Liten filosofisk betrakning om spørsmål.

[Delvis]

Da spørsmål i generell og sosial daglig kommunisering, som går på personlige omstendigheter. Og gjerne ofte private saker.
Saker som den som spør i utgansgspunktet ikke har noe med.

Etter min oppfatning er dette en mer destruktiv faktor i vår sameksistens, enn de fleste er seg besvisst.

Hvorfor skal vi la oss plage av spørsmål? Hvorfor plage andre med spørsmål? Det sliter og kan unektelig være slitsomt. Ja, jeg synes helt klart det selv.
Som en medbruker på forumet utrykkte det forleden: "jeg forstår ikke hvorfor de henger seg sånn opp i detaljer og må spørre om dett og datt". Nei, ikke sant?

For det er jo sånn; at vi forteller alltids det vi ønsker at andre skal vite - selv. Vi behøver ikke hjelp til det. Så hva er da poenget? Bortsett fra å plage andre med egen nysgjerrighet? Presse andre til å bruke energi på å svare - eventuelt på å gjøre det klart at man ikke ønsker svare.   

Hvorfor kan vi ikke bare akseptere at enhver forteller det enhver ønsker, og slå oss til ro med det?
Det hadde gjort alt så vanvittig mye mer behagelig og trivelig. Syns iallefall jeg.
 

[Kristoffer Solheim]

Kanskje i et utopi. Men jeg som person opplever ofte at jeg velger å forteller mer når folk spør meg spesifikt. Er det riktig av personen å spørre meg? Har jeg fortalt alt jeg ville? Det spørs. Jeg vet ikke, og tror ikke vi kan vite det, for jeg ombestemmer meg ofte basert på små ting som et enslig spørsmål. Jeg tror vi ofte lar vær å si ting vi egentlig vil/burde si av mange forskjellige grunner.

 

Og hva er menneskelig kommunikasjon om ikke en flytende samtale. Det at folk spør er et tegn på at de er interessert i deg, eller at de bryr seg. Jeg tror jeg heller ville blitt spurt om ting hele tiden fremfor aldri å bli spurt.

[Gjest Bruker-95147]

Folk spør for å få bekreftelse, men helst positiv, ikke ærlig og realistiske. Hvis man sier det som det er blir folk litt hysteriske og gjerne litt sinna

 

Jeg foretrekker at folk ikke spør eller snakker, da blir det hele langt mer avslappende interessant

Endret 15. mars 2016 av Bruker-95147

[Delvis]

Der er variabler. Men jeg har inntrykk av at folk ofte spør fordi det er et slags behov.en trang.
De blir utilpass i forhold til deg, hvis de ikke kan legge inn spøsmål i visse intervaller & vendinger..

Noen har sikkert opplevd at det er noen man kan stitte 'stille og taus' sammen med, og føle at begge syns det er bra, og

at det ikke gjør noenting. Tvert i mot, ja det er avslappende og bra. Litt underlig opplevelse, og litt sjelden(for meg hvertfall)
Skulle ønske jeg kjente flere sånne.

Andre ganger blir det helt feil: Da kjenner du forventingen om at du 'må si noe', eller får spøsrmål det forventes du skal svare helst gjerne med imøtekommende interesse på.

Det kan til gjengjeld oppleves svært stressende. Da sliter jeg noen ganger med å komme det i møte, og samtidig uttrykke det og framstå som alt er 'ok'. Og/eller makte å dirigere det i en retning som gjør det 'ok' ,  som da med fordel også kan inneholde et element av forklaring/hint til samtalepartneren - om at/hvor noe skurrer. Uten at det virker negativt og/eller kritisk/støtende i vanskeliggjørende grad.

[ChiaroScuro]

Da spørsmål i generell og sosial daglig kommunisering, som går på personlige omstendigheter. Og gjerne ofte private saker.

Saker som den som spør i utgansgspunktet ikke har noe med.

 

Etter min oppfatning er dette en mer destruktiv faktor i vår sameksistens, enn de fleste er seg besvisst.

 

Hvorfor skal vi la oss plage av spørsmål? Hvorfor plage andre med spørsmål? Det sliter og kan unektelig være slitsomt. Ja, jeg synes helt klart det selv.

Som en medbruker på forumet utrykkte det forleden: "jeg forstår ikke hvorfor de henger seg sånn opp i detaljer og må spørre om dett og datt". Nei, ikke sant?

 

For det er jo sånn; at vi forteller alltids det vi ønsker at andre skal vite - selv. Vi behøver ikke hjelp til det. Så hva er da poenget? Bortsett fra å plage andre med egen nysgjerrighet? Presse andre til å bruke energi på å svare - eventuelt på å gjøre det klart at man ikke ønsker svare.   

 

Hvorfor kan vi ikke bare akseptere at enhver forteller det enhver ønsker, og slå oss til ro med det?

Det hadde gjort alt så vanvittig mye mer behagelig og trivelig. Syns iallefall jeg.

 

 

Eventyr.

Det skjer noe når gud forsvinner. Bibelen og Asbjørnsen & Moe likestilles bl.a. 

Spørsmål stilles om mennesker som i fullt alvor likestiller eventyr med vitenskap - faktisk legger større vekt på eventyr!

 

Moral.

Ateister har, i motsetning til kristne, virkelig moral, Ikke påtvunget ved trussel om helvete og uten at det kreves en master i teologi for å kunne forstå reglene.

For ateister er moral innlysende, på samme måten som den var innlysende for kamelgjeterne som, i sin tid, diktet opp Abrahams gud.

 

"Plage" andre.

Ren empati! Det er leit å se medmennesker kaste bort det eneste livet de har.

[Delvis]

Thonord: Du misforsto det hele tror jeg. Dette hadde ingenting mer religiøs tro å gjøre (virket som du mente jeg siktet til ateister som spør troende?)

Denne kategorien er også for filosofiske emner vet du.

Endret 4. april 2016 av Delvis

[RWS]

Kommer an på hvem som spør for mitt vedkommende... Er det en jeg ikke føler har noe med det svarer jeg god dag mann øksekaft svar, eller et direkte spørsmål tilbake... Eller svarer rett og slett vedkommende som spør at spørsmålet ikke er noe jeg kommer til å svare vedkommende på, fordi det ikke er hans/hennes sak

 

Så kommer det jo selvsagt an på spørsmålet...

 

Til venner og familie svarer jeg alltid ærlig om jeg oppfatter spørsmålet som ærlig, men for å komme dit må man som regel gå noen runder litt frem og tilbake noen ganger, til jeg faktisk forstår at vedkommende vil ha et ærlig og oppriktig svar... Man juger jo ikke ved å ikke si noe heller, ikke sant?

 

Og noen er jo så vite begjærlige at det nesten grenser til frekt noen ganger... Og er det spørsmålet frekt ignorerer jeg bare spørsmålet mens jeg ser på vedkommende med et skarpt blikk, et sånt "Er du så dum at du ikke skjønner at jeg ikke kommer til å svae på det" blikk... Man må faktisk ikke svare folk... Spesielt ikke de som ikke har noe med det...

[Delvis]

Ja det kommer an på spørsmålet, og også på type personer som spør. Og ikke minst situasjonen. Feks på en arbeidsplass, i et selskap, til en nabo.. kan det ofte bli mer som et press og en vanskeligere avveining,
Mens om det er fermmede folk og personer du ikke har noen nær forbindelse til, er du på en annen måte "fri" til å respondere(eller la være) som du vil.

Kvinner har det med å spørre litt sånn kinkig syns jeg. Som om de ser det mer naturlig å spørre direkte/personlig. Type svigerinner, sykepleiere feks. Der får jeg noen ganger problemer, fordi det er vanskeligere å virke avfeiende til slike vs problemet mitt med å svare på oppfordring på sånt noe de egentlig ikke har noe med altså.

[RWS]

Ja det kommer an på spørsmålet, og også på type personer som spør. Og ikke minst situasjonen. Feks på en arbeidsplass, i et selskap, til en nabo.. kan det ofte bli mer som et press og en vanskeligere avveining,

Mens om det er fermmede folk og personer du ikke har noen nær forbindelse til, er du på en annen måte "fri" til å respondere(eller la være) som du vil.

 

Noen ganger lettere å "åpne" seg for fremmede ja... Samtidig som det er vanskeligere å tilgi en venn som har gjort noe dumt mot deg enn en fremmed...

 

 

Kvinner har det med å spørre litt sånn kinkig syns jeg. Som om de ser det mer naturlig å spørre direkte/personlig. Type svigerinner, sykepleiere feks. Der får jeg noen ganger problemer, fordi det er vanskeligere å virke avfeiende til slike vs problemet mitt med å svare på oppfordring på sånt noe de egentlig ikke har noe med altså.

Vi menn er problem løsere. Når vi hører om et problem så begynner hjernen vår så og si automatisk å lete etter løsninger på problemet. Kvinner er mye mer analytikere, de belyser problemet fra alle sider og begynner ikke automatisk å se etter løsninger, ikke før alle aspektet ved problemet er analysert. Har ikke tall på de gangene jeg spurte mine ekskoner om de var ute etter en løsning på problemet eller kun var ute etter å analysere det de fortalte om et problem og det er jo et spørsmål du kan stille tilbake i slike situasjoner. Om de er ute etter en løsning eller kun analyse.. 

 

Kvinner kan derfor stille ganske nærgående spørsmål uten at de helt er klar over at du som mann ikke liker det eller føler deg komfy (like lite som de ville hørt om løsningen på deres problem med en gang fra deg...). Kvinner elsker å utbrodere og analysere... Prøv å sitte som en passiv tilskuer på et sy møte engang og lat som du holder på med noe (slik at de tror du ikke hører etter... Menn kan ikke gjøre to ting på en gang tror de...) så vil du fort oppdage at alle de problemene de bringer til bordet, enten det er med sin bedre halvdel eller annet, IKKE kommer til noen konklusjon, bare flere analyser og faktisk enda flere problemer... Hadde blitt føkkings gal om jeg skulle analysert mine problemer på samme måte... Spesielt siden jeg som regel har flere løsninger på problemet... he he Men artig og lærerikt å høre på om man vet litt om forskjellene mellom kvinner og menn 

 

Får jeg nærgående spørsmål fra slektninger/sykepleiere bruker jeg å smile blidt tilbake og si at det har jeg ikke tatt noen stilling til enda... og gjerne tilføye at jeg kommer tilbake til det når jeg har tatt stilling til det hvis jeg liker vedkommende. En pen måte å si at vedkommende ikke har noe med det og case closed! 

Endret 5. april 2016 av RWS

[ChiaroScuro]

Thonord: Du misforsto det hele tror jeg. Dette hadde ingenting mer religiøs tro å gjøre (virket som du mente jeg siktet til ateister som spør troende?)

 

Denne kategorien er også for filosofiske emner vet du.

Der ser du. Meg og filosofi! Blir som olje og vann.

 

Beklager