Sklir fra hverandre, skilsmisse?

[AnonymDiskusjon]

Heisann, 

 

Jeg har vært sammen med min kone i 12 år, vi har vært gift i 9 av dem, og har barn i skolealder. Vi ble sammen i ganske ung alder, og fikk også barn i relativt ung alder (i forhold til dagens gjennomsnitt). 

 

Vi har alt, to utrolig flotte barn, hund, gode jobber med god inntekt begge to, hus, stor garsje, biler, og hytte, men jeg føler meg ikke lykkelig! Av og til føler jeg at vi kun er sammen pga barna og den økonomiske tryggheten det gir. Jeg merker at jeg ikke har lyst til å finne på noe med henne lengre, at vi er så forskjellige, jeg føler ikke vi kan prate om alt lengre, og vi har fler og fler platoniske samtaler. Det er forsåvidt et veldig behagelig liv, for vi krangler og diskuterer heller ingenting, men jeg er usikker på om jeg føler noe (kjærestefølelser - jeg er jo glad i henne) for henne! Jeg har i den siste tiden fundert en del på om jeg vil leve resten av livet slik.

 

Har noen andre her lignende opplevelser, og hva gjorde dere? 

 

PS. Jeg har ingen dame på 'si', eller noen i 'kikkerten'. 

Anonymous poster hash: 639e8...748

[theGunner76]

Det du beskriver er vel ikke akkurat uvanlig, dessverre. Du/ dere er i en fase i livet hvor slike spm stilles av mange. Viktig at dere tar tak og reflekterer over hvilke verdier mål dere setter fremover nå. Hvis ikke vil den neste fasen - der hvor ungene faktisk flytter ut - slå tilbake med uhelbredelig kraft. Søk hjelp i form av ekteskapsrådgivning snarest, er mitt råd. Det er en grunn til dere valgte hverandre. Om dere vil, finner dere den tilbake.

[AnonymDiskusjon]

Hvis du tror du får det bedre alene: da er kanskje skilsmisse det beste.

Hvis du tror du kan få det bedre med noen andre er det fort en urealistisk illusjon der en bare ikke klarer se verdien i det en har før en har mistet det og angrer bittert på at en ikke prøvde fikse familien en hadde først en gang senere i livet. 

Anonymous poster hash: 782ea...65c

[Skandinav]

"Klassiker", det du opplever. Det er mer en mal på hvordan det for det meste er. Jeg vil si at det er et unntak at par er lykkelige med hverandre i all den tid de har holdt sammen. Av 10 par som påstår det, er det ni som ljuger.

 

Dere bør snakke sammen om det å være så pass ærlige med hverandre. Det er bedre at dere begge er klar over at dere nå har et platonisk forhold de neste 5-10 åra og at dere holder sammen for barnens skyll.

 

Med ærlighet unngår dere også at den ene parten går rundt og lurer på hva som skjer. I ny og ne finner dere kanskje tilbake til hverandre for en kortere periode og har noen utvalgte kaninhelger før dere kanskje endelig finner tilbake til hverandre når barna har blitt nærmere 18. Hvis ikke, ja da kan dere skilles.

 

Dere må ha barnens velferd i fokus..

[Taurean]

Dere må sette dere ned og rendyrke dere selv. Hvem er dere? Og dermed finne interesseområdere dere begge kan utvikle dere sammen i. Hvis dere ikke gjør det, så går alt til tilfeldighetene. Du må ta ansvar.

[fo2re]

Hadde par brukt like lang tid på å prate med hverandre, som å diskutere problemer med fremmede i diskusjonsgrupper eller med venninner, kunne mye vært gjort.

[Notatblokk]

Høres ut som dere egentlig har alt på stell, men du "kjeder" deg. At dere ikke kan prate om alt lengre, hvorfor det? Platoniske samtaler, det er vel et felles ansvar? 

 

Hvorfor er første tanke å gå fra henne, fremfor felles tiltak med f. eks en profesjonell for å rette opp det som er skjevt? Eller finne ut hva du virkelig vil?