Kan jeg som mann oppnå det som jeg ser som umulig for meg?

[Gjest 4dd6a...ff6]

En gubbe som runder snart halvveis til 90. Jeg er snart ufør men ikke 100%. Jeg skal ut i VTA som betyr varig tilrettelagt arbeid. Per dags dato bor jeg hos mine foreldres leilighet som de har leid ut til meg. Jeg betaler akkurat som en vanlig leietaker gjør med strøm, husleie, depositum til tross for at jeg er deres sønn. Men målet er å få plass i en kommunal bolig neste år. 

Når det gjelder kjærlighetslivet mitt så finnes den ikke. Jeg har aldri hatt kjæreste i hele mitt liv. Barndommen min var noe drit. Jeg ble mobbet på ungdomskolen og i videregående var jeg rett og slett en outsider. Det har hemmet utvikling min. Å få kjæreste høres ut som å vinne lotto etter mitt syn. Men er det helt umulig for meg? Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønsker. Er ikke en sånn typisk aseksuell mennesket. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Gjest a0665...b00]

Like barn leker best? 
Vet om flere "solskinnshistorier" hvor uføre folk finner hverandre.

Har til gode å høre at det er sunt for noen, for det tror jeg genuint ikke det kan være kun basert på egen erfaring med folk som er uføre ( mye syting, klaging over egen situasjon og generelt mye negativitet) 

Men til spørsmålet ditt, ja alt er jo mulig.
Kan det være mulig at du kommer deg ut av uførekjøret du er i ? 

Prøv å se for deg hvordan livet ville vært i Nord Korea eller Russland, hva ville du måtte gjort da? 
Litt grovt det der selvfølgelig, men kun for å gi et nytt bilde av ting.

 

Selv hjelper jeg til frivillig på et sted som jobber med å få uføre ut i jobb. 
3 år inn og 82 stk har jeg "jobbet" med, alle som var villige til å endre tankesettet sitt og utfordret seg selv har fått jobb, og med det har det etter min viten også fulgt det typiske A4 livet med partner ++

Er lett å si uten å vite din situasjon så klart, jeg ville bare tatt en lang gåtur i skogen og virkelig analysert meg selv hvis jeg var i dine sko. 
Er jobb ( som igjen gir mening/mestring/tilhørighet ) Uaktuelt, så blir det selvfølgelig vanskeligere.

Men som jeg har sett selv
-Gravemaskinarbeider som slet med konstante ryggsmerter og avhengig av piller -> Klarer seg i dag som telefonselger
-Kontorarbeider med ekstrem prolaps og beinskjørhet, stråler i ny jobb som barnehagearbeider ( Legen skjønner ikke hvordan selv) 
-Tidligere selger med kronisk migrene og ME -> Resepsjonist på hotell deltid og bokoversetter på nett når alt står som på verst.
- Butikkansatt med ME -> Regnskapsmedarbeider med delvis hjemmekontor.

 Lista er jævlig lang over eksempler hvor folk finner noe som passer de bedre. 
Det er ikke nødvendigvis noe som gir den beste følelsen, men alle som en sier at det å føle at de har noe å gå til, føle på mestring ( man må tillate seg selv å føle på det uansett hvor små ting det gjelder )  Alle blir slitne, alle har dårlige dager/uker++ 
men det er noe med mentale å holde ut og prøve også.

Og som en ekstra bonus, de med diagnosen ME, 8 stk som jeg har hjulpet i hvertfall.
Hvorav alle endret kosthold, begynte å trene, og sosialisere seg. ( Hver som en!)
Er nesten "symptomfri" bare noen mnder senere. Og når de snakker om gjenværende symptomer, så får jeg liksom på følelsen av at det er "fantomfølelser"  Altså de tror de må føle det sånn og sånn fordi det ikke gir mening og det er det som er forventet siden folk er så skeptiske, DOG! ingen går rundt å sier de er friske selv om det de sier til meg er at de ønsker å si det nå som det har gått lengre perioder uten at de føler på noe tilsvarende som de gjorde før..men de tørr rett å slett ikke si " jeg er frisk" i frykt for at de i framtiden igjen skal bli syke igjen og vil bare folk si " Men gjør det du gjorde sist da, det funker jo" 

Nei skeiet som faen ut her. Beklager!  Er veldig lidenskapelig for å få folk "up and going" igjen skjønner du..Spesielt når du har et system som så enkelt lar folk falle ut av vogna..

Alt starter med deg og dine holdninger! Negativitet er din fiende.

Anonymous poster hash: a0665...b00

[Gjest 4dd6a...ff6]

Gjest a0665...b00 skrev (6 timer siden):

Like barn leker best? 
Vet om flere "solskinnshistorier" hvor uføre folk finner hverandre.

Har til gode å høre at det er sunt for noen, for det tror jeg genuint ikke det kan være kun basert på egen erfaring med folk som er uføre ( mye syting, klaging over egen situasjon og generelt mye negativitet) 

Men til spørsmålet ditt, ja alt er jo mulig.
Kan det være mulig at du kommer deg ut av uførekjøret du er i ? 

Prøv å se for deg hvordan livet ville vært i Nord Korea eller Russland, hva ville du måtte gjort da? 
Litt grovt det der selvfølgelig, men kun for å gi et nytt bilde av ting.

 

Selv hjelper jeg til frivillig på et sted som jobber med å få uføre ut i jobb. 
3 år inn og 82 stk har jeg "jobbet" med, alle som var villige til å endre tankesettet sitt og utfordret seg selv har fått jobb, og med det har det etter min viten også fulgt det typiske A4 livet med partner ++

Er lett å si uten å vite din situasjon så klart, jeg ville bare tatt en lang gåtur i skogen og virkelig analysert meg selv hvis jeg var i dine sko. 
Er jobb ( som igjen gir mening/mestring/tilhørighet ) Uaktuelt, så blir det selvfølgelig vanskeligere.

Men som jeg har sett selv
-Gravemaskinarbeider som slet med konstante ryggsmerter og avhengig av piller -> Klarer seg i dag som telefonselger
-Kontorarbeider med ekstrem prolaps og beinskjørhet, stråler i ny jobb som barnehagearbeider ( Legen skjønner ikke hvordan selv) 
-Tidligere selger med kronisk migrene og ME -> Resepsjonist på hotell deltid og bokoversetter på nett når alt står som på verst.
- Butikkansatt med ME -> Regnskapsmedarbeider med delvis hjemmekontor.

 Lista er jævlig lang over eksempler hvor folk finner noe som passer de bedre. 
Det er ikke nødvendigvis noe som gir den beste følelsen, men alle som en sier at det å føle at de har noe å gå til, føle på mestring ( man må tillate seg selv å føle på det uansett hvor små ting det gjelder )  Alle blir slitne, alle har dårlige dager/uker++ 
men det er noe med mentale å holde ut og prøve også.

Og som en ekstra bonus, de med diagnosen ME, 8 stk som jeg har hjulpet i hvertfall.
Hvorav alle endret kosthold, begynte å trene, og sosialisere seg. ( Hver som en!)
Er nesten "symptomfri" bare noen mnder senere. Og når de snakker om gjenværende symptomer, så får jeg liksom på følelsen av at det er "fantomfølelser"  Altså de tror de må føle det sånn og sånn fordi det ikke gir mening og det er det som er forventet siden folk er så skeptiske, DOG! ingen går rundt å sier de er friske selv om det de sier til meg er at de ønsker å si det nå som det har gått lengre perioder uten at de føler på noe tilsvarende som de gjorde før..men de tørr rett å slett ikke si " jeg er frisk" i frykt for at de i framtiden igjen skal bli syke igjen og vil bare folk si " Men gjør det du gjorde sist da, det funker jo" 

Nei skeiet som faen ut her. Beklager!  Er veldig lidenskapelig for å få folk "up and going" igjen skjønner du..Spesielt når du har et system som så enkelt lar folk falle ut av vogna..

Alt starter med deg og dine holdninger! Negativitet er din fiende.

Anonymous poster hash: a0665...b00

Jeg skal jo ut i arbeid igjen, men varig tilrettelagt arbeid da. Ca 50% deltid blir det. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Griever]

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (7 timer siden):

En gubbe som runder snart halvveis til 90. Jeg er snart ufør men ikke 100%. Jeg skal ut i VTA som betyr varig tilrettelagt arbeid. Per dags dato bor jeg hos mine foreldres leilighet som de har leid ut til meg. Jeg betaler akkurat som en vanlig leietaker gjør med strøm, husleie, depositum til tross for at jeg er deres sønn. Men målet er å få plass i en kommunal bolig neste år. 

Når det gjelder kjærlighetslivet mitt så finnes den ikke. Jeg har aldri hatt kjæreste i hele mitt liv. Barndommen min var noe drit. Jeg ble mobbet på ungdomskolen og i videregående var jeg rett og slett en outsider. Det har hemmet utvikling min. Å få kjæreste høres ut som å vinne lotto etter mitt syn. Men er det helt umulig for meg? Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønsker. Er ikke en sånn typisk aseksuell mennesket. 

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

Har du fått effektiv terapi? 

[Krig og fred]

Jeg tror at ønske om forandring og innsats er halve jobben i din situasjon. Og, at du må begynne i en ende, og jobbe deg forover. Sett konkrete mål. Resten vil være opp til livets tilfeldigheter.
 

Jeg har trua på deg, og vil heie på deg. Hold oss gjerne oppdatert hvis du tar steget ✌️ 

[Gjest 4dd6a...ff6]

Griever skrev (1 time siden):

Har du fått effektiv terapi? 

Ja jeg tror det

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Gjest 4dd6a...ff6]

Krig og fred skrev (1 time siden):

Jeg tror at ønske om forandring og innsats er halve jobben i din situasjon. Og, at du må begynne i en ende, og jobbe deg forover. Sett konkrete mål. Resten vil være opp til livets tilfeldigheter.
 

Jeg har trua på deg, og vil heie på deg. Hold oss gjerne oppdatert hvis du tar steget ✌️ 

Takktakk! Setter stor pris på det!

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

[Griever]

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (Akkurat nå):

Ja jeg tror det

Anonymous poster hash: 4dd6a...ff6

Så bra! Jeg hadde med ganske mye bagasje fra barndommen. Jeg tror ikke jeg hadde hatt sjanse til å rydde opp i det kaoset på egenhånd. Livet er veldig mye enklere, og jeg er mye mer meg, etter at jeg fikk hjelpen jeg behøvde.

Dette klarer du 👍👍

[Gjest 875f0...17a]

Er selv 80% ufør og har mer eller mindre frivillig valgt å ikke oppsøke arenaer hvor potensielle partnere kan finnes. (Jeg har ikke energi pga. noe fysiologisk som forhåpentligvis ikke tar livet av meg men som jeg dør med, og ikke av - men jobber med å få bedre dager.)

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (10 timer siden):

Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønsker. Er ikke en sånn typisk aseksuell mennesket. 

Jeg ser også slike par som tydelig viser hengivenhet overfor hverandre men! I motsetning til deg, så er min tanke at jeg unner dem det, og er glad på deres vegne! Å bli lei meg fordi jeg ikke har noe tilsvarende, er en negativ tankegang som jeg ikke tillater meg selv å tenke. Jeg tenker heller at en dag! så er det meg, det er jo klart at jeg savner en partner i livet, jeg også 😊

Ingenting i livet er uforanderlig og jeg kan kun ta utgangspunkt i meg selv for å få til endringer jeg ønsker i mitt liv. Jeg tenker at det er greit å misunne noen noe fordi det inspirerer til å få (til) det samme, men å bli trist av å se andre ha noe jeg savner/ønsker er for meg å fraskrive meg ansvaret for eget liv og hva jeg selv kan påvirke 🙃

 

 

Anonymous poster hash: 875f0...17a

[leticia]

 

Gjest 4dd6a...ff6 skrev (10 timer siden):

Men er det helt umulig for meg? Jeg må innrømme det knyter inni meg med tristhet når jeg ser par ute i samfunnet. Det er noe jeg ønske

Vil du ha det ærlige svaret eller bare et strå av håp? (Jeg går for det ærlige her). 

Du har ikke sjans hos de aller fleste damene med den bakgrunnen.

Ser at noen skriver til deg at uføre gjerne finner hverandre. Høres ut som et dårlig "tips". Folk er jo uføre av en grunn og har sine utfordringer. Utfordringer som fører til at de ofte har mer enn nok med seg selv, og sine behov, om de ikke også skal måtte ta hensyn til den andre uføre sine vansker og behov. 

Å leie hos foreldrene sine eller å bo i en kommunal bolig er heller ikke noe som trekker damer akkurat.  

Det som er positivt her for din del er at du drar på jobb (selv om det er VTA), og at du ikke er 100 % ufør.  Hadde det vært motsatt, at du var dame og ufør så tror jeg det hadde vært litt enklere, menn bryr seg i mindre grad om slikt enn det kvinner gjør. 

Likevel, det er håp såklart, men vanskelig. Men nei, det er ikke umulig. 

Beklager at jeg er så dønn ærlig. Ønsker deg uansett lykke til,  du må først og fremst gjøre deg tilgjengelig på markedet. (Det nytter ikke å sitte alene hjemme og vente på at "den rette" skal bryte seg inn døra di) 😘

[trn100]

leticia skrev (4 minutter siden):

Vil du ha det ærlige svaret eller bare et strå av håp? (Jeg går for det ærlige her). 

Du har ikke sjans hos de aller fleste damene med den bakgrunnen.

Ser at noen skriver til deg at uføre gjerne finner hverandre. Høres ut som et dårlig "tips". Folk er jo uføre av en grunn og har sine utfordringer. Utfordringer som fører til at de ofte har mer enn nok med seg selv, og sine behov, om de ikke også skal måtte ta hensyn til den andre uføre sine vansker og behov. 

Å leie hos foreldrene sine eller å bo i en kommunal bolig er heller ikke noe som trekker damer akkurat.  

Det som er positivt her for din del er at du drar på jobb (selv om det er VTA), og at du ikke er 100 % ufør.  Hadde det vært motsatt, at du var dame og ufør så tror jeg det hadde vært litt enklere, menn bryr seg i mindre grad om slikt enn det kvinner gjør. 

Likevel, det er håp såklart, men vanskelig. Men nei, det er ikke umulig. 

Beklager at jeg er så dønn ærlig. Ønsker deg uansett lykke til,  du må først og fremst gjøre deg tilgjengelig på markedet. (Det nytter ikke å sitte alene hjemme og vente på at "den rette" skal bryte seg inn døra di) 😘

Det var ganske ærlig ja! Nå leier jeg selv men har en haug med penger og jobber fremdeles noen år til, hvis det hjelper? 😉

Endret 2 timer siden av trn100

[leticia]

trn100 skrev (1 minutt siden):

Det var ganske ærlig ja! Nå leier jeg selv men har en haug med penger og jobber fremdeles noe år til, hvis det hjelper? 😉

Hehe, har ikke du samboer du da? 😘

Hvis du tenker på meg, så er jeg tilhenger av separat økonomi, så det betyr ikke noe for min del om du har en haug med penger eller ikke. 

Det som hadde betydd noe for min del for å ikke inngå i et forhold med en som allerede var uføretrygdet, (jeg tenker annerledes hvis han blir det i løpet av samlivet) er rett og slett funksjonsnivået, at han kanskje ikke kunne vært med på alt mulig, eller hvis han var veldig "nedstemt". 

[trn100]

leticia skrev (5 minutter siden):

Hehe, har ikke du samboer du da? 😘

Hvis du tenker på meg, så er jeg tilhenger av separat økonomi, så det betyr ikke noe for min del om du har en haug med penger eller ikke. 

Det som hadde betydd noe for min del for å ikke inngå i et forhold med en som allerede var uføretrygdet, (jeg tenker annerledes hvis han blir det i løpet av samlivet) er rett og slett funksjonsnivået, at han kanskje ikke kunne vært med på alt mulig, eller hvis han var veldig "nedstemt". 

Har en særbo som blir mer og mer sær 😉

Og jeg forstår selvsagt hva du mener og er stort sett enig med det, det er ikke lett! Men så finnes det jo også andre der ute som har andre ambisjoner?

Noen ganger er faktisk en god arm som alltid er der og en matpakke laget med kjærlighet mye viktigere enn både økonomi og eget hus? 😉

[trn100]

Når det er sagt, til TS: Jeg er redd du tenker for mye på hva du selv ønsker deg og savner og for lite på hva du evner å gi av deg  selv til en eventuel kjæreste... Det å finne et menneske å leve med handler først om fremst om hva man kan gi til andre. Gjør man det kan det hende ting løser seg selv...

[leticia]

trn100 skrev (17 minutter siden):

Noen ganger er faktisk en god arm som alltid er der og en matpakke laget med kjærlighet mye viktigere enn både økonomi og eget hus? 😉

Helt klart  

trn100 skrev (11 minutter siden):

Jeg er redd du tenker for mye på hva du selv ønsker deg og savner og for lite på hva du evner å gi av deg  selv til en eventuel kjæreste... Det å finne et menneske å leve med handler først om fremst om hva man kan gi til andre. Gjør man det kan det hende ting løser seg selv...

Dette er faktisk en gjenganger man kan lese i disse "leter fortvilet etter kjærligheten - trådene". Jeg kan ikke gjenta meg selv ofte nok der, at man må først elske seg selv før man kan forvente at noen andre skal elske deg  

[Boing_80]

trn100 skrev (32 minutter siden):

Har en særbo som blir mer og mer sær 😉

Og jeg forstår selvsagt hva du mener og er stort sett enig med det, det er ikke lett! Men så finnes det jo også andre der ute som har andre ambisjoner?

Noen ganger er faktisk en god arm som alltid er der og en matpakke laget med kjærlighet mye viktigere enn både økonomi og eget hus? 😉

Særboer status er undervurdert. Skjønner ikke hvorfor flere ikke velger en slik ordning? Man kan ta ting i sitt eget tempo og ikke stresse med å flytte sammen med en gang.

[trn100]

Boing_80 skrev (2 minutter siden):

Særboer status er undervurdert. Skjønner ikke hvorfor flere ikke velger en slik ordning? Man kan ta ting i sitt eget tempo og ikke stresse med å flytte sammen med en gang.

Vi setter faktisk begge stor pris på det! 🙂

[Boing_80]

trn100 skrev (7 minutter siden):

Vi setter faktisk begge stor pris på det! 🙂

Det kan jeg skjønne. Jeg er singel selv, men skulle jeg få kjæreste så håper jeg at en slik ordning kan være aktuell for begge. Etter å ha vært singel så lenge så blir det en altfor stor overgang å få en person inn i livet. Og man må vel ikke på liv og død bo sammen for å være kjærester?

Endret 1 time siden av Boing_80

[trn100]

Boing_80 skrev (9 minutter siden):

Det kan jeg skjønne. Jeg er singel selv, men skulle jeg få kjæreste så håper jeg at en slik ordning kan være aktuell for begge. Etter å ha vært singel så lenge så blir det en altfor stor overgang å få en person inn i livet. Og man må vel ikke på liv og død bo sammen for å være kjærester?

Jeg tror ikke det finnes mennesker som elsker hverandre hele tiden, men mange som savner den man elsker etter en stund? 😉

[Boing_80]

trn100 skrev (Akkurat nå):

Jeg tror ikke det finnes mennesker som elsker hverandre hele tiden, men mange som savner den man elsker etter en stund? 😉

Kan ikke si annet enn at jeg er enig og spørsmålet ditt er svar i seg selv