Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker

Goophy

Av Goophy
i Helse

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
Partlow

Partlow

Skrevet
Skrevet
Jeg har sosial angst...

 

Oko. Du må ikke se på deg selv som kilden til problemene her. Det er ikke deg. Du selv vil egentlig gjerne sosialisere deg og utdanne deg, men det er noe som blokkerer dette, nemlig den sosiale angsten. Se på den som noe separat, noe som ikke er deg. Gjør den til en motstander du skal utfordre og overvinne, ikke identifiser deg med den. Da vil du bare bli dratt lenger ned i mørket og ikke se noen vei ut i hele tatt. Dersom du ser på den som noe som ikke hører hjemme i deg, en fiendlig inntrenger som kommer fra et annet sted enn deg selv vil det være enklere å bekjempe den.

 

Sånn som situasjonen din er nå, er du så selv-identifisert med angsten at du ser ingen vei gjennom. Du skriver at kjæreste, utdanning og jobb er noe du ikke vil ta del i, det stemmer ikke. Du vil ta del i det, men den sosiale angsten får deg til å føle at du ikke tør, vil eller orker. Så der er din første jobb. Ikke slå deg selv og angsten under ett, men to motstridene deler der sistnevnte for øyeblikket leder overlegent.

 

Så hvordan bekjempe angsten? Psykologen din har faktisk helt rett. Den eneste måten å vinne slag mot angsten er å utfordre den ved å gjøre ting den ikke vil at du skal gjøre. Det kan være å snakke med ei jente, ta et fag, ringe til ukjente, synge for en stor gruppe, eller hilse på noen med et stort smil.

 

Si til deg selv, og hold angsten utenfor samtalen, at NÅ skal du faen meg vise den hvem som egentlig styrer denne kroppen og dette sinnet. Så er utfordringer på det sosiale plan den beste, og egentlig eneste veien å gå. Her gjør svært mange feil dog. De kaster seg ut i noe stort som de ender opp med å ikke klare, dermed har angsten vunnet og du overbeviser deg selv om at angsten ikke kan overvinnes. Dermed faller du ned i selvidentifiseringen med den, ser på deg selv som mislykket og feilet, når sannheten er det motsatte. Det er angsten som er skyldig, ikke du.

 

Derfor er mitt syn at man bør begynne i det små å bygge seg oppover, klosse på klosse. Etterhvert får man et ganske solid byggverk å falle tilbake på så da gjør det ikke så mye om man mislykkes nå og da. Det må du og. I stedet for å kaste deg med i en fest du ikke i hele tatt har lyst til å være med på hvor det er tusen nye impulser du blir konfrontert med, kan det være lurt å begynne på tryggere grunn.

 

Begynn med å se folk i øynene. Ikke slipp før de har sluppet. Det er en fin øvelse, som kan utføres hvor som helst på hvem som helst (Ok, i en del større byer i verden er det kanskje ikke noe sjakktrekk og utfordre alle på en slik måte). Begynn å hils på bussjåfører og kassadamer. Si hei og hade og smil. Går du på skole, begynn å still spørsmål. De kan være veldig enkle til å begynnne med, så eskalerer du. Spør folk hva klokken er osv.

 

Et stikkord er eskalering. Etter hvert som du blir komfortabel med å si hei og hade, se på folk, håndhilse og smile så tar du steget videre og pusher deg litt ekstra og på den måten alltid presse angsten fra skanse til skanse.

 

Du vil ha oppturer. Og nedturer. Men du har INGENTING å tape. Den siste setningen er så uvurdelig at jeg ikke forstår den fullt ut selv en gang. Det er ikke gratis å få det bedre med seg selv - det er ikke gratis å leve i hele tatt, selv om mange nå tydeligvis synes det bør være det. Det koster og få det bra. For noen koster det uendelig mye mer enn for andre, men alle -ALLE- kan få det bedre.

 

Så aldri gi opp. Du vil få det så mye bedre og du vil vinne tilbake livslysten. Promise! :)

Gjest Gjest

Gjest Gjest

Skrevet
Skrevet
snip

 

Takk for godt svar :)

 

Jeg har stått på å presset meg selv i 1 1/2 år nå, og har fått en godt utvidet vennekrets eller i det minste beskjente. Har ikke noe problem med å befinne meg blant mennesker på offentlige steder, hilse på kassadamer, handle klær osv. Men kan fortsatt ikke få meg til å verken trives eller være komfortabel i sosiale hendelser. Julebord er underveis og jeg er rett og slett livredd. Jeg vet ikke hva som venter meg, og jeg tar ikke godt på skuffelser. Og jeg gruer meg til hver helg da jeg vet det vil bli mas om å dra på byen.

 

Helt siden ungdomskolen har jeg hatt en konstant klump i halsen til alle tider. Er som å være redd og ukomfortabel hele tiden. Jeg har masse muskelplager, spesiellt i nakken grunnet at jeg spenner meg kontinuerlig. Da jeg begynte hos psykolog håpet jeg på at vi skulle finne en måte å få senket dette annspentheten og generelle angsten jeg har til alle døgnets tider. Men det har ikke løst seg, og det senker livskvaliteten betrakterlig da det tømmer meg for energi og forstyrrer konsentrasjonen min. Begynner å tvile på om jeg noen gang kan føle meg generelt bra og komfortabel. Hadde håpet at psykologen min faktisk kanskje bruke psykologi for å løse dette. Eneste en psykolog trenger å gjøre er å si; "du må møte frykten din, og utfordre grensene dine

", og da gjør h*n vist jobben sin. Det må da være noe mer ved jobben til en psykolog? Hvis ikke så kan alle kalle seg selv det...

 

Tror faren min hadde det samme. Han "løste" det med alkohol og annet dumt. Han fikk aldri has på problemene sine, og døde desverre med dem av kreft for 3 mnd siden. Jeg fikk aldri snakket med ham om det da han ikke ville åpne seg, og tok det ikke godt at han fikk vite at jeg slet. Prøver å finne glede i at nå har han endelig fått fred. Savner å gi ham en klem, og håper han viste med seg selv hvor glad jeg og mine søsken var i ham. Fikk aldri sagt hade til ham i våken tilstand. Siste gangen jeg besøkte han på sykehuset før han ble lagt i respirator leverte jeg bare noen filmer før jeg måtte videre. Utrolig rart å tenke på at når jeg ga ham en hadeklem og lukket døren til rommet ville være vårt siste farvel.

Partlow

Partlow

Skrevet
Skrevet
Jeg har stått på å presset meg selv i 1 1/2 år nå...

 

Kondolerer med tapet av faren din. Har du noen nær deg du stoler på og kan snakke ut med? En bror, en mor, onkel, kompis eller noe slikt? I så fall kan jeg garantere at det vil hjelpe om bare litt. Fortell om hvordan du har deg og føler deg. Bare det å få lettet på det man går med og får litt gehør kan hjelpe svært mye.

 

Angående psykologen din, om du ikke er fornøyd og du føler du ikke får noe som helst ut av det, bør du bytte. Det er ikke alle folk som passer sammen, ei heller psykologer-pasienter. Prøv å bytt, kanskje du får noen som du har mye bedre kommunikasjon med. Ellers så er det bra at du ikke gir opp!

 

Når du skal gjøre noe fra nå av, no matter what, så prøv å gjør det slik at du får mest mulig ut av det. Om det er å dra på fest, på butikken eller noe med skole. I stedet for bare å gli igjennom hendelsen passivt og ukomfortabelt, prøv å gjør noe som kan bedre situasjone for deg. Begynn å tenk på deg, og hva du ønsker.

 

Jeg er sikker på at dersom du fortsetter å stå på, leve sunt, presser deg videre og aldri gir opp så vil det løse seg og du vil få det mye bedre enn du føler du har det nå. Somsagt det å snakke om problemer er undervurdert, men igjen da med noen man stoler på eller noen som har taushetsplikt. :yes:

Gjest tidligere? selvskader

Gjest tidligere? selvskader

Skrevet
Skrevet

Jeg har et spørsmål til alle som noen gang har drevet med selvskading, og kanskje spesielt de som ikke gjør det lenger. Hva gjør dere i steden?

Når du kommer opp i en situasjon hvor du tidligere ville tydd til kniven/knyttneven/whatever floats your boat, hva gjør du nå? Hvordan talker du det?

Jeg har vært så heldig å ikke kommet opp i noen sånn situasjon det siste året, og derfor har selvskadingen tatt en ganske naturlig slutt da jeg allerede før det kvittet meg med vanen. Men nå kommer jeg støtt og statig opp i situasjoner hvor det første jeg tenker på er hvor jeg kan skade meg så det ikke syns, hva jeg har som jeg kan skade meg med. Jeg tar meg oftere å oftere i å tenke at jeg har lyst til å ruse bort problemene mine med sovepiller.

 

Hva GJØR du i steden for å skade deg i situasjoner hvor du tidligere skada deg??

Nie

Nie

Skrevet
Skrevet
Hva GJØR du i steden for å skade deg i situasjoner hvor du tidligere skada deg??
Tenker på det. Minnes det. Husker det. Planlegger det. Også minner jeg meg selv på at jeg ikke gidder flere sår, flere arr. At endelig er alle arrene mine begynt å blekne, jeg gidder ikke begynne fra start igjen. Kommer det vanskelige perioder i stedet for vanskelige episoder ber jeg samboeren gjemme tapetknivene som ligger og slenger. Like greit å være føre var, om jeg ikke skulle klare å overbevise meg selv.
Gjest Life.in.Østfold

Gjest Life.in.Østfold

Skrevet
Skrevet

Vet egentlig ikke om dette er så alvorlig, men har gått og vært forbanna og lei meg over dette her lenge:

 

Helt siden jeg var liten har jeg alltid sett for meg en karriære i forsvaret. Jeg har hatt familie og bekjente som har jobbet/tjenestegjort, men jeg har aldri følt det som noe press fra deres side.

Interessen økte med årene, og jeg begynnte å trene regelmessig og gikk fra å være småfeit til å komme i god form. Jeg har tidligere vært speider, har skutt i DFS i 10år, har jaktet en del og har alltid vært flink på skolen. Videregående kom og gikk, og jeg tok toppidrett som valgfag siste året, slik at jeg kunne få løpe enda mer.(jeg gikk almenn) På sesjon fikk jeg full pott i alt, untatt synet. Jeg har brukt briller og kontaktlinser siden jeg var 13, men jeg fikk jobb bak kassa i en matbutikk og tjente nok penger til å operere øynene med laser.

Da den store dagen kom kunne jeg løpe 3km på 10min, ta 40push ups og 14 pull ups + 80 sit-ups. Jeg hadde gått Nijmegenmarsjen 2 ganger i HVU og hadde også tatt lappen. Jeg var dritmotivert og hadde søkt meg til 2.bn - mekanisert infanteri, og dit kom jeg og:)

 

Jeg har alltid blitt imponert over forsvaret. Våpen og skyting var ikke det som fristet mest,jeg ville ha utfordring, lære å sammarbeide i et lag, være en liten del av det store maskineriet. Senere kunne jeg verve meg, bli proff, og gjøre en innsats i utlandet. Nå skulle jeg oppleve et alvor og ansvar jeg aldri ville funnet i det sivile liv.

Førstegangstjenesten skulle være starten på noe nytt, et nytt kapitel i livet mitt. Endelig skulle jeg bli voksen!

 

På innryksdagen scorer jeg full pott på alt, også synstesten. Deretter skulle det være en legesjekk, og jeg nevne at jeg hadde tatt Lasek-behandlingen halvannen måned før: BIG MISTAKE! Legen ble borte en halvtime, jeg satt alene, svettet og skalv, og så kom legen tilbake og forklarte meg at det måtte ha gått min. 3 måneder etter operasjonen til jeg kunne tjenestegjøre. Jeg prøvde å forklare at hvis det skulle skje noe, så ville Memira (de jeg opererte hos) dekke evt. utgifter, men det hjalp ikke. At jeg var i god form, var ex-HVU og jeger betydde tydligvis ikke en dritt.

 

Jeg fikk utsettelse til Januar, og måtte dra hjem.

 

Å få utsettelse er ihvertfall bedre enn å bli tjenesteudyktig, men når jeg har forbredt meg i så lang tid, og innstilt meg på å gjøre mitt beste så var det dritkjipt å se slappfisker komme inn, folk som ikke haddde søkt seg til 2.bn i utgangspunktet og folk som ikke hadde interesse av å være der.

 

Nå jobber jeg som vikar på et underbemannet sykehjem og føler meg ubrukelig, til tross for at jeg får en del skryt. Føler aldri at jeg strekker til, og har ikke giddi å trent på dritlenge. Søkte på sykepleierlinjen på HiØ for morroskyld før jeg slutta på videregående, og kom faktisk inn. Utsatte det i et år pga forsvaret, tenkte at det var greit å ha noe å falle tilbake på i tilfelle jeg fant ut at forsvaret ikke var noe for meg.

Men etter å ha sett hvordan eldreomsorgen og helsevesenet fungerer skal jeg aldri bli sykepleier. Jeg syns det er skremmende å tenke på at det er slike forhold moren og faren min vil leve under hvis det skulle skje dem noe. (men jeg har sinnsykt respekt for syke-og hjelpepleiere som jobber livet ut på sykehjem, skjønner ikke at de klarer det)

 

Jeg er ikke deppa, jeg er bare forbannet og føler meg ubrukelig og dum. De siste månedene har vært de treigeste i livet mitt og hver dag føles ut som en evighet. Jeg har lyst til å slutte, men tenker da at hvis jeg gir meg på sykehjemmet, så vil jeg ihvertfall ikke takle de påkjenningene jeg kan oppleve i forsvaret. Så thats it. Håper 2.bn er verdt dette her:)

 

FUCK MY LIFE!

Gjest Guest_u_*

Gjest Guest_u_*

Skrevet
Skrevet
Hva GJØR du i steden for å skade deg i situasjoner hvor du tidligere skada deg??

Jeg slår til noe, evt. bare lar anfallet gå over av seg selv, jeg prøver ikke å hindre et angstanfall i å komme, er mye bedre å bare la det herje, og så føle seg litt lettere etterpå, en å føle at det "er der" hele tiden. Skal vel sies at jeg ikke får store "nytelsen" av det lengre, det var noe annet før. Er lenge siden jeg har skadet meg jevnlig nå, før var det utrolig slitsomt å prøve å holde ut en uke uten å skade meg, nå skjer det et par ganger i året kanskje. Til og med når jeg hadde det som verst, så lot jeg være. Jeg har prøvd å være sta, og tenke på arrene, jeg hater bare meg selv enda mer når det er jævlig med arr der og folk rundt meg spør eller glor, eller når jeg har følt at jeg har måttet dekke det til.

SpeekoN

SpeekoN

Skrevet
Skrevet
Jeg har et spørsmål til alle som noen gang har drevet med selvskading, og kanskje spesielt de som ikke gjør det lenger. Hva gjør dere i steden?

Når du kommer opp i en situasjon hvor du tidligere ville tydd til kniven/knyttneven/whatever floats your boat, hva gjør du nå? Hvordan talker du det?

Jeg har vært så heldig å ikke kommet opp i noen sånn situasjon det siste året, og derfor har selvskadingen tatt en ganske naturlig slutt da jeg allerede før det kvittet meg med vanen. Men nå kommer jeg støtt og statig opp i situasjoner hvor det første jeg tenker på er hvor jeg kan skade meg så det ikke syns, hva jeg har som jeg kan skade meg med. Jeg tar meg oftere å oftere i å tenke at jeg har lyst til å ruse bort problemene mine med sovepiller.

 

Hva GJØR du i steden for å skade deg i situasjoner hvor du tidligere skada deg??

 

Gjør alt klart, tørkepapir, barberbad som er kvesset, og andre diverse morrosaker, så planlegger jeg alt til den misnte detalj. SÅ minner jeg meg på hvor vondt de i rundt meg får av det jeg gjør mot meg selv, og at jeg hvet at selvtilliten blir mindre når jeg gjør slikt.

 

Deretter kaster jeg bort alt, og enten trener eller gjør noe annet.

Gjest Guest_..._*

Gjest Guest_..._*

Skrevet
Skrevet

Er litt deppa over at jeg spiste en liten kebab til middag idag... Har lyst til å kaste den opp igjen. Bør jeg det?

Gjest Slettet+5132

Gjest Slettet+5132

Skrevet
Skrevet
Er litt deppa over at jeg spiste en liten kebab til middag idag... Har lyst til å kaste den opp igjen. Bør jeg det?

Ikke for å være jævlig, men hvorfor spør du når du selv egentlig vet svaret? Det er ikke sunt å kaste opp maten hele tiden. Du vet at ingen her kommer til å si "Ja, gjør det nå!" Uansett foreslår jeg at du vurderer å snakke med helsesøster, lege, psykolog, eller noen andre fagfolk om dette.

SpeekoN

SpeekoN

Skrevet
Skrevet
Er litt deppa over at jeg spiste en liten kebab til middag idag... Har lyst til å kaste den opp igjen. Bør jeg det?

Ikke for å være jævlig, men hvorfor spør du når du selv egentlig vet svaret? Det er ikke sunt å kaste opp maten hele tiden. Du vet at ingen her kommer til å si "Ja, gjør det nå!" Uansett foreslår jeg at du vurderer å snakke med helsesøster, lege, psykolog, eller noen andre fagfolk om dette.

 

 

Pluss att du kan få serriøse skader i halsen av å spy altfor ofte.

Magesyren er faktisk sterk nok til å skade deg på vei opp.

Gjest Gjest_råtabdol

Gjest Gjest_råtabdol

Skrevet
Skrevet

Det er så gøy når man velger å skrive noe her, for å så å finne løsningen til det man egentlig vil ha hjelp til underveis, bare fordi man selv satte ord på det og fikk faenskapet reinkarnert bedre forran enn selv. Uansett. Velger å faktisk poste det jeg tenker for en gangs skyld.

 

Hvor skal dette ende? Jeg sårer folk for å glede meg selv. Jeg roter meg bort i de mest selvdestruktive situasjoner med blandete følelser. Fordi en del av meg liker det. Fordi en del av meg syns jeg fortjener det. Fordi en del av meg tar glede i andre sin smerte. Fordi en del av meg alltid setter pris på nye situasjoner. Det gjelder å oppleve så mye som mulig i løpet av det flyktige livet man har her på planeten Tellus.

 

Den foreløbige situasjonen er slik: Jeg er stuck i Bodø som vernepliktig. Jeg fikk ikke drømmejobben i militæret etter en måneds prøvetid. Rett og slett fordi jeg ikke kan skrive sensasjonsjournalistikk. Jeg er nå blitt en slags sekretær. Men. Wahey. De satte så mye pris på bildene jeg tok, at jeg må være disponibel som fotograf når de trenger det. Her snakker vi om fantastiske fotografiske utfordringer, som f.eks møtebilder. Møtebilder, møtebilder og møtebilder. Bare for å være litt prentensiøs og idiot: Nevnte jeg møtebilder?

 

Andre ting? Jeg har klart å forelske meg i en jente som faktisk er en veldig god venninne av meg, samt en veldig god venninne til en av mine bedre venner. Det er nå ting begynner å bli rotete. Før hadde mitt eneste mål vært å hooke opp med henne, for å så å ta et nakenbilde av henne som jeg sender til den nevnte vennen min (Som fortsatt har følelser for henne) just for the phuck off it.

Her har jeg nok forandret meg.

Gudene vet om det er til det beste.

 

Vennenn min poengtere ganske så (in)habilt at hun er i en sårbar posisjon (Hun ble dumpet av typen gjennom 2 år for en drøy måned siden) og at jeg burde være forsiktig med å utnytte den. Et poeng jeg faktisk ser, og til dels aksepterer, selv om det er en emosjonell utfordring fult overkommelig, så vet jeg ikke om det er en grense jeg vil tråkke over, bariære jeg vil krysse (Insert elskverdig og akk så irriterende metafor etter mine to foregående her).

 

Jeg vet faktisk ikke hva jeg vil. Jobben irriterer meg ikke så mye som hun gjør. For første gang på to år har jeg endelig funnet en jente jeg fatter geniun interesse for, og det sier sitt. Den forrige forelskelsen min eksisterte bare fordi min daværende bestevenn var forelsket i samme pike som meg, så jeg valgte å kjøre løpet fult ut bare for å si: "HAHA!", rett i trynet på ham. Ikke akkurat det man baserer ekte kjærlighet på. (Nå skal det sies, til mitt forsvar, at det å dumpe henne etterpå er min hitils livs største blunder. Det var ikke før i etterkant at det gikk opp for meg hvor mye hun hadde å si i mitt liv. Hvor mye jeg savner henne, Hvor mye jeg faktisk hater meg selv for å ha gitt slipp på henne. Kunne jeg dratt tilbake i tid, så hadde jeg slått den pretensiøse og arrogante meg som prøvde å skjule et smil den kvelden for to år siden når han dumpet en av verdens mest fantastiske jenter bare for å leke med hennes, og sine egne følelser.)

 

Men. Strengt tatt. Kjernen i det hele er.

1) Jeg vil ha en klem pga. den forpulte jobben.

2) Hva skal jeg gjøre med jenten som nettop har klart å vekke noe imeg som jeg trodde jeg hadde drept egenhendig for to år siden?

Gjest Gjest_råtabdol

Gjest Gjest_råtabdol

Skrevet
Skrevet

Karma eksisterer ikke.

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...