Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Innså hvorfor min personlighet er som den er -begynte å gråte


Anbefalte innlegg

Jeg er en 20 år gammel gutt. Jeg var egentlig en rampegutt som liten, men jeg forstår egentlig ikke det jeg skal fortelle dere nå.

 

Mine foreldre satt klare grenser. Fra jeg var liten ble jeg sett på som den "dumme" i familien. 9-10 år gammel. Jeg husker hvor min nærmeste kalte meg "dum" og "den som fikk til mindre", det var aldri noe alvorlig sagt. Det var gjerne en uskyldig spøk, men med en liten mening i bakgrunnen. Det var helt normalt å nevne hva slags persnolighet barna hadde. Jeg tok meg aldri nær av det, men likevel satt det seg som en liten tanke i bakhode. Etterhvert begynte ting å skje. Jeg begynte på skolen og resultatene var veldig dårlige. Jeg husker jeg slet med alfabetet, matte var heller ingen min greie. Det var ikke det at jeg ikke klarte det, men jeg følte jeg aldri var "tilstede". Jeg brydde meg rett og slett ikke, skole var ikke noe jeg så på som viktig. I 7.klasse når resultatene i matte kom opp, ble foreldrene mine sure, som vanlig. Vanligvis måtte jeg sitte igjen med min eldre bror etter prøvene og fullføre oppgavene fra pørven.

 

I 7.klasse følte jeg at disse tankene begynte å plage meg, men jeg nevnte det aldri for noen. Jeg fik diagnosiert dårlig motorikk og det må ha vært grunnen til at jeg også skrev stygt, venstre hendt. Alt dette fikk meg til å føle meg annerledes, dummere en alle andre.

 

Men denne tanken om at jeg var "dum" og "annerledes" plaget meg. Bak min rygg som liten hørte jeg at foreldrene mine snakket om meg hvor de sa at jeg var "svak", og når jeg faktisk fikk til noe og gjorde det bra fikk jeg høre "Dett er utrolig at han fikk det til" . Det var en gang jeg skulle telle hvor mange brød det var i posen, så var det noen i slekten min som fikk noen andre til å gjøre det istedet, og sa eksplisitt foran meg: "Han vil ikke få det til, hvorfor ber du han gjøre det":

 

Til slutt rant det over for meg. Jeg begynte å jobbe beinhardt for å motbevise alle disse dritt tankene. Jeg endte opp med veldig gode karakterer på skolen, inkludert vgs. over 5 i snitt med realfag. Nå studerer jeg en av mine drømmestudier som mange drømmer om, uten å nevne.

 

Men likevel er det dette jaget etter å være bedre. Følelsen av å ikke være nok. Følelsen av å ikke bety noen ting. Følelsen av å måtte gjøre det bedre enn alle andre, være bedre enn alle andre. Bryte grenser. Jeg får noen ganger panikk/raseri anfall når foreldrene mine oppfører seg som om de vil ta kontroll over livet mitt, som når de besøker meg altfor ofte, eller sjekker hva som ligger i kjøleskapet mitt, eller bryr seg om meg rett og slett. Jeg føler min identitet blir tatt fra meg, og derfor gjør jeg ting som bryter med mine normer i familien. For eksempel får jeg ikke drikke alkohol og jeg ville blitt drept hvis jeg gjorde det, men vet du hva, jeg tok meg en halvliter for første gang en uke siden. Det plagde meg ikke i det heletatt, nesten deilig.

 

Jeg kom plutselig idag over en video på youtube. Da jeg så likhetene og hvor mye jeg faktisk kunne kjenne meg igjen, begynte jeg å gråte. To av de personlighetene som nevnes stemmer godt med min. Alle følelsene jeg har hatt opp gjennom livet, oppsumert i en video.

 



Anonymous poster hash: 4ae20...2be
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Nå reagerer jeg nærmest hver gang noen sier jeg er dum. Jeg er redd for å bli sett på som dum. Jeg gjør alt for å være bedre enn alle.

 

Anonymous poster hash: 4ae20...2be

 

 

Om du har lyst til å drikke alkohol så gjør du det. Du er voksen nå, på høy tid å bli selvstendig.

 

Hva du drikker har ikke dine foreldre noe med med mindre de er vergen din. Videre så tenker jeg at du ikke trenger være bedre enn andre, holder å være bra nok som man er.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det høres ut som du voks opp under stramme rammer som barn, stemmer det? Med tanke på holdningen foreldrene dine har ovenfor deg om du skulle drikke alkohol ("ville blitt drept" osv). Jeg syns det høres ut som du har hatt problemer med å finne deg selv og forme din egen identitet, at foreldrene dine sin jobb innen dette har vært dårlig og at du bevisst distansierer deg fra dem. Det er jo ikke noe rart når de fortalte deg at du var dum som barn. Det er klart at slikt gjør noe med en, når de viktigste personene i livet ditt sier nedlatende ting om deg, uavhengig om det er sagt med en humoristisk tone eller ikke. Man tuller ikke med sånt, og iallefall ikke ovenfor et barn. Faren min har alltid elsket å gjøre narr av meg og snakke nedlatende om meg, jeg konfronterte han med det som tenåring men da lo han det bare bort. Han så ikke alvoret i det i det hele tatt. Jeg fikk konstant høre at jeg var et problem, jeg ble forskjellsbehandlet og sett ned på i forhold til brødrene mine. Fikk beskjed når jeg ikke lo av kommentarene hans at jeg ikke måtte være så hårsår. Hårsår for faen, når du hører konstant at du er dum og skadeskutt og blir ledd av så blir man lei seg. Det er ikke alle som ser humor i nedlatende ting. Jeg sitter fortsatt den dag i dag å rister på hodet når jeg hører folk i klassen kalle hverandre stygge og feite og le av det som om det er morsomt. Hvor i helsike er humoren i å kommentere hverandre negativt på den måten?

Du gikk ut med over 5 i snitt fra videregående, da med realfag. Det er ganske innlysende at du ikke er dum. Det er godt å høre at du studerer på drømmestudiet (jeg er utrolig nysgjerrig på hva du studerer siden du skriver at mange drømmer om det, er det medisin, psykologi eller noe det er snakk om?) og at du følger veien du selv vil gå. Jeg som ble kalt klisterhjerne fra jeg var liten til i dag taklet ikke realfag og kjemi, fysikk og lignende er gresk for meg og totalt uforståelig. For meg ble lista lagt for høyt, mamma skrøt meg opp og frem. Fikk jeg under 6 på en prøve på ungdomsskolen ble det spetakkel i hjemmet fordi jeg kunne jo bedre..... Jeg leste aldri på prøver, jeg fulgte sjeldent med i timene og på begynnelsen av ungdomsskolen begynte jeg å slite og begynte å gå til psykolog. Ble prøvekanin innen psykiatrien når det gjaldt medisinering som rotet mye med hodet mitt og slet på konsentrasjonen min. På toppen av alt dette la foreldrene mine fortsatt presset på meg, samtidig som de fortalte meg at jeg var ubrukelig i en humoristisk tone fortalte de meg at jeg var supersmart. Dette gjorde meg forvirret og jeg slet med å utvikle meg. 

Man prøver hele livet å finne seg selv, jeg tror det er ganske få som kan si at de har funnet sin identitet og er skråsikre på hvem de er. Hele livet handler nærmest om å finne seg selv, sin lidenskap, noe å leve for og sikte mot. Noen har en drømmejobb de sikter mot mens andre nekter å arbeide og vil leve i nuet ved å reise, utforske, oppleve nye ting, protesterer mot samfunnet og politikk. 

Jeg blir utrolig irritabel om jeg får besøk av moren min og hun for eksempel begynner å sjekke skap og skuffer (altså hvorfor, HVORFOR!), rydde, støvesuge, tilbyr seg å vaske og lignende selv om jeg ikke har vasket for så veldig lenge siden. I bunn og grunn bryr hun seg jo bare og vil hjelpe, men jeg ser på det som vandalisering av mitt private liv og setter opp veggene med en gang. 

Det virker som om du konstant tror du må bevise noe ovenfor andre og at du prøver fanatisk å motsi den stemmen i hodet som sier at du er dum, dette er forøvrig ikke din egen stemme men stemmen fra dine foreldre som har fortalt deg det som liten. Du tror på det i voksen alder og prøver å jobbe imot det, noe som er bra. For du er ikke dum. Og det er ikke noe du trenger å bevise til hele verden, det er nok at du overbeviser deg selv. En måte du kan prøve å tenke på er at der er alltid noen som vil være bedre, men også dårligere. Man skal ikke trykke ned andre eller heve andre for sin egen selvfølelse sin del, men skal man være objektiv så er det den enkleste måten å tenke på. Du jager konstant etter å bli bedre og best, men uansett hva du gjør eller oppnår føler du at det ikke er bra nok. Du har jo allerede gjort det helt vanvittig bra, men likevel er det ikke nok. Det er trist at du ikke ser det selv. Du har gjort en styrke utav det hele og kommet deg opp og frem, selv om du tydeligvis sliter med det i etterkant, noe som ikke er rart i det hele tatt. 

 

Du virker forøvrig veldig reflektert og det er ganske tydelig at du er smart, så foreldrene dine kan bare ta seg en bolle. Du er ikke dum mister. Det skjønner du før eller siden selv.

Lenke til kommentar

Høre ut som historien til alle som foreldrene har ødelagt muligheten til å ha et godt forhold til spør du meg. Sorry kis, foreldrene dine er trash og du burde ta avstand fra dem for du er tydeligvis bedre enn dem på alle mulige måter. 

 

Hadde mine foreldre snakket ned om meg og jeg bevist dem feil hadde det vært enden på den visa med mindre en ekstraordinær beklagelse som gikk over mange mange måneder med konstant gråting og tigging om tilgivelse tok sted. Hvorfor roter foreldrene dine i kjøleskapet ditt?

 

PS. du er bare 20, du kan fremdeles ende opp som en "failure" i samfunnets øyne... 

Lenke til kommentar

Det du beskriver er nok ikke uvanlig. Jeg har slitt og sliter tildels med det samme selv. Ville vært forsiktig med å høre på for mange råd fra pseudo-psykologene her inne, er mye hat og projisering ute og går. Men jeg allikevel (paradoksalt nok) gi et tips: Kom deg ut også, møt folk, få deg venner. Jeg tror den enkleste måten å jobbe med personligheten på, er å omgi seg med ærlige og bra folk, som kan komme med tilbakemeldinger og speile deg.  Det tror jeg i alle fall funker for mange. No man is an island.

Lenke til kommentar

Jeg tror også det beste er å komme seg ut og treffe mange andre. Knytte bånd til jevnaldrende (og bittelitt eldre evt.). Da kan man oppdage hvilke gode sider man har. Og det kan jo hende litt av det foreldre har sagt kan være sant også, men da kan man finne det ut og jobbe med det. Det verste er å kun få feedback fra foreldre. Men det kan være sunt å få feedback fra mange kilder.

Jeg synes det er synd om du blir lei deg om andre kaller deg dum. Det beste er å ta ting med humor. Fordi alle blir kalt dumme i blant. Men du vil kanskje vokse det av deg når du er mye sammen med andre.

Jeg har hatt det veldig likt som deg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når det gjelder kontakt med foreldre, så den eksisterer ikke akkurat nå.

Endret av Kablam
Lenke til kommentar

Er interessant for meg å se hvordan du klarer å oppdage mønstre i livet ditt. Synes du er streng når du skriver at det er derfor du "er den du er". Jeg vil heller si det er derfor du var den du var. Du har jo allerede begynt så smått å gjøre opprør mot disse mønstrene.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

 

 

Det høres ut som du voks opp under stramme rammer som barn, stemmer det? Med tanke på holdningen foreldrene dine har ovenfor deg om du skulle drikke alkohol ("ville blitt drept" osv). Jeg syns det høres ut som du har hatt problemer med å finne deg selv og forme din egen identitet, at foreldrene dine sin jobb innen dette har vært dårlig og at du bevisst distansierer deg fra dem. Det er jo ikke noe rart når de fortalte deg at du var dum som barn. Det er klart at slikt gjør noe med en, når de viktigste personene i livet ditt sier nedlatende ting om deg, uavhengig om det er sagt med en humoristisk tone eller ikke. Man tuller ikke med sånt, og iallefall ikke ovenfor et barn. Faren min har alltid elsket å gjøre narr av meg og snakke nedlatende om meg, jeg konfronterte han med det som tenåring men da lo han det bare bort. Han så ikke alvoret i det i det hele tatt. Jeg fikk konstant høre at jeg var et problem, jeg ble forskjellsbehandlet og sett ned på i forhold til brødrene mine. Fikk beskjed når jeg ikke lo av kommentarene hans at jeg ikke måtte være så hårsår. Hårsår for faen, når du hører konstant at du er dum og skadeskutt og blir ledd av så blir man lei seg. Det er ikke alle som ser humor i nedlatende ting. Jeg sitter fortsatt den dag i dag å rister på hodet når jeg hører folk i klassen kalle hverandre stygge og feite og le av det som om det er morsomt. Hvor i helsike er humoren i å kommentere hverandre negativt på den måten?

Du gikk ut med over 5 i snitt fra videregående, da med realfag. Det er ganske innlysende at du ikke er dum. Det er godt å høre at du studerer på drømmestudiet (jeg er utrolig nysgjerrig på hva du studerer siden du skriver at mange drømmer om det, er det medisin, psykologi eller noe det er snakk om?) og at du følger veien du selv vil gå. Jeg som ble kalt klisterhjerne fra jeg var liten til i dag taklet ikke realfag og kjemi, fysikk og lignende er gresk for meg og totalt uforståelig. For meg ble lista lagt for høyt, mamma skrøt meg opp og frem. Fikk jeg under 6 på en prøve på ungdomsskolen ble det spetakkel i hjemmet fordi jeg kunne jo bedre..... Jeg leste aldri på prøver, jeg fulgte sjeldent med i timene og på begynnelsen av ungdomsskolen begynte jeg å slite og begynte å gå til psykolog. Ble prøvekanin innen psykiatrien når det gjaldt medisinering som rotet mye med hodet mitt og slet på konsentrasjonen min. På toppen av alt dette la foreldrene mine fortsatt presset på meg, samtidig som de fortalte meg at jeg var ubrukelig i en humoristisk tone fortalte de meg at jeg var supersmart. Dette gjorde meg forvirret og jeg slet med å utvikle meg. 

Man prøver hele livet å finne seg selv, jeg tror det er ganske få som kan si at de har funnet sin identitet og er skråsikre på hvem de er. Hele livet handler nærmest om å finne seg selv, sin lidenskap, noe å leve for og sikte mot. Noen har en drømmejobb de sikter mot mens andre nekter å arbeide og vil leve i nuet ved å reise, utforske, oppleve nye ting, protesterer mot samfunnet og politikk. 

Jeg blir utrolig irritabel om jeg får besøk av moren min og hun for eksempel begynner å sjekke skap og skuffer (altså hvorfor, HVORFOR!), rydde, støvesuge, tilbyr seg å vaske og lignende selv om jeg ikke har vasket for så veldig lenge siden. I bunn og grunn bryr hun seg jo bare og vil hjelpe, men jeg ser på det som vandalisering av mitt private liv og setter opp veggene med en gang. 

Det virker som om du konstant tror du må bevise noe ovenfor andre og at du prøver fanatisk å motsi den stemmen i hodet som sier at du er dum, dette er forøvrig ikke din egen stemme men stemmen fra dine foreldre som har fortalt deg det som liten. Du tror på det i voksen alder og prøver å jobbe imot det, noe som er bra. For du er ikke dum. Og det er ikke noe du trenger å bevise til hele verden, det er nok at du overbeviser deg selv. En måte du kan prøve å tenke på er at der er alltid noen som vil være bedre, men også dårligere. Man skal ikke trykke ned andre eller heve andre for sin egen selvfølelse sin del, men skal man være objektiv så er det den enkleste måten å tenke på. Du jager konstant etter å bli bedre og best, men uansett hva du gjør eller oppnår føler du at det ikke er bra nok. Du har jo allerede gjort det helt vanvittig bra, men likevel er det ikke nok. Det er trist at du ikke ser det selv. Du har gjort en styrke utav det hele og kommet deg opp og frem, selv om du tydeligvis sliter med det i etterkant, noe som ikke er rart i det hele tatt. 

 

Du virker forøvrig veldig reflektert og det er ganske tydelig at du er smart, så foreldrene dine kan bare ta seg en bolle. Du er ikke dum mister. Det skjønner du før eller siden selv.

 

 

Velkommen! :)

Da ser det ut som du har tatt ditt første skritt for å bli frisk. Å innse slike ting er kjempe bra. Jeg lover deg det kommer til å bli bedre, bare fortsett så skal du klare å legge ting til siden engang i fremtiden :)

 

 

Er interessant for meg å se hvordan du klarer å oppdage mønstre i livet ditt. Synes du er streng når du skriver at det er derfor du "er den du er". Jeg vil heller si det er derfor du var den du var. Du har jo allerede begynt så smått å gjøre opprør mot disse mønstrene.

 

 

Jeg tror også det beste er å komme seg ut og treffe mange andre. Knytte bånd til jevnaldrende (og bittelitt eldre evt.). Da kan man oppdage hvilke gode sider man har. Og det kan jo hende litt av det foreldre har sagt kan være sant også, men da kan man finne det ut og jobbe med det. Det verste er å kun få feedback fra foreldre. Men det kan være sunt å få feedback fra mange kilder.

Jeg synes det er synd om du blir lei deg om andre kaller deg dum. Det beste er å ta ting med humor. Fordi alle blir kalt dumme i blant. Men du vil kanskje vokse det av deg når du er mye sammen med andre.

Jeg har hatt det veldig likt som deg, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre når det gjelder kontakt med foreldre, så den eksisterer ikke akkurat nå.

 

 

Må man treffe noen som er jevnaldrende? Er det ikke bedre å treffe noen som interesserer seg for de samme aktivitetene?

 

 

TS her.

Med. ja, men ikke i Norge. 

 

Uansett, det jeg har gjort til nå er;

Gått ut og vært ute langt ute på natten. Jeg har vært på strippeklubb. Jeg strever etter å finne denne følelsen av å tøye grensene og finne meg selv. Finne min identiten framfor den alle andre har skapt av meg.

 

Noen ganger når det er blitt avtalt en hjemme-tid, velger jeg bevisst å komme senere hjem. For eksempel klokken 0100 istedenfor 1200. Da prøver jeg å beklage meg med å se komplett idiot ut, som om jeg mangler forståelse av tid og rom, tidsforståelse rettere sagt. Det er deilig å kunne bestemme selv og gå ut av normene. 

 

Jeg prøver å fortelle at jeg driter i alt og alle. Jeg orker ikke dette rollespillet lenger. Alle skal forvente at du skal være en spesiell rolle, men jeg vil ikke la andre forme meg. For eksempel utdanningen min. Alle skal forvente at jeg skal være skikkelig og ordentlig, men vet du hva, det bestemmer vel jeg selv. Hvordan jeg velger å være. Hvis jeg velger å publisere et bilde av meg i baroverkropp og kline med en dame på internett som med.student, så gjør jeg det. Utdanningen min bestemmer ikke hvordan jeg skal være og heller ikke samfunnet. Jeg er så lei. 

 

Det er nok med at jeg prøver å bevise at jeg er bedre enn alle andre.



Anonymous poster hash: 4ae20...2be
Lenke til kommentar

Du har selvsagt rett i at du kan gjøre disse tingene som medisinstudent. Men ikke om du føler deg dårlig fordi du blir påvirket av folk, sånn for din egen sjelefreds skyld.

Anbefaler deg å heller studere siv.ing. om du har lyst til å studere et status-studie og fortsatt gjøre crazy ting uten at noen hakker på deg.

Verden er full av folk som er ute etter å "ta" leger på alt mulig. Om du tenker veldig mye over dette vil du angre på yrkesvalg. Du er fortsatt ung, så du har tid til å bytte.

 



Anonymous poster hash: 07800...460
Lenke til kommentar

Noen ganger når det er blitt avtalt en hjemme-tid, velger jeg bevisst å komme senere hjem. For eksempel klokken 0100 istedenfor 1200. Da prøver jeg å beklage meg med å se komplett idiot ut, som om jeg mangler forståelse av tid og rom, tidsforståelse rettere sagt. Det er deilig å kunne bestemme selv og gå ut av normene.

Dette kalles å være passiv-aggressiv. Du ønsker å rive deg løs, og tøye grenser, men tør likevel ikke ta ansvar for din egen atferd. Neste gang kan du heller si "det passet meg bedre å komme hjem klokken 0100". Da eier du situasjonen. Du trenger ikke late som du er inkompetent for å få vilja di. Bare vær din egen person, og vær tydelig på hvem du er.

 

Jeg prøver å fortelle at jeg driter i alt og alle. Jeg orker ikke dette rollespillet lenger. Alle skal forvente at du skal være en spesiell rolle, men jeg vil ikke la andre forme meg.

Derfor, ikke innta rollen som inkompetent for å få viljen din.

 

Det er nok med at jeg prøver å bevise at jeg er bedre enn alle andre.

Pass deg. Du er på god vei til å bygge deg selv inn i en selvkonstruert offerrolle. Du har sett en film på youtube som du kjente deg igjen i. En film som legger skylden for alle dine store problemer på foreldrene og familien din. Greit nok. Det kan være sunt å erkjenne hvor problemene kommer fra. Men ikke lev offerrollen. Ta heller ansvar for deg selv. Stå for det du mener og gjør. Ikke kom med unnskyldninger for å tøye grenser. Ikke lat som du er dum og ikke forstår klokka. Ikke skyld på andre. Ikke vær passiv-aggressiv. Det vil føre til mer frustrasjon, både for deg og alle rundt deg. Bli heller din egen person, og ta ansvar for deg selv.

 

Hvis du mener at familien din er for dominerende med sine regler og forventninger, så må du distansere deg fra dem. Hvertfall i noen år. Det er perfekt å gjøre dette under studiene. Du vokser mye på den tiden, og hvis du bruker tiden riktig (ikke adapter en offermentalitet og identitet), så vil du ha mye lettere for å hanskes med familien senere. Du vil stå mye stødigere, og du vil ha en klarere forståelse for hvem du er.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-lYlo5C

Vent litt, du er 20 år og har "hjemmetid"? Det er ikke rart foreldrene dine tror du er dum, når du faktisk leker dum foran de. Jeg er enig med Løgn når det kommer til at du bør heller si det passet deg bedre å komme hjem 01. Du er voksen nå, så ikke la familien din styre deg. Ta ansvar, og ikke lek komplett idiot. Du er helt klart ikke dum, som har klart å oppnå så gode karakterer med det utgangspunktet. Jeg synes du skal være stolt av deg selv, og bruke enda mer tid på å finne ut hvem du er! Lykke til :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...