Gå til innhold

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så


tjalla

Anbefalte innlegg

Det var nå ikke et tomt skall, men jeg har helt klart sett påske-egg med mer godis pakket inn.

 

Jeg liker hva Miller prøver på. Det å filmatisere et helt nytt univers og ikke gå den heller "sikre" måten ved å prøve å ta et element av et fiktivt univers og putte inn i vårt eget (eksempelvis Nolan). Men Miller får det ikke helt til. Første akt av The Spirit er forferdelig. 2. akt langt bedre, mens 3. akt er tull og tøys. Oppsummert, en skuffelse.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Videodrome (David Croneberg)

 

Veldig fin. Croneberg viser styrke i både struktur og fortellingskunsten, og samtidig skaper han en jævla kul, nesten småkitch stemning. Effektene tar jo også helt av, herlich. Jeg tror jeg foretrekker dette fremfor Lynch, da dette føles mye mer autentisk og genuint, mens Lynch blir mer tamt mindfuckery med pastellstemning. Det SITTER liksom mye bedre med Croneberg. Ikke at jeg ble så veldig overveldet av dette, noe jeg ikke hadde noen særlig forhåpninger til heller. Men en veldig god, solid og kreativ film, det er det. 78 / 100

Lenke til kommentar
Der Lynch bare slenger sammen totalt random ting, er Cronenberg sine filmer gjennomtenkt ned til minste detalj.

Årtusenets innlegg. Lynch slenger ikke bare sammen totalt vilkårlige ting, men spikrer sammen verker diktert av andre normer enn vi er vant med. At mange kaller det meningsløst er forståelig, men mannen er en seriøs og svært rigid kunstner, og filmene hans har en detaljerikdom som roper "gjennomtenkt", bare ikke på en rent klassisk måte.

Lenke til kommentar

Angels and Demons

 

Ron Howard tar en George Lucas og går tilbake i tid. Ja, uansett.

 

Sett som stand alone film er filmen helt greit å se på, Tom Hanks gjør en god jobb som symbolforsker Robert Langdon men selve plottet ble litt for forutsigbart for min smak. Midt i filmen var det litt vel klart for meg hvem som var den virkelige skurken ettersom Howard slik sett ikke gjør noe nytt i Angels and demons men viderefører gamle elementer fra Da Vinci koden. Howard ser og ut til å gjøre det Badham gjorde med Nick of time men synes ikke dette fungerte. Hvor du i Nick of Time følte desperasjonen til Gene Watson (perfekt utført av Depp) føltes tidspresset i Angels and Demons overfladisk og ikke noe trussel i det hele og det store. Langdon kommer som vanlig på løsningen i "siste sekund" og man kjører halsbrekkende til neste stopp.

 

Alt i alt en helt grei film å slenge øynene på men langt fra noe klassiker. Mye kunne vært gjort annerledes og filmen kunne føltes mer ny enn den gjorde. Den dro på for mange gamle elementer og eneste virkelige nye den gjorde i forhold til Da Vinci koden var å flytte seg til Roma fremfor Paris og London.

 

Karakter: 3/6

Lenke til kommentar

Classic Albums: The Making of The Dark Side Of The Moon (2003)

 

Pink Floyd.

For fans og de som liker musikken er dette flott. Intervju med alle band-medlemmene og de fleste ( i hvert fall mange av dem) som har vært med på produksjonen av dette albumet fra 1973. Gjennomgang av sangene, litt musikk, litt løs prat og vi får se de spille et par av sangene i nåtid også faktisk (2003). En grei og fin dokumentar på kun 49 min for de interesserte.

Lenke til kommentar

Shriek if you know what I did last Friday 13th

 

Rent tull i samme stil som Scary movie, og (selvsagt) parodier på diverse skrekkfilmer. Interessant nok prøvde Scream å gi oss tips hva vi skal gjøre for å overleve en skrekkfilm (aldri undersøke en rar lyd ute i skogen helt alene osv), mens denne gir opps tips hvordan vi overlever en parodi på en skrekkfilm. :p

 

Som tittel antyder er dette i hovedparodi på Scream og I know what you did last summer, men de har fått plass til mye rart her. Selv om Scary movie fikk all "æren" og ble berømt vil jeg påstå denne er minst like bra. Historien er rent standard, men skuespillerne trives, humoren er på topp og dialogen ganske bra. Tar du den seriøst ser du på feil film, men lar du den være det den er vil du nok kose deg. Selv om plottet burde være forutsigbart nok er det likevel uforutsigbart nok til å underholde hele veien.

 

Og ja, for en gangs skyld så jeg hele filmen. Edru, til og med. :p

 

Vurdering: 7/10

Lenke til kommentar

Fired up 2009

 

Jeg lo godt da jeg skjønte hva slags film typen min hadde lastet ned. Spesielt siden han sa han hadde lasta ned en han trodde var skikkelig bra.

 

Dette er en teen-komedie om cheerleading. Når jeg først hadde begynt å se den likte jeg den godt. Den har mye humor i seg og var underholdende hele veien, takket være de to sjarmerende og ikke lite sexy hovedrolleinnehaverne.

 

Jeg gir filmen 7/10 - til tross for at den ikke var i nærheten av den typen film jeg forventet at typen min skulle sette på i kveld.

 

Jeg har også sett Killshot (2008)

 

 

Mickey Rourke imponerte meg i denne filmen, og gjorde en langt bedre karakter her enn i Wrestler (som jeg ikke likte). Også denne filmen skorer høyt hos meg, og jeg gir den en 7.5/10

Lenke til kommentar
Der Lynch bare slenger sammen totalt random ting, er Cronenberg sine filmer gjennomtenkt ned til minste detalj.

Årtusenets innlegg. Lynch slenger ikke bare sammen totalt vilkårlige ting, men spikrer sammen verker diktert av andre normer enn vi er vant med. At mange kaller det meningsløst er forståelig, men mannen er en seriøs og svært rigid kunstner, og filmene hans har en detaljerikdom som roper "gjennomtenkt", bare ikke på en rent klassisk måte.

Sier han ikke selv at mye av det som skjer i filmene hans er tatt på sparket, at det hele ikke er gjennomtenkt fra start og at mye av det skjer litt tilfeldig - f eks i drømmer? Jeg er ingen ekspert på mannen men jeg har fått inntrykk av at han tar ting litt på sparket.

Lenke til kommentar

Søndag er vel mest kjent for "hjernedød underholdningsdagen", men disse filmene kan også imponere;

 

Never Back down (2008)

 

En film ladet med mye følelser, action, wise-ass-replikker og annet som hører den amerikanske stilen til. Og godt krydret med en vis Djimon Hounsou. Den er egentlig litt som de sier, en slags ungdommelig versjon av Fight Club. På et helt annet nivå selvfølgelig, men fortsatt. Her kribler det i føtter og armer og man får egentlig bare lyst til å reise seg opp fra sofaen og heie på the good guy. Eller evt. melde seg på kampsport igjen, men den heie-delen holder lenge.

 

Filmen underholdt, den imponerte og den fikk meg med. Da er det ikke så mye mer man kan gjøre enn å rate den godt.

 

8/10

Lenke til kommentar

A Bridge Too Far 1977

 

Det er vansklig å si hvor mye jeg elsker denne filmen.

Filmen er unik i at den ble laget ikke for å tjene masse penger, men fordi produsenten lovet forfateren av boka at han skulle lage filmen. Forfateren døde før filmen ble laget med produsenten holdt sitt ord, og punga ut med $22 av egen lomme.

Det som slår meg når jeg ser filmen er hvor stor den virker, alt er så stort der, senene er liksom enorme.

Fra enrome menger fly på himmelen, selv om de er der med spesiel effekter. Eller tusenvis av "soldater" som fyller himmelen med fallskjermer, Eller eller et stort amfibisk angrep over Rhinen. Det hele området legges i røyk.

 

Selv om filmen ikke er like grafisk og teknisk som BOB og iwo jima filmene, da den 1. er en god del eldre, 2 ikke handler om voldsom infanteri kamp, men den gir fremdeles et fint bilde av hvordan det var å være der, man ser dette tydlig med ganske riktige eksplosjoner, i motsetting til de small ild kulene man får i filmer som winder talkers, vil artillleri og bomber sende høye søyler med jord og dritt opp i væren og dekke store områder.

Filmen har ikke action sener bare for å ha action, senene er der for en grunn til å vise virklige hendelser, ja det er en del som ikke stemmer, men det er seriøst vansklig å få til når du har en film som skal degge 10 dager med strid, 5 kamp enheter over et større område. Når man også tenker på at filmen begynner å dra på åra har de gjort en virklig god job med det tekniske og historiske.

Filmen bare virker stor og dyr når man ser på den, legg til ca. 300 A-list super mega stjerner blir filmen høyst severdig.

Filmen er helt klart av den gammle typen, filmen tar jeg 10 minutter til å vise en bro bli bygget. Så du har ikke den raske klipping og hopping til nye sener. Filmen tar seg god tid til det meste enten det viser fly som tar av eller folk som venter på båter. Dette gjør filmen ganske lang, men så liker jeg litt lange filmer.

Musikken er ganske typisk tiden filmen er lagd på, men theme melodien er en rar skrue, den er på en måte litt optemitisk og glad noe som ikke passer i en krigs film, men melodien er så fin at jeg må like den.

En film jeg bare noen ganger må sette på for å nyte, for meg den ultimate antikrigs krigs filmen.

 

10/10

Lenke til kommentar
Sier han ikke selv at mye av det som skjer i filmene hans er tatt på sparket, at det hele ikke er gjennomtenkt fra start og at mye av det skjer litt tilfeldig - f eks i drømmer? Jeg er ingen ekspert på mannen men jeg har fått inntrykk av at han tar ting litt på sparket.

Jeg vet ikke hva han har sagt, men det er klart at han har ulike MOs1 for filmene sine (Lost Highway hadde et ferdigutviklet manus som filmen følger, mens Inland Empire ble tatt gradvis scene for scene, mener jeg å ha lest). Jeg argumenterte hovedsaklig mot påstanden om at Lynch "bare slenger sammen totalt random ting" og påpeker at han og filmene styres av andre normer enn de rent klassiske, og da mener jeg at han foretar modernistiske trekk som nettopp drømmelogikk. Å benytte seg bevisst av dette er mer enn å "bare" slenge sammen tilfeldigheter.

 

1Forkortelse for modus operandi, eller arbeidsmetode på norsk.

Lenke til kommentar
Enig med Bacon, parallellen mellom Never Back Down og Fight Club er syltynn. Med unntak av slåssingen(som er hele poenget i NBD, og bare en slags ramme i FC). NBD var et greit tidsfordriv med kebab og cola dagen dagen derpå, men i den modusen er man sjelden kritisk. Særdeles middels film.
Inntrykket mitt satt igjen med over middels, smak og behag. Men fikk noen voldsomt store assosiasjoner med Tokyo Drift (F&F), tror det var pga disse "ny gutt, nytt sted"-handlingene. Litt orginalt, men (;
Lenke til kommentar

Shoot the Piano Player (François Truffaut)

 

Dette er en film som roter litt, snubler litt og føles noe ukonsentrert ut. Det fungerer så det suser når han er i det virkelige kreative hjørnet ("Jeg sverger på min mors død!"), og det finnes flere høydepunkter som i det hele tatt gjør dette til en film som det er verdt å se. Men Truffauts hyllest til amerikansk film funker ikke særlig når det er amerikansk på sitt meste, men takk gud for at han fant ut midt i filmen at han ikke likte gangstere, og bestemte seg for å gjøre filmen morsommere. Dette er vel et logisk resultat, og forklarer rotingen som ikke helt falt i smak her. Men en fin film, det var det. Men litt for småtullete til å nå de store høyder som forgjengeren gjorde. 71 / 100

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...