Når fortelle barn om den nye partneren?

[Bruker-97420]

Hei.

 

Lurer litt på når det er bra for barnet og bli fortalt om en ny partner til foreldrene etter et brudd? I dette tilfellet, som jeg vil skrive litt mer om nedenfor har vi vært sammen i halvannet år, og bodd sammen i ca 4 månder. Her er historien:

Jeg har nylig blitt bonusmamma for en 2-åring og en 7-åring. Livet mitt ble snudd på hodet over natten når jeg traff denne mannen og i løpet av ett år gikk jeg fra å være en singel party- og studentjente boende i en liten hybel uten barn, bekymringer og ansvar til å bli "to-barns-bonusmamma" med stoooort hus, en krevende mann, en hund, "felles utgifter" osv.

Vi bodde langt fra hverandre, så det ble til at jeg måtte være den som flyttet. I flyttinga mistet jeg jobbene jeg hadde sett meg ut, venner og familie. Det er ikke mer enn en to-timers tur så er jeg tilbake, men det er ikke noe man gjør for en 30 minutters kaffekopp hos en venninne. Jeg prøver å finne min plass i familien og huset, men jeg føler meg ikke som hjemme. Jeg har funnet noen få bekjente jeg kan være litt sammen med nå og da, men ingen som jeg kan få meg til å kalle venn.

 

Det yngste barnet og jeg har fått en super realsjon. Det er ofte meg hun kommer til, og det er jeg som leverer og henter henne i barnehagen. Jeg står opp med henne, og det er jeg som legger og synger for henne når hun skal sove. Jeg gjør det meste i huset siden jeg går hjemme, noe jeg syns er helt greit. (Vært digg med litt mer takknmelighet, men men...)

Det eldste barnet og jeg har også en ok realsjon. Men dette er mer en utfordring. Han er straks 8 år. Var 5 når foreldrene gikk fra hverandre. Han er redd mor skal bli lei seg hvis far får en ny kjæreste, så far har aldri fortalt at han og jeg er sammen. Guttungen vet heller ikke at jeg nå bor der. (Dette er far sin avgjørelse, ikke min) Barnet har flere ganger kommet til meg og spurt, noe jeg har svart et ærlig ja på. (For jeg syns det er totalt feil å lyve for et barn hvs det ikke er GOD grunn for å gjøre det) Som svar på mitt "ja, vi er kjærester" kommer det: "nei, du lyver. Pappa lovte meg å å si ifra FØR han får seg kjæreste og det har han ikke gjort så da er ikke dere kjærester".
Far "Jobber med saken" og har begynt å snakke litt om dette med barnet. Men det er lite og sjelden og personlig syns jeg det blir gitt alt for mye makt til en 7-åring. Han kan ikke bestemme hva som skal gjøres i far sitt liv. Han kan være med på å få lov å synse, og vi må høre og respektere hans meninger og følelser, men det er ikke barnet som skal bestemme om dette er greit eller ikke.

 

Praktisk sett så setter dette meg i et dårlig lys da jeg blir sett på en løgnhals siden jeg påstår vi er kjærester. Jeg føler meg heller ikke som hjemme da jeg ikke føler jeg kan oppføre meg som det er MITT hjem siden jeg ikke kan si til barnet at jeg også bestemmer siden jeg bor her når han er vrang og sier jeg ikke bestemmer i hans hus. Og jeg føler helt bestemt at dette gjør barnet utrygg. Innerst inne VET han hva som skjer (jeg er der hele tiden, det er jeg som lager middager, hjelper til med lekser, jeg sover i fars seng osv), men siden faren ikke er ærlig og rett fram vet ikke helt barnet hva han skal tro. Jeg har et sterkt ønske om å være ærlig og  fortelle rett ut hva som foregår, og heller sammen ta kampen det evt må medføre. Men mest sannsynlig vil vi få et: "Jaha, javel, nå går jeg og leker" og så er alt på plass. Men far har tross alt VETO og det er ingenting jeg kan gjøre.

Er det noen som har noen gode råd eller tanker? Tar gjerne i mot  meninger fra andre med barn som har fått nye partnere inn i livet og hjemmet. Takk

Endret 9. oktober 2016 av Moie

[Omnithunder]

Dere vært sammen i halvannet år, og bodd sammen i ca 4 månder. Her må far få ut finger'n og straks fortelle sønnen sin sannheten. At du i det hele tatt flyttet sammen med fyren før han snakket med sønnen, er rimelig ille spør du meg.

[Bruker-97420]

Dere vært sammen i halvannet år, og bodd sammen i ca 4 månder. Her må far få ut finger'n og straks fortelle sønnen sin sannheten. At du i det hele tatt flyttet sammen med fyren før han snakket med sønnen, er rimelig ille spør du meg.

Avtalen var at vi skulle "henge litt mer" sammen i en liten periode før vi sa det til ungene at vi bodde sammen, så ikke det skulle bli for stor overgang for tidlig, men at det skulle ta såpass lang tid som dette står ikke jeg inne for. Jeg har hele tiden sagt at jeg vil barnet skulle vite det fra dag en, men far har bestemt sagt at han vet hva som er best for barnet, og da bare er snakk om en kort periode - noe det ikke lenger er. (Så jeg flyttet inn i den tro at dette var under kontroll)

 

Det er derfor jeg skriver her inne, for jeg føler virkelig at det som blir gjort nå er feil, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å fikse det.

Tro meg - dette er IKKE måten det skulle bli gjort på hadde det vært opp til meg. Jeg syns personlig all hemmelighetsmakeriet har vært en pest og en plage fra dag en.

Endret 9. oktober 2016 av Moie

[Omnithunder]

Det er greit nok å "henge litt mer" sammen før en forteller at en er kjærester, men dette har jo gått mye lengre. Dere har flyttet sammen før sønnen i det hele tatt vet at dere er kjærester. Ta dere sammen og ordne opp straks. Snakk om å lure seg selv.

[Omnithunder]

Tro meg - dette er IKKE måten det skulle bli gjort på hadde det vært opp til meg. Jeg syns personlig all hemmelighetsmakeriet har vært en pest og en plage fra dag en.

En kan jo lure på om dette forholdet egentlig er bra for dere, i og med at dere ikke har diskutert og blitt enige for lenge siden. Tør du ikke ta opp slike ting med din partner, så kommer dere til å slite.

[Bruker-97420]

 

Tro meg - dette er IKKE måten det skulle bli gjort på hadde det vært opp til meg. Jeg syns personlig all hemmelighetsmakeriet har vært en pest og en plage fra dag en.

En kan jo lure på om dette forholdet egentlig er bra for dere, i og med at dere ikke har diskutert og blitt enige for lenge siden. Tør du ikke ta opp slike ting med din partner, så kommer dere til å slite.

Problemet er ikke at jeg ikke har turt å ta dette opp med min partner, tro meg - dette diskuteres ukentlig, men han er far og har tross alt veto - hva mener du jeg kan gjøre? Jeg tar gjerne i mot velmenende og seriøse råd!

[Omnithunder]

Problemet er ikke at jeg ikke har turt å ta dette opp med min partner, tro meg - dette diskuteres ukentlig, men han er far og har tross alt veto - hva mener du jeg kan gjøre? Jeg tar gjerne i mot velmenende og seriøse råd!

Stå opp for deg selv og krev at din partner er ærlig med sin sønn umiddelbart. Han har ikke veto. Skal dere bygge et samliv på at han skal ha veto? Ser du ikke selv hvor fryktelig galt det er? 

[Bruker-97420]

 

Problemet er ikke at jeg ikke har turt å ta dette opp med min partner, tro meg - dette diskuteres ukentlig, men han er far og har tross alt veto - hva mener du jeg kan gjøre? Jeg tar gjerne i mot velmenende og seriøse råd!

Stå opp for deg selv og krev at din partner er ærlig med sin sønn umiddelbart. Han har ikke veto. Skal dere bygge et samliv på at han skal ha veto? Ser du ikke selv hvor fryktelig galt det er?

Jeg ser at jeg selv syns det han gjør nå er feil. Men jeg ser også at hans historikk med å selv være et skilsmissebarn, og hvordan bruddet med barnets mor var, gjør at han har betenkninger jeg ikke forstår. I tillegg vet jeg at disse ungene vil ha godt av å ha meg i livene sine, og omvendt. I tillegg elsker jeg denne mannen, så å gå pga dette vil ikke skje. Jeg vil derimot ikke være like bastant som deg i hvor utrolig ILLE og GALT dette er, så det må du gjerne utdype mer.

Jeg vil bare gjøre det beste for denne ungen, dessverre er mitt "det beste" det stikk motsatte av fars "det beste" - så hvilket "det beste" er da best?

Endret 9. oktober 2016 av Moie

[Omnithunder]

Det er barnets beste som teller. Far tar her feil. Jo lengre sønnen går rundt med egne tanker om hva som skjer, jo vanskeligere kan det bli for forholdet mellom far, sønn og deg. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for far å ta samtalen med sin sønn, men far er tross alt den voksne. Hvordan skal sønnen kunne stole på sin far (og deg), når dere ikke er ærlige. Snakker far med sin eks? Har han vært ærlig mot henne om sitt forhold til deg?

 

Min eldste datter opplevde tilsvarende ting med sin mor da vi skilte lag. Det gjorde stor skade. I dag er hun 24 år og har fortsatt ikke presentert sin kjæreste gjennom snart 3 år for henne. Det går måneder mellom hver gang hun snakker med sin mor på telefon. Hun var 9 1/2 år da bruddet skjedde.

 

Det er du som har rett her, og det er du som må hevde din rett overfor far. 

 

Edit:

For øvrig er jeg skilsmissebarn selv. Jeg skjønte mer om hva som foregikk mellom min mor og min far enn det de noengang har kunnet forestille seg. Barn er klokere enn vi noen ganger liker å tro.

Endret 9. oktober 2016 av Omnithunder

[Bruker-97420]

Det er barnets beste som teller. Far tar her feil. Jo lengre sønnen går rundt med egne tanker om hva som skjer, jo vanskeligere kan det bli for forholdet mellom far, sønn og deg. Jeg skjønner at det kan være vanskelig for far å ta samtalen med sin sønn, men far er tross alt den voksne. Hvordan skal sønnen kunne stole på sin far (og deg), når dere ikke er ærlige. Snakker far med sin eks? Har han vært ærlig mot henne om sitt forhold til deg?

 

Min eldste datter opplevde tilsvarende ting med sin mor da vi skilte lag. Det gjorde stor skade. I dag er hun 24 år og har fortsatt ikke presentert sin kjæreste gjennom snart 3 år for henne. Det går måneder mellom hver gang hun snakker med sin mor på telefon. Hun var 9 1/2 år da bruddet skjedde.

 

Det er du som har rett her, og det er du som må hevde din rett overfor far.

 

Edit:

For øvrig er jeg skilsmissebarn selv. Jeg skjønte mer om hva som foregikk mellom min mor og min far enn det de noengang har kunnet forestille seg. Barn er klokere enn vi noen ganger liker å tro.

Tusen tusen takk for utdypende råd. Jeg er helt enig med deg, men føler virkelig ikke jeg kan komme å tvinge han til noe som helst. Jeg er sikker på at du har rett og jeg er også veldig redd for hva dette kommer til å ha å si for tilliten mellom far og barn. Jeg svarer hele tiden sannheten, men er redd dette kan være mer forvirrende så jeg lurer på hva jeg skal gjøre? Jeg får han ikke til å forstå at det han gjør nå skader tilliten til sønnen. Det er faktisk ganske fortvilende

[Omnithunder]

Jeg får han ikke til å forstå at det han gjør nå skader tilliten til sønnen. Det er faktisk ganske fortvilende

Jeg tror deg. Håper du får flere råd her i tråden, så kan du kanskje vise han tråden som en oppvåkning. Du kan kanskje også få han til å rådføre seg med familievernkontor eller psykolog. 

 

Mulig du synes jeg er litt krass og svartmaler litt, men jeg mener oppriktig at dette er noe dere må løse snarest. Lykke til :-)

[fotonisse]

Det er noe jeg ikke helt får tak i her, du har altså flyttet inn i huset til din kjæreste og er bonus-mamma for (hans?) to barn på 2 -og 7 år (snart 8 år)?

 

2 åringen har du god kontakt med og legger henne, tar henne til barnehagen etc., men 7 åringen vet ikke at du er kjæreste med faren og at du bor i huset til hans far? 

 

Har de da den samme moren, eller har han barn med to forskjellige damer og barna er da ikke der på samme tid?

 

Hvis de så har samme mor, så er det ingen av dere tenker på at de er søsken, og snakker sammen?

Jeg vet at det er begrenset hva en 2 åring forteller og forstår om slike ting, men her er det jo dømt til å gå feil på ett eller annet tidspunkt.

 

Er ikke barna samtidig i hos sin far?

 

Så det er kun 2 åringen som sover der, men ikke 7 åringen?

Hvis ikke så er det noe jeg har veldig tungt for, eller så er det noe som ikke kommer tydelig frem.

 

 

Men dette må jo fortelles snarest mulig til eldste mann også, det er det ingen tvil om.

Dette kan sette spor i et barn om det blir både løyet for og holdt utenfor det som faktisk skjer i virkeligheten, et snart 8 år gammelt barn får med seg langt mer enn hva en tror, men det er ikke alt de snakker så høyt om. Når han spør deg konkret om dere er kjærester, så er det (mest sannsynlig) noe han allerede vet, men kanskje ikke helt er klar for å godta enda (men vil likevel ha det bekreftet).

 

For hvorfor tror du at denne gutten i det hele tatt spør om dere er kjærester.........?

Endret 9. oktober 2016 av fotonisse

[Bruker-97420]

Det er noe jeg ikke helt får tak i her, du har altså flyttet inn i huset til din kjæreste og er bonus-mamma for (hans?) to barn på 2 -og 7 år (snart 8 år)?

 

2 åringen har du god kontakt med og legger henne, tar henne til barnehagen etc., men 7 åringen vet ikke at du er kjæreste med faren og at du bor i huset til hans far?

 

Har de da den samme moren, eller har han barn med to forskjellige damer og barna er da ikke der på samme tid?

 

Hvis de så har samme mor, så er det ingen av dere tenker på at de er søsken, og snakker sammen?

Jeg vet at det er begrenset hva en 2 åring forteller og forstår om slike ting, men her er det jo dømt til å gå feil på ett eller annet tidspunkt.

 

Er ikke barna samtidig i hos sin far?

 

Så det er kun 2 åringen som sover der, men ikke 7 åringen?

Hvis ikke så er det noe jeg har veldig tungt for, eller så er det noe som ikke kommer tydelig frem.

 

 

Men dette må jo fortelles snarest mulig til eldste mann også, det er det ingen tvil om.

Dette kan sette spor i et barn om det blir både løyet for og holdt utenfor det som faktisk skjer i virkeligheten, et snart 8 år gammelt barn får med seg langt mer enn hva en tror, men det er ikke alt de snakker så høyt om. Når han spør deg konkret om dere er kjærester, så er det (mest sannsynlig) noe han allerede vet, men kanskje ikke helt er klar for å godta enda (men vil likevel ha det bekreftet).

 

For hvorfor tror du at denne gutten i det hele tatt spør om dere er kjærester.........?

Ikke meningen å være defus; barna har samme mor. Begge er hos far likt og mor likt. Begge har like mye informasjon, men to-åringen har helt klart akseptert meg. Hun har derimot ikke godt nok språk til å snakke med sin bror om det som foregår.

 

Jeg vil tro 7-åringen spør meg om jeg er kjæreste med pappa fordi han innerst inne vet det og ønsker en bekreftelse, noe han ikke takler eller ønsker å få fra meg siden far har lovt at han skal si det først. Problemet som jeg føler det er at far er så bastant på å ta det i Barnets tempo, noe jeg mistenker han forvirrerer som egentlig sitt eget tempo - men det er bare spekulasjoner.

[Bruker-97420]

 

Jeg får han ikke til å forstå at det han gjør nå skader tilliten til sønnen. Det er faktisk ganske fortvilende

Jeg tror deg. Håper du får flere råd her i tråden, så kan du kanskje vise han tråden som en oppvåkning. Du kan kanskje også få han til å rådføre seg med familievernkontor eller psykolog.

 

Mulig du synes jeg er litt krass og svartmaler litt, men jeg mener oppriktig at dette er noe dere må løse snarest. Lykke til :-)

Jeg kunne ikke vært mer enig, og familievernetkontoret kunne kanskje vært en ide!

Jeg har nok tatt deg litt som krass, men det var nok en sammensetning av dine klare ord og min sårbarhet rundt tema. Jeg setter uansett stor pris på tiden du har gitt meg og gode råd

[fotonisse]

 

Det er noe jeg ikke helt får tak i her, du har altså flyttet inn i huset til din kjæreste og er bonus-mamma for (hans?) to barn på 2 -og 7 år (snart 8 år)?

 

2 åringen har du god kontakt med og legger henne, tar henne til barnehagen etc., men 7 åringen vet ikke at du er kjæreste med faren og at du bor i huset til hans far?

 

Har de da den samme moren, eller har han barn med to forskjellige damer og barna er da ikke der på samme tid?

 

Hvis de så har samme mor, så er det ingen av dere tenker på at de er søsken, og snakker sammen?

Jeg vet at det er begrenset hva en 2 åring forteller og forstår om slike ting, men her er det jo dømt til å gå feil på ett eller annet tidspunkt.

 

Er ikke barna samtidig i hos sin far?

 

Så det er kun 2 åringen som sover der, men ikke 7 åringen?

Hvis ikke så er det noe jeg har veldig tungt for, eller så er det noe som ikke kommer tydelig frem.

 

 

Men dette må jo fortelles snarest mulig til eldste mann også, det er det ingen tvil om.

Dette kan sette spor i et barn om det blir både løyet for og holdt utenfor det som faktisk skjer i virkeligheten, et snart 8 år gammelt barn får med seg langt mer enn hva en tror, men det er ikke alt de snakker så høyt om. Når han spør deg konkret om dere er kjærester, så er det (mest sannsynlig) noe han allerede vet, men kanskje ikke helt er klar for å godta enda (men vil likevel ha det bekreftet).

 

For hvorfor tror du at denne gutten i det hele tatt spør om dere er kjærester.........?

Ikke meningen å være defus; barna har samme mor. Begge er hos far likt og mor likt. Begge har like mye informasjon, men to-åringen har helt klart akseptert meg. Hun har derimot ikke godt nok språk til å snakke med sin bror om det som foregår.

 

Jeg vil tro 7-åringen spør meg om jeg er kjæreste med pappa fordi han innerst inne vet det og ønsker en bekreftelse, noe han ikke takler eller ønsker å få fra meg siden far har lovt at han skal si det først. Problemet som jeg føler det er at far er så bastant på å ta det i Barnets tempo, noe jeg mistenker han forvirrerer som egentlig sitt eget tempo - men det er bare spekulasjoner.

 

 

Ikke noe problem det, jeg var bare ikke helt sikker på at jeg fikk med meg alt

 

Da er det enda viktigere å få gjort dette så snart som mulig, og jeg er helt enig med deg i at problemet her er definitivt faren sitt tempo. Tror det er han som trenger tiden, for 7 åringen er langt smartere og får med seg betydelig mer enn hva faren tror.

Du har både sett og forstått dette for lenge siden, bare synd at faren til gutten ikke er helt «oppegående» på det feltet der.

Så jeg er helt enig med deg, vær helt ærlig med gutten og svar så godt du kan på hans spørsmål.

 

Det største problemet her er jo at gutten også kan miste tilliten han har til deg, fordi du og hans far sier forskjellige ting, og det kan være veldig vanskelig å vinne tilliten tilbake igjen.

 

Kan jo kanskje være en mulighet for deg å ringe til familievernkontoret for å spørre litt generelt, uten å fortelle så mye. Slik at du kanskje kan belyse dette litt fra en annen side, som kanskje kan gjøre det tydeligere for faren at han må få opp farta litt. For dette blir jo bare verre og verre for hver gang barna er hos dere.

 

 

Joda jeg vet at en 2 åring ikke har godt nok språk til å utdype dette, men hun kan komme med mange små ting når hun er hjemme hos sin mor, og om moren heller ikke er klar over denne situasjonen, så kan kanskje hun også spørre litt. Og da leder det ene fort til det andre, med tanke på at 7 åringen også både hører og blir spurt litt.

 

Men din kjæreste har kanskje informert moren til barna om dere bor sammen? 

Endret 9. oktober 2016 av fotonisse

[Omnithunder]

Jeg har nok tatt deg litt som krass, men det var nok en sammensetning av dine klare ord og min sårbarhet rundt tema. Jeg setter uansett stor pris på tiden du har gitt meg og gode råd

Jeg ser at jeg har vært unødvendig krass i min post #4 og post #5. Det er sannsynligvis et resultat av mine egne erfaringer (min sårbarhet). Det er vanskelig å gi gode råd i slike situasjoner. I mine øyne er det du som er den voksne reflekterte part, og jeg håper det kan gi deg mot til å overbevise din partner. Det var ikke meningen å legge sten til din byrde. Jeg krysser fingrene for at det løser seg til det beste for dere alle.

 

Edit:

Mye bra i en kort artikkel http://www.skilsmisse.net/nytt-parforhold.html

Endret 9. oktober 2016 av Omnithunder

[RRhoads]

Dere undervurderer 7-åringen. Han vet at dere er kjærester, men har bare ikke sagt det.

[Gjest]

ai ai ai.. far skulle tatt denne samtalen med barna før du flytta inn. å få "ny mamma/far" kan være ganske anstrengende for barn, og kan oppleves som inntrengende. faren skulle tatt en forståelsesfull samtale med sine barn, kommunisert, hørt på hva de synes. Dere burde også gjerne tatt dette mer gradvis, kontra flytte 100% inn og styre på. stakkars barn.

 

Nå kan de gjerne ha bygd opp misnøye med deg, og i værste fall "hate" deg litt. 

 

Dette må gjerne far sette seg ned med guttene og forklare situasjonen, forklare hva dere to er, etc. Det kan jo gå bra, så ikke mist alt mot. Men vis nå hensyn til barna da, for guds skyld.

 

lykke til.