Back to the 80's

[FrankZito]

Forrige 80-talls trådene omhandlet Disco/Pop samt ei kåring av 80-tallets beste album, men da de ikke har vært aktive på en god stund tenkte jeg det var like greit å starte med en ny hyllest til dette fantastiske 10året og alle dets kulturelle godbiter.

 

Lenge leve nostalgien og Phil Collins:

 

http://www.youtube.com/watch?v=q9xNhcvZ6UI

 

 

 

[crazylazyboy]

Skulle ønske jeg var født en god del år tideligere Hører omtrent bare på 80-tall og innefor de fleste sjangere. Hører på hundrevis av band men det er ingen over, ingen ved siden av Queen, her med to fantastiske live-versjoner

 

 

[Uderzo]

[FrankZito]

Queen er good shit, og soundtracket til Highlander er legendarisk.

Ah, 80-talls videoer er noe for seg selv.

Smeller til med litt groovy 80-talls pop i natten fra Mr. Lionel Richie:

 

Can't Slow Down (1983)

http://www.youtube.com/watch?v=lrwamRs9r0U

Åpenbart at Richie tenkte på Michael Jacksons "Wanna Be Startin' Somethin" når denne gikk i produksjon, likevel ei flott start på albumet Can't Slow Down (1983).

Running With The Night (1983)

http://www.youtube.com/watch?v=h5zSn6nq4F4

Alltid stått igjen som en av favorittene fra Vice City soundtracket og takket være spillet ble min interesse for 80-tallet ikke noe særlig mindre.

[PatSharpX]

Masse forskjellig godsaker som kom ut på 80 tallet.

[FrankZito]

12-inch singelen, samt en rekke div extended remikser som ofte var overlegne singel versjonen nøt sin storhetstid på 80-tallet og samtlige av de "avskrevne" "progrock dinosaurene" slo tilbake for fullt fra alle kanter via superband som Asia og Foreigner til Genesis, Phil Collins, Peter Gabriel, Rush, Marillion og Yes.

 

New Order - Blue Monday (1983)

http://www.youtube.com/watch?v=qwBDTNp6ToQ

For et kick det må ha vært for ubesudlede ører å få Blue Monday trøkka inn i ørekanalene for første gang tilbake i 1983.

Kajagoogoo - Too Shy 12" [Midnight Mix] (1983)

http://www.youtube.com/watch?v=yCrOFU1a-Jo

Fullstendig overlegen singel varianten, men hør på den bassen.

Ear candy deluxe.

Endret 13. mars 2014 av FrankZito

[FrankZito]

Trevor Horn

"They took the credit for your second symphony.
Rewritten by machine and new technology,
and now I understand the problems you can see."

Den snodige men talentfulle musikk nerden med de gigantiske brillene og langt større hitene skrev seg øyeblikkelig inn i musikkhistorien i 1979 med hans musikalske prosjekt The Buggles.

De fikk æren av å bli den første gruppa til å få sin video spilt på den ukjente musikk kanalen MTV og Video Kill The Radio Star skulle vise seg å bli en monster hit for det britiske bandet, som bestod av Trevor Horn, Geoff Downes og Bruce Woolley.

 

Året etter fikk Horn og Downes et tilbud de ikke kunne overse.

Den falmende Prog giganten Yes så etter nye rekrutter til sitt nye album og Buggles gutta imponerte såpass mye at jobben var deres.

Samarbeidet resulterte i den noe ufortjent oversette skiva Drama (1980).

Ikke lenge etter forlot Downes gruppa til fordel for Asia, som bestod av en rekke prog musikere deriblant Steve Howe (Yes), Carl Palmer (ELP) og John Wetton (King Crimson).

Det selvtitulerte albumet sammen med hiten Heat of the Moment (1982) sørget for at de tidligere progkjempene fikk et velfortjent comeback i det nye tiåret.

 

Trevor Horn på sin side skulle jobbe med Yes igjen et par år senere, da som produsent for skiva 90125 (1983) og singelen Owner of a Lonely Heart som det oset Horn Productions av.

 

ABC - The Look of Love (1982)

http://www.youtube.com/watch?v=LbBgNZ-zvBM

ABC - The Lexicon of Love (1982) var Horn sin første genistrek.

Bandet kunne ikke tro sine egne ører etter å ha bevitnet hva den lille trollmannen holdt på med i studio og samtlige av låtene deres fikk ei stilfull ansiktsløftning som skulle resultere i et av tiårets beste popskiver.

Trevor Horn var nå mannen alle ønsket å hyre inn som produsent.

Noe overraskende ble neste jobb et samarbeidsprosjekt med bråkebøtta Malcolm McClaren og albumet Duck Rock (1983).

Men til tross for noen kyniske skeptikere ble det nok en gang fullt hus.

Kritikere og platekjøpere hyllet skiva og Trevors status som landets hippeste produsent var en realitet.

 

Art of Noise - Moments in Love (1984)

http://www.youtube.com/watch?v=RIcmIhOesaI

I 1984 tok det fullstendig av.

Først ut var det banebrytende debutalbumet til Art of Noise.

Ledet av den romantiske og flotte singelen Moments of Love satte gruppa standarden for moderne sampling.

Bandet bestod foruten Trevor Horn av talentfulle studiomusikere som Anne Dudley, J.J Jeczalik, Gary Langan og Paul Morley.

Anne og J.J. skulle vise seg å bli en viktig del av Horns suksess og med deres musikalske bidrag skapte de mang et stort popøyeblikk på første halvdel av 80-tallet.

Dessverre for fansen var den originale bandbesetningen altfor kortvarig, og året etter var det over og ut.

 

Frankie Goes to Hollywood - Two Tribes (1984)

http://www.youtube.com/watch?v=-I0AyjUr1vs

Frankie Goes to Hollywood skulle over natta bli et 80-talls fenomen.

Kombinasjonen av kontroversielle videoer og tekster sørget for at Frankie tok verden med storm og albumet Welcome to the Pleasuredome (1984) produserte hits som Relax, Two Tribes og The Power of Love.

 

Trevor fortsatte å levere varene med arbeid på utgivelser fra Grace Jones, Propaganda, Simple Minds og Pet Shop Boys før han gjorde et solid comeback på tidlig 90-tallet med den britiske artisten Seal.

 

Art of Noise - Close to the Edit "Live" (2004)

http://www.youtube.com/watch?v=HPiqwvbegq0

I 2004 under en Prince's Trust konsert ble Horn sin karriere som produsent og musiker hyllet.

Samtlige av Horns tidligere kollegaer og musikalske samarbeidspartnere han de siste 25 årene dukket opp og bød på et spektakulært show som viste at hans musikalske arv på ingen måte hadde gått i glemmeboken.

Endret 14. mars 2014 av FrankZito

[Gouldfan]

Siden noen nevnte GTA, så kan jeg nevne det siste spillet V.

 

Phil Collins som har värt med i tidligere spill også spiller en veldig kul låt, i en veldig kul scene i spillet. En låt jeg nesten hadde glemt.

 

I dont care anymore

 

Gitt ut i 83 om jeg har korrekt.

 

[FrankZito]

A John Hughes Production

"Well, you think what you want about me; I'm not changing. I like... I like me. My wife likes me. My customers like me. 'Cause I'm the real article. What you see is what you get."

Få filmskapere preget underholdningsindustrien like mye som det John Hughes gjorde gjennom store deler av 80-tallet, da som manusforfatter, produsent og regissør.
Og med et solid stykk filmarv bestående av blant andre The Breakfast Club (1985), Ferris Bueller's Day Off (1986), Planes, Trains and Automobiles 1987) og Uncle Buck (1989) snakker vi godfilmer på rad og rekke, kanskje også noen av de bedre komediene som er blitt lagd.

 

John Hughes var et navn man ikke kunne unngå å legge merke til.
Først ut var Chevy Chase klassikeren Vacation (1983), da som manusforfatter, noe han senere fulgte opp ved å skrive og produsere 2 av dens oppfølgere.
Men det virkelige gjennombruddet i Hughes karriere kom via tenåringshitene Sixteen Candles (1984) og 80-talls klassikeren The Breakfast Club.
Like etter dukket Weird Science (1985) og Ferris Bueller's Day Off opp og John Hughes ble selve symbolet på frustrerte tenåringers hverdagslige problemer, men det var enkelte kritikere som beskyldte han for å gå på tomgang og å ha satt seg fast i den sukkersøte genren.

 

Men i 1987 skulle Hughes få sin hevn.
Planes, Trains and Automobiles skulle bli hans første "voksen" film og bød på to av landets morsomste menn, Steve Martin og John Candy i hovedrollene.
Martin var allerede godt etablert etter en lengre og suksessfull stand-up karriere samt tidlige kremfilmer som The Jerk (1979), Pennies from Heaven (1981), Dead Men Don't Wear Plaid (1982) og The Man With Two Brains (1983).

 

Candy på sin side hadde slått gjennom i det kanadiske sketsj showet Second City Television som også bød på navn som Rick Moranis, Eugene Levy, Harold Ramis og Catherine O'Hara.
Men på filmsiden var det mest middelmådige rølpefilmer og mindre roller som sidekick i Tom Hanks og Richard Pryor utgivelser.
Men i Planes, Trains and Automobiles ga Hughes, John Candy en mulighet til å vise seg fra en litt mer seriøs side, noe som skulle resultere i den munnrappe, irriterende men samtidig likandes dusjsforhengs selgeren Del Griffith.

 

Hughes og Candy ble gode kompiser og slo seg sammen for å gjøre Uncle Buck 2 år senere, samt den moderne nyversjonen av Marty (1955) i Only the Lonely (1991).

 

Dessverre skulle store deler av 90-tallet vise seg å bli en solid nedtur for Hughes.
Og ser en bort i fra Only the Lonely samt Hjemme Alene filmene som han skrev og produserte, ble det ene makkverket etter det andre klekket ut.
Men den tøffeste smellen kom i 1994 med nyheten om at hans gode venn og kollega John Candy var død.

Ryktene vil ha det til at det skulle komme til å ha en stor innvirkning til at Hughes bestemte seg for å legge kameraet sitt på hylla, for deretter å ta seg en lang pause fra filmindustrien.
15 år senere skulle mannen som for mange var selve definisjonen på 80-tallet forlate oss for godt, men filmene til John Hughes kommer alltid til å være her.

 

Ok, litt vel mye film så la oss ta musikkbiten.

Hughes hadde et godt øre til å finne de rette låtene til de rette scenene i samtlige av filmene hans, og det skulle samtidig gi mang en avskreven og "glemt" artist en ny sjans.

Artister og band som The Psychedelic Furs, OMD, New Order, Paul Young, Yello og Simple Minds nøt godt av bli gjenoppdaget eller få sitt amerikanske gjennombrudd via Hughes tenåringsfilmer.

Simple Minds ble superstjerner og The Psychedelic Furs, OMD og New Order nådde ut til et sultent amerikansk publikum som igjen bidro til å gi nytt liv i platesalget deres.

 

Legger til sist ved noen av mine musikalske favoritter der jeg utelater et par giganter til fordel for noen ikke fullt så kjente men likevel solide poplåter som jeg alltid vil forbinde med John Hughes sine filmer:

 

New Order - Thieves Like Us "Pretty in Pink" (1986)

http://www.youtube.com/watch?v=QBRaOSkoIOg

The Dream Academy - Power to Belives "Planes, Trains and Automobiles" (1987)

http://www.youtube.com/watch?v=VpPXH1nQI5Q

Hugh Harris - Rhythm of Life "Uncle Buck" (1989)

http://www.youtube.com/watch?v=vcdv7cJYV9Y

Book of Love - Modigliani (In Your eyes) "Planes, Trains and Automobiles (1987)

http://www.youtube.com/watch?v=bw99HXpnlR0

Endret 16. mars 2014 av FrankZito

[Mr.Duklain]

 

 

Er ikke en 80-talls tråd uten denne syns jeg

Endret 3. april 2014 av Mr.Duklain

[FrankZito]

Ah, Fernando Martinez.

Mannen med det store bankende hjertet og med dyp forståelse for sine medmennesker.

"Oh, that song was magnificent! Like a beautiful lady, or a pack of ugly, desperate ones. You know, the kind anyone can get ahold of, even if you're a little slow and take special classes."

Mer 80-talls musikk fra ballade meistrene i Foreigner:

http://www.youtube.com/watch?v=gdOZ9TEeMT4

[FrankZito]

I kjølvannet av Blondie/Debbie Harry og like før Cyndi Lauper og Madonna dukka det opp ei søt jente fra England med navn Kim Wilde, som tok på seg rollen som den nye New Wave prinsessa og skulle komme med en rekke flotte hits og album i tia fremover.

Kids in America (1981)

http://www.youtube.com/watch?v=r_lJvGFzcAU

View From A Bridge (1982)

http://www.youtube.com/watch?v=ZglGPtBAG20

You Keep Me Hangin' On (1986)

http://www.youtube.com/watch?v=xJZF-skCY-M

[FrankZito]

Tim Cappello, The Original Epic Sax Guy!

Saksofonen gikk fra å være et respektabelt redskap som talentfulle jazzmusikere bragte inn i varmen på 40-50 og tidlig 60-tallet for senere å bli omtalt som et av det mest ondskapsfulle instrumentene i musikkhistorien.

 

Legender som John Coltrane, Cannonball Adderley og Charlie Parker satte standarden og de skulle senere være til stor innflytelse for en rekke unge for britiske band på 60 og 70-tallet.

Artister som King Crimson, Pink Floyd og Roxy Music la ikke skjul på sin fascinasjon for jazzkongene og kom til å bringe saksofonen ut til et langt større publikum.

Men ikke lenge etter kom punkutbruddet og erklærte øyeblikkelig krig mot "flinkis" banda som nå var ansett for å være utdaterte dinosaurer uten sjel og måtte derfor ryddes av veien.

 

En må ha vært en modig faen dersom en prøvde å dra en saksofonsolo live i England 1978.

Instrumentet ble skydd som pesten, men ikke ulikt de "pompøse og utdaterte" progbanda gjorde også saksen et solid comeback på 80-tallet, der samtlige popartister med respekt for seg selv ville ha minst ei saksofon dominert låt på skiva si.

Dette skulle senere medføre til at instrumentet fikk et solid tilfelle av deja-vu når den alternative rocken resulterte i grunge bølgen på tidlig 90-tallet.

Saksen fikk kjørt seg hardt men den hadde sterk konkurranse fra Phil Collins, pastellfarger, puddelrock og kanskje aller mest synthesizeren.

 

Det er sjeldent jeg hører saksofon i nyere musikk, men her forleden var det ei radiosending som pøste på med den ene dance låta etter den andre, som tok i bruk instrumentet og det hørtes ganske tøft ut.

Aldri skjønt "hatet" mot saksen men nå er jeg også en selverklært saxoholiker, likevel det finnes da langt verre ting i musikkverden å irritere seg over enn ei uskyldig saxsolo eller 10.

 

Vel, her kommer noen av mine all time saxfavoritter deriblant 3 stykk med Mel Collins, en jævlig dyktig saksofonist som bidro på utgivelser av blant andre King Crimson, Tears for Fears, David Sylvain, Tina Turner og Dire Straits:

 

Tears for Fears - The Working Hour

http://www.youtube.com/watch?v=kKR-Lig0d64

King Crimson - One More Red Nightmare

http://www.youtube.com/watch?v=ZSMcNfIF0CE

The Psychedelic Furs - Sister Europe

http://www.youtube.com/watch?v=-C4gN2tEdq8

Vangelis & Dick Morrissey - Blade Runner Love Theme

http://www.youtube.com/watch?v=C9KAqhbIZ7o

Sade - Frankie's First Affair

http://www.youtube.com/watch?v=RZ1Zvcbcv10

The Blow Monkeys - It Doesn't Have to Be This Way

http://www.youtube.com/watch?v=y_ra8X_8waA

 

Og sist men ikke minst:

Tim Cappello - I Still Believe

http://www.youtube.com/watch?v=LpuwcINDHnQ

Episk jazzpop av ypperste kvalitet.

Dette er forresten den sjeldne og uredigerte originalversjonen av musikkvideoen, enjoy!

[FrankZito]

The Things That Dreams Are Made Of: Sheffield (1977-1981)

1981 skulle bli året hvor Sheffield by gikk fra å være synonymt med stålindustri og fotball til å ende opp som en av de mest spennende og produktive musikkbyene i verden.

Inspirert av punkens "gjør-det-selv" motto samt et stadig rimeligere prisutvalg innen elektroniske instrumenter, bestemte de to unge dataoperatørene Martyn Ware og Ian Craig Marsh seg for å starte sitt eget band.

I løpet av kort tid hadde duoen gjort unna flere samlere under en rekke forskjellige navn som blant andre The Future, The Men, og The League.

Til tross for en økende interesse var tilbakemeldingene ofte preget av at musikken deres ikke var attraktiv nok til å nå ut til et større publikum og de burde hyre inn en talentfull sanger/låtskriver.

 

Ikke lenge etter tok gutta en stor sjanse da de tilbød sin gamle klassekamerat

Phillip Oakey rollen som deres nye vokalist.

Oakey hadde minimal erfaring når det kom til musikalske ferdigheter og sjeldent opptrådt foran et publikum, likevel gjøv han løs på sin nye oppgave med voldsom fart og skulle snart debutere som gruppas låtskriver med singlen "Being Boiled" (1978).

The Human League var født og målet om å bli den første helelektroniske gruppa med en Nr.1 hit virket plutselig ikke så fjernt lengre.

 

På en av bandets tidligste konserter dukket selveste David Bowie opp og skal ha utrykt stor glede over hva han så, "jeg har sett fremtiden og den heter The Human League".

Men ikke alle delte den samme entusiasmen.

Punkerne var alt annet enn imponert og så på trioen som streite kunsthippier med sine dyrbare synthesizere og under konserter måtte The Human League ofte ty til bruk av politihjelmer og skjold som beskyttelse mot steiner, glassflasker med urin samt ei saftig spytteklyse eller to fra et mindre begeistret publikum.

Being Boiled

http://www.youtube.com/watch?v=fvGKyubC1_o

Men det tok liksom aldri av.

Platesalget fra deres to første album "Reproduction" (1979) og "Travelogue" (1980) var en gedigen nedtur og de fikk lite hjelp fra de hippe musikkblekkene som i stedet spilte på lag med punkerne.

Bedre skulle det ikke bli med nyheten om at den unge Gary Numan hadde erobret hitlistene over hele verden med singlene "Are Friends Electric?" og "Cars" og dermed blitt den første elektroniske popstjerna.

Dette var jo nettopp hva The Human League hadde arbeidet så hardt for i lang tid, kun for å se at noen andre snappet opp all æren rett foran nesa deres.

Like etter smalt nok ei bombe, Ultravox denne gang med Midge Ure i spissen hadde utgitt skiva "Vienna" (1980) og ble med det en av de første helelektroniske popgruppene med kommersiell suksess og trioen fra Sheffield må ha følt seg ganske små der de innså hvor langt bak de egentlig hadde havnet sine rivaler.

Seconds

http://www.youtube.com/watch?v=Hdh430xbTmw

I frustrasjon og sinne over å ha mislykket på platemarkedet samt uenigheter rundt bandets fremtidige musikalske retning, bestemte Martyn Ware og Ian Craig Marsh seg for å gjøre ende på den originale The Human League besetningen og dermed satt vokalist og låtskriver Phil Oakey igjen alene.

Men fremfor å gi slipp på popstjernedrømmen skulle Oakey gjøre en fenomenal jobb med å starte opp ei splitter ny versjon av The Human League, men aller først måtte han lære seg å mestre synthesizeren.

 

Inn kom to 17 år gamle skolejenter ved navn Joanne Catherall og Susan Ann Sulley som skulle bistå med koring, samt de erfarne studiomusikerne Jo Callis, Ian Burden og Philip Adrian Wright.

Sist men ikke minst den talentfulle produsenten Martin Rushent som tidligere hadde jobbet med The Stranglers og The Buzzcocks.

Og vips, et halvt år senere dukket "Dare" opp, høsten 1981.

Love Action (I Believe in Love)

http://www.youtube.com/watch?v=WeyFEsQ0foU

I motsetning til de tidligere og langt mer eksperimentale skivene fremsto "Dare" som deres komplette motpart.

Bandet tok ABBA sitt sound og oppdaterte det til et nytt tiår, noe som resulterte i en av 80-tallets største og mest innflytelsesrike utgivelser.

"Dare" bød på en elegant blanding av kjølig og futuristisk musikk fullstappet med lyder ingen tidligere hadde hørt før og The Human League gikk fra å være en utskjelt raritet til å bli sett på som selve målestokken innen moderne musikkproduksjon.

(We Don't Need This) Fascist Groove Thang

http://www.youtube.com/watch?v=GxYYlLGGOUA

B.E.F. (British Electric Foundation) besto opprinnelig av de to tidligere Human League medlemmene Martyn Ware og Ian Craig Marsh som i en periode hadde fiklet med egne ideer og samtidig gjort unna noen småjobber for blant annet Tina Turner.

I 1980 gikk B.E.F. over til å bli Heaven 17 når gutta fikk overtalt vokalist Glenn Gregory til å bli med på laget.

Og med det bitre bruddet av Human League friskt i minne samt vissheten om at Phil Oakey og hans nye Human League besetning benyttet seg av det samme musikkstudioet som Heaven 17, lå alt til rette for en voldsom duell om å lage den beste skiva.

 

Et halvt år senere var kampen mer eller mindre over før den egentlig hadde startet, sett i platesalg.

Der "Dare" blei et fenomen endte "Penthouse & Pavement" opp som ei skive godt likt av kritikere men fant seg aldri til rette blant platekjøperne og det hjalp ikke stort da BBC bannlyste gruppas eneste hit potensial "(We Don't Need This) Fascist Groove Thang".

Penthouse & Pavement

http://www.youtube.com/watch?v=Giw9DSSR_xY

I motsetning til "Dare" byr "Penthouse & Pavement" på et fyldigere og mer funky sound dominert av glefsende bass-soloer, frekke spark mot Thatcher og Reagan regjeringen samt latterliggjøring av den stadig voksende "Jappe" bevegelsen.

Albumet står igjen som en bauta innen synthpopen og rivaliseringen mellom de to Sheffield banda viste seg å være en genistrek. The Human League greide aldri å toppe "Dare" og selv om de slo tilbake med et par hits utover 80-tallet var det mer eller mindre over og ut på platefronten.

Heaven 17 derimot utga 3 knallsterke album på rad og rekke og fikk sin velfortjente hit singel med "Temptation" i 1983.

Foruten Heaven 17 og The Human League er også Sheffield by kjent for artister som ABC, Joe Cocker, Def Leppard og Pulp og det er slett ikke uvanlig at de covrer hverandres låter under konserter som en liten påminnelse om hva byen en gang hadde å komme med på musikkscenen.

[Darthvulture]

Journey sin Greatest Hits fra 1988 var ett fantastisk album, som jeg forøvirg alltid har i cd rommet i bilen og hører på i ny og ne

 

https://www.youtube.com/watch?v=wi5AICLuB7g&list=PLdxJQa0bZXaYpuITF_7ie1NDjPR8hCnZz

 

naturligvis så må denne sangen legges til her, Don't Stop Believing

[FrankZito]

Journey er knall og Escape er spilt nærmest i hjel her i gården men setter likevel Foreigners 4 (1981) øverst på lista når vi snakker skikkelig pompøs tidlig 80-talls stadionrock.

Det skyldes nok også at jeg fortrekker stemmen til Lou Gramm samt at Thomas Dolby og Robert Mutt Lange bistår med sin ekspertise.

 

http://www.youtube.com/watch?v=H86HjatSboM

http://www.youtube.com/watch?v=JA6id4--BDg

 

[FrankZito]

Phil Collins fikk mye tyn for at han overtok Peter den "hellige" Gabriels plass som Genesis nye vokalist og bandleder, og jobben med å videreføre et av 70 åras mest suksessfulle progkjemper virket å være en tilnærmet umulig oppgave da også Steve Hackett takket for seg og bandet sto igjen som en trio.

Det nye Genesis skulle få en noe ujevn start der ...And Then There Were Three (1978) virket noe uinspirert og forhastet.

Oppfølgeren Duke (1980) derimot var lyden av ei gruppe musikere som hadde gjenfunnet gnisten og spillgleden fra de tidligere årene og skulle vise seg å være skiva som forvandlet dem fra å være avdankede "progdinosaurer" til å bli et av 80 åras mestselgende band.

 

Ikke ulikt Rush og deres Permanent Waves (1980) fremstår Duke som en nærmest perfekt blanding av 70-talls prog blandet med radio vennlige og korte poplåter.

Her får man Phil Collins på sitt aller beste der han synger og speller som besatt og albumet vekker varme minner om mesterverket Selling England By The Pound (1973).

 

http://www.youtube.com/watch?v=EXpYhk7qN-w

http://www.youtube.com/watch?v=EhxSTK4OdQU

[boundishh]

To gode her.

 

liker godt bassrytmen i starten av angel of the city

 

 

[FrankZito]

Soundtracket til Cobra er en innertier.

Naiv og forelska lånte jeg bort et eksemplar til ei jente jeg likte godt, og takken var at hu ga det til en gutt hun likte bedre enn meg.

Brutal lærepenge og jenta gikk i glemmeboka mens filmen Cobra og dets soundtrack lever videre 20 år senere.

 

De "glemte" fra 80-tallet.

Del 1:

Det er alltid like irriterende hver gang norske Radio kanaler skryter på seg å spille "variert" musikk fra de siste 4 tiårene, kun for å klemme til med de samme fæle landeplagene de har bydd på siste 20 åra.

Selv om en artist eller band har trøkka ut 20-30 hits opp gjennom årene, så har TV og Radio bestemt seg for at den låta "alle" har hørt og er veldig ferdig med, den skal vi jaggu meg spille til evig tid, mens de mindre hitene en gjerne vil høre igjen, de står trygt nedi kjellern og samler støv.

 

http://www.youtube.com/watch?v=bDgOwX72fLI

Bruce Hornsby & The Range blir oftest omtalt som en "one-hit-wonder" takket være hiten The Way It Is (1986) men den minst lik fine og fengende Mandolin Rain fra samme album har jeg kun hørt en gang på norsk radio siste 10 åra og det triste er at programlederen unnskyldte seg etterpå for at hun spilte feil låt, og ikke The Way It Is.

http://www.youtube.com/watch?v=V6d6HL_TGZs

Britiske XTC må være en av de beste "skjulte musikkskattene" som 80-tallet hadde å by på, og av en eller annen grunn ville det seg ikke for Swindon bandet med tanke på kommersiell suksess.

De få gangene jeg har hørt dem på radio har det vært gjennom fæle cover versjoner og aldri originalen.

Skammelig!

Disse gutta kunne lett ha fylt et døgn eller to med knakende god og varm popmusikk men neida i stedet får vi servert Crash Test Dummies eller Mandy Moore som synger XTC.

http://www.youtube.com/watch?v=qTmZg2aMixg

Steppin' Out og Breaking Us in Two var de to store hitene fra Joe Jacksons mesterverk Night and Day (1982), mens skivas kanskje mest omtalte låt Real Men noe ufortjent havnet fullstendig på sidelinja og det nærmeste den kom norsk Radio, som jeg kan huske var via Tori Amos og hennes flotte liveversjon.

http://www.youtube.com/watch?v=zUtdIcYvXlM

Thomas Dolby hadde jobbet seg oppover som gjestemusiker for band som Foreigner og Def Leppard, samt skrevet hiten New Toy for sin venn og kollega Lena Lovich og da han slapp sitt debutalbum The Golden Age of Wireless i 1982 anført av hiten She Blinded Me With Science lå alt til rette for mer suksess.

Dessverre ble det bråstopp og singlene Windpower samt den vakre Airwaves greide aldri å finne sitt publikum.

Dolby fikk et lite comeback 2 år senere med Hyperactive og det virket som at lytterne likte best den litt små gale og funky versjonen av Thomas Dolby fremfor den alvorlige.

Airwaves var visstnok en av Trevor Horns favoritter og Billy Joel likte den såpass godt at han like gjerne "lånte" noe av refrenget over i sin hit singel Goodnight Saigon.

http://www.youtube.com/watch?v=wGt6SSHaca4

Prefab Sprout og deres uoffisielle femte bandmedlem produsent og musiker Thomas Dolby skrev i 1985 et solid stykk pophistorie med klassikeren Steve McQeen.

When Love Breaks Down var hiten de hadde ønsket seg og etter to forsøk fikk, mens kremlåtene Faron Young og Goodbye Lucille No. 1" aldri helt nådde samme høyder falt den strøkne poplåta Apetite fullstendig under radaren og forsvant.

Ikke ulikt XTC og deres Skylarking fungerer Steve McQueen nærmest som ei Best of Skive med potensielle hits på rekke og rad.

http://www.youtube.com/watch?v=jJgg4Ue5zTc

John Foxx var allerede sett på som en av veteranene innen synthpop da han kom med sin debut Metamatic i 1980, men dessverre gikk det ikke like bra med tanke på platesalg som med hans tidligere kollegaer i Ultravox nå ledet av Midge Ure.

Likevel greide Metamatic å produsere en mindre hit med Underpass.

På oppfølgeren The Garden (1981) var lydbildet langt varmere og fyldigere enn den kjølige forgjengeren og ble ledet an av den vakre Europe After The Rain.

Men det løsnet aldri for John og det blei med en skuffende 40ende plass på de britiske singellistene og han kom aldri nærmere en hitsingel enn Underpass.

[Braljar]

Skjedde bra ting her til lands også!