøk på å sosialiere, mens fittelukten hennes fortsatt hang igjen. Tilslutt stakk han, og takket for lånet av rommet og for sexen. Han ga henne telefonnummeret sitt og fortalte henne at om hun ville, kunne han ta henne i doggy etc. Hun beklaget seg da vi var alene. Hun var veldig flau, og hivde lakenet i vaskemaskinen. Mens vi ventet på at det skulle bli ferdig og hun kunne henge det opp, satt vi å hørte musikk. Hun fortalte at hun gikk på p-piller, og ville ha sex bare for å få det overstått. Jeg kunne bare sitte å tenke på sæden som var inni henne. Etter å ha skiftet laken, ga hun meg en klem og dro hjem. Jeg slet i mange år med den episoden, men det verste er at jeg sluttet ikke å være forelsket i henne. Jeg fikk et slags hore madonna kompleks, og klarte ikke unngå å tenke på henne mens hun hadde sex. Nå har hun fått kjæreste, og jeg har såvidt begynt å komme over henne. Men hater fortsatt han fyren. Annet enn det har jeg ikke selv hatt så mange traumatiske opplevelser, men en kompis opplevde at broren daua i en motorsykkelulykke. Var jævlig å se hvordan det gikk innpå ham. Jeg kjente ikke fyren, men kompisen min var helt knust. Jeg har ikke hatt noe med døden å gjøre annet enn oldeforelde og besteforeldre som døde da jeg var liten av alderdom, og jeg håper jeg slipper å oppleve at noen nært meg får en brå bortgang.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
Gjest Gjest_Gjest2

Hallo. Jeg tenkte jeg skulle begynne med at egentlig så har jeg hatt en ekstremt lykkelig og bra oppvekst. Har aldri blitt mobbet eller lignende, og har alltid hatt gode kamerater og familie som har vært der for meg.

 

 

Jeg har 2 episoder som angår depresjon og angst som jeg tenkte jeg skulle ta opp. Dette er fordi jeg mener at angsten, frykten, sorgen og frykten jeg fikk etter faren min var utro har hatt utslag senere. Jeg uttrykte aldri følelsene mine til noen om hendelsen. Jeg begynner med det jeg mener er roten til at jeg har hatt depresjoner i løpet av de 3 siste årene.

 

Det første skikkelige problemet som jeg hadde var når jeg var 13 år. Det var jul, og jeg jåpte på en xbox 360. Jeg skulle ha en kamerat på besøk 2. juledag og vi skulle spille masse. Det var alt som jeg husket at jula hadde vært tidligere med pynten, den gode maten osv. Men denne jula skulle være den som endret livet mitt for alltid. Jeg fikk vite at faren min hadde vært utro mot moren min med ei som han jobba med. Jeg husker enda da han satt inne i den grønne stolen i hjæørnet i stua og bare så i bakken. Han så vedmodig ut. Jeg husker jeg satt oppe og spilte gitar og var inne i min beste metallica periode. Hørte på dem konstant, 24/7 osv. Uannsett, så ropte moren min på meg og søstera mi som er 3 år yngre enn meg. Jeg husker at hun hadde helt vanlig stemme og jeg merket egentlig ikke at noe var galt. Da min søster og jeg sto i stua sa moren min til min far: Ja, nå kan du vel fortelle hva du har gjort?! Jeg var forvirret. Faren min så bare ned i bakken og som den pysete jævelen min far var så sa han ikke et ord. Da fortalte moren min hva han hadde gjort. Jeg husker at jeg hadde så lyst til å plukke opp nærmeste stol og bare slå til han. I stedet gikk jeg bare helt rolig opp på rommet mitt. Jeg husker at det var som om verden var opp ned. Jeg følte meg svimmel og i trappa på vei opp til rommet mitt, brøyt jeg sammen og begynte å grine. Når jeg hadde grint ferdig så husker jeg at jeg hørte bilen kjøre ut fra gårdsrommet. Han var ikke mann nok til å ta ansvar for det han hadde gjort, i stedet så reiste han bort. Jeg husket moren min overtalte søsteren min og jeg til å bo med henne.

 

For å oppsummere denne episoden så ble foreldrene mine enige om å prøve igjen. 3 år har gått og de virker lykkeligere enn noen sinne. Det som var skummelt var at jeg ikke la merke til at faren min endret seg helt fullstendig i den perioden han hadde vært utro. Han kjøpte seg masse nye klær og dyre perfymer og fikk seg litt skjegg. Jeg var for ung til å forstå sammenhengen.

 

----------------------------------------------------------------------------------------------

Episode 1

 

Det var på September When reunionen. Det var en gratiskonsert. Jeg hukset at vi hadde hatt mye om homofili og biseksualitet og ting i den naturen på skolen i den perioden. Jeg husker at jeg og en kamerat gikk frem til scenen og da så jeg en som jeg visste sånn halvveis hvem var fra før av. Jeg huskte at jeg tenkte på det med homofili og om jeg var forelsket i ham. Jeg innbilte meg at jeg var forelsket i ham og jeg fikk helt panikk og trodde jeg var homofil. Jeg gikk i 2 uker og tenkte KONSTANT på om jeg var homofil og jeg var ikke sikker på hvilket kjønn jeg var tiltrukket av. Da en søndagskveld husker jeg at jeg ikke klarte mer. Jeg fortalte min mor hva jeg følte. Etter vi snakte i 2 timer så fant vi ut at jeg mest sannsynlig ikke var homofil. Jeg fikk snakket med min farmor dagen etter og i 2 måneder var jeg innesluttet og var deprimert. Heldigvis etter å fått høre fra farmoren min i 2 måneder, hver dag at jeg måtte være tålmodig så ville jeg finne ut hva jeg egentlig var tiltrukket av. Jeg fikk et ekstremt sterkt bånd med farmoren min. Jeg har alltid hatt det, men i denne perioden ble det enda sterkere. Heldgivis etter to måneder så merket jeg at jeg var forelsket i en jente. Jeg var så lykkelig. Jeg hukser det så godt. Lettelsen og all gleden jeg følte hele dagen.

 

Episode 2

 

Jeg, naboen og noen fra hans familie skulle på elgjakt. Vi skulle på ut på "landet" og jeg gledet meg skikkelig. Vi fikk leie en hytte, og resten av kvelden før jaktdagen ble brukt til at vi så på nytt på nytt og koste oss med pizza og snop. Da vi begynte å snakke etter hvert utover kvelden kom temaet Tinnitus opp. Jeg spilte da, og spiller ennå i band. Foreldrene til naboen min fortalte meg "røverhistorier" som ikke var sanne i det hele tatt om hvor lett det var å få tinnitus.

 

Dette var på høsten rundt den September When konserten. Det gikk litt over et halvt år. Jeg hadde hatt en god måneds pause fra min første depresjon. Da var vi på Satyricon konsert. Og jeg gikk uten ørepropper og fikk den susuingen dagen derpå. Jeg begynte å tenke tilbake på de røverhistoriene til foreldrene til naboen min hadde fortalt meg og jeg stengte meg inne igjen og ble deprimert igjen. Den egentlige susingen etter konserten forsvant etter en dag. Men jeg følte og lurte meg selv, igjen, til å tro at det var noe. Jeg følte jeg hørte susing. Etter å ha stengt meg inne i 3 uker så klarte jeg ikke mer og forklarte min frykt for min mor. Hun prøvde i noen uker å berolige meg om at jeg ikke hadde øresus, men jeg lurte meg selv til å tro at jeg hadde det. Jeg kontaktet igjen min farmor og forklarte meg.

 

Siden dette innlegget er så vanvittig langt allerede tenkte jeg at jeg bare summerer kort opp hva som skjedde. Jeg gikk med frykt for skarpe lyder i 3-4 måneder og følte jeg hadde øresus. Jeg kom meg endelig til lege og fikk vite at trommehinnene mine var, og fremdeles er perfekte. Det samme gjaldt hørselen min. Etter legebesøket forsvant det jeg trodde var susing. Og jeg var endelig "normal" psykisk igjen.

 

Jeg har hatt det hardt de siste årene, jeg har slitt litt med psyken min. Men dere som leser der ute, er det en diagnose på det jeg har hatt, kanskje har? Jeg tror ikke jeg er hypokonder, siden det er bare det med den øresusen som jeg har innbilt meg en sykdom. Har aldri hatt problem før eller siden den episoden.

 

Jeg vil bare takke deg, hvis du har hatt tålmodigheten til lese helt ned hit. Jeg noen som er i samme situasjon kan få hjelp. Snakk med noen! Det var det som hjalp meg og det er forhåpentligvis det som vil hjelpe deg også. Jeg vil også si at jeg ikke har problemer med, eller er i mot homofile i det hele tatt. Det er det der med å være homo i dagens samfunn som gjør at det blir sett ned på. Det gjaldt meg i den perioden, men har aldri hatt noe mot homofile.

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+6132

Jeg leste faktisk hele innlegget ditt. Jeg kan kjenne meg igjen i det med faren din, ikke fordi min far var utro, men fordi han var (og er) en drittsekk. Men det er en lang historie jeg ikke orker å ta :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...