Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

jaha, du trodde du visste hva kjærlighet er ...


Anbefalte innlegg

Det man kaller «kjærlighet» er egentlig kun 2 behov i mennesket;
- behovet for å beskytte de som er svakere enn deg.
- behovet for å føle seg nyttig ovenfor andre.

Vis vi holder oss til «kjærlighet» som «å ha omsorg for noen/noe»,
så kan man kartlegge følgende;

ser man et barn grine så er man oftest berett til å komme til hjelp,
nettopp fordi barnet er sårbart og liten ergo trenger beskyttelse.

Når man da ha viset omsorg for dette barn så føler man seg selv for nyttig i sin omverden,
Ergo barnet var kun hjelpemidlet for at du kunne føle deg nyttig.
Barnet måtte være der for at man skulle føle seg nyttig og verdsatt.

Videre som barnet vokser opp så prøver barnet da å tilpasse seg sine foreldre nettopp gjennom samme mekanismer;
behovet for å føle seg nyttig ovenfor andre og sin omverden.

Årsaken til denne «føle seg nyttig» kommer inn er fordi mennesker speiler seg i samfunnet,
og dermed bygger opp sitt ego bilde ut i fra hva samfunnet speiler tilbake av meninger og motsetninger.
Dermed så må da følelsen av nyttighet først starte fra noe utenfor seg selv,
for dermed da starte en kontakt mellom «du» og «jeg».

Mennesker kan ha altfor mye kjærlighet til seg selv,
men fremdeles må dem utenfor sin kropp for å starte prosessen «føle seg nyttig»,
nettopp fordi anerkjennelse og «se på meg» behovet er der for å føle seg nyttig i sin egen kropp.

Dem personer som nærmest ikke har noe interesse i seg selv men mer interesse i andre sitt ve og vel,
disse personer søker ikke ego anerkjennelse men mer hjelper andre medmennesker og dyr feks for å føle på denne nytte følelsen i sin kropp.

Når alt kommer til alt så er både narsissisten og den solidariske behjelpende like egoistiske på sin måte,
der begge går etter følelsen etter å føle seg nyttig,-som senere gir en følelse av å ha et formål med livet.

Narsissisten er dog mer til skade for samfunnet,
mens den ydmyke hjelper er mer til gagn for solidarisk samhold,
dog likevel så bygger dem begge på samme behov for å føle på en nytte følelse.

Men hvorfor søker man denne nytte følelse i seg selv?
Fordi nytte følelsen gir egenverd,
og egenverd gir et ego bilde som er tilfredsstillende å leve med,
samt gir et formål med livet som føles mer verdig enn andre.

Man må forstå at en kjærlig mor er knyttet til sitt barn nettopp fordi barnet gir henne følelsen av å være nyttig for noe samt gir moren en egenverd som definerer henne som person.
Moren har omsorg for barnet av rene egoistiske grunner,
dog likevel er disse egoistiske instinkter drivet av beste interesse for både barn og mor.

Ei mor sier da at «jeg er glad i deg barnet mitt»,
men egentlig burde hun sagt
«jeg er glad du er her, fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv».

På tilsvarende måte vil da barnet få rollen som
«den som gjør mamma glad»,
Ergo nå har både moren og barnet gitt hverandre en rolle som dem trenger fra hverandre for å være glad i seg selv.

Altså,
dette vi kaller feks «mors kjærlighet» er ikke annet enn
«jeg trenger deg fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv»,
noe man ikke kunne hente fra seg selv alene.
Alene er man kun alene,
men med en annen person i bilde så kan man definere kontraster og påvirkning.
Å føle seg verdsatt oppstår først når man kommuniserer med sin omverden og får dens respons.

Vi kartlegger nå at det vi kaller «kjærlighet» er egentlig meget egoistisk i all sin væren,
men likevel solidarisk vis begge parter tenker
«jeg vil være nyttig for deg».
Dermed blir da feks moren og barnet er nyttig for hverandre,
og gjennom «jeg er nyttig for deg» så tilpasser man hverandre i solidarisk ånd.

Det er en slik «jeg vil være nyttig for deg» ånd som nettopp limer menneske grupper sammen i fred,
og dermed gjør at mennesker føler seg bra og fredfull ovenfor seg selv og andre mennesker.

Dermed vil også behovet for omsorg være et «gi og ta» forhold;
nettopp fordi der man vet at en annen person gleder seg over å føle seg nyttig ovenfor deg,
så må man selv ideelt gjøre noe for den andre person vis forholder skal fullbyrdes i kjærlighet.
Der kun den ene tar noe fra den andre kan forekomme,
men vil sjelden bygge seg videre,
nettopp fordi den andre person vil før eller senere føle seg lite verdsatt og misbrukt,
samt man selv vil føle seg utilfreds av å ikke føle seg nyttig ovenfor andre.

Det finnes narsissister,-som er høyest egoistiske og ego opphøyde på seg selv.
disse narsissister er ute etter anerkjennelse og ære,
Ergo søker mennesker som kan gi anerkjennelse og ære,
og finner lite mening i å gjøre noe nyttig for noen som ikke gir dem anerkjennelse og ære.
Man må nemlig huske på at det er egoet mennesker føler seg verdsatt i,
og uansett narsissist eller ikke så vil alle bygge opp et ego bilde av seg selv i kontakt med sin omverden.

Uansett så søker vi mennesker alltid å være nyttige for noen,
for dermed kunne bygge opp en egenverdi i oss selv,
der man tenker
«fordi du er der, så kan jeg føle meg nyttig i meg selv»,
og
«jeg er nyttig for deg, og dermed føler jeg meg nyttig for meg selv».

Det finnes dog disse personer som «naver» og diverse narkomaner osv,
men disse mennesker er ikke direkte i kontakt med omgivelsene sine ergo fremmedgjort fra disse omgivelser,
og resultatet er at ens egenverdi og ego bilde blir så lavt og destruktivt at man får psykiske problemer av formen angst og mindreverdighets kompleks osv.
Det er nemlig slikt at mennesker som føler seg nyttig for samfunnet eller nyttig for noe X føler større egenverdi og selvtillit og velvære,
mens dem som feks «naver» skammer seg samt har lav egenverdi i sitt ego pga dem føler seg ikke nyttig for noen,-dem tar uten å gjøre noe nyttig for andre eller sine omgivelser.
I det hele tatt har dem ikke noe å vise til ovenfor andre personer.

Derfor skammer visse gamle mennesker seg når blir gamle,
fordi dem mottar mer hjelp enn den kan gi av hjelp,
ergo føler at ens egenverdi synker i verdi jo mer hjelpesløs man er blitt.

Noen gamle klarer å tenke
«fordi jeg er nyttig for andre så har jeg gjort noe nyttig for samfunnet»,
men folk flest skammer seg og får en lav egenverdi i sitt ego jo mer hjelpesløs dem blir,
nettopp fordi dem har ikke noe å vise til som kan gjøre at dem føler seg nyttige,
og dermed føler seg som en byrde for seg selv og de rundt seg.

Det at vi mennesker søker å mestre noe selvstendig,
er basert på det behov for å ikke være avhengig av noen for å være nyttig for andre,
og gir oss et fritt rom til å velge når man vil være nyttig og ikke.
Med det samme man blir begrenset i sin selvstendighet så føler man også ens verdighet synker samt har mindre å være stolt av.

Faktum er altså at mennesket er basert på et behov for å være nyttige for noe,
og vis man ikke føler å være nyttig for noe eller noen så ender man opp med mindreverdighets komplekser og skam.
Derfor søker mor alltid til barnet sitt med sterkt bånd,
og derfor søker mennesker jobb man kan være stolt av å gjøre,
og derfor søker barnet å glede moren sin med noe å vise fram,
osv.
Ja hele vårt samfunn er basert på
«jeg er nyttig for deg fordi da føler jeg meg nyttig i meg selv»,
og når alle tenker slikt så får man da grupperinger og høflighets regler som skal nettopp føre folk samme i egenverdi,
og dermed unngå konflikter i mest mulig grad(innenfor en gruppering).

Uansett hvor mye man fokuserer på overlevelses instinkt,
så er nettopp nytte behovet i mennesket så sterkt at man føler sin egenverdi synker betraktelig når ikke klarer å være kjærlige ovenfor andre mennesker/dyr/ting/ osv.
 

Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Elijah, den 04 Aug 2016 - 22:00, sa:

Alt for langt. :)

vet, men må få fram helheten,

ellers blir det bare masse brokete deler uten sammenheng.

 

men egentlig er det ikke så langt,

det er bare en del avsnitt,

men bedre med slike avsnitt enn en stor massiv tekst uten tenke rom.

 

 

Endret av t_o_m_m_y
Lenke til kommentar

du har sannsynligvis feil, dette sier jeg uten å ha lest noe av posten din. Hvorfor? fordi menneskelig emosjon og behov er et fagfelt som til enhver tid behøver flere tusen forskere og psykologer og andre på heltidsjobb kun for å forstå en svært liten del av. At du har forstått noe som helst er ekstremt usannsynlig. Du burde innse dette. Folk som "tror dem har skjønt noe" og som skal drive og forklare hva dem har skjønt til andre er slitsomme og lite reflekterte mennesker. 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-Pqy3rC

du har sannsynligvis feil, ...

TS har nok i stor grad rett. Akkurat som følgende påstand

TLDR; alle menneskets handlinger er av egen interesse.

...nok også er korrekt.

 

Det forhindrer imidlertid ikke at leger og psykologer kan benytte masse tid forskning i hvordan det blir slik, samt årsaker til at enkelte ikke fungerer helt som flertallet.

Lenke til kommentar

Det man kaller «kjærlighet» er egentlig kun 2 behov i mennesket;

- behovet for å beskytte de som er svakere enn deg.

- behovet for å føle seg nyttig ovenfor andre.

Det første punktet er egentlig en undergruppe av det siste, noe du tydeligvis merker selv, da du ikke omtaler "beskytte" noe særlig i innlegget ditt, men snarere fokuserer på "nytte".

 

I tillegg mener jeg at du tar feil, og du illustrerer også dette selv senere. Selve behovet for å føle seg nyttig, er ikke det samme som kjærlighet. Dette illustrerer du når du prater om "navere". De har et behov for å føle seg nyttig. Men dette behovet motiveres ikke av kjærlighet, men av sin egen selvfølelse. Kjærlighet som rettes mot andre mennesker kan også opptre som et grunnlag for behovet om å føle seg nyttig for disse personene. I så fall er "kjærlighet" forutsetningen for å føle behovet. Behovet for å føle seg nyttig, og kjærlighet, er likevel ikke det samme, fordi det ene kan eksistere uten det andre.

 

Vis vi holder oss til «kjærlighet» som «å ha omsorg for noen/noe»,

så kan man kartlegge følgende;

ser man et barn grine så er man oftest berett til å komme til hjelp,

nettopp fordi barnet er sårbart og liten ergo trenger beskyttelse.

Når man da ha viset omsorg for dette barn så føler man seg selv for nyttig i sin omverden,

Ergo barnet var kun hjelpemidlet for at du kunne føle deg nyttig.

Barnet måtte være der for at man skulle føle seg nyttig og verdsatt.

Dette er utgangspunktet som får moren du beskriver til å høres ut som en psykopat.

 

Når alt kommer til alt så er både narsissisten og den solidariske behjelpende like egoistiske på sin måte,

der begge går etter følelsen etter å føle seg nyttig,-som senere gir en følelse av å ha et formål med livet.

Dette er det gode gamle "Alt er motivert av egoisme"-argumentet. Og det er en logisk tankefeil [edit: fordi det forutsetter at vi ser bort ifra alle andre begrepers mening når disse ikke beskriver egoisme. Du må altså endre språket for å erkjenne at "omsorg for andre er å sette seg selv i sentrum". Hvis ikke er påstanden selvmotsigende.]. Den åpenbare forskjellen er naturligvis aktørens fokus. Dersom fokuset er på seg selv, hvor andre mennesker anses som verktøy for å bygge aktørens egen lykke, inntar man en egosentrisk rolle - aktøren står i fokus. Dersom man derimot fokuserer på sin egen betingede nytte for andre, inntar man en solidarisk rolle - andre mennesker står i fokus. Dette er mer motsetninger, enn likheter, og således ikke det samme. Den største likheten her er at begge perspektiv innehar motivasjon for handling.

 

Ei mor sier da at «jeg er glad i deg barnet mitt»,

men egentlig burde hun sagt

«jeg er glad du er her, fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv».

Bare hvis hun skal bevisstgjøre seg et egosentrisk perspektiv, hvor andre mennesker anses kun som brikker som kan tilføre eller redusere en god følelse i seg selv. Dette umenneskeliggjør på sett og vis alle andre enn seg selv. Nei, jeg synes ikke at en mor bør sette seg selv i sentrum når hun uttrykker sin kjærlighet til sitt barn. Formuleringen din illustrerer også kun morens passive rolle som mottaker av barnets aktive initiativ for å gjøre henne glad ("du gjør") uten å synliggjøre hennes egen tilrettelegging for at barnet skal ha det bra, selv om dette faktisk er hovedoppgaven en mor innehar ovenfor sitt barn.

 

På tilsvarende måte vil da barnet få rollen som

«den som gjør mamma glad»,

Ergo nå har både moren og barnet gitt hverandre en rolle som dem trenger fra hverandre for å være glad i seg selv.

Feil. Her har moren gitt barnet en rolle som setter moren selv i sentrum, og i tillegg legger til rette for å utnytte barnet. Barnet tildeles en byrde og forventning om å glede moren, mens moren inntar en passiv rolle som kun mottar glede fra barnet uten å gi noe tilbake. Det er ikke sunt å fortelle barn at de eksisterer for å gjøre foreldrene glade. Det finnes imidlertid eksempler på psykopater som har gjort nettopp dette med sine barn, og følgelig utnyttet dem, mens barnet lever opp til sin tilskrevne rolle. Barnet er sin egen person - ikke et verktøy for foreldrenes tilfredsstillelse.

 

Heldigvis tenker de fleste foreldre på motsatt vis av hva du illustrerer her. Foreldre legger gjerne til rette for at barnet skal få en best mulig tilværelse og fremtid. Fokuset er på barnet, ikke på foreldrene selv.

 

Derfor vil også mange foreldre ofre sitt eget liv for barnet sitt. Perspektivet du fremmer her peker snarere mot at barnet er til for foreldrenes lykke, og peker dermed mot at barnet bør ofres til foreldrenes fordel hvis nødvendig. Dette er et evolusjonært regressivt standpunkt. Et avkom er ikke et kjæledyr.

 

Altså,

dette vi kaller feks «mors kjærlighet» er ikke annet enn

«jeg trenger deg fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv»,

noe man ikke kunne hente fra seg selv alene.

Dette er helt feil.

 

Det man tenker på ved "mors kjærlighet" er gjerne morens altruistiske tilnærming til sitt barn. En altruistisk holdning er en ubetinget offervilighet for andre, og oppsummeres gjerne i begrepet "ubetinget kjærlighet", som i dette tilfellet betyr at barnet står i fokus uavhengig av utseende, kognisjon eller atferd. Dette er det motsatte av perspektivet du tildeler en mor som lar barnet tro at barnets rolle er å være "den som gjør mamma glad".

 

Som du sikkert ser bunner hele forvirrelsen din ut i at du innledningsvis satt likhetstegn mellom et narsissistisk og solidarisk perspektiv. Når utgangspunktet ditt er at motsetninger er det samme, vil det følgende resonnementet være vrøvl. Dersom du antar at all motivasjon har årsak i egoisme, og du ikke nyanserer denne egoismen, kan du begrunne all atferd i egoisme, og følgelig mister alle andre atferdsbeskrivende begrep sin betydning. Dette gjør at du innsnevrer din egen forståelse. Nyanser øker konseptuell forståelse, mens generalisering innsevrer forståelse. Om du også begynner å omtalle alle fysiske objekt som "ting", så vil du fort innse at du trenger nyanser for å forstå sammenhenger. Derfor kategoriserer vi ulike former for motivasjon, fremfor å kalle alt egoisme. Det gir mening og forståelse, og fører til at vi vet hva vi prater om. I motsetning til hva du har illustrert så langt.

 

Vi kartlegger nå at det vi kaller «kjærlighet» er egentlig meget egoistisk i all sin væren,

men likevel solidarisk vis begge parter tenker

«jeg vil være nyttig for deg».

Dette er ikke rollene du nettopp tildelte mor og barn. Du sa snarere "moren blir glad av å ha et barn" (barnets passive rolle for å glede mor) og "barnet gjør moren glad" (barnets aktive rolle for å glede mor). Her fokuseres det kun på mor, og ikke på barnets tilværelse overhodet. Rollen barnet får tildelt er å glede mor, og det er mor som står i sentrum.

 

Dermed blir da feks moren og barnet er nyttig for hverandre,

og gjennom «jeg er nyttig for deg» så tilpasser man hverandre i solidarisk ånd.

Det er uheldig at du har brukt eksempelet om mor og barn, siden disse ikke er likeverdige. En mor kan ikke forvente det samme fra sitt barn som et barn bør kunne forvente fra sin mor. Det er viktig at et barn er betydelig mer egoistisk enn sin mor. Morens rolle er å støtte barnet på alle mulige måter som trengs. Barets rolle er å gjøre det man kan for seg selv, slik at barnet i fremtiden kan støtte sitt eget barn på en god måte.

 

En mors og et barns kjærlighet til hverandre er fundamentalt forskjellig fordi rollene og forventningene til hverandre er fundamentalt forskjellige. Et barn tar foreldrenes kjærlighet for gitt, nettopp fordi foreldrenes kjærlighet er ubetinget.

 

Det finnes narsissister,-som er høyest egoistiske og ego opphøyde på seg selv.

disse narsissister er ute etter anerkjennelse og ære,

Ergo søker mennesker som kan gi anerkjennelse og ære,

og finner lite mening i å gjøre noe nyttig for noen som ikke gir dem anerkjennelse og ære.

Bytt ut "annerkjennelse og ære" med "føle seg bra", så har du her beskrevet rollen du tidligere tildelte moren i eksempelet ditt.

 

der man tenker

Mor: «fordi du er der, så kan jeg føle meg nyttig i meg selv»,

og

Barn: «jeg er nyttig for deg, og dermed føler jeg meg nyttig for meg selv».

Jeg la til rollene du illustrerte for mor og barn.

 

Her illustrerer du en ny vri, som hverken er logisk eller illustrerer morens aktive investering i barnets velvære. Dersom moren føler nytte ene og alene fordi barnet eksisterer, inntar moren en passiv rolle ovenfor barnet. Dette er uheldig, og støtter ikke barnet på noen måte. Barnet, på den andre siden, identifiserer sin rolle som "nyttig for deg", som er en aktiv tilnærming. I dette tilfellet suger mora energi fra sitt eget avkom, mens avkommet ikke får noe tilbake. Du beskriver moren som en fullverdig narsissist, og skadelig for barnets oppvekst.

 

Det er nemlig slikt at mennesker som føler seg nyttig for samfunnet eller nyttig for noe X føler større egenverdi og selvtillit og velvære,

men folk flest skammer seg og får en lav egenverdi i sitt ego jo mer hjelpesløs dem blir,

nettopp fordi dem har ikke noe å vise til som kan gjøre at dem føler seg nyttige,

og dermed føler seg som en byrde for seg selv og de rundt seg.

Enig.

 

Dette er et holdningsproblem der pensjonisten ikke klarer å frasi seg rollen som forsørger, selv om det ikke lenger eksisterer en forventning fra omgivelsene om at pensjonisten skal gi mer av seg selv.

 

Man har ikke samme rolle gjennomgående i livet. Barn tenker i mindre grad at de må være til nytte for andre, og det eksisterer heller ikke (bør i alle fall ikke) en sterk forventning om at barn skal vie sin eksistens til å glede folk rundt seg.

 

Det eksisterer imidlertid en forventning om at voksne skal være til nytte for sine omgivelser, men når man blir så gammel at man ikke lenger kan jobbe, og hvis man også er uheldig med helsa, så vil enhver forventning fra omgivelsene avta. Om man ikke klarer å identifisere seg med sin egen tilstand og rolle som gammel, så lever man sine siste dager med en sterk kognitiv dissonans. Dette er holdningsproblemet.

 

Enig i et par ting mot slutten. Men du lurer deg selv når du setter likhetstegn mellom motsetninger, som vist av din bakvendte oppfatning av "kjærlighet". Å basere hele resonnementet på antagelsen om at "alt motiveres av egeninteresse" er å vanne ut begrepet "egeninteresse" til et punkt hvor grunnantagelsen blir tilnærmet lik en erklæreing om at "vi motiveres av motivasjon". Med et så tomt grunnlag er det ikke overraskende at du kan fremstille en mors kjærlighet til sitt barn på en måte som får henne til å fremstå som en psykopat. Men du må likevel vedstå at det eksisterer en forskjell mellom en psykopatisk mor og en normal mor. Det faktum at denne forskjellen ikke tydeliggjøres i din illustrasjon bør få deg til å innse at din egen oppfattelse av "kjærlighet" er svært mangelfull.

 

Således fremstår trådens tittel som en ironisk appell til din egen misforståelse.

Endret av Løgn
  • Liker 3
Lenke til kommentar

generell svar på kritikk og kommentarer;

overskriften er ikke ment som hovmodig "jeg har svaret",
men kun ment som en effekt for å tiltrekke lesere sitt jakt instinkt i seg.

jeg er lekmann, og absolutt ingen vitenskaps utdannet person,
men jeg kjenner meg selv og andre mennesker i den grad at jeg kan trekke linjer og se en viss logisk mønster.
ikke bry dere om hvorvidt jeg er utdannet eller ikke,
men se mer på logikken og om det eventuelt er hull i logikken.

jeg kan si at det å føle seg nyttig er del av kjærlighet,
fordi nytte følelsen gir en egenverdi som føles som kjærlighet til seg selv,
og med denne egenverdi kan man spre videre til andre.
faktum er at nytte verdien føler på er grobunn for hvordan man viser og mottar kjærlighet og omsorg fra andre.
husk også på at jeg sa i begynnelsen "Vis vi holder oss til «kjærlighet» som «å ha omsorg for noen/noe»".
nettopp fordi kjærlighet er forbundet til omsorg, så ligger egenverdi knyttet opp til hvor mye omsorg man har til seg selv og omverdenen sin, ergo nytte verdi blir relevant også.

jeg beskriver mor og barn kjærlighet slik det faktisk er,
ikke slik det føles for personene, men slik det nøytralt er,
og derfor høres et slikt forhold grotesk ut,
dog slik er det i de fleste situasjoner.
poenget er ikke å pynte ordene med fine idealer,
men å gi svar som taler direkte til mine observasjoner.

alle mennesker tenker egoistisk,-DVs med et ego/jeg,
og det er hvordan man bruker egoet som bestemmer om motivet er edelt eller ikke.
men som påpekt i hovedinnlegg så finnes det solidaritet og empatisk omsorg i egoisme også,
det er hvordan man bruker sitt ego som bestemmer virkningen.
ei mor er egoistisk i den grad hun trenger barnet for å føle seg nyttig og elsket av noen,
men likevel er moren fylt av kjærlighet for barnet uten at egoismen skal ødelegge noe.

poenget med "jeg trenger deg fordi jeg må bli glad i meg selv" prinsippet er basert på at begge parter føler det samme i en nytte virksomhet,
og hver part tilpasser hverandre sin kapasitet og mulighet for å være til nytte.
et slikt ovenfor prinsipp er ikke kynisk eller psykopatisk,
men snarere slik kjærlighet og omsorg egentlig er i sin nakne virkelighet,-instinktene som handler forut for subjektet,
men vi mennesker føler subjektivt noe annet,-der vi pynter litt på våre motiver for å ikke føle oss som instinktive dyr.

hele essensen for hovedinnlegget var å påpeke at vi mennesker trenger andre å føle oss nyttig ovenfor for at vi skal danne oss en kjærlighet og egenverdi i oss selv,
og derfor ikke absurd å se en sammenheng mellom begrepene
- nytte
- egenverdi
- kjærlighet/omsorg.

jeg er enig at barnet ikke alltid er så nytte bevisst ovenfor moren,
men jo større man blir så trenger man bekreftelser som tiltrekker barnet mot akkurat å være til nytte for noe eller noen,
fordi barnet danner seg mer og mer et definert ego bilde som trenger en nytte verdi og egen verdi man kan vokse på.

forskjellen mellom en psykopat og ei ydmyk mor er følgende;

- psykopaten søker anerkjennelse og ære ved å være nyttig virksom.
- moren søker barnets beste samtidig som føler seg elsket og nyttig for barnet og seg selv.
poenget var nettopp å vise til at psykopaten og moren baserer seg på samme instinkt om nytte søken,
men har 2 ulike motiver for sin handling.
ei mor har også bekreftet dette store behovet for hvordan mors instinktet og nytte følelsen er mye av avhengighets båndet til ungen sin.

nå er det til slutt noen som sier at dette jeg skriver i hovedinnlegg er sagt før,
og jeg skal være enig i at "vi handler på egoisme" er skrevet tusenvis ganger før,
men dette hovedinnlegg har den store forskjell at den fokuserer på hvordan mennesker søker nytte som essensiell egenverdi for å bli glad i seg selv,
og at jeg beskriver dynamikken og nyansene prinsipielt fra ulike vinkler.
det er lett å skrive "lalalala, hørt det før" og "dette er bare tull",
men det er betraktelig vanskeligere å faktisk nyansert påpeke forskjeller og prosesser.
styrken i hovedinnlegget ligger i at hele kjærlighets forståelsen strippes ned til rene instinkter uten drømmerier og subjektive vakre ord.

 

Lenke til kommentar

TS, det er greit å være "lekmann". Ett av problemene er at man kan ha ut av seg epistemologiske blundere som "jeg ser det hele utenfra og er nøytral", noe som kan tyde på at man er noe sulteforet på (vitenskaps-)filosofi.

 

 

 

 

Det man kaller «kjærlighet» er egentlig kun 2 behov i mennesket;

- behovet for å beskytte de som er svakere enn deg.

- behovet for å føle seg nyttig ovenfor andre.

Det første punktet er egentlig en undergruppe av det siste, noe du tydeligvis merker selv, da du ikke omtaler "beskytte" noe særlig i innlegget ditt, men snarere fokuserer på "nytte".

 

I tillegg mener jeg at du tar feil, og du illustrerer også dette selv senere. Selve behovet for å føle seg nyttig, er ikke det samme som kjærlighet. Dette illustrerer du når du prater om "navere". De har et behov for å føle seg nyttig. Men dette behovet motiveres ikke av kjærlighet, men av sin egen selvfølelse. Kjærlighet som rettes mot andre mennesker kan også opptre som et grunnlag for behovet om å føle seg nyttig for disse personene. I så fall er "kjærlighet" forutsetningen for å føle behovet. Behovet for å føle seg nyttig, og kjærlighet, er likevel ikke det samme, fordi det ene kan eksistere uten det andre.

 

Vis vi holder oss til «kjærlighet» som «å ha omsorg for noen/noe»,

så kan man kartlegge følgende;

ser man et barn grine så er man oftest berett til å komme til hjelp,

nettopp fordi barnet er sårbart og liten ergo trenger beskyttelse.

Når man da ha viset omsorg for dette barn så føler man seg selv for nyttig i sin omverden,

Ergo barnet var kun hjelpemidlet for at du kunne føle deg nyttig.

Barnet måtte være der for at man skulle føle seg nyttig og verdsatt.

Dette er utgangspunktet som får moren du beskriver til å høres ut som en psykopat.

 

Når alt kommer til alt så er både narsissisten og den solidariske behjelpende like egoistiske på sin måte,

der begge går etter følelsen etter å føle seg nyttig,-som senere gir en følelse av å ha et formål med livet.

Dette er det gode gamle "Alt er motivert av egoisme"-argumentet. Og det er en logisk tankefeil [edit: fordi det forutsetter at vi ser bort ifra alle andre begrepers mening når disse ikke beskriver egoisme. Du må altså endre språket for å erkjenne at "omsorg for andre er å sette seg selv i sentrum". Hvis ikke er påstanden selvmotsigende.]. Den åpenbare forskjellen er naturligvis aktørens fokus. Dersom fokuset er på seg selv, hvor andre mennesker anses som verktøy for å bygge aktørens egen lykke, inntar man en egosentrisk rolle - aktøren står i fokus. Dersom man derimot fokuserer på sin egen betingede nytte for andre, inntar man en solidarisk rolle - andre mennesker står i fokus. Dette er mer motsetninger, enn likheter, og således ikke det samme. Den største likheten her er at begge perspektiv innehar motivasjon for handling.

 

Ei mor sier da at «jeg er glad i deg barnet mitt»,

men egentlig burde hun sagt

«jeg er glad du er her, fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv».

Bare hvis hun skal bevisstgjøre seg et egosentrisk perspektiv, hvor andre mennesker anses kun som brikker som kan tilføre eller redusere en god følelse i seg selv. Dette umenneskeliggjør på sett og vis alle andre enn seg selv. Nei, jeg synes ikke at en mor bør sette seg selv i sentrum når hun uttrykker sin kjærlighet til sitt barn. Formuleringen din illustrerer også kun morens passive rolle som mottaker av barnets aktive initiativ for å gjøre henne glad ("du gjør") uten å synliggjøre hennes egen tilrettelegging for at barnet skal ha det bra, selv om dette faktisk er hovedoppgaven en mor innehar ovenfor sitt barn.

 

På tilsvarende måte vil da barnet få rollen som

«den som gjør mamma glad»,

Ergo nå har både moren og barnet gitt hverandre en rolle som dem trenger fra hverandre for å være glad i seg selv.

Feil. Her har moren gitt barnet en rolle som setter moren selv i sentrum, og i tillegg legger til rette for å utnytte barnet. Barnet tildeles en byrde og forventning om å glede moren, mens moren inntar en passiv rolle som kun mottar glede fra barnet uten å gi noe tilbake. Det er ikke sunt å fortelle barn at de eksisterer for å gjøre foreldrene glade. Det finnes imidlertid eksempler på psykopater som har gjort nettopp dette med sine barn, og følgelig utnyttet dem, mens barnet lever opp til sin tilskrevne rolle. Barnet er sin egen person - ikke et verktøy for foreldrenes tilfredsstillelse.

 

Heldigvis tenker de fleste foreldre på motsatt vis av hva du illustrerer her. Foreldre legger gjerne til rette for at barnet skal få en best mulig tilværelse og fremtid. Fokuset er på barnet, ikke på foreldrene selv.

 

Derfor vil også mange foreldre ofre sitt eget liv for barnet sitt. Perspektivet du fremmer her peker snarere mot at barnet er til for foreldrenes lykke, og peker dermed mot at barnet bør ofres til foreldrenes fordel hvis nødvendig. Dette er et evolusjonært regressivt standpunkt. Et avkom er ikke et kjæledyr.

 

Altså,

dette vi kaller feks «mors kjærlighet» er ikke annet enn

«jeg trenger deg fordi du gjør at jeg blir glad i meg selv»,

noe man ikke kunne hente fra seg selv alene.

Dette er helt feil.

 

Det man tenker på ved "mors kjærlighet" er gjerne morens altruistiske tilnærming til sitt barn. En altruistisk holdning er en ubetinget offervilighet for andre, og oppsummeres gjerne i begrepet "ubetinget kjærlighet", som i dette tilfellet betyr at barnet står i fokus uavhengig av utseende, kognisjon eller atferd. Dette er det motsatte av perspektivet du tildeler en mor som lar barnet tro at barnets rolle er å være "den som gjør mamma glad".

 

Som du sikkert ser bunner hele forvirrelsen din ut i at du innledningsvis satt likhetstegn mellom et narsissistisk og solidarisk perspektiv. Når utgangspunktet ditt er at motsetninger er det samme, vil det følgende resonnementet være vrøvl. Dersom du antar at all motivasjon har årsak i egoisme, og du ikke nyanserer denne egoismen, kan du begrunne all atferd i egoisme, og følgelig mister alle andre atferdsbeskrivende begrep sin betydning. Dette gjør at du innsnevrer din egen forståelse. Nyanser øker konseptuell forståelse, mens generalisering innsevrer forståelse. Om du også begynner å omtalle alle fysiske objekt som "ting", så vil du fort innse at du trenger nyanser for å forstå sammenhenger. Derfor kategoriserer vi ulike former for motivasjon, fremfor å kalle alt egoisme. Det gir mening og forståelse, og fører til at vi vet hva vi prater om. I motsetning til hva du har illustrert så langt.

 

Vi kartlegger nå at det vi kaller «kjærlighet» er egentlig meget egoistisk i all sin væren,

men likevel solidarisk vis begge parter tenker

«jeg vil være nyttig for deg».

Dette er ikke rollene du nettopp tildelte mor og barn. Du sa snarere "moren blir glad av å ha et barn" (barnets passive rolle for å glede mor) og "barnet gjør moren glad" (barnets aktive rolle for å glede mor). Her fokuseres det kun på mor, og ikke på barnets tilværelse overhodet. Rollen barnet får tildelt er å glede mor, og det er mor som står i sentrum.

 

Dermed blir da feks moren og barnet er nyttig for hverandre,

og gjennom «jeg er nyttig for deg» så tilpasser man hverandre i solidarisk ånd.

Det er uheldig at du har brukt eksempelet om mor og barn, siden disse ikke er likeverdige. En mor kan ikke forvente det samme fra sitt barn som et barn bør kunne forvente fra sin mor. Det er viktig at et barn er betydelig mer egoistisk enn sin mor. Morens rolle er å støtte barnet på alle mulige måter som trengs. Barets rolle er å gjøre det man kan for seg selv, slik at barnet i fremtiden kan støtte sitt eget barn på en god måte.

 

En mors og et barns kjærlighet til hverandre er fundamentalt forskjellig fordi rollene og forventningene til hverandre er fundamentalt forskjellige. Et barn tar foreldrenes kjærlighet for gitt, nettopp fordi foreldrenes kjærlighet er ubetinget.

 

Det finnes narsissister,-som er høyest egoistiske og ego opphøyde på seg selv.

disse narsissister er ute etter anerkjennelse og ære,

Ergo søker mennesker som kan gi anerkjennelse og ære,

og finner lite mening i å gjøre noe nyttig for noen som ikke gir dem anerkjennelse og ære.

Bytt ut "annerkjennelse og ære" med "føle seg bra", så har du her beskrevet rollen du tidligere tildelte moren i eksempelet ditt.

 

der man tenker

Mor: «fordi du er der, så kan jeg føle meg nyttig i meg selv»,

og

Barn: «jeg er nyttig for deg, og dermed føler jeg meg nyttig for meg selv».

Jeg la til rollene du illustrerte for mor og barn.

 

Her illustrerer du en ny vri, som hverken er logisk eller illustrerer morens aktive investering i barnets velvære. Dersom moren føler nytte ene og alene fordi barnet eksisterer, inntar moren en passiv rolle ovenfor barnet. Dette er uheldig, og støtter ikke barnet på noen måte. Barnet, på den andre siden, identifiserer sin rolle som "nyttig for deg", som er en aktiv tilnærming. I dette tilfellet suger mora energi fra sitt eget avkom, mens avkommet ikke får noe tilbake. Du beskriver moren som en fullverdig narsissist, og skadelig for barnets oppvekst.

 

Det er nemlig slikt at mennesker som føler seg nyttig for samfunnet eller nyttig for noe X føler større egenverdi og selvtillit og velvære,

men folk flest skammer seg og får en lav egenverdi i sitt ego jo mer hjelpesløs dem blir,

nettopp fordi dem har ikke noe å vise til som kan gjøre at dem føler seg nyttige,

og dermed føler seg som en byrde for seg selv og de rundt seg.

Enig.

 

Dette er et holdningsproblem der pensjonisten ikke klarer å frasi seg rollen som forsørger, selv om det ikke lenger eksisterer en forventning fra omgivelsene om at pensjonisten skal gi mer av seg selv.

 

Man har ikke samme rolle gjennomgående i livet. Barn tenker i mindre grad at de må være til nytte for andre, og det eksisterer heller ikke (bør i alle fall ikke) en sterk forventning om at barn skal vie sin eksistens til å glede folk rundt seg.

 

Det eksisterer imidlertid en forventning om at voksne skal være til nytte for sine omgivelser, men når man blir så gammel at man ikke lenger kan jobbe, og hvis man også er uheldig med helsa, så vil enhver forventning fra omgivelsene avta. Om man ikke klarer å identifisere seg med sin egen tilstand og rolle som gammel, så lever man sine siste dager med en sterk kognitiv dissonans. Dette er holdningsproblemet.

 

Enig i et par ting mot slutten. Men du lurer deg selv når du setter likhetstegn mellom motsetninger, som vist av din bakvendte oppfatning av "kjærlighet". Å basere hele resonnementet på antagelsen om at "alt motiveres av egeninteresse" er å vanne ut begrepet "egeninteresse" til et punkt hvor grunnantagelsen blir tilnærmet lik en erklæreing om at "vi motiveres av motivasjon". Med et så tomt grunnlag er det ikke overraskende at du kan fremstille en mors kjærlighet til sitt barn på en måte som får henne til å fremstå som en psykopat. Men du må likevel vedstå at det eksisterer en forskjell mellom en psykopatisk mor og en normal mor. Det faktum at denne forskjellen ikke tydeliggjøres i din illustrasjon bør få deg til å innse at din egen oppfattelse av "kjærlighet" er svært mangelfull.

 

Således fremstår trådens tittel som en ironisk appell til din egen misforståelse.

 

God slakt er alltid fornøyelig å lese. *Tommelopp*

Endret av Aiven
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...