Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

[marlboro!]

Eneste måten å aldri bli skuffa på er vel å aldri glede seg til noe som avhenger av andre

[Eryk]

Jeg gleder meg særs sjelden, alt jeg gjør er preget av rutine.

[marlboro!]

-

Endret 23. august 2008 av marlboro!

[Gjest Bruker-95147]

Jeg hater moren min.

 

Me to!

[aspic]

Eg trur ikkje eg kjem inn på linja eg vil, til hausten... Blir deprimert av å sitje og vente på svar frå skulen

 

Føler meg litt teit når eg skriv dette, i og med at andre folk slit med langt større problem enn kva eg nett skreiv inn.. =/

[Allighiero]

Æsj, jeg føler at jeg "mangler" så mye om dagen. Savner å ha en kjæreste, savner en ordentlig god venn (eller flere). Jeg har mange venner og bekjente, det er sånn at jeg alltid har noen å være med på skolen, har folk som jeg er med på fritida og som jeg blir med på fest, men mangler liksom en ordentlig bestevenn, og selvom jeg har en del gode venner så er det allikevel noe som plager meg. Kjærlighetslivet mitt er noe for seg selv, og det ender som regel med å gå langt til helvete hver gang, uansett hvordan det ser ut, eller hvilke signaler den andre parten gir. At jeg ikke har disse tingene gjør liksom at jeg får rundt og føler et tomrom på en måte.. I tillegg har jeg en forelskelse gående som det ikke kan bli noe av, og jeg har ganske dårlig selvtillit, to ting som heller ikke hjelper på den dårlige følelsen jeg går rundt med om dagen.

 

Heldigvis skal jeg flytte til høsten, nytt land, ny by, ny skole og et studie som jeg gleder meg noe ekstremt til. Da SKAL alt bli bedre, har jeg bestemt. Bare så synd det er så lenge til september, er egentlig veldig klar for å bare dra nå, og starte på nytt. Det er på en måte en befriende følelse at jeg skal flytte alene, uten å kjenne en eneste person, og starte helt på nytt.

Endret 9. juni 2008 av Machius

[Demantios]

Det er på en måte en befriende følelse at jeg skal flytte alene, uten å kjenne en eneste person, og starte helt på nytt.

Kjenner til følelsen. Skal flytte langt vekk en uke bare og jeg gleder meg noe sykt. Ingen fordommer, alt er opp til meg og ingen andre kan komme og ødelegge hverken med løgner eller ting fra oldtida

[mushi]

Jeg hater moren min.

 

Me to!

Tror vi får lage oss en liten klubb jeg

[ArmenMinAU]

Jeg er litt deppa fordi nå er vgs over for godt, og jeg som sliter sånn med angsten har ikke noen plass å våkne opp til om morgenen med masse kjentfolk og venner. Har kommet meg så bra i det siste, men jeg er redd for at det hele kan få en liten bråstopp. Antar at jeg må skaffe meg sommerjobb elns asap.

[Gjest Gjestemannen]

Hei alle sammen!

Jeg er en 24 år gammel gutt(evt. Mann ) som er ferdig med første år som sosionom/sosial arbeider. Har også tatt emner i psykologi på UiO.

Grunnen til at jeg poster, er at jeg gjerne vil legge igjen msn addressen min, i tilfelle noen vil prate med en fagperson under utdanning.

Dere trenger ikke være redde, er ikke noe diagnosestilling eller noe slikt klinisk arbeid.

 

Ikke noe farlig eller noe, jeg er også underlagt taushetsplikt. Legge ut msn addresse her er noe jeg gjør fordi jeg ser mange sliter og kanskje trenger noen/et medmenneske å prate med, utenom deppetråden. Bare legg meg til på msn hvis du vil ha noen å prate med. Ingen problem for store, ingen for små, Så kanskje vi kan bli litt bedre kjent ?

P.S. Kunne skrevet et langt, langt innlegg om hvorfor jeg gjør det osv. For å legitimere meg selv, men det sparer jeg dere for. Dere kan heller spørre på msn

[email protected]

[Nie]

Jeg er så sint/såret/skuffet/irritert/forbanna nå at jeg bare må ha ut noe frustrasjon. Kan ikke folk bare ha respekt? Må man presse inn at man ikke vil høre? Det burde ikke være nødvendig. Jeg gjør som jeg vil, jeg flytter dit jeg vil, og jeg snakker med hvem jeg vil. Hva er problemet med at jeg lever mitt liv?

 

 

Edit: Litt vel voldsom, så fjernet litt.

Endret 10. juni 2008 av Nie

[Gjest *Lei*]

Jeg vil klage. Eller deppe blir vel det rette ordet. Jeg venter ikke noe løsning på problemet, men gjør det for egen del, for å lufte litt.

 

Jeg er lei. Lei av å ikke ha kontroll. Lei av løse tråder. Lei av situasjonen.

 

Jeg begynte igjen i min gamle jobb tidligere i år. Dette gjorde jeg etter lovnader om ordnede forhold og fine omgivelser. Sant nok, problemene er ikke lik nå som når jeg sluttet, bare like plagende.

 

Jeg jobber nå i en stor bedrift med omfattende ordrebok, kanskje litt for stor. Presset på jobb er dermed stort og det er få som har kontroll, det går på "høgg og belegg". Dette sliter på både meg og kollegaer, som igjen er med å knuse arbeidsmoralen og innsatsen i løpet av en arbeidsdag. Vi kan gå nesten fulle dager uten å kunne si at vi gjort så altfor mye konkret. Dette grunnet manglende avgjørelser, manglende oppfølging og manglende tid. Vi konfronterer våre overordnede med saken, men de sliter med samme problemet, og vi får beskjed om at de har det på samme måte ift. deres overordnede, mao går dette helt til topps og er et resultat av arbeidsmarkedet og tidspresset.

 

Jeg føler dette har ringvirkninger på meg. Jeg har en arbeidsdag som er preget av liten produksjon og mange problemer. Jeg er helt utmattet når jeg er ferdig på jobb og er ikke særlig interessert i å gjøre noe etter jobb, har egentlig lyst å grave meg ned. Til tider har jeg ikke lyst til å være sosial, ikke lyst å gjøre noe husarbeid og generelt alt som ikke er "gøy". Gøye ting går greit ettersom jeg føler det er en liten trøst i kjip hverdag.

 

I tillegg bygger vi hus. Her skal det taes avgjørelser i hytt og pine og økonomiske spørsmål kommer på rekke og rad. Ettersom jeg er håndtverker, forventes det at jeg gjør en del av dette arbeidet selv, men ettersom det ikke er dette jeg jobber med til dagen, er dette vanskelig for meg. Jeg skyr alt som er av problemer og avgjørelser for tiden. I bakgrunnen ligger tanken på manglende samboerkontrakt og lusker.

 

Mange tenker sikkert at dette er bagatellmessige problemer. Jeg har jobb, skal bygge hus og har samboer. Kunne jeg hatt det bedre? Nei, jeg kunne ikke det. Egentlig. Men jeg føler livet er ute av kontroll og det eneste jeg vil, er å sitte med maskinen min.

 

Dårlig viljestyrke er en uting. Når en ikke vil stå opp om morgenen for å gå på jobb, blir det vanskeligere å gå å legge seg. Som resulterer i lite søvn, som resulterer i lite energi og dårlig holdning.

 

På en måte vil jeg ha det slik det var før. Passende ansvar på jobben, da gledet jeg meg til å gå på jobb, energien var på topp og fritiden min besto av både arbeid hjemme og fritidssysler.

 

Hvorfor skal jobb være så omfattende i livet? Jeg skulle til tider ønske jeg kunne legge fra meg jobben på jobben og leve et flott liv når jeg kom hjem, men føler hverdagen blir veldig preget av de 7,5t jeg er på jobb.

 

Svarte altså.

[binko]

RrrrrrrallarrrrTENÅRINGSHUS her.

 

Og jeg hater det. MÅ de fylle alt de sier med moralprat? Etikk, leveregler, ANTIRASISME eller alt annet muligens også kanskje.

 

Men jeg smeller ikke dørene i ansiktet på dem, for da ender det bare med gråtende mødre og uoppgjorte konflikter som ender i kjemisk-krigføringsliknende klemming. Juks! "Vi er jo glad i deg og vil bare det beste for deg."

 

Luksusproblem hvis man skal sammenlikne med andre innlegg her, men.

[Gjest Bruker-95147]

RrrrrrrallarrrrTENÅRINGSHUS her.

 

Og jeg hater det. MÅ de fylle alt de sier med moralprat? Etikk, leveregler, ANTIRASISME eller alt annet muligens også kanskje.

 

Men jeg smeller ikke dørene i ansiktet på dem, for da ender det bare med gråtende mødre og uoppgjorte konflikter som ender i kjemisk-krigføringsliknende klemming. Juks! "Vi er jo glad i deg og vil bare det beste for deg."

 

Luksusproblem hvis man skal sammenlikne med andre innlegg her, men.

 

[Poor Leno]

Til gjest_*Lei*_*

 

Høres ikke noe allright ut i det heletatt. Har du ingen muligheter for å bytte jobb/arbeidsgiver?

Jobb er en fryktelig viktig del av et menneskes liv, og det opptar mye tid i løpet av uka. Mitt syn på saken er at man ikke bør holde seg til en jobb man gruer seg til å gå på når man våkner og lengter bort fra når man jobber. Man bør ha det bra på jobben.

Hvis det hadde vært meg hadde jeg i første runde prøvd å gjort noe med den nåværende arbeissituasjonen - det finnes vel en fagforening å gå til? Hvis arbeidsdagene fremdeles blir "uutholdne" ville jeg hvis mulig prøvd et jobb-bytte. Det er jo stort behov for arbeidskraft i alle håndtverkes-yrker!

 

Å grue seg til å gå på jobb er noe jeg ikke unner noen. Det fører også til dårlig arbeidsmoral, dårlig humør, stress osv.

 

Er ihvertfall noen ideer!

Lykke til!

[Gjest *Lei*]

Takk for svar.

 

Litt av problemet er som følger:

 

Sluttet hos denne arbeidsgiver i november grunnet for stort ansvar ift kompetanse. Begynte hos en annen arbeidsgiver og jobbet der i desember. Dette var i serviceyrket, noe som ikke passet meg. Jeg gikk så arbeidsledig i januar, før jeg begynte igjen der jeg jobber i dag i februar.

 

Det jeg frykter, er å bli sett på en som er vanskelig å tilfredsstille, at jeg ikke finner meg til ro med noe.

 

Jeg er veldig enig med deg, en skal ikke beholde en jobb en ikke trives i, det går utover en selv og alle rundt, kollegaer og familie. Problemet her er huset som vi bygger. Vi eier allerede et hus, slik at vi kommer til å få et lån på 2,7m inntil vi har solgt det gamle huset. Mao vil jeg ikke begynne å trikse med å skifte jobb.

 

Kollegaen min og jeg har allerede sagt i fra og søkt oss vekk fra det prosjektet vi er på nå. Det jeg er redd for, er at de lover gull og grønne skoger, men ikke kan gjøre noe med det, ettersom vi er de beste de har (selv om ikke det betyr at vi er gode), og det finnes ikke folk på markedet heller.

 

Å ta det opp med fagforeningen, er heller vanskelig ettersom dette er et problem jevnt over i bransjen, alle har det travelt og alt skulle vært ferdig i går, tror ikke vi er de eneste som sliter der.

 

Vet ikke jeg. Kanskje jeg har hatt det for godt før og nå får smake på livets virkelighet. Eller som min far sa, hverdagen har innhentet deg..

 

Til gjest_*Lei*_*

 

Høres ikke noe allright ut i det heletatt. Har du ingen muligheter for å bytte jobb/arbeidsgiver?

Jobb er en fryktelig viktig del av et menneskes liv, og det opptar mye tid i løpet av uka. Mitt syn på saken er at man ikke bør holde seg til en jobb man gruer seg til å gå på når man våkner og lengter bort fra når man jobber. Man bør ha det bra på jobben.

Hvis det hadde vært meg hadde jeg i første runde prøvd å gjort noe med den nåværende arbeissituasjonen - det finnes vel en fagforening å gå til? Hvis arbeidsdagene fremdeles blir "uutholdne" ville jeg hvis mulig prøvd et jobb-bytte. Det er jo stort behov for arbeidskraft i alle håndtverkes-yrker!

 

Å grue seg til å gå på jobb er noe jeg ikke unner noen. Det fører også til dårlig arbeidsmoral, dårlig humør, stress osv.

 

Er ihvertfall noen ideer!

Lykke til!

[NgZ]

Jeg er så sint/såret/skuffet/irritert/forbanna nå at jeg bare må ha ut noe frustrasjon. Kan ikke folk bare ha respekt? Må man presse inn at man ikke vil høre? Det burde ikke være nødvendig. Jeg gjør som jeg vil, jeg flytter dit jeg vil, og jeg snakker med hvem jeg vil. Hva er problemet med at jeg lever mitt liv?

Hehe, enkelte vil alltid bry seg og blande seg. I tillegg har du de som bryr seg om deg, og de vil naturlig nok (surprise) bry seg om deg. Det er en helt annen sak. Hadde jeg hatt en god venn(inne) som vill flytte til en annen del av landet, hadde jeg og syntes det var "skummelt" på vennens vegne. Det kan jo være andre ting og. Hadde jeg hatt en venn(inne) som skulle flytte til noen som f.eks. var en opp-og-avgjort-ikke-tvil-i-det-hele-tatt-drittsekk, hadde det nok kommet noen advarsler fra meg og.

 

Nå vet jeg ikke hva slags forhold de som bryr seg og plager deg har til hverken deg, eller stedet, miljløet, evt personen, du flytter til da.

[Cortinarius rubellus]

"jeg dropper det innelgget"

Endret 11. juni 2008 av Fluesopp

[Gjest Guest_Per_*]

"jeg dropper det innelgget"

Leste innlegget ditt. På en måte kjente jeg meg igjen i mye av det du skrev. Jeg kan ikke si annet enn at man må huske på å leve. Ikke ta alt så tungt, selv om det virker som det er nettopp bare det. Om det er mange løse tråder og man ikke lenger vet hva man skal begynne på for å rette opp i alt så er det vel lurt å søke hjelp. Hos en venn som du sa. Men da må du kunne stole på mennesket. Kunne klare å ligge å tenke på kvelden at denne personen vet. Kan man det? Fins det noen sånne? Jeg er av den meningen at selv min beste venn har en venn som er bedre venn enn meg. Så jeg stoler ikke på noen.

 

Det enesten tipset jeg kan gi er å prøve å først løse den første tingen du tenker på når du slår opp øynene etter en natts søvn. Og når det tilslutt er blitt sånn at du ikke lenger grubler på noe når du våkner, men heller legger merke til andre ting rundt deg.. så er du i mål.

[Cortinarius rubellus]

Jeg må bare takle det best mulig, skulle bare ønske jeg fikk vite hvorfor de gjorde det imot meg når de skulle være "familien"....Manget tenker sikkert "poenget med å få vite grunnen, hjelper ikke noe det eller noe sånt"...kanskje ikke, men de gjorde kraftige overgrep imot meg og fikk flere tusen i måneden samtidig for å være "familie" fra staten.3 av 5 plasser jeg var på gjorde ting som de fleste ikke vil vite finnes en gang.

Men jeg prøver..har klart å holde meg på beina i over 5 år nå, men hvor lenge klarer jeg det da? hvor lenge klarer å holde den delen inni meg som vil ødelegge meg totalt og dø?

Jeg har venner som vet hva jeg sliter med, men jeg lklarer ikke å lene meg til noen.

Man blir født alene og dør alene sier den destruktive delen av meg, ble ikke redd før...men har så mye bra i livet mitt nå som jeg blir redd for å ødelegge eller miste.

Endret 11. juni 2008 av Fluesopp