Bakgrunnen for den kalde krigen og andre spørsmål

[sarahlouisa]

Har en skoleoppgave om den kalde krigen, og sliter litt med følgende oppgave: "Hvordan gikk Stalin frem for å få kontroll over Øst-Europa?".

Noen som vet, og kan skrive et kort sammendrag av hva han gjorde?

 

Mvh en skoleflink 10. klassing som ikke er så interessert i historie...

[EngineeringStudent]

Soviet Unionen var store deler av øst-europa...
Da Lenin døde i 1920-tallet (har ikke alle talla helt klart i hode), så klarte Stalin i 1929 og komme til makten.
Stalin var manipulerende og utpressende. Han manipulerte seg selv til makt.
Han hadde også en stilling i USSR (da lenin levde), som gjorde han ansvarlig for de ansatte. Han sparket alle som ikke støttet Stalin, og skapte frykt..

Personling synes jeg at Stalin var en dårlig leder grunnet han drepte 20-70 millioner mennesker uten å få en sterk kommunistisk land (=SU ble senere oppløst med Gorbasjov i makten).

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Samlingen av sovjetrepublikkene[rediger | rediger kilde]

I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikkog Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var Den irske republikk. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av Det britiske imperiet.

Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom GOELRO, en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store vannkraftverk, blant annet Dneproges i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere femårsplanene.

Stalin kommer til makten[rediger | rediger kilde]

Rivningen av Frelseren Kristus-katedralen i Moskva i 1931. Organisert religion ble undertrykket i Sovjetunionen, og mange kirkebygg ble lagt i ruiner eller omgjort til andre formål.

Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev ogZinovjev. Zinovjev var leder for Komintern, mens Kamenev fungerte som leder for Politbyrået i Lenins sykefravær. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var Lev Trotskij.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for maktkamp.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i Nikolaj Bukharin,Jan Rudzutak, Mikhail Frunze og Feliks Dzierżyński. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.

Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger[rediger | rediger kilde]

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført NEP-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («kulakker» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept.

Industrialiseringen var i stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble enhungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde 7−10 millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Jens Petter Nielsen anslår dødstallene til 6-7 millioner.^[11] Ifølge historikeren Alan Bullock var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevninger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.^[12][13]

I siste halvdel av 1930-tallet startet Moskva-prosessene. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i intelligentsiaen, utryddet under disse prosessene. Omkring 2 millioner mennesker ble myrdet i «Den store terroren».^[11]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Østfronten (andre verdenskrig)

Bilde fra Jaltakonferansen 1945. Fra høyre: Stalin sammen med Roosevelt ogChurchill.

Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes under den finske vinterkrigen.

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.

Fil:Soviet soldiers advancing through rubble Stalingrad.jpg

Den sovjetiske seieren i slaget om Stalingrad ble vendepunktet på østfronten under andre verdenskrig.

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom Storbritannia og Frankrike i kampen mot Tyskland og Italia. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre Zjukov presset de sovjetiske styrkene etterhvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter slaget om Stalingrad. På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen Königsberg med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. Latvia, Litauen og Estland var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept. 60 millioner døde under andre verdenskrig

Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til Den tyske demokratiske republikk («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i Vest-Tyskland og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.

Gerald Ford og Leonid Brezjnevundertegner SALT I-avtalen

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og iOperasjon Auguststorm okkuperte de den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de nordkoreanskekommunistenes etablering av en egen stat og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.

[sarahlouisa]

Samlingen av sovjetrepublikkene[rediger | rediger kilde]

I slutten av desember 1922 gikk delegasjoner fra Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk, Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikkog Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk sammen og fremforhandlet en unionsavtale. Avtalen ble godkjent av Den første sovjetkongress og endelig undertegnet den 30. desember. Den første fremmede staten som anerkjente Sovjetunionen var Den irske republikk. Den 1. februar 1924 ble Sovjetunionen anerkjent av Det britiske imperiet.

Allerede fra starten av satte bolsjevikene i gang en massiv omveltning av samfunnssystemet. I 1920 kom GOELRO, en plan som blant annet innebar en intensiv elektrifisering av landet og en påfølgende omstrukturering av økonomien. Gjennom planen ble det bygget ut en lang rekke store vannkraftverk, blant annet Dneproges i Ukraina, og vannkraften muliggjorde en påfølgende industriutbygging. GOELRO ble prototypen for de senere femårsplanene.

Stalin kommer til makten[rediger | rediger kilde]

Rivningen av Frelseren Kristus-katedralen i Moskva i 1931. Organisert religion ble undertrykket i Sovjetunionen, og mange kirkebygg ble lagt i ruiner eller omgjort til andre formål.

Etter den russiske revolusjon ble Stalin valgt til generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti i 1922. Mot slutten av Lenins liv var han ofte i konflikt med Stalin. Lenin mente blant annet at Stalin var en alt for grov type til å passe som generalsekretær.

Allerede siden 1917 fantes det en liten gruppe innen sentralkomiteen med det uoffisielle tilnavnet triumviratet. Den bestod av Stalin, Kamenev ogZinovjev. Zinovjev var leder for Komintern, mens Kamenev fungerte som leder for Politbyrået i Lenins sykefravær. Kort før oktoberrevolusjonen hadde Lenin forsøkt å få et partiutvalg til å ekskludere Zinovjev og Kamenev fra partiet, fordi de skulle ha røpet bolsjevikenes planer om revolusjon for den borgerlige regjering. Dette ble imidlertid avverget av Stalin. Triumviratets hovedmotstander var Lev Trotskij.

Den 16. desember 1922 var det av sykdomsgrunner slutt på Lenins lederrolle. Kort tid etter var Lenin ute av stand til å arbeide, og slik forble det frem til hans død. Legene forbød ham enhver anstrengelse, for slikt ville fremskynde hans død. Triumviratet befestet nå sin stilling, og klarte å holde trotskistene unna reelle maktposisjoner. Lenin døde i 1924, og det var duket for maktkamp.

I et skriv til sentralkomiteen, anklaget Trotskij triumviratet for å være fjernere fra arbeiderstatens idealer enn krigskommunismens regime under borgerkrigen. Han oppfordret den gamle garde til å slippe frem de yngre generasjoner. Dette endte med at Trotskij selv ble ekskludert fra partiet ved utgangen av 1927. Han ble først forvist til sovjetrepublikken Kasakhstan, og senere landsforvist fra Sovjetunionen.

Men omtrent samtidig brøt også triumviratet sammen: Kamenev og Zinovjev kom i opposisjon til Stalin, som fant nye støttespillere i Nikolaj Bukharin,Jan Rudzutak, Mikhail Frunze og Feliks Dzierżyński. Kamenev og Zinovjev ble fjernet fra maktposisjonene i 1926. Under Moskvaprosessene rundt ti år etter ble de dødsdømt og henrettet.

I 1927 hadde Stalin fått all makt i Sovjetunionen. Offisielt nøyde han seg med vervet som generalsekretær i kommunistpartiet, men alle avgjørelser av betydning måtte innom Stalin.

Industrialisering, kollektivisering og utrenskninger[rediger | rediger kilde]

Etter den såkalte krigskommunismen under borgerkrigen hadde Lenin innført NEP-politikken i 1920-årene for å gjenreise økonomien. Stalins visjon var annerledes – han mente det på kort tid var nødvendig å bygge opp et sterkt statsapparat for å forberede Sovjetunionen til en fremtidig krig. Han mente at utviklingen mot et sosialistisk samfunn kunne forseres ved å mobilisere landets ressurser gjennom sterk statlig styring. Han fikk partiet til å vedta femårsplaner for industrialisering, med hovedvekt på å bygge ut tungindustrien, grunnlaget for militær opprustning.

Som del av denne politikken ble jordbruket tvangskollektivisert. For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien. Store deler av de rikeste bøndene («kulakker» i offisiell språkbruk) ødela avlingene og slaktet dyrene så de ikke skulle bli overtatt av staten. Tvangskollektiviseringen førte til at store deler av kulakkene ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept.

Industrialiseringen var i stor grad vellykket. Sovjetunionen bygget ut store industrivirksomheter og kraftverk som forsynte bedriftene og husholdningene med strøm. Fra 1925 til 1940 økte industriproduksjonen kraftig, selv om den offisielle statistikken antagelig overdrev veksten betydelig.

Kollektiviseringen av landbruket møtte stor motstand, men denne ble slått ned med knallharde virkemidler. I 1932–1933 sørget Stalin for å øke eksporten av korn fra Ukraina til 44 prosent, i et forsøk på å knekke de ukrainske bøndenes motstand mot kollektiviseringen. Bøndene ble overvåket av kommunistpartikommisærer, NKVD og regulære hærstyrker som sørget for at bøndene ikke gjemte unna korn, og at den oppsatte produksjonskvoten ble møtt. Det ble innført et internt pass som gjorde det umulig for bøndene å flytte på seg for å finne mat andre steder. Resultatet ble enhungersnød i Ukraina, Nord-Kaukasus og nedre Volga som krevde 7−10 millioner menneskeliv, hvorav de aller fleste var ukrainere. Jens Petter Nielsen anslår dødstallene til 6-7 millioner.^[11] Ifølge historikeren Alan Bullock var kornhøsten ikke verre enn den i 1931. Det var ikke uår, men de hensynsløse innkrevninger fra staten som kostet mange millioner ukrainske bønder livet. Stalin nektet å frigi store reservelagre av korn som kunne ha lindret hungersnøden, og fortsatte med å eksportere korn til utlandet. Han var overbevist om at ukrainske bønder gjemte unna korn og sørget for at drakoniske nye antityverilover ble håndhevet på kollektivbrukene.^[12][13]

I siste halvdel av 1930-tallet startet Moskva-prosessene. En lang rekke mennesker ble dømt for mer eller mindre fiktive forbrytelser. Mange ble dømt til døden. Blant annet ble mye av eliten, både innen hæren og i intelligentsiaen, utryddet under disse prosessene. Omkring 2 millioner mennesker ble myrdet i «Den store terroren».^[11]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Østfronten (andre verdenskrig)

Bilde fra Jaltakonferansen 1945. Fra høyre: Stalin sammen med Roosevelt ogChurchill.

Den sovjetiske utenrikspolitikken hadde hatt som mål å unngå en ny krig med de kapitalistiske stormaktene, og om mulig etablere en buffersone av kommunistiske satellittstater rundt Sovjetunionen. Etter at forsøket på å inngå avtaler med Storbritannia og Frankrike hadde mislyktes, undertegnet landet i august 1939 en ikke-angrepspakt med Hitler. Samtidig med at Hitler angrep Polen vestfra, okkuperte Den røde armé den østlige delen av landet, og innlemmet området i Sovjetunionen. Deretter okkuperte landet de baltiske statene og Nord-Romania (Moldova), som etter Molotov-Ribbentropavtalen var definert som Sovjetunionens interessesfære. Et forsøk på å okkupere Finland mislyktes under den finske vinterkrigen.

Ikke-angrepspakten med Tyskland varte ikke lenger enn til 22. juni 1941, da Tyskland invaderte Sovjetunionen. Den sovjetiske hæren var dårlig organisert og ikke forberedt på angrepet, og tyskerne rykket raskt dypt inn på sovjetisk territorium og nådde utkanten av Moskva i desember 1941. Da krigslykken gradvis snudde utover i 1942, skyldtes dette hovedsakelig en omorganisering av det sovjetiske offiserskorpset, blant annet ved at arresterte offiserer ble benådet og sendt til fronten. Tvangsutskriving av sivile og fanger sikret Den røde armé en nærmest ubegrenset tilgang på nye rekrutter. Betydelige leveranser av militært utstyr, særlig lastebiler og uniformer, fra de vestlige allierte spilte også en viktig rolle. Sovjetledelsen tonet også ned sin klassekampretorikk og fremholdt at nasjonen var i fare, det var livsviktig at alle samfunnslag forsvarte landet.

Fil:Soviet soldiers advancing through rubble Stalingrad.jpg

Den sovjetiske seieren i slaget om Stalingrad ble vendepunktet på østfronten under andre verdenskrig.

Det tyske angrepet medførte at Sovjetunionen gikk med i alliansen mellom Storbritannia og Frankrike i kampen mot Tyskland og Italia. Under ledelse av dyktige generaler som blant andre Zjukov presset de sovjetiske styrkene etterhvert tyskerne tilbake, etter at krigslykken hadde snudd etter slaget om Stalingrad. På toppmøtene i Teheran (1943) og Jalta (1945) ble det lagt et avgjørende grunnlag for flere av de territorielle erobringer som Sovjetunionen skulle gjennomføre i etterkant av krigen. Sovjetunionen annekterte byen Königsberg med omgivelser fra Tyskland, og presset også vestgrensen vestover på bekostning av Polen. Latvia, Litauen og Estland var også blitt innlemmet i Sovjetunionen sommeren 1940. Grenseforflytningene førte med seg en omfattende etnisk rensning, der millioner av mennesker ble deportert eller drept. 60 millioner døde under andre verdenskrig

Den kalde krigen, Sovjetunionen som supermakt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den kalde krigen

Den kalde krigen (1948–1989) var rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom nasjoner som praktiserte ulike ideologier og politiske systemer. På den ene siden var Sovjetunionen og dens allierte, kalt Østblokken. På den andre siden var USA og dens allierte, ofte referert til som Vestblokken. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi den aldri førte til direkte kamper eller en «varm» krig. Begge parter støttet likevel andre land og organisasjoner, både økonomisk og militært, som kriget mot den andre parten eller krefter som den andre parten støttet. Man sier gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst.

Som resultat av seirene på slagmarken tok Den røde armé kontrollen over store deler av Øst- og Sentral-Europa. Den sovjetiskkontrollerte delen av Tyskland ble senere til Den tyske demokratiske republikk («Øst-Tyskland»), mens sovjetvennlige kommunististregimer ble installert i de andre østeuropeiske landene. Finland ble innrømmet selvstyre, men Stalin sørget for at landet var politisk isolert fra vestverdenen og var økonomisk avhengig av Sovjetunionen. I Hellas, Italia og Frankrike hadde nasjonale sovjetiskvennlige kommunistpartier vind i seilene, og fikk stor, som regel fordekt, støtte fra Sovjetunionen.

De vestalliertes samkjøring av okkupasjonssonene i Vest-Tyskland og amerikanernes støtte til den antikommunistiske side under den greske borgerkrig endret styrkeforholdene. Som de hadde lovet vestmaktene, så gav ikke Sovjetunionen noen militær støtte til de kommunistiske styrkene i Hellas. Derimot blokkerte Stalin Vest-Berlin, som var under britisk, fransk og amerikansk okkupasjon. Håpet var at vestmaktene skulle oppgi byen. Blokaden slo feil på grunn av de alliertes luftbro. I 1949 skjønte Stalin at han hadde tapt, og opphevet blokaden.

Gerald Ford og Leonid Brezjnevundertegner SALT I-avtalen

Også i Asia hadde Sovjetunionen utenrikspolitisk fremgang. Da krigen mot Tyskland var over, hadde Sovjetunionen erklært krig mot Japan, og iOperasjon Auguststorm okkuperte de den japanske delen av øygruppen Kurilene nordvest for Hokkaido. Japans nederlag førte også til at de kinesiske kommunistene med sovjetisk støtte kunne gå på offensiven. Mao Zedongs kinesiske kommunister klarte med sovjetisk støtte i 1949 å beseire det pro-vestlige og veststøttede Kuomintang-styret under den kinesiske borgerkrig. Sovjetunionen anerkjente raskt Folkerepublikken Kina, som ble en tro Stalin-alliert. Både i Korea og i Vietnam fikk den sovjetisk-kinesiske alliansen konsekvenser.

Sovjetunionen hadde allerede fylt tomrommet etter at Japans dominans på den koreanske halvøya hadde tatt slutt, og støttet både de nordkoreanskekommunistenes etablering av en egen stat og den etterfølgende krigen mot det USA-støttede Sør-Korea.

 

Herlighet, jeg spurte da etter et kort sammendrag av hva han gjorde, ikke copy-paste fra wiki

Soviet Unionen var store deler av øst-europa...

Da Lenin døde i 1920-tallet (har ikke alle talla helt klart i hode), så klarte Stalin i 1929 og komme til makten.

Stalin var manipulerende og utpressende. Han manipulerte seg selv til makt.

Han hadde også en stilling i USSR (da lenin levde), som gjorde han ansvarlig for de ansatte. Han sparket alle som ikke støttet Stalin, og skapte frykt..

Personling synes jeg at Stalin var en dårlig leder grunnet han drepte 20-70 millioner mennesker uten å få en sterk kommunistisk land (=SU ble senere oppløst med Gorbasjov i makten).

gode greier! takk skal du ha

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Du fikk et kort sammendrag.

Kanskje du neste gang bruker Wikipedia selv...

[sarahlouisa]

Du fikk et kort sammendrag.

Kanskje du neste gang bruker Wikipedia selv...

Joda, takk alikevell

[sarahlouisa]

Har prøvd tidligere - uten særlig hell - og prøver nå igjen.

 

Hvordan gikk Stalin frem for å få kontroll over Øst-Europa?

 

I den forrige tråden jeg opprettet fikk jeg altså svar på hvordan han fikk kontroll og makt i Sovjetunionen, men jeg lurer altså på hvordan han fikk kontroll over Øst-Europa, og hvordan han dermed opprettet "Jernteppet" ved å gjøre de Øst-Europeiske landene kommunistiske.

 

Noen som vet? (dette er del av en skoleoppgave jeg har har fått)

[Potissimus]

Hva med å lese deg selv opp på nevnte emne og kanskje besvare oppgaven selv? Alt står i historieboken din, og i verste fall på Wikipedia. Lykke til!

[Dassen]

Stalin fikk kontroll ved å slå tilbake tyskerne som okkuperte Øst-Europa under krigen. Etter krigen lover Stalin å holde frie valg i Øst-Europa, men han holdt ikke løftet som ble gitt på Jalta-konferansen.

[sarahlouisa]

Hva med å lese deg selv opp på nevnte emne og kanskje besvare oppgaven selv? Alt står i historieboken din, og i verste fall på Wikipedia. Lykke til!

Åh, alltid skal det komme en slik kommentar Er såklart fullstendig klar over at jeg bør lese, og DET har jeg såklart gjort! Dette var en av ca 20 oppgaver, og den eneste jeg ikke fikk helt til. Postet denne tråden i "Skole og leksehjelp" for å få hjelp til det lille jeg ikke klarte. ))))

Stalin fikk kontroll ved å slå tilbake tyskerne som okkuperte Øst-Europa under krigen. Etter krigen lover Stalin å holde frie valg i Øst-Europa, men han holdt ikke løftet som ble gitt på Jalta-konferansen.

Tusen takk

[sarahlouisa]

Hva er egentlig bakgrunnen for den kalde krigen? Noen som kunne skrevet et lite sammendrag?

[Budeia]

Kapitalisme i USA, kommunisme i Sovjetunionen og Øst-Europa.

Tyskland ble inndelt i soner etter krigen, det ble til to stater som bl.a. var delt av Berlinmuren.

Det ble et slags våpenkappløp, eller redsel for atombomber. Det var frykt for kommunisme, og det var frykt for atomkrig. Ta med noe om Cubakrisen...

[sarahlouisa]

Kapitalisme i USA, kommunisme i Sovjetunionen og Øst-Europa.

Tyskland ble inndelt i soner etter krigen, det ble til to stater som bl.a. var delt av Berlinmuren.

Det ble et slags våpenkappløp, eller redsel for atombomber. Det var frykt for kommunisme, og det var frykt for atomkrig. Ta med noe om Cubakrisen...

Takk for svar, men Cubakrisen, delingen av Tyskland, våpenkappløpet osv har vel ikke noe med bakgrunnen å gjøre.

[Quote]

Takk for svar, men Cubakrisen, delingen av Tyskland, våpenkappløpet osv har vel ikke noe med bakgrunnen å gjøre.

 

Gjerne ikke Cubakrisen, nei. Men delingen av Tyskland og Berlin etter krigen er så absolutt en bakgrunn til at det ble en kald krig.

 

Man sier gjerne at hele den kalde krigen var et våpenkappløp. En bakgrunn for at dette begynte var at USA sprengte atombombe i Hiroshima og Nagasaki. Noen sier at de gjorde det ikke bare for å vinne over Japan uten invasjon, men også for å skremme russerne. Så jo, atomvåpen er også en bakgrunn.

[Gjest Slettet-t8fn5F]

Grunnen til at den kalde krigen aldri ble varm, var atom-våpen. Frykten for en total utslettelse.
Sånn. Der har du ditt korte resyme'.