Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Hvor går grensen for psykisk vold?


Gjest 43e2b...5f3

Anbefalte innlegg

Gjest 43e2b...5f3

Jeg er usikker på om jeg er i et ekteskap med psykisk vold. Jeg er vokst opp med seksuelle overgrep, mobbing, omsorgssvikt og vold. Jeg tror den innebygde radaren min er litt ødelagt med tanke på hva som er ok i et forhold og hva som rett og slett bare er triggere. 

Siste hendelse var i går. Vi hadde en hyggelig familiemiddag hvor vi satt å lo og pratet. Mannen min skiftet om på "dialekten" til det litt ugjenkjennelige og jeg kommenterte dette med en spøk hvor alle bortsett fra mannen min lo. 

Han ble sint, hevet stemmen og kom med en regle som inneholdt ord som trynet mitt (blitt mye mobbet i oppveksten ang ansiktet mitt),  jeg burde være jævelig forsiktig og andre ting jeg ikke husker. Jeg tror jeg fryser i slike situasjoner, og blir helt stille. I et tidligere forhold fikk jeg gjerne en på tygga når eksen ble sint og faren min kunne være ganske fysisk uten slag, redselen sitter nok i. 

Alle ble stille og ryddet av bordet. Jeg så eldstemann reagere veldig. 

Etterpå later mannen min som ingenting å forstår ikke hvorfor jeg ble taus og ville være i fred, han ble heller irritert på meg. 

Det som er forvirrende er at han normalt sett ikke hadde reagert på en slik kommentar. Men noen ganger kan han bli sint uten at man helt forstår hvorfor. Man ser det også på hele kroppsspråket. 

Når han blir sint kan ha si stygge ting, være veldig autoritær og man når ikke frem. Han kan en sjeldent gang bli fysisk med ting. Slenging med dører skjer ofte når han er sint. Jeg trekker meg tilbake. Når han har roet seg ned så blir han sint på ny hvis jeg ikke godtar unnskyldning eller er i dårlig humør og går gjerne etter meg/gir seg ikke. 

Ting jeg har blitt kalt er hore, syk, fitte, fittekjerring, psyko og sikkert flere ting som jeg ikke kommer på i farten. Han kommer også med nedlatende beskrivelser om meg som han vet at sårer. Han har også vært verbal mot ungene. 

Det skjer heldigvis ikke så ofte. Men det gjør meg utrygg. Det er som natt og dag. Empatisk, snill, kjærlig, hjelpsom, forståelsesfull etc stort sett hele tiden Vs denne autoritære, sinte, verbale og aggressive mannen - hvem er han egentlig..... 

 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Oi sann 😳 du har hatt en hard oppvekst også havnet inn i ett hardt ekteskap ? Alle lo unntagen mannen din ja dette var vondt og lese hadde det vært noe med ansiktet ditt ville han neppe vært sammen med deg så tror han bare fikk ett anfall av ett eller annet ble det drukket alkohol her ? Mener han har en dobbel personlighet evt narsissist sender deg ett ❤️ og håper det går bra med deg det var ikke noe koselig og lese ☹️

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3

Nå felte jeg noen tårer. 

Er det så åpenlyst? Kan disse hendelsene, i tillegg til oppveksten, være en årsak til at jeg er mentalt utslitt? Ikke orker å ta særlig vare på meg selv og lever mer for å overleve? At psykologen jeg gikk til i noen år, med gode resultater, ikke forstod hvorfor jeg så ofte hadde  tilbakefall? 

Siden jeg ble sammen med han, for ca 15 år siden, gikk ting gradvis nedover. Han hånet utdanningen jeg tok, sa jeg hadde for høye forventninger/drømmer/mål etter endt studie. Jeg har stort sett tatt meg hånd om barn og hjem til det punktet jeg gikk på en smell og ikke klart å komme tilbake i arbeid enda, noe han har uttrykket flere ganger er negativt, også ovenfor andre. Nå gjør han heldigvis mye hjemme, men i det siste har han falt tilbake til sofaen. Selvbildet/selvrespekten min er ikke så høy lengre. 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (41 minutter siden):

Nå felte jeg noen tårer. 

Er det så åpenlyst? Kan disse hendelsene, i tillegg til oppveksten, være en årsak til at jeg er mentalt utslitt? Ikke orker å ta særlig vare på meg selv og lever mer for å overleve? At psykologen jeg gikk til i noen år, med gode resultater, ikke forstod hvorfor jeg så ofte hadde  tilbakefall? 

Siden jeg ble sammen med han, for ca 15 år siden, gikk ting gradvis nedover. Han hånet utdanningen jeg tok, sa jeg hadde for høye forventninger/drømmer/mål etter endt studie. Jeg har stort sett tatt meg hånd om barn og hjem til det punktet jeg gikk på en smell og ikke klart å komme tilbake i arbeid enda, noe han har uttrykket flere ganger er negativt, også ovenfor andre. Nå gjør han heldigvis mye hjemme, men i det siste har han falt tilbake til sofaen. Selvbildet/selvrespekten min er ikke så høy lengre. 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Du gjorde det ja ❤️Utslitt og utslitt jeg tror man kan komme til ett punkt hvor man bare finner seg i at det er sånn det er også lar man det bare fortsette man går inn i en slags transe ikke uvanlig blant kvinner på 1800 tallet som levde med harde menn og som måtte finne seg i litt av hvert ja jeg tror mere som å overleve jeg er ikke så god på ord så ja er det overleve hverdagen og bare bli ferdig med den så fortsetter det neste dag er ikke sikkert psykologen forstod det er en helt feil mann du er sammen med en ekte mann skal ikke håne sin tilkommende verken når det gjelder utseende og eller utdannelse det er bare så feil som det kan få blitt han burde behandle deg med respekt og verdighet som har noen til å ta vare på barn og hjem du skulle sagt til han at han er heldig som har barn og sånt er ikke alle som er det nei det skal du ikke si for da får du vel en klapp tenker jeg men du skal tenke det at denne mannen er heldig nei jeg syns du bør evt komme deg bort en periode sammen med barna men skal du si det så må du ha noen du stoler på der sånn høres ut som du trenger en pause (Er ungkar) så kan ikke si så mye om forhold og sånt men jeg føler sterkt med deg  det gjør jeg ❤️ en mann som evt slår  en kvinne/jente er ingen mann en mann som håner sin kone/samboer er en feiging av verste sort og terrorisere henne sånt gjør meg kvalm ❤️ sånne menn vil jeg ikke ha noe med å gjøre 

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3
Maskinfører skrev (7 timer siden):

Du gjorde det ja ❤️Utslitt og utslitt jeg tror man kan komme til ett punkt hvor man bare finner seg i at det er sånn det er også lar man det bare fortsette man går inn i en slags transe ikke uvanlig blant kvinner på 1800 tallet som levde med harde menn og som måtte finne seg i litt av hvert ja jeg tror mere som å overleve jeg er ikke så god på ord så ja er det overleve hverdagen og bare bli ferdig med den så fortsetter det neste dag er ikke sikkert psykologen forstod det er en helt feil mann du er sammen med en ekte mann skal ikke håne sin tilkommende verken når det gjelder utseende og eller utdannelse det er bare så feil som det kan få blitt han burde behandle deg med respekt og verdighet som har noen til å ta vare på barn og hjem du skulle sagt til han at han er heldig som har barn og sånt er ikke alle som er det nei det skal du ikke si for da får du vel en klapp tenker jeg men du skal tenke det at denne mannen er heldig nei jeg syns du bør evt komme deg bort en periode sammen med barna men skal du si det så må du ha noen du stoler på der sånn høres ut som du trenger en pause (Er ungkar) så kan ikke si så mye om forhold og sånt men jeg føler sterkt med deg  det gjør jeg ❤️ en mann som evt slår  en kvinne/jente er ingen mann en mann som håner sin kone/samboer er en feiging av verste sort og terrorisere henne sånt gjør meg kvalm ❤️ sånne menn vil jeg ikke ha noe med å gjøre 

Takk for gode ord ❤️

Ja! Akkurat som jeg er i en transe. Jeg er her, men samtidig ikke. I perioder kommer jeg meg ut av det, men kommer fort tilbake. 

 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar

Min nåværende kjæreste reagerer også med å gå inn i en "frossen" tilstand. Jeg tror mange damer gjør det. Derfor syns hun det kan være utfordrende å gå ut på byen, eller på fest med ukjente. Da hun ikke klarer å gi beskjed dersom hun føler ubehag. Husker en gang vi skulle fly sammen, og satt på hver vår ende av flyet. Ved adkomst kom hu gråtende til meg, fordi hun opplevde mannen hun satt ved siden av som påtrengende og ubehagelig. Men når hun ikke klarer å gi beskjed, så er det heller ikke lett for andre å se at "nok er nok" (uten sammenlikning for øvrig).

Til og begynne med i vårt forhold (de første to årene) frøs hun også i diskusjoner med meg. Som alle andre forhold, er det ikke uvanlig å være uenige og ha en opphetet diskusjon i ny og ne. Men når det kun ble meg som fyrer løs.... og hun bare tar i mot uten å gå til motsvar. Ble maktforholdet ulikt. Så jeg måtte jobbe litt med å få henne til å fyre tilbake, når jeg oppfører meg ufint.... noe som selvfølgelig kan skje, som alle andre mennesker. Og nå - heldigvis - er hun i stand til det, så jeg toner meg ned et par hakk, samtidig som hun får svart for seg direkte der og da. Forfriskende å se. Men det tok tid. :)

Siden dere har barn (slik jeg leser det?) er det ikke bare å pakke sekken å stikke. Men slik jeg leser det, er dette et kraftig faresignal på noe som absolutt ikke er greit. Maktforholdet er ulikt, og han sitter på tronen og "gjør som han vil". Da forsvinner selv innsikten, og den arrogante stoltheten (som er litt typisk for oss menn?) dekker over det sårbare som ligger langt der under overflaten.

Jeg hadde "tvunget" mannen med på familierådgivning/parterapi. Noe jeg tenker begge kan ha nytte av. Og da er det innafor å si at "dersom du ikke gjør dette med meg, altså terapien... så er seperasjon det neste jeg vil vurdere".

Kan være lurt å formidle dette ute på en offentlig plass, eller med noen gode venner du har et fortrolig forhold til tilstede. Så han ikke "smeller" fullstendig. 

Og for å svare direkte på tiltale; ja dette er psykisk vold - og der finnes det ingen nedre grense på hva som er "innafor".

Det er lov å være uenige, ha en høylytt diskusjon, krangle litt. Men å drive med sjikanerende og nedlatende kommentarer på kropp og utsende - er et lavmål uten sidestykke. Hersketeknikker, og gaslighting (jeg hadde aldri hørt om dette før, var dama mi som fortalte meg om gaslighting... ;p) er fullstendig uakseptabelt.  

  • Liker 2
  • Innsiktsfullt 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (10 timer siden):

Det skjer heldigvis ikke så ofte. Men det gjør meg utrygg. Det er som natt og dag. Empatisk, snill, kjærlig, hjelpsom, forståelsesfull etc stort sett hele tiden Vs denne autoritære, sinte, verbale og aggressive mannen - hvem er han egentlig..... 

Kom deg til helvete vekk, det der er ikke normal oppførsel. 

  • Liker 2
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3
Milhouse85 skrev (4 timer siden):

Min nåværende kjæreste reagerer også med å gå inn i en "frossen" tilstand. Jeg tror mange damer gjør det. Derfor syns hun det kan være utfordrende å gå ut på byen, eller på fest med ukjente. Da hun ikke klarer å gi beskjed dersom hun føler ubehag. Husker en gang vi skulle fly sammen, og satt på hver vår ende av flyet. Ved adkomst kom hu gråtende til meg, fordi hun opplevde mannen hun satt ved siden av som påtrengende og ubehagelig. Men når hun ikke klarer å gi beskjed, så er det heller ikke lett for andre å se at "nok er nok" (uten sammenlikning for øvrig).

Til og begynne med i vårt forhold (de første to årene) frøs hun også i diskusjoner med meg. Som alle andre forhold, er det ikke uvanlig å være uenige og ha en opphetet diskusjon i ny og ne. Men når det kun ble meg som fyrer løs.... og hun bare tar i mot uten å gå til motsvar. Ble maktforholdet ulikt. Så jeg måtte jobbe litt med å få henne til å fyre tilbake, når jeg oppfører meg ufint.... noe som selvfølgelig kan skje, som alle andre mennesker. Og nå - heldigvis - er hun i stand til det, så jeg toner meg ned et par hakk, samtidig som hun får svart for seg direkte der og da. Forfriskende å se. Men det tok tid. :)

Siden dere har barn (slik jeg leser det?) er det ikke bare å pakke sekken å stikke. Men slik jeg leser det, er dette et kraftig faresignal på noe som absolutt ikke er greit. Maktforholdet er ulikt, og han sitter på tronen og "gjør som han vil". Da forsvinner selv innsikten, og den arrogante stoltheten (som er litt typisk for oss menn?) dekker over det sårbare som ligger langt der under overflaten.

Jeg hadde "tvunget" mannen med på familierådgivning/parterapi. Noe jeg tenker begge kan ha nytte av. Og da er det innafor å si at "dersom du ikke gjør dette med meg, altså terapien... så er seperasjon det neste jeg vil vurdere".

Kan være lurt å formidle dette ute på en offentlig plass, eller med noen gode venner du har et fortrolig forhold til tilstede. Så han ikke "smeller" fullstendig. 

Og for å svare direkte på tiltale; ja dette er psykisk vold - og der finnes det ingen nedre grense på hva som er "innafor".

Det er lov å være uenige, ha en høylytt diskusjon, krangle litt. Men å drive med sjikanerende og nedlatende kommentarer på kropp og utsende - er et lavmål uten sidestykke. Hersketeknikker, og gaslighting (jeg hadde aldri hørt om dette før, var dama mi som fortalte meg om gaslighting... ;p) er fullstendig uakseptabelt.  

Takk for at du deler ❤️ Du høres ut som en god mann for henne. 

Jeg har ikke alltid fryst, men det er det eneste som gjør at det ikke eskalerer enda videre, til eksempel å ødelegge ting. 

Vi har gått i parterapi hos en dyktig terapaut. Desverre løy han mye og gikk rett i offerrollen. Hun evnet å se det, men klarte ikke å få han ut av det. Timene handlet stort sett om han, altså han pratet, gråt, ble sint osv. Han fikk tilbud om sinnemestrings kurs som han gikk på. Ble litt bedre en stund før det falt tilbake igjen. 

Det er ikke bare ordene hans. Men aggresiviteten. Den er kanskje verst, og vanskeligst for andre å se. Eks skal vi på tur og alle gleder seg, kan han ødelegge all glede med turen med å smelle med døra, kaste ting inn i bilen, trykke setet sitt oppi beina til eldstemann bak, kjøre aggressivt(jeg vet jeg blir fort bilkvalm av det), svare kort og sint - ja hele kroppsspråket. Da er det bare å være stille. 😔 

 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (3 timer siden):

Takk for at du deler ❤️ Du høres ut som en god mann for henne. 

Jeg har ikke alltid fryst, men det er det eneste som gjør at det ikke eskalerer enda videre, til eksempel å ødelegge ting. 

Vi har gått i parterapi hos en dyktig terapaut. Desverre løy han mye og gikk rett i offerrollen. Hun evnet å se det, men klarte ikke å få han ut av det. Timene handlet stort sett om han, altså han pratet, gråt, ble sint osv. Han fikk tilbud om sinnemestrings kurs som han gikk på. Ble litt bedre en stund før det falt tilbake igjen. 

Det er ikke bare ordene hans. Men aggresiviteten. Den er kanskje verst, og vanskeligst for andre å se. Eks skal vi på tur og alle gleder seg, kan han ødelegge all glede med turen med å smelle med døra, kaste ting inn i bilen, trykke setet sitt oppi beina til eldstemann bak, kjøre aggressivt(jeg vet jeg blir fort bilkvalm av det), svare kort og sint - ja hele kroppsspråket. Da er det bare å være stille. 😔 

 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Høres i grunn som om han har mye å bære på.
Kanskje ting han ikke selv er klar over. Det du beskriver, er litt typisk for menn som er "overbelastet" emosjonelt, da den enkleste veien for å få utløp for sine følelser - fra et "primitivt" manneståsted - er gjennom aggresjon. Hadde han blitt tvunget til å holde tilbake sinneutløpet, ville han høyst sannsynlig brutt ut i gråt. Ofte er sinne/aggresjon en form for "mur" for å dekke over andre ting, og det er lettere for menn å gå i kamp-posisjon, enn å vise en sårbar side av seg selv.

Kanskje er det noe fra tidligere i livet, typisk oppvekst eller andre ting han ikke har fått bearbeidet skikkelig. At han faktisk har gått med på å gå i terapi og sinnemestringskurs, viser at han har et ønske og vilje til å forbedre seg.

Jeg hadde nok oppfordret ham til å søke om psykologhjelp via fastlegen. 

Kunne skrevet mye mer om dette, men taster med en hånd... så litt vanskelig. ;P 
(Kan jo nevne at jeg har jobbet litt med lignende ting..)

  • Innsiktsfullt 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3
Milhouse85 skrev (1 time siden):

Høres i grunn som om han har mye å bære på.
Kanskje ting han ikke selv er klar over. Det du beskriver, er litt typisk for menn som er "overbelastet" emosjonelt, da den enkleste veien for å få utløp for sine følelser - fra et "primitivt" manneståsted - er gjennom aggresjon. Hadde han blitt tvunget til å holde tilbake sinneutløpet, ville han høyst sannsynlig brutt ut i gråt. Ofte er sinne/aggresjon en form for "mur" for å dekke over andre ting, og det er lettere for menn å gå i kamp-posisjon, enn å vise en sårbar side av seg selv.

Kanskje er det noe fra tidligere i livet, typisk oppvekst eller andre ting han ikke har fått bearbeidet skikkelig. At han faktisk har gått med på å gå i terapi og sinnemestringskurs, viser at han har et ønske og vilje til å forbedre seg.

Jeg hadde nok oppfordret ham til å søke om psykologhjelp via fastlegen. 

Kunne skrevet mye mer om dette, men taster med en hånd... så litt vanskelig. 😜
(Kan jo nevne at jeg har jobbet litt med lignende ting..)

Takk for at du tar deg tid, og i tillegg med en hånd 😃

Han har hatt en tøff oppvekst med mye stygg verbal vold. Men han vil ikke snakke så mye om det. Jeg har oppfordret han til å få hjelp og bearbeide det, utenfor ekteskap, for hans egen del. Men litt sånn typisk, han finner alltid noe galt med behandleren og avslutter det etter kort tid. Og vant å sette på et ansikt utad. 

Jeg har mye skyldfølelse. At det er min feil. Jeg er ikke bra nok. Jeg vet jo at jeg kan være krevende å være med, pga det jeg har gått igjennom. Men samtidig har jeg gått mye i terapi med god fremgang og åpen for mer. Jeg føler han nærmest slår meg ned igjen når jeg først kommer meg opp. 

Pga oppveksten vår er vi på noen områder en dårlig match, på andre områder en god match. 

Så spennende at du har jobbet med lignende. Tror du det noe håp i en sånn situasjon? 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (1 time siden):

Så spennende at du har jobbet med lignende. Tror du det noe håp i en sånn situasjon? 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Basert på det lille jeg vet etter å ha lest gjennom det du skrev; har jeg kun et promille av den hele konteksten i dette. Så på generelt grunnlag; kan jeg vel si at det er alltid et håp - uansett hvor store utfordringer man måtte ha. Men det krever innsats, vilje og samarbeid for å løsne opp i dette. Setter man seg på bakbeina, eller går halvhjertet inn litt på måfå uten at man egentlig vet hva man ønsker; så går det dårligere.... Realitetsorientering er derfor en viktig del av dette, og noe en terapeut kan hjelpe med.  Men ofte blir det alltid verre før det blir bedre. Det å gå gjennom traumer man egentlig ikke har lyst å røske opp i, gjør ikke godt for noen... 

Men det du skriver om oppvekst preget av mye vold, har nok gitt ham en del triggerpunkter som kan være vanskelig å forutse. Men så skal man heller ikke behøve å gå rundt på tå heller.. 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (1 time siden):

Tror du det noe håp i en sånn situasjon?

Nei.

Skulle det nå være et slags 5% håp, hvor mange år til har du lyst å leve i ditt lille helvete?

Helt i klartekst... dette er de røde flaggene:

Gjest 43e2b...5f3 skrev (22 timer siden):

jeg har blitt kalt er hore, syk, fitte, fittekjerring, psyko og sikkert flere ting som jeg ikke kommer på i farten. Han kommer også med nedlatende beskrivelser om meg som han vet at sårer. Han har også vært verbal mot ungene. 

Slik atferd vitner om råttenhet i rota. Han balanserer mellom å være bevisst sin væremåte samtidig som han faller over i en  slags uforskyldhet. Hvis vi kunne diagnostisere ham, ville jeg tippe han er en light-versjon av ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse.

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3 skrev (17 timer siden):

Takk for gode ord ❤️

Ja! Akkurat som jeg er i en transe. Jeg er her, men samtidig ikke. I perioder kommer jeg meg ut av det, men kommer fort tilbake. 

 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Bare koselig en må jo vise omsorg når folk har det vondt ❤️ ja du er nok i en form for transe sånt er no dritt at man kommer tilbake til situasjonen igjen  ❤️

Lenke til kommentar

Det er noe med at folk som har tidligere voldelige forhold eller ekteskap bak seg oppsøker samme type folk om og om igjen og ender i samme røkla hver gang. Av en eller annen grunn oppsøker de akkurat samme typen de "falt for" forrige gang, som også viser seg å være voldelig psykopat. Jeg så det med en venninne, hun gikk gjennom 3 samboerforhold iløpet av mange år, der alle var av typen roping, skriking, kasting av ting etc. Eiendeler ble kastet ut av huset og flyttet inn igjen osv. Jeg klarer ikke forstå hvorfor de gjør det på nytt. Dette gjelder både damer og menn. Men det er vel noe i ordtaket "like barn leker best"? Etter det siste forholdet som varte bare et par år har hun vært singel i flere år. Men det var samme kjøret, roping og bråking og kasting av personlige ting ut på plenen. Når det skjer for TREDJE gang med forskjellige partnere må man vel lære av det.

Endret av Bytex
  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Bytex skrev (5 minutter siden):

Det er noe med at folk som har tidligere voldelige forhold eller ekteskap bak seg oppsøker samme type folk om og om igjen og ender i samme røkla hver gang. Av en eller annen grunn oppsøker de akkurat samme typen de "falt for" forrige gang, som også viser seg å være voldelig psykopat. Jeg så det med en venninne, hun gikk gjennom 3 samboerforhold iløpet av mange år, der alle var av typen roping, skriking, kasting av ting etc. Eiendeler ble kastet ut av huset og flyttet inn igjen osv. Jeg klarer ikke forstå hvorfor de gjør det på nytt. Dette gjelder både damer og menn. Men det er vel noe i ordtaket "like barn leker best"? Etter det siste forholdet som varte bare et par år har hun vært singel i flere år. Men det var samme kjøret, roping og bråking og kasting av personlige ting ut på plenen. Når det skjer for TREDJE gang med forskjellige partnere må man vel lære av det.

Der sa du det  mannen som kommer på sykebesøk med rosebuketten eller på Krisesenteret etter nesten å ha slått kona halvt ihjel så blir det tilgivelse til neste gang det er nok av disse historiene der ute i samfunnet ☹️

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 43e2b...5f3
Bytex skrev (6 timer siden):

Det er noe med at folk som har tidligere voldelige forhold eller ekteskap bak seg oppsøker samme type folk om og om igjen og ender i samme røkla hver gang. Av en eller annen grunn oppsøker de akkurat samme typen de "falt for" forrige gang, som også viser seg å være voldelig psykopat. Jeg så det med en venninne, hun gikk gjennom 3 samboerforhold iløpet av mange år, der alle var av typen roping, skriking, kasting av ting etc. Eiendeler ble kastet ut av huset og flyttet inn igjen osv. Jeg klarer ikke forstå hvorfor de gjør det på nytt. Dette gjelder både damer og menn. Men det er vel noe i ordtaket "like barn leker best"? Etter det siste forholdet som varte bare et par år har hun vært singel i flere år. Men det var samme kjøret, roping og bråking og kasting av personlige ting ut på plenen. Når det skjer for TREDJE gang med forskjellige partnere må man vel lære av det.

Desverre ikke uvanlig.

Jeg føler jeg har lært av tidligere forhold, men desverre ikke nok. Vi har vært sammen nå i 15 år. Skulle det ende i skilsmisse så tenker jeg at jeg har det bedre som singel. Har ikke så stor tiltro til at jeg kan finne en mann som ikke sårer meg mye. 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Lenke til kommentar
Bytex skrev (På 5.3.2024 den 1:55 AM):

Det er noe med at folk som har tidligere voldelige forhold eller ekteskap bak seg oppsøker samme type folk om og om igjen og ender i samme røkla hver gang. Av en eller annen grunn oppsøker de akkurat samme typen de "falt for" forrige gang, som også viser seg å være voldelig psykopat. Jeg så det med en venninne, hun gikk gjennom 3 samboerforhold iløpet av mange år, der alle var av typen roping, skriking, kasting av ting etc. Eiendeler ble kastet ut av huset og flyttet inn igjen osv. Jeg klarer ikke forstå hvorfor de gjør det på nytt. Dette gjelder både damer og menn. Men det er vel noe i ordtaket "like barn leker best"? Etter det siste forholdet som varte bare et par år har hun vært singel i flere år. Men det var samme kjøret, roping og bråking og kasting av personlige ting ut på plenen. Når det skjer for TREDJE gang med forskjellige partnere må man vel lære av det.

Det er absolutt noe i dette, men det er litt "omvendt" også. Når man har vokst opp med misbruk, mobbing og vold former det hjernen og hjertet til å tro at det er normalt/greit/ at man selv ikke fortjener bedre eller at man selv er et dårlig menneske som fortjener vold/straff osv. Mye av dette er ofte underbevisst og kan være vanskelig å se selv. Ofte ender man opp med å tørste etter anerkjennelse, oppmerksomhet, omsorg og kjærlighet, og tar til takke med det første og beste som kommer ens vei. Selvtillitten er ikke på topp og alt dette kan andre mennesker merke.

Men så er det den "omvendte" siden av det. Folk som har behov for å tråkke på andre for å føle seg bra selv, leter etter folk som er skada fra før og de er ofte veldig flinke til å plukke ut ofrene sine. For de vet innerst inne (kanskje ikke bevisst) at oppførselen deres ikke ville blitt tolerert av folk flest. Men å plukke seg ut et offer som har dårlig selvtillitt fra før og gi de litt  positiv oppmerksommhet for å komme seg innafor i livet deres, det er ganske lett. 

Gjest 43e2b...5f3 skrev (På 5.3.2024 den 8:27 AM):

Desverre ikke uvanlig.

Jeg føler jeg har lært av tidligere forhold, men desverre ikke nok. Vi har vært sammen nå i 15 år. Skulle det ende i skilsmisse så tenker jeg at jeg har det bedre som singel. Har ikke så stor tiltro til at jeg kan finne en mann som ikke sårer meg mye. 

Anonymous poster hash: 43e2b...5f3

Jeg har selv vokst opp med misbruk, mobbing og vold i hjemmet og føler virkelig med deg ❤️ Man tror man er blitt bedre og har lært, men man går på smeller igjen og igjen, desverre. Ting sitter veldig dypt og de færreste klarer å bli bevisst på absolutt alt. Om man treffer hyggelige mennesker som forstår og hjelper en, er det gull verdt og det eneste som virkelig kan gjøre en frisk i relasjoner med andre. Man kan gjøre mye selv, og det bør man, men for å heales helt må man jo ha relasjoner til andre mennesker og det avhenger av at de er snille og greie og pusher en på de riktige stedene. Og så er det fortvilende å ikke makte å selv ha tillit til andre, samtidig som man erfarer at man ikke kan stole på seg selv heller om man gjentatte ganger går på en smell. Det er et vanskelig liv. En stor klem sendes din vei ❤️

For din og barnas skyld syns jeg du bør tenke på å gå din egen vei, det er ikke greit å leve sånn og være redd. Og det høres ut som om barna også preges av dette, da det ble helt stille rundt bordet og stemningen ødelagt. Ønsker deg all mulig lykke og hell fremover 🍀😊

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...