Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Å leve med en passiv aggressiv person ..


Anbefalte innlegg

Jeg lurer på om samboeren min er passiv aggressiv.

Noen eksempler:

 

¤Hun utsetter/gjør ikke husarbeid og sier hun "glemmer" det. (hun er ikke glemsk ellers). Vi kan ha konkrete avtaler, hun sier ja, men gjør det ikke.

 

¤Hun betaler ikke regninger, sier der også at hun "glemmer" det.

 

¤Om jeg tar opp noe viktig i forholdet, får jeg "The Silent Treatment" tilbake. Hun kan si "ok, ja, skjønner" som regel kun ett ord. Sikkert for å få slutt på samtalen. Det blir jeg som står igjen ekstremt frustrert.

 

¤Hun har ikke tatt initiativ til sex på 6 år (!). Det virker som hun holder tilbake dette for å såre meg. Jeg legger også merke til at selve sexen (så sjelden den er) er uten innlevelse fra hennes side.

 

¤Hun overholder ikke avtaler og forpliktelser. Dette "glemmer" hun eller har ingen svar når hun blir konfrontert med det

 

¤Når jeg vil være intim (ikke sex), så har hun alltids noe hun plutselig må gjøre. Finne noe, sende noen en melding osv.

 

¤Om hun blir trengt opp i et hjørne (ikke fysisk, men blir konfrontert med avtaler hun glemmer eller andre viktige ting), truer hun med å gjøre det slutt. Det er hennes måte å kontrollere forholdet på.

 

Dette er så utrolig frustrerende! Etter flere år med dette, holder jeg på å bli gal til tider. Noen ganger går det greit, men da tar jeg meg i å forstå at det ikke er greit. Det er bare at jeg pent er nødt til å godta det, om jeg skal være i forholdet.

 

Det er de små tingene i hverdagene som blir kjempestore. Som husarbeid, intimitet og økonomien. Noen ganger føles det ut som om jeg mister meg selv helt og blir deprimert. Vi har 3 unger sammen og det er ikke bare å dra .... (?)

 

 

 

Noen som har noen erfaringer rundt dette?

 

 

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Dødfødt, høres ut som hun har deg bare for at det er praktisk. Hadde aldri giddet ett sekund med en slik person, hvorfor i huleste lar du deg være sammen med noen du ikke trives sammen med? Jeg skjønner ikke, gutter som lar damene styre livet sitt. Sett ned foten, vær mann, du er sterk og mann, hvorfor oppfører du deg som en liten svak utnyttet gutt? Get that confidence boiling!

 

Damer vil ikke styre livet til mannen, men tar gjerne kontrollen dersom mannnen ikke klarer holde den. Det resulterer i at begge er ulykkelige. Get it?

 

Disclaimer: Du behøver ikke høre på noe av det jeg skriver.

Endret av Henrik2k
  • Liker 5
Lenke til kommentar

Det kan kanskje fungere å være sammen bare på grunn av barna, hvis man også er venner. Virker som om hun er dritt lei av deg hvertfall, men sikkert kjipere å være alenemor til tre barn i tillegg til å være den som tar avgjørelsen om å dra. Siden du åpenbart er innstilt på å få dette til å fungere. Da oppfører hun seg vel slik, fordi du ikke skal elske henne mer og ta avgjørelsen om å dra, fordi hun ikke klarer. Det er èn teori. Eller kanskje hun har gitt opp. Hjelper du henne mye med barna?

 

Forelskelse varer bare tre år eller rundt der, mens forholdet etterpå handler om å være sammen om ting, hjelpe hverandre, være en familie rett og slett, for å bli glad i hverandre og elske hverandre på den måten. Begge må ta et standpunkt. Hvor skal dere i livet? Til samme sted eller ikke? Være en familie eller ikke?

Endret av l3373r
Lenke til kommentar

høres helt jævlig ut.

Kondolerer til deg TS...

Var selv sammen med en tilsvarende dame, hun prøvde febrisk og styre meg, og det endte med "makaløse krangler uten sidestykke"... Og vi fikk en kid.

 

Nå er det hun som har kiden hele tiden og store ringer under øya.... ser alltid trøtt ut, og hun for aldri sett folk, gått ut, møte venner....

 

Jeg ser kiden lite, men har tid til alt jeg vil. Og det er fanken så deilig :)

 

Nei, jeg er ikke skrudd sammen sånn at en kjerring vet hvordan livet mitt bør være bedre enn meg selv, så håper for din del TS at du er det, hvis ikke kondolerer jeg virkelig :S

Lenke til kommentar

TS, du bør gå kraftig i tenkeboksen her. Det jeg mener du bør tenke mest over er TO ting:

#1: Velger JEG å leve slik som dette, ev. hvorfor skal JEG finne meg i å ha det slik / er det sannsynlig at jeg har det bedre alene eller kanskje sammen med noen andre?

#2: Hvilket eksempel går jeg foran med for mine tre barn? Bør de vokse opp med å se at Pappa finner seg i en slik behandling og oppførsel? (barn ser MYE, og stadig mer etter som de blir eldre) Er JEG en bedre rollefigur for mine barn om jeg er alene eller kanskje i et annet forhold enn med deres mor?

Jeg har selv vært der, brutt ut, var alene med mitt barn en stund før vi gradvis justerte til 50/50. I dag flere år etter er både jeg og barnets mor single og stortrives med det, vi fungerer sammen (mammajul i år, men jeg var med hjemme hos mor og vi KOSTE oss sammen). Barnets mor har fått grep om livet sitt og vi er nå igjen TO fungerende foreldre, som samarbeider, selv om vi ikke lenger er involvert med værandre intimt.

Som du sikkert forstår ser jeg din situasjon litt annerledes enn en del andre. Jeg har erfart hva tunge avgjørelser krever, men også erfart de gevinster det kan gi for både foreldre og barn. Vel vel, jeg skal ikke si mer enn å råde deg til å se situasjonen din fra utsiden, hvilke råd ville DU gitt deg selv, om du var en velmenende venn. Lykke til og god Jul :)

Lenke til kommentar

høres helt jævlig ut.

Kondolerer til deg TS...

Var selv sammen med en tilsvarende dame, hun prøvde febrisk og styre meg, og det endte med "makaløse krangler uten sidestykke"... Og vi fikk en kid.

 

Nå er det hun som har kiden hele tiden og store ringer under øya.... ser alltid trøtt ut, og hun for aldri sett folk, gått ut, møte venner....

 

Jeg ser kiden lite, men har tid til alt jeg vil. Og det er fanken så deilig :)

 

Nei, jeg er ikke skrudd sammen sånn at en kjerring vet hvordan livet mitt bør være bedre enn meg selv, så håper for din del TS at du er det, hvis ikke kondolerer jeg virkelig :S

Psykopati har 16 karakteristikker eller symptomer. Du burde lese om de.

 

Det er fortsatt ditt avkom, og du sier rett ut at du ikke vil ha noe med det aa gjore, fordi det er saa deilig aa vaere alene og kunne gjore akkurat hva man vil naar man vil, som om man ikke hadde barn i det heletatt. Men du har et barn, og du driter i det, fordi det er saa deilig aa kunne gjore hva man vil og aa se barnets mor vaere saa sliten og utmattet at hun faar morke ringer under oynene.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

det kan se sånn ut, og jeg var litt "tøff" i forrige innlegg.

Sannheten er litt mer nyansert. Det er ting som handler om å få forståelse, skjønne ting.

Det har vært veldig vondt for meg å havne i en situasjon der jeg ser barnet mitt lite. Og forrige innlegg ble skrevet i "skadefryd". Etter ett år med savn og smerte, selvom det ikke virker sånn i mitt forrige innlegg, er det nå sånn at moren er sliten og får konsekvensene av å nekte meg kontakt, slik hun har gjort før da.

 

Hvis du skjønner... Det er ganske komplisert. Sånn som det sikkert er for TS også.

 

Men forrige innlegget mitt var veldig cocky.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Når man har barn sammen så vil man gjerne gjøre det som kan for at det skal fungere, men samtidig må man ta hensyn til seg selv også. Hvordan har du det oppi alt dette?

 

Det høres ut som dere burde prate sammen. Hvordan har hun det? Er hun deprimert? Er hun veldig tiltaksløs? Dere burde kanskje gjøre en ekstra innsats angående forholdet. Spør henne hva som skal til for at ting skal bli bedre. Hvordan kan dere begynne å ha mer sex? Hva savner hun? Sex er limet i et forhold og det er veldig viktig.

Lenke til kommentar

Og samtidig er det barna. Det er ikke barebare. Om man går fra så må man plutselig dele unger og hjem og ungene er det verste og i tillegg vil man lure på om man gjør det beste for dem og hvordan det vil påvirke dem. Man må alltid forholde seg til en eks man har barn med... Dersom forholdet kan reddes og det kan bli bedre så er det best, men man må ikke bli for enhver pris heller. Man skylder seg selv å prøve å ha det bra. Dersom det går utover den psykiske helsen så er det ikke bra heller og i noen tilfeller kan det da være bedre for barna om man faktisk går fra hverandre.

Lenke til kommentar

Det er ikke det jeg sier... Jeg sa at noen ganger er det best å gå fra hverandre, men siden man har barn så blir terskelen litt høyere.

 

Du aner ikke noe om hva slags erfaringer jeg har eller hva jeg har gjort... Hva slags bakgrunn jeg har til å si de tingene.

 

Det kan være greit å vite at man har prøvd før man bare gir opp, men jeg er enig i at det er viktig å ta hensyn til seg selv!

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...