Uføretrygd og skam

[Carpe Dam]

Jeg tror en vanlig definisjon på ordet skam er at det er en følelse, så du roter det til i utgangspunktet. Og derfor må du nok forfatte saken din på ny for å finne en ny gaffel å henge den på!

Såeh, hvilken del av setningen "Skam er et sosialt stigma." gikk over hodet på deg? Det er riktignok en følelse, joda, men det er jo alt som ikke er direkte fysisk skade. Ingen vil påstå at en tenkt giftig substans som fører til uønsket fyring av nevroner i hjernen "bare er en følelse", så hvorfor gir det mening å påstå det samme om sosial påvirkning? Som jeg skrev, men du tilsynelatende ikke tok deg bryet med å lese, er skamfølelse en viktig del av menneskets sosiale funksjoner. Vi er rett og slett programmert til å ta skam inn over oss, antagelig for å kunne forbedre oss i samfunnets øyne og dermed bli til nytte. Eventuelt vil det også være nyttig for en populasjon om de som ikke "drar i samme retning som resten" er programmert til å trekke seg unna eller i verste fall ta livet av seg sånn at resten av populasjonen ikke må understøtte noen som ikke bidrar tilbake.

 

Igjen, fint for deg at du klarte å lære deg selv å motstå biologien. Bare ikke vær en dust og anta at andre også får det til bare fordi du sier at det går an.

 

 

Hva du eller drister deg til å antyde vet kun du, men du må gjerne utdype, så sitter jeg klar å ser på dine konkrete motforestillinger!?!

 

Jeg venter i relativ spenning

Et menneske i en sosial relasjon kan ikke velge hvorvidt det skal føle psykisk smerte, det er - igjen - en biologisk hardkodet funksjon i oss. Du kan jo tenke over temaet neste gang du mister noen som står deg nær, eller du gjør noe som fornærmer eller skader noen du bryr deg om, og kjenne etter hvor stoisk du klarer å være.

 

Fint med høytsvevende religiøs filosofi altså, men denslags bryter gjerne sammen i møte med ytterpunktene i livet uavhengig hvilken religion det kommer fra.

Endret 4. april 2017 av Carpe Dam

[herbiwere]

 

Generelt, nei. Men jeg er ikke fan av slike tekster da de gir et altfor forenklet bilde av verdenen, det i seg selv er logisk brist, når du selv proklamerer for å heller si ting som de er, fremfor å behandle voksne mennesker som "baller" eller barn.

Som regel er slike tekster like nedverdigende som disse "for dummies" bøkene, de antar at mennesket som leser det er enkel. Det er heller ikke klokt i lengden om man vil løfte og utfordre et menneske.

 

Men nå har vi gått langt utenfor temaet. :-D

 

 

 

 

 

Vi er vel utenfor tema forsåvidt (selv om det handler om kommunikasjon og vanlige misforståelser med det samme), men må bare si at du angriper ikke teksten eller innholdet, men får frem at du IKKE LIKER sånne tekster, og det er også en følelse frem til man konkretiserer og ordlegger seg meningsfullt. 

 

 

Ikke konkretiserer og ikke meningsfylt? Du vet hva subjektivitet betyr?

 

1. Når du anklager Carpe Dam for å ha motforestillinger bare fordi du har en annen mening, så har du tapt enhver sivilisert diskusjon.

 

2. Legger frem en religiøs tekst som faktisk strider med det du selv skriver, så har du også tapt enhver sivilisert diskusjon.

 

3. Hersketeknikker er et velkjent begrep, uansett om man er klar over det eller ikke. Her har du tapt også.

 

 

Endret 4. april 2017 av herbiwere

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Generelt, nei. Men jeg er ikke fan av slike tekster da de gir et altfor forenklet bilde av verdenen, det i seg selv er logisk brist, når du selv proklamerer for å heller si ting som de er, fremfor å behandle voksne mennesker som "baller" eller barn.

Som regel er slike tekster like nedverdigende som disse "for dummies" bøkene, de antar at mennesket som leser det er enkel. Det er heller ikke klokt i lengden om man vil løfte og utfordre et menneske.

Men nå har vi gått langt utenfor temaet. :-D

 

 

Vi er vel utenfor tema forsåvidt (selv om det handler om kommunikasjon og vanlige misforståelser med det samme), men må bare si at du angriper ikke teksten eller innholdet, men får frem at du IKKE LIKER sånne tekster, og det er også en følelse frem til man konkretiserer og ordlegger seg meningsfullt.

Ikke konkretiserer og ikke meningsfylt? Du vet hva subjektivitet betyr?

1. Når du anklager Carpe Dam for å ha motforestillinger bare fordi du har en annen mening, så har du tapt enhver sivilisert diskusjon.

2. Legger frem en religiøs tekst som faktisk strider med det du selv skriver, så har du også tapt enhver sivilisert diskusjon.

3. Hersketeknikker er et velkjent begrep, uansett om man er klar over det eller ikke. Her har du tapt også.

Niks, jeg sier at han tar mannen og ikke ballen

 

Det jeg la frem var en konkret måte å håndtere ett personangrep på, og den malen fulgte jeg selv

 

Hva du tror er hersketeknikker er uklart til du sier konkret hva det er her

[Gjest Bruker-95147]

 

Jeg tror en vanlig definisjon på ordet skam er at det er en følelse, så du roter det til i utgangspunktet. Og derfor må du nok forfatte saken din på ny for å finne en ny gaffel å henge den på!

Såeh, hvilken del av setningen "Skam er et sosialt stigma." gikk over hodet på deg? Det er riktignok en følelse, joda, men det er jo alt som ikke er direkte fysisk skade. Ingen vil påstå at en tenkt giftig substans som fører til uønsket fyring av nevroner i hjernen "bare er en følelse", så hvorfor gir det mening å påstå det samme om sosial påvirkning? Som jeg skrev, men du tilsynelatende ikke tok deg bryet med å lese, er skamfølelse en viktig del av menneskets sosiale funksjoner. Vi er rett og slett programmert til å ta skam inn over oss, antagelig for å kunne forbedre oss i samfunnets øyne og dermed bli til nytte. Eventuelt vil det også være nyttig for en populasjon om de som ikke "drar i samme retning som resten" er programmert til å trekke seg unna eller i verste fall ta livet av seg sånn at resten av populasjonen ikke må understøtte noen som ikke bidrar tilbake.Igjen, fint for deg at du klarte å lære deg selv å motstå biologien. Bare ikke vær en dust og anta at andre også får det til bare fordi du sier at det går an.

Hva du eller drister deg til å antyde vet kun du, men du må gjerne utdype, så sitter jeg klar å ser på dine konkrete motforestillinger!?! Jeg venter i relativ spenning

Et menneske i en sosial relasjon kan ikke velge hvorvidt det skal føle psykisk smerte, det er - igjen - en biologisk hardkodet funksjon i oss. Du kan jo tenke over temaet neste gang du mister noen som står deg nær, eller du gjør noe som fornærmer eller skader noen du bryr deg om, og kjenne etter hvor stoisk du klarer å være.Fint med høytsvevende religiøs filosofi altså, men denslags bryter gjerne sammen i møte med ytterpunktene i livet uavhengig hvilken religion det kommer fra.

Det som er programmert kan avprogrammneres og programmeres med ny informasjon. Skam er en følelse forbundet med personlig identifisering. Og det spekuleres at her i vest er vi spesielt utsatt for skamfølelse fordi vi har tendens til å lete etter noen å legge skylden på når noe går galt, og at også kristendommens påvirkning av at vi alle har skyld eller synd har en medvirkende årsak til den spesielle programmeringen. Det er ikke verdens feil at jeg ikke får det jeg ønsker meg, det er jeg som ønsker meg mer enn verden kan gi. Og det er ikke jeg som gjør deg frustrert og sint, det er du som gjør det selv. Det er helt vanlig i det sosiale samspillet å ta ansvar for seg selv, inkludert hva man føler. Og det jeg fikk til er også vanlig for andre som forsøker det samme. Kan nevne smertebehandling i helsevesenet, og mental trening i idretten og næringslivet.

 

Innenfor smertebehandling er det en helt vanlig å lære seg å takle smerte, og med øvelse kan selv betydelig smerte overvinnes. Det var faktisk noe jeg måtte få til grunnet kronisk smerte her. Smerten er der hele tiden men man har sluttet å ta den "personlig" og med tiden glemmer jeg den for det meste. Hva angår å miste noen nær har jeg opplevd det også etter hvert.

 

Tror forøvrig ikke du vet hva som er religion og hva som er sunt vett i det jeg legger ut. Du tar alt for å være det samme og ser ikke skogen for bare trær. Du uttaler deg dermed om noe du er ignorant for, 8g det heter fordommer.

Endret 4. april 2017 av Bruker-95147

[Carpe Dam]

Det som er programmert kan avprogrammneres og programmeres med ny informasjon. Det er ikke verdens feil at jeg ikke får det jeg ønsker meg, det er jeg som ønsker meg mer enn verden kan gi. Og det er ikke jeg som gjør deg frustrert og sint, det er du som gjør det selv. Det er helt vanlig i det sosiale samspillet å ta ansvar for seg selv, inkludert hva man føler. Og det jeg fikk til er også vanlig for andre som forsøker det samme. Kan nevne smertebehandling i helsevesenet, og mental trening i idretten og næringslivet.

Det er ikke snakk om hva man får og ikke, det er snakk om hvordan omverdenen behandler en. Dersom du mener at det er for mye å ønske seg at man ikke skal bli satt i gapestokk fordi man er i en situasjon man ikke kan noe for, så har vi et helt ulikt syn på hvordan mennesker burde forholde seg til hverandre.

Vi har som samfunn valgt å ta et økonomisk og helsemessig ansvar for de som av ulike grunner ikke er i stand til dette selv. Du har selv nytt godt av dette. Og det som gjør meg frustrert over deg springer ut fra den samme grunntanken, noen må fortelle deg at du trår feil når de som rammes av tråkkingen din kanskje ikke orker det selv. Jeg kunne naturligvis lært meg selv å velge å ikke bli frustrert, men da ville samfunnet bli fattigere.

 

Innenfor smertebehandling er det en helt vanlig å lære seg å takle smerte, og med øvelse kan selv betydelig smerte overvinnes. Det var faktisk noe jeg måtte få til grunnet kronisk smerte her. Smerten er der hele tiden men man har sluttet å ta den "personlig" og med tiden glemmer jeg den for det meste. Hva angår å miste noen nær har jeg opplevd det også etter hvert.

Hvor mye veiledning fikk du i prosessen med smertemestring? Og for den del, fikk du nedtrappende medikamentell hjelp? Og siden du er "på innsiden"; hvor mange tilbud har du fått om psykisk helsehjelp? Og siden du skriver som du gjør, var kanskje din uførhet på grunn av noe forholdsvis fysisk og dramatisk, kanskje sågar synlig? Noe sånt som folk ser og tenker "hm, han der har nok behov for litt ekstra tilrettelegging, rullestol og greier". Det er liksom noe litt mer åpent over den typen uførhet. Det blir noe annet med de som sliter med ting som ikke viser, som kanskje fungerer tilsynelatende fint de få dagene i måneden de klarer å karre seg ut blant folk. Resten av tiden sitter jo bare de late svina på ræva og mottar penger, alle ser jo at der ikke er noe i veien med de.

 

Blir man ufør i norge i dag uten at der er en åpenbar fysisk skade eller skavank, så blir man pariakaste. Og all verdens "bare ta deg sammen og tenk deg bedre" hjelper ikke en dritt. Tvert imot gjør det situasjonen verre, fordi det underbevisst lærer folk at "han der gidder bare ikke prøve å fikse sin egen situasjon, det er ikke synd i ham i det hele tatt, ligger bare på sofaen med burgeren og snorker midt på dag".

 

Tror forøvrig ikke du vet hva som er religion og hva som er sunt vett i det jeg legger ut. Du tar alt for å være det samme og ser ikke skogen for bare trær. Du uttaler deg dermed om noe du er ignorant for, 8g det heter fordommer.

Jeg gadd ikke å lese en vegg av tekst på engelsk som med overveiende sannsynlighet enten er for generell eller ikke omhandler stigmatisering av uføre i dagens Norge. Og jeg ser, som jeg jo har nevnt tidligere, at mye av det du skriver kan ha noe for seg. Bare ikke slengt ut til tilfeldige folk som du ikke vet noe om. Det fascinerer meg at dette enkle skillet er for vanskelig for deg å akseptere.

[Gjest Bruker-95147]

 

Det som er programmert kan avprogrammneres og programmeres med ny informasjon. Det er ikke verdens feil at jeg ikke får det jeg ønsker meg, det er jeg som ønsker meg mer enn verden kan gi. Og det er ikke jeg som gjør deg frustrert og sint, det er du som gjør det selv. Det er helt vanlig i det sosiale samspillet å ta ansvar for seg selv, inkludert hva man føler. Og det jeg fikk til er også vanlig for andre som forsøker det samme. Kan nevne smertebehandling i helsevesenet, og mental trening i idretten og næringslivet.

Det er ikke snakk om hva man får og ikke, det er snakk om hvordan omverdenen behandler en. Dersom du mener at det er for mye å ønske seg at man ikke skal bli satt i gapestokk fordi man er i en situasjon man ikke kan noe for, så har vi et helt ulikt syn på hvordan mennesker burde forholde seg til hverandre.

Vi har som samfunn valgt å ta et økonomisk og helsemessig ansvar for de som av ulike grunner ikke er i stand til dette selv. Du har selv nytt godt av dette. Og det som gjør meg frustrert over deg springer ut fra den samme grunntanken, noen må fortelle deg at du trår feil når de som rammes av tråkkingen din kanskje ikke orker det selv. Jeg kunne naturligvis lært meg selv å velge å ikke bli frustrert, men da ville samfunnet bli fattigere.

 

 

Du tolker det jeg sier i ekstrem retning. Jeg har ikke sagt kategorisk slik eller sånn. Jeg har derimot sagt at man behøver ikke å eks straffe seg selv ved å identifisere seg med kulturelle konsepter så som "skam". Og samtidig kan det være at det er på sin plass "skamme seg", men ærlig talt har det noe for seg å dvele med den følelsen noe spesielt, fordi det gjør ingen noe godt å straffe seg selv unødig. Har man lært av en feil så kan man bare slippe opplevelsen og ferdig med det. Og hvorfor trekker du andre inn i vår diskusjon om dette? Jeg ser ingen andre som klager på det som er skrevet, så hvorfor fortsetter du å mase. Vi har som samfunn ett ansvar å behandle alle syke med respekt og god behandling, men vi som oppegående mennesker har vel også ett like klart ansvar for å holde oss friske og ikke bli unødig syke grunnet at vi ikke gidder eller vil bruke egen vilje og streve med å "løfte seg selv etter håret" når det er mulig. 

 

 

 

Hvor mye veiledning fikk du i prosessen med smertemestring? Og for den del, fikk du nedtrappende medikamentell hjelp? Og siden du er "på innsiden"; hvor mange tilbud har du fått om psykisk helsehjelp? Og siden du skriver som du gjør, var kanskje din uførhet på grunn av noe forholdsvis fysisk og dramatisk, kanskje sågar synlig? Noe sånt som folk ser og tenker "hm, han der har nok behov for litt ekstra tilrettelegging, rullestol og greier". Det er liksom noe litt mer åpent over den typen uførhet. Det blir noe annet med de som sliter med ting som ikke viser, som kanskje fungerer tilsynelatende fint de få dagene i måneden de klarer å karre seg ut blant folk. Resten av tiden sitter jo bare de late svina på ræva og mottar penger, alle ser jo at der ikke er noe i veien med de.

 

Jeg fikk diverse undersøkelser som resulterte i at de sa at jeg måtte lære meg å leve med dette (rygg, isjas). Og det var stort sett den offentlige hjelpen jeg fikk. Ingen medikamenter og ingen psykisk helsehjelp heller. Nei, det var ikke synlig, og det var muligens den største hindringen for å få hjelp. Kan hende man ble havnende mellom to stoler i hjelpeapparatet. Jeg leste meg opp på hvordan man kunne gjøre jobben selv og så gjorde jeg det.

 

 

 

Blir man ufør i norge i dag uten at der er en åpenbar fysisk skade eller skavank, så blir man pariakaste. Og all verdens "bare ta deg sammen og tenk deg bedre" hjelper ikke en dritt. Tvert imot gjør det situasjonen verre, fordi det underbevisst lærer folk at "han der gidder bare ikke prøve å fikse sin egen situasjon, det er ikke synd i ham i det hele tatt, ligger bare på sofaen med burgeren og snorker midt på dag".

 

Man spøkte litt galgenhumoristisk med fastlegen i at hadde man bare blitt narkoman, hadde hjelpeapparatet mer enn gjerne stilt opp. 

 

 

Jeg gadd ikke å lese en vegg av tekst på engelsk som med overveiende sannsynlighet enten er for generell eller ikke omhandler stigmatisering av uføre i dagens Norge. Og jeg ser, som jeg jo har nevnt tidligere, at mye av det du skriver kan ha noe for seg. Bare ikke slengt ut til tilfeldige folk som du ikke vet noe om. Det fascinerer meg at dette enkle skillet er for vanskelig for deg å akseptere.

 

 

Teksten handlet rett og slett om å vise ett eksempel på hvordan man ikke lar seg rive med i en opphetet diskusjon,  - altså når man merker følelsen av sinne energi i kroppen, identifiserer seg personlig med det sinnet og skaper seg om til å bli en "sinna person" for så å slå tilbake og dermed er "krigen" i gang. Noen kaller det "konflikthåndtering"

[Carpe Dam]

Du tolker det jeg sier i ekstrem retning. Jeg har ikke sagt kategorisk slik eller sånn. Jeg har derimot sagt at man behøver ikke å eks straffe seg selv ved å identifisere seg med kulturelle konsepter så som "skam".

Jeg tror det er her stridens kjerne ligger. I det opprinnelige innlegget sa du riktignok ingenting kategorisk hverken hit eller dit, men du sa heller ikkke noe annet. Det ble stående i beste fall som en meningsløs selvhjelpsfloskel og i verste fall som en erklæring av at uførhet er ens egen feil. Alt handler om tolkning, og helt uten kontekst så kan man aldri tolke noe slikt i den retningen som du mente. Hadde du skrevet "man behøver ikke å eks straffe seg selv ved å identifisere seg med kulturelle konsepter så som "skam"" i stedet, ville det være helt fint.

men vi som oppegående mennesker har vel også ett like klart ansvar for å holde oss friske og ikke bli unødig syke grunnet at vi ikke gidder eller vil bruke egen vilje og streve med å "løfte seg selv etter håret" når det er mulig.

Jeg liker denne analogien. Den gjør det lett å forklare hva jeg tenker. "Hånden" man i analogien bruker til å "løfte seg selv med" er ens eget sinn. Når dette er forgiftet og forråtnet av omgivelser som ser på en som en snylter og knapt mer verdt enn dritt, så er hånden for de fleste ikke sterk nok. Det hjelper fint lite om jeg forteller deg at det er bare å løfte denne bilen, når du ikke er fysisk sterk nok til det.

Man spøkte litt galgenhumoristisk med fastlegen i at hadde man bare blitt narkoman, hadde hjelpeapparatet mer enn gjerne stilt opp.

Det der er dessverre så sant at det er tragisk...

 

[BuffyAnneSummers]

 

 

Omtrent de eneste menneskene som ikke trenger et spark bak er de som nylig har fått det

Greit, du fikk meg nysgjerrig: Hvilken erfaringsbakgrunn trekker du dette fra? Siden du klarer å være så kategorisk på at dette er en fantastisk universalløsning, mener jeg...

 

 

 

Du kan alltid gjøre noe for å bedre situasjonen, om du vil.

 

Første steget er å innse dette

 

Det stemmer dessverre ikke alltid. Ting skjer i livet som du rett og slett ikke kan kontrollere eller gjøre noe med, det å bli lam og måtte sitte i rullestol for resten av ditt liv er en av dem. Du kan ikke bare si til vedkommende ''hvis du bestemmer deg for det så kan du gjøre noe med det :)''. Dette gjelder også mange andre sykdommer. Vi må gjøre det sosialt akseptabelt å innse at du er ufør og så leve livet deretter, det er ingen vits å oppfordre de syke og uføre til å bare ''ta seg sammen'' da sykdomsbildet deres ofte ikke gir rom for det. 

[Carpe Dam]

 

 

Omtrent de eneste menneskene som ikke trenger et spark bak er de som nylig har fått det

Greit, du fikk meg nysgjerrig: Hvilken erfaringsbakgrunn trekker du dette fra? Siden du klarer å være så kategorisk på at dette er en fantastisk universalløsning, mener jeg...

 

 

 

Du kan alltid gjøre noe for å bedre situasjonen, om du vil.

 

Første steget er å innse dette

 

Det er enkelt og greit ikke alltid vilje er nok. Jeg tror du hadde hatt godt av å få oppleve akkurat det en dag, så du fikk et litt mer nyansert og realistisk syn på hvordan verden er utenfor den boblen du later til å leve i.

[Gjest Bruker-95147]

 

Du tolker det jeg sier i ekstrem retning. Jeg har ikke sagt kategorisk slik eller sånn. Jeg har derimot sagt at man behøver ikke å eks straffe seg selv ved å identifisere seg med kulturelle konsepter så som "skam".

Jeg tror det er her stridens kjerne ligger. I det opprinnelige innlegget sa du riktignok ingenting kategorisk hverken hit eller dit, men du sa heller ikkke noe annet. Det ble stående i beste fall som en meningsløs selvhjelpsfloskel og i verste fall som en erklæring av at uførhet er ens egen feil. Alt handler om tolkning, og helt uten kontekst så kan man aldri tolke noe slikt i den retningen som du mente. Hadde du skrevet "man behøver ikke å eks straffe seg selv ved å identifisere seg med kulturelle konsepter så som "skam"" i stedet, ville det være helt fint.

men vi som oppegående mennesker har vel også ett like klart ansvar for å holde oss friske og ikke bli unødig syke grunnet at vi ikke gidder eller vil bruke egen vilje og streve med å "løfte seg selv etter håret" når det er mulig.

Jeg liker denne analogien. Den gjør det lett å forklare hva jeg tenker. "Hånden" man i analogien bruker til å "løfte seg selv med" er ens eget sinn. Når dette er forgiftet og forråtnet av omgivelser som ser på en som en snylter og knapt mer verdt enn dritt, så er hånden for de fleste ikke sterk nok. Det hjelper fint lite om jeg forteller deg at det er bare å løfte denne bilen, når du ikke er fysisk sterk nok til det.

Man spøkte litt galgenhumoristisk med fastlegen i at hadde man bare blitt narkoman, hadde hjelpeapparatet mer enn gjerne stilt opp.

Det der er dessverre så sant at det er tragisk...

 

 

 

Vel, for å avslutte kan man vel si at det nok kan være rom for forbedring på begge sider. Det er forøvrig litt skremmende hvor stor tro og viktig posisjon velferd og helsesystemene våre har fått.

 

Selv har jeg fått inngående kjennskap gjennom flere år (det ble faktisk nesten 10 år i alt), og jeg minnes med gru de gangene man ikke fikk være med på å reparere seg selv fordi ekspertisen avfeide alt som ikke passet med deres hang til å problematisere/diagnostisere og så tvinge pasienten til å passe med deres forståelse. Er veldig glad jeg tilfeldigvis har en jordnær og veldig menneskelig fastlege som etter hvert hørte mer på meg enn på de forskjellige andre instansene som gav input tilbake til henne. Kort sagt er vel min erfaring at man skal være relativt frisk for å komme gjennom behandlingsapparatet uten varige men noen ganger .. 

[Taurean]

Jeg ser ikke på uføretrygd som noe skamfullt. Nå er jo uføretrygd noe man får ved lang tids sykdom og gjennomgang. Har hørt at det var lettere å få det før, og vanskeligere i dag.

Det vil ikke alltid være jobb til alle. Noen MÅ rett og slett havne på utsiden. Betyr dét at de skal dømmes til et liv på gata og leve i en pappeske?

Mange tror også at uføretrygd ikke skaper vekst. Men de pengene blir jo brukt til å kjøpe varer og tjenester i samfunnet, og er dermed på å opprettholde folk i jobb.

Men én ting er jeg enig i, det er en massiv stigmatiserings"holdning" i den generelle befolkningen mot uføretrygdede. Jeg mener dette er et resultat av at vi ikke lærer noe som helst om økonomi i barne- og ungdomsskolen. Vi lærer ingenting, vi skal holdes "dumme", eller ignorante, på dette nivået, for da er vi lettere å styre. Det er lettere å styre store folkemengder som stigmatiserer hverandre, enn å løfte de opp på sitt eget nivå, kunnskapsmessig.

Det er et massivt ansvarssvik at vi ikke lærer noe om økonomi og psykologi i skolen. Det skaper utrolig mye friksjoner og motsetninger i samfunnet.

Borgerlønn mener jeg også ville fjernet veldig mye urettferdig stigmatisering. Jeg tror det er SVÆRT mange som blir dømt urettmessig, fordi de ikke klarer å få seg jobb, eller "holde tritt" med utviklingen i samfunnet. Man blir stemplet bare fordi man ikke klarer å holde følge, man skal selge sjelen før man får noe som helst. Dette mener jeg er fullstendig feil. Dét begrunner jeg med at barn fra rike familier slipper unna all slags stigmatisering, de blir aldri hundset av NAV.

 

Håper Finland finner ut av det, sånn at Norge følger etter.

[FrihetensRegn]

Jeg tror uføretrygd er en veldig grei måte å komme seg bort fra NAV og samtidig ha en stabil inntekt. Jeg har selv vært på AAP og det var jammen meg håpløst. Borgerlønn tror jeg er en dårlig ide. Det er bedre å ha ytelse etter individuell beregning.

[IntelAmdAti]

 

 

 

Omtrent de eneste menneskene som ikke trenger et spark bak er de som nylig har fått det

Greit, du fikk meg nysgjerrig: Hvilken erfaringsbakgrunn trekker du dette fra? Siden du klarer å være så kategorisk på at dette er en fantastisk universalløsning, mener jeg...

 

 

 

Du kan alltid gjøre noe for å bedre situasjonen, om du vil.

 

Første steget er å innse dette

 

Det er enkelt og greit ikke alltid vilje er nok. Jeg tror du hadde hatt godt av å få oppleve akkurat det en dag, så du fikk et litt mer nyansert og realistisk syn på hvordan verden er utenfor den boblen du later til å leve i.

 

Har du hørt at alle mennesker gjør feil?

 

Hva om du en gang tar feil og tror en utfordring er umulig for deg, mens du egentlig kunne ha klart det?

Der du har potensiale til å lykkes gir du opp på startstreken og garanterer fravær av suksess.

[BuffyAnneSummers]

Nå må vi nesten skille det å være optimistisk og det å være realistisk. Det er ikke det samme og du kan være optimistisk samtidig som du er realistisk. Det er ingen vits for noen som ikke har øyne å fortsette å drømme om å bli en jagerpilot. Er lov å være optimistisk men ikke si til folk som velger å være realistiske at hvis de bare prøver mer så får de det til. Folk har begrensninger og dette er noe vi må lære oss å akseptere, bare fordi de ønsker å leve realistisk enn i drømmeland betyr ikke at de ikke prøver eller ikke har prøvd nok.

[IntelAmdAti]

Nå må vi nesten skille det å være optimistisk og det å være realistisk. Det er ikke det samme og du kan være optimistisk samtidig som du er realistisk. Det er ingen vits for noen som ikke har øyne å fortsette å drømme om å bli en jagerpilot. Er lov å være optimistisk men ikke si til folk som velger å være realistiske at hvis de bare prøver mer så får de det til. Folk har begrensninger og dette er noe vi må lære oss å akseptere, bare fordi de ønsker å leve realistisk enn i drømmeland betyr ikke at de ikke prøver eller ikke har prøvd nok.

 

Har du hørt uttrykket å være sin egen verste fiende?

 

Det jeg sier er at alle kan få til noe*

 

 

* Eller ikke alle, for det er jo ikke alle som vil.

Endret 13. april 2017 av IntelAmdAti

[BuffyAnneSummers]

Det er ikke alle som kan, du er urimelig hvis du forventer at en rullestolbruker burde sikte på å løpe maraton.

Det er også med på å skape urealistiske forventninger, noe som kan forringe deres livskvalitet.

Endret 13. april 2017 av BuffyAnneSummers

[IntelAmdAti]

Det er ikke alle som kan, du er urimelig hvis du forventer at en rullestolbruker burde sikte på å løpe maraton.

 

Det er også med på å skape urealistiske forventninger, noe som kan forringe deres livskvalitet.

 

Alle vil mislykkes til det meste, men alle har også noe de kan lykkes med

 

Det største hinderet er din egen holdning, du må forbi den for å ha en sjanse til å klare noe.

Endret 13. april 2017 av IntelAmdAti

[BuffyAnneSummers]

Du prater bare rundt realiteten. Beklager men det er ikke hjelpsomt overhode å prøve å leie folks hender og prøve å overbevise dem om at de kan gjøre alt de vil når de har endelig akseptert sine begrensninger.

[IntelAmdAti]

Du prater bare rundt realiteten. Beklager men det er ikke hjelpsomt overhode å prøve å leie folks hender og prøve å overbevise dem om at de kan gjøre alt de vil når de har endelig akseptert sine begrensninger.

Du misforstår og tror jeg sier alle kan klare alt, det jeg sier er at alle kan klare noe.

[FranZe]

 

Du prater bare rundt realiteten. Beklager men det er ikke hjelpsomt overhode å prøve å leie folks hender og prøve å overbevise dem om at de kan gjøre alt de vil når de har endelig akseptert sine begrensninger.

Du misforstår og tror jeg sier alle kan klare alt, det jeg sier er at alle kan klare noe.

 

Selvfølgelig. Er en lam fra topp til tå klarer en jo å ligge i sengen.

Endret 13. april 2017 av FranZe