Hva lytter du til for tiden?

[oOF]

 

[Frank.N.Steen]

Def Leppard - High 'n' Dry (1981)

Utgitt knapt et år etter debuten On Through the Night (1980), og hvor skiva innledes med noen utrolig tøffe spor ala Let It Go og Another Hit and Run. Dessverre ankommer tegn til den litt for overproduserte og senere arena pop-rocken, som de skulle skru opp til 11 med Pyromania og Hysteria frem i de to neste og ganske dølle låtene.

Heldigvis tar ting seg opp, big time, i det mesterlige instrumentalsporet Switch 625, der er definitivt skivas store høydepunkt, og byr på langt mer av det en skulle så inderlig ønske at bandet leverte langt mer av. Nemlig energisk og knalltøffe saker, fremfor dvaske power-ballader, og bare så synd de aldri helt virket å være i stand, eller ta seg bryet med å lage et helt album med den slags, hvert fall fra 80-tallet.

Ei sammensmelting av deres to første, ville lett scora meget nær ei topp karakter, men dessverre holdes dem tilbake av noen altfor svake spor, men likevel foretrekkes de, fremfor deres store 80-talls klassikere, som dessverre aldri ga meg særlig igjen, annet enn et par enkeltspor.

Denne CD utgaven kommer også med 2 bonusspor, eller remixer, som i grunn oppsummerer hvorfor man aldri helt fikk taket på de senere og langt mer overproduserte skivene. Alt i alt, av de 4-5 albumene en har hørt og eier fra bandet, er denne skiva definitivt det man liker aller best.

Så nei, lander så med en meget godkjent:

Rating: 7/10

Høydepunkter: Let It Go, Another Hit and Run, Switch 625, You Got Me Runnin', Lady Strange, On Through the Night og No No No

 

 

[AveMORphine]

[Woff]

Nå stor-koser jeg meg med denne:

Før den ble det litt av denne:

Og kvelden avsluttes med denne:

Alle disse fikk jeg i postkassa i dag.. 🙂

[AveMORphine]

[Woff]

AveMORphine skrev (4 minutter siden):

Se der ja! Ikke dumt kjøp! 🙂 (Tror kanskje jeg liker Eric Clapton gitt!)

[Frank.N.Steen]

John Williams - Home Alone 25th Anniversary Edition (2015)

Endelig kom altså soundtracket i posten, og tok jommen meg tid, for allerede forsøkt minst 1 eller 2 ganger tidligere, men Platekompen og produkter med ei leveringstid på over 48 timer, vel, da kan det ta sin stund før noe skjer.
Heldigvis hadde de visstnok 1 eksemplar igjen, og denne gang skjedde det saker og ting, for ikke mange dagene etter, lå filmmusikken i kassa mi.

Uansett, litt tidlig for julemusikk, men kanskje ikke så dumt likevel, hvert fall denne typen, for ute pøser det ned, og i det den nydelige Home Alone Main Title ("Somewhere in My Memory") ankommer øregangene, blir man øyeblikkelig sendt tilbake til tidlig 90-tallet, da en fikk se filmen på utleievideo med familien, og hvor man hadde disse sorte koffertene med movieboxen på innsiden.
Heldigvis, filmen ble en braksuksess, latteren satt løst hele veien, og sjeldent at alle var så enige i valg av lørdagsfilm.

Men Hjemme Alene 1 og 2, ville selvsagt aldri vært det samme, uten all den varme, fine, lekne og ikke minst fengende musikken til John Williams, og der samtlige spor, scorer meget høyt på nostalgifaktoren, og hvor gåsehudfølelsen er aldri langt unna.

Et sånt album, som er perfekt i morgentimene den 24 Desember, helst da med nysnø fallende ned fra himmelen og en fin og varm julefrokost innabords, før turen går ut mot familie og venner.

På den annen side, har en alltids følt at enkelte julesanger, gjerne av den eldre typen, har en viss små trist og sorgfull stemning over seg, som igjen er ei påminnelse om at ikke alle er like heldige, og mange som gruer seg til julen, fremfor å glede seg. Og så har en også minner fra farmors småskumle barnebøker om julen i Sverige, der de underjordiske ville straffe menneskene på gårder og i småbygder, dersom de ikke var snille eller passet på å ta vare på dyra og selvsagt sette ut grøten.

Hvis ikke, ville små barn plutselig forsvinne, og aldri bli sett igjen.

Foruten John Williams instrumentale bidrag, får man også et par fine og meget kjente julehits, der i mine ører, sjeldent har blitt overgått, spesielt da
Mel Tormé og Have Yourself a Merry Little Christmas. Disse varmer ekstra godt, på kalde vinterkvelder og dessverre slik musikk som en sjeldent hører på radio og tv lenger, hvert fall ikke disse versjonene.

Alt i alt, litt småskuffa over at bookleten ikke inkluderer noe særlig til bonus, kun en liten notis rundt Williams og musikken hans, men er man glad i de første filmene eller komponisten, så er jo denne slettes ikke gæren å dra frem når det nærmer seg jul.
Burde ha satt litt på vent, men nei, greide ikke å holde meg, men kommer definitivt tilbake til den senere igjen.

Rating: 8,5/10

Høydepunkter: Home Alone Main Title ("Somewhere in My Memory"), The House, Star of Bethlehem, Man of the House, The Drifters - White Christmas, Scammed by a Kindergartner, Southside Johnny Lyon - Please Come Home for Christmas, Follow That Kid!, O Holy Night, Carol of the Bells, Star of Bethlehem (Vocals), Setting the Trap, The Attack on the House, Mom Returns and Finale, Mel Tormé - Have Yourself a Merry Little Christmas og We Wish You a Merry Christmas / End Title

 

Endret 8. november 2022 av Frank.N.Steen

[AveMORphine]

[Frank.N.Steen]

Top Dance 96 (1996)

Ny 90talls Dance samler, selvsagt fra nederlandske Arcade, der hadde jo egne stativ stående i musikksjappene, fylt opp med lignende utgivelser og egne artister, men ingen tvil om at Eurodance var det helt store, hvert fall fra rundt 1992-1995, men de greide å melke videre inn i 1996 før disse Arcade hyllene starta å svinne hen.

Ikke hørt i sin helhet, siden kanskje vår/sommer 1996, og huskes godt, for ble kjøpt inn samme dag som man fikk et stilig fotballblad om Manchester United, Atletico Madrid samt at United spilte borte mot Queens Park Rangers, og lå under helt til Cantona utlignet i sluttminuttene.
Uansett, til å gå under Dance begrepet, var nå disse samlerne til Arcade gjerne veldig inkluderende, for her er det jo mye hip-hop og pop musikk.

Pangåpner med en av de største hitene fra midten av 90-tallet, i nylig avdøde Coolio Featuring L.V. og Gangsta's Paradise, der herjet MTV og radiostasjonene til langt uti vinter-vår 1996, før svenske 90-talls "ABBA" Ace of Base klinker til med hiten Lucky Love, og Pizzman, var ikke det et av mange ulike prosjekter for Norman Cook aka Fatboy Slim?

En annen monsterhit fra den perioden, også innafor hip-hop var jo Skee-Lo og hans I Wish, der føles ut som en der like gjerne kunne ha vært tiltenkt en ung Will Smith. Sistnevnte ankommer jo faktisk i hop med DJ Jazzy Jeff, ikke lenge etter, med ei remiks av Boom! Shake the Room.

Eurodancen var fortsatt med, selv om genren virket å synge på det siste verset, men navn som Corona dukket stadig opp, selv om bidraget her (I Don't Wanna Be a Star) var milevis unna klassikeren The Rhythm of the Night, mens Eurogroove og It's On You (Scan Me) virket noe mer imponerende den gang, og i dag synes jeg den har holdt seg ganske så bra, klassisk Eurodance sound.

Den som falt aller mest i smak, hvert fall for et par tiår siden, var jo svenske Leila K og hennes Electric, der virkelig lever opp til tittelen, en energisk og meget kul elektro-dance låt, som burde ha blitt en mye større slager, for kanskje ikke noe sjokk over dens kvalitet, når en ser navn som Max Martin og Jessica Folcker involvert. Dessverre gikk det visst nedenom og ut for Leila ikke lenge etter, noe om at hun endte opp i en kjip tvist med plateselskap og senere måtte bo på gata i flere år, men nei, hits som Open Sesame og Electric er stadig verdt å høre igjen, i ny og ne.

Et annet høydepunkt, men ei låt som en fant igjen i ulike versjoner og remikser, både i 1994 og 95, var jo Jaki Grahams cover av Chaka Khans klassiker Ain't Nobody.

Angående nyversjoner av 80-talls klassikere, får man ei rimelig tafatt og livløs Eurodance utgave av The Police og hiten Everybreath You Take fra Undercover.

Alt er selvsagt ikke "gull" og nostalgisk sådan, flere gyselige og fæle øyeblikk, der fint kunne ha forblitt værende igjen i 1996, men tja, det er vel ei grunn til at man har beholdt den såpass lenge i filmboden, men blir nok til å samle støv fremover, for ikke nok kvalitet og godmusikk til å bikke den over i pluss, og i stedet havner man i minus.

Rating: 4,5/10

Høydepunkter: Coolio - Gangsta's Paradise, Ace of Base - Lucky Love, Skee-Lo - I Wish, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince - Boom! Shake the Room ['95 Remix], Eurogroove - It's On You (Scan Me), Leila K - Electric, Jaki Graham - Ain't Nobody [The Hip Hop Radio Mix] og S-Connection - It's Gonna Be Allright

 

 

[Frank.N.Steen]

The Jam - Setting Sons (1979)

Aldri hørt annet enn A Town Called Malice av bandet, og impulsivt plukka opp Setting Sons for ikke lenge siden, og dette er vel musikk som går under New Wave genren, for virker hvert fall ikke så langt unna hva andre britiske artister med fokus på skarp gitarrock som Joe Jackson, Elvis Costello og XTC gjorde i samme tid.

Overraskende mange fengende og fine spor, selv om den sterke låtrekka ikke makter å bli værende hele veien ut.
Ligger og bikker mot en sterkere rating, men vil helst ha noe å sammenligne med, og nei, mulig en må få sjekket opp et par av deres andre album, men slettes ingen fæl innledning til et band man ofte har hørt om, men sjeldent noe særlig av, før nå.

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Girl on the Phone, Thick as Thieves, Private Hell, Little Boy Soldiers, Wasteland, Burning Sky, Smithers-Jones, og The Eton Rifles

 

 

[Woff]

Nå hører jeg på Big Big Train: Stone & Steel:

 

[AveMORphine]

[AveMORphine]

[AveMORphine]

[Frank.N.Steen]

NRJ Dancehits Volume 009 (1999)

Vel, greier å dra frem enda en "godbit" fra nostalgiens støv, og denne føles nok litt mer personlig og nær, grunnet at ei jente man hadde godt øye til, ga meg den i vinter 2000, og siden hun hadde familie i Sverige, handlet hun ofte inn ulike Dance samlere, som ble lyttet til når en var på besøk, eller det var fest.

Dessverre for min del, så delte hun nok aldri de samme følelser, men fikk nå hvert fall mye gode minner, og sprøtt hvordan lukt kan smitte over i CD og filmcover, for kan enda kjenne igjen parfymen hennes, når en blar gjennom bookleten.

Ingen sjokk at det går i mye svensk musikk og dance, der Drömhus muligens forblir best kjent for en annen slager, Vill Ha Dig våren 1998, men selv gir Hålla dig nära mer søtladen nostalgi, og alltid likt mer enn nevnte hit singel.

Så ankommer en fyr som visstnok ble litt svær i perioden vinter-høst 1999, nemlig Markoolio og åpenbart at melkingen av kommende Millennium var noe alle forsøkte seg på, med variert utslag av suksess og "kvalitet".

Monsterslageren Better Off Alone, ble det jo litt forvirring rundt, da også DJ Jurgen hadde vel ei versjon, eller var kanskje en av produsentene før vokalversjonen til Alice Deejay dukket opp. Uansett, en av disse klassiske dance-trance hitene fra vår-sommer 1999, som greide å henge med langt uti høst samme året. Høres stadig i ulike versjoner på treningsstudioet, men originalen eller hvert fall denne utgaven, er og forblir favoritten.

Alice ville jo få flere hits her til lands, men jo mer synging, desto mindre interessert ble en, og når hun slapp debut skiva Who Needs Guitars Anyway i 2000, var en rimelig lei.

Virker som enkelte av låtene og hitene henger litt igjen, for Molko og Sing It Back var en annen vår/sommer slager det året, mens denne skiva ankom helt på tampen av året. Kvalitetsmessig, er den nok blant de beste fra albumet, men aldri fenga meg noe særlig. Musikkvideoen derimot, den var ganske så kul.

ATB var også en av disse navna som plutselig kom fra ingen steder, for så å eksplodere inn på dance-trance scenen våren 99, da med 9PM (Till I Come), Don't Stop og ei oppdatert versjon av Seal/Adamskis tidlig 90-talls klassiker, Killer.
Det var jo big business å melke på oppdaterte remikser av gamle slagere, og Yazoo, Earth Wind & Fire er bare noen av de som heiv seg på retro trenden.

Basement Jaxx var også et navn som slo seg stort opp dette året, men huskes mer for videoene enn låtene, Faithless maktet å levere hits langt uti tidlig 00-tallet, men få der matchet Insomnia, Salva Mea og God Is a DJ.
Phats & Small ble også svære samme høsten, og selv om Feel Good ikke ble like svær som Hey You, så innehar den såpass mengder med positivitet at nei, får slenge den inn blant høydepunktene.

Deretter og ut, mister en litt taket på samleren, mye generisk og lettglemte bidrag, men akkurat i det man vurderer å gi opp, så ankommer noen skjulte perler ala Lost Witness med Red Sun Rising, Ruff Riderz - Waiting for the Sun og så dukker svenske Scooter kopien Oktan opp, med lignende partybrøl og rytmer, samt det entusiastiske studiopublikummet i bakgrunnen.

Alt i alt, ikke en gang fine minner og søte jenter kan redde denne fra å havne i minus, for mye ræl og fæle bidrag, men samtidig ei grunn til at den har blitt beholdt, og nei, tilbake til boden går det nok.

Rating: 3,5/10

Høydepunkter: Drömhus - Hålla dig nära, Alice Deejay - Better Off Alone, ATB - Killer, Yazoo - Don't Go '99, Phats & Small - Feel Good, Lost Witness - Red Sun Rising, Ruff Riderz - Waiting for the Sun, Oktan - 2000° og Earth, Wind & Fire - September 99

 

Yellow Magic Orchestra - Naughty Boys (1983)

Ikke vært innom det gule magiske orkestret på et par år, men debuten og spesielt Solid State Survivor var ypperlig og meget fengende synthpop.
Denne 1983 skiva, var vel starten på slutten, eller avsluttende kapitlet for gruppa, hvert fall opp til comebacket på 90-tallet.
Mulig soloprosjekter og kreative uenigheter drev etter hvert trioen fra hverandre, men alltids vært interessert i å få sjekket ut litt mer av bandets tidligere utgivelser, gjerne også noen live album fra samme periode.

De utga jo to album mellom Solid State og Naughty Boys, og disse har en til gode å høre, men kommer ikke unna at en ble litt tidlig ut, noe små skuffet, da den øyeblikkelig fengende, søte og sjarmerende lyden av tidligere album, ikke var så lett å innhente her.
Likevel, etter noen runder, er det fint lite å si på produksjonen, som står igjen som meget imponerende og elegant, selv om ikke alt av låter sitter like godt som en så gjerne skulle ønsket at de gjorde.

Men gjenhør potensialet er så definitivt til stede, og føler at en må kanskje heller fokusere litt mer på helhet og stemning, fremfor kun å gå i melodier, for flere av låtene vokser litt for hver gjennomgang, og slikt er jo aldri galt.

Kanskje ikke stedet man starter Y.M.O. ferden, men er nå glad man omsider kom frem til skiva, for vanskelig å ikke komme i godt humør av mye av det en får igjen, og selv om den ikke når like høyt opp som en håpet, blir det nå likevel en meget godkjent:

Rating: 7,5/10

Høydepunkter: Kimi Ni Mune Kyun, Expected Way, Focus, Ongaku, Lotus Love, Kai-Koh og Wild Ambitions

 

 

[Woff]

Finnes det noen her som har lyttet til Big Big Train?
Noen som vet hvor mange det er i bandet? 🙂
Det er til tider absolutt fantastisk musikk! 

 

Endret 9. november 2022 av Woff

[AveMORphine]

Endret 9. november 2022 av AveMORphine

[Frank.N.Steen]

Rainbow - Ritchie Blackmore's Rainbow (1975)

Nylig handlet inn, og forventa vel noe med langt mer trøkk i, enn det som møtte meg her, hvert fall basert på bandets ry innafor hard rock og heavy metal scenen.

Mulig ting tok seg opp, mange hakk på oppfølgeren, men ja, små skuffende første og andreinntrykk, tvilsomt noen stor forskjell å gyve løs enda en gang. Men ja, løftes nok opp mye grunnet et par tøffe enkeltlåter, men der produksjonen eller CD versjonen man skaffa seg, sjeldent virker å gjøre dem noen "tjeneste", da grunnet et ganske så spinkelt lydbilde, og nei, velger å gi denne ei noe "streng" men fair:

Rating: 6,5/10

Høydepunkter: Man on the Silver Mountain, Self Portrait, Catch the Rainbow, Snake Charmer, If You Don't Like Rock 'n' Roll og Sixteenth Century Greensleeves

Dance Box - The Best Dance Hits Ever (1997)

Ny gjennomgang av tidligere innkjøpte dance samlere fra utallige besøk over i Sverige, der denne massive 3 CD bokssettet lå til under 50 lappen, og var en haug av lignende plater å finne hos matbutikkene i Strømstad på 90-tallet.

Mens mamma og pappa rushet av sted for å handle på polet, rota lillebror og jeg rundt etter godis, film og musikk, så kunne ikke bruke for mye tid på å granske hver bidige film og musikkcover, men flust med kjentfolk på denne "Best dance hits" samleren, og klart, den ikke fullt så fæle dama på omslaget, kan jo ha gjort ei forskjell også.

Å ta for seg absolutt alle sporene på en gang, det blir nok litt for mye arbeid, men liten tvil om at det er veldig mye nostalgiske og fortsatt fengende 90-talls dance, techno og hip-hop slagere å finne igjen her, men med så mye musikk, da fordelt utover 3 disker, blir det også mye fæle og direkte grusomme bidrag.

Hadde de virkelige høydepunktene vært samlet over på kun ei skive, så ville nok innholdet kunne leve mer opp til albumets tittel, men ja, 60 hits er kanskje å dra den litt vel langt, ettersom mye faller under falske "hits", der består mest av direkte tafatte til ræva lavbudsjettsversjoner, av langt større utgivelser.

Men en får hva en betaler for, og har vel blitt beholdt mest grunnet gode minner fra barndom og ungdomstiden.

Rating: 4/10

Høydepunkter: DJ BoBo – Somebody Dance With Me, Robin S. – Show Me Love, Cappella – U Got 2 Know, The Prodigy – Voodoo People, Skee-Lo – I Wish, Alex Party – Don't Give Me Your Life, Rednex – Cotton Eye Joe, The Outhere Brothers – Boom Boom, Scooter – Hyper Hyper, Scatman John – Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop), Leila K – Open Sesame, Corona – The Rhythm Of The Night, 20 Fingers – Short Dick Man, Whigfield – Saturday Night, Sonic Dream Collective – Oh, Baby All, The Prodigy – Breathe, Ice MC – Think About The Way, Baby D – Let Me Be Your Fantasy, DJ Jazzy Jeff & The Fresh Prince – Boom! Shake The Room, Blue Kamikaze – Here Comes The Hotstepper og Faithless – Insomnia

 

 

[AveMORphine]

[Woff]

Nå er det Steve Vai som utfolder seg på anlegget her med denne: