Kvifor blir "Gamere" tråkket på?

[Rider of Reason]

PS: Denne karen ville ikke engang bli med ut når jeg ringte for 20min siden for å lage snø-engler, snakk om nolifer.

Snøengler, åh så koselig. Det er det lenge siden man har gjort.

 

Men over på temaet så er jeg enig i det du sier Puro, at det er flere som er mer avhengig av internett enn gaming, jeg har ikke facebook eller lignende sider, men selv jeg bruker egentlig mer tid på internett enn jeg bruker på spilling. Internett har blitt en vanlig del av den moderne sosiale kulturen. Mange velger å være sosial over internett fordi det er enklere, man kan ikke kalle det for en "no-lifer", et uttrykksom forresten ikke passer å bruke i noen omstendigheter. Alle har et liv enten man er enig i måten den personen bruker det på eller ikke.

[Puro]

Har tenkt en god del på det du nevner der, med at alt er blitt en vanlig del av den sosiale kulturen, fordi nå som vi er i en tid med at alt skal være koblet på nett, alltid, kan det være mulig å IKKE være sosial i det hele tatt?

Mobil, pc, twitter, facebook, blogging, iPad, MSN, Steam, Battle.net(som kommer), medier i alle kriker og kroker uansett hvilken by i verden du er, medier på mobil over 3g, aviser og nyhets-kanaler på telefonen, samtidig som man kan ha kontor-møte over mobil-telefonen med 8-10stk samtidig.

 

Dette har de fleste(ikke alle tingene samtidig kanskje da:P), er det fortsatt legitimt å kalle noen asosiale med så mange medier som holder han/hun sosial til alle tider?

 

Jeg liker å grave i det psykologiske, og dette temaet er veeeeldig interessant.

 

PS: Denne karen ville ikke engang bli med ut når jeg ringte for 20min siden for å lage snø-engler, snakk om nolifer.

Snøengler, åh så koselig. Det er det lenge siden man har gjort.

Anbefales, det og en varm kopp kakao.<3

Endret 10. februar 2010 av Puro

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Vel, man bør nok uansett få litt sosial trening i form av å faktisk være ute blandt andre mennesker, og ikke snakke med dem gjennom avatarene deres i nettspill. Om man bare sitter å spiller i stedet for å "sosialisere" til man er 30, tror jeg man får et traust liv.

 

For all del, liker man virkelig å game, så gjør man det. Men alt med måte. Er ingen som spiller fotball eller står på ski i 12 timer i strekk i helgene, slik de fleste hardcore gamere gjør!

[Puro]

Nja si ikke det, kan da bare peke på gode gamle Ninjas in Pyjamas, de gutta spilte nok mer en 12timer om dagen for å trene til CPL eller WCG, og vant.

Heaton, den mest kjente CS-spilleren igjennom tidene satt selv i mørke rom og sosialiserte, fordi han hadde det sosiale pakket inn i gaminga, de bodde sammen.

 

Men såklart det er å sette det på spissen, ikke mange "generic jack" verden rundt som henger med i toppen så hardt og så lenge som gamere gjorde før, kanskje med unntak av Fatal1ty om han fortsatt holder på.(Verdensmester i 4 spill på 5 år, sier litt.)

 

Kan også peke på Halo3 og Gears of war 2 claner, disse bor sammen og spiller sammen, igjen med det sosiale pakket inn i gaminga.

 

For den verdagslige jens er det nok lite sannsynlig at de kommer helt opp til den toppen, men jeg ville bare gi et syn fra den andre siden om hvordan et lite sosialt miljø også kan gi resultat.

Endret 10. februar 2010 av Puro

[C4STOR]

Vel, man bør nok uansett få litt sosial trening i form av å faktisk være ute blandt andre mennesker, og ikke snakke med dem gjennom avatarene deres i nettspill. Om man bare sitter å spiller i stedet for å "sosialisere" til man er 30, tror jeg man får et traust liv.

 

For all del, liker man virkelig å game, så gjør man det. Men alt med måte. Er ingen som spiller fotball eller står på ski i 12 timer i strekk i helgene, slik de fleste hardcore gamere gjør!

Det er nok mange som hadde stått på ski eller spillt fotball i 12 timer hvis de hadde kunnet eller klart det

[Spartapus]

Vel, man bør nok uansett få litt sosial trening i form av å faktisk være ute blandt andre mennesker, og ikke snakke med dem gjennom avatarene deres i nettspill. Om man bare sitter å spiller i stedet for å "sosialisere" til man er 30, tror jeg man får et traust liv.

 

Men man får mer tid til å spille, og hvis det er det man har lyst til så blir man ikke noe lykkeligere av sosial trening.

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Mennesker er sosiale dyr, vi lever i flokk. Sitter du bare inne hele dagen blir du etterhvert ett utskudd i samfunnet blandt andre folk, det er bare sånn det er! Jeg ville iallefall prøvd å henge med vennene mine litt, selvom det eneste du liker er å spille.

 

Plutselig finner du ut (det gjorde jeg) etterhvert som du blir eldre, at det er mer i livet en gameing Og da er det dumt å ha mistet kontakten med omverden helt.

[Puro]

Mennesker er sosiale dyr, vi lever i flokk.

Anbefaler deg å se "Into the wild" og "Grizzly man" om du vil ha et annet syn på den sosiale adferd til mennesker.

"When man is alone, man is free."

[Generalen_InnleggNO]

Det sitatet fra den ene vennen som trådstarter nevner virker som noe som ble sagt i frustrasjon fordi han blir avslått hele tiden.

Om vennene dine spør om du vil være med i bakken eller hvorsomhelst, så blir du med for deres skyld. Hvis du gjør det i blant slipper du det der "han sitter jo bare inne å spiller hele tida"-snakket.

 

Selv synes jeg det ikke er så veldig gøy å dra på byen, men blir med uansett fordi vennene mine ønsker å ha meg med. Er da stort sett "designated driver", noe som fungerer greit siden jeg liker å kjøre. Om en kompis ringer for å ha meg med på film og pilsing, så gjør jeg det selv om jeg egentlig hadde tenkt til å spille ferdig Mass Effect.

 

Vennene mine vet at jeg spiller en del spill og bruker mye tid med datamaskinen, men de, som meg, aksepterer at folk liker forskjellige ting. Om vennene dine ikke klarer å akseptere at dine interesser er forskjellige, så er ikke det gode venner i mine øyne.

 

 

Når det er sagt, så begynner dette med å ha data og spilling som hobby å bli mer akseptert. Folk har begynt å innse at 4 timer Farmville i arbeidstida ikke er så forskjellig fra 4 timer World of Warcraft på fritiden. De som ikke skjønner det er det ikke verdt å høre på. Det er ren trolling, og ikke vits i å bruke tid på å debattere mot.

 

Ikke tenk så mye over hva andre tenker om deg, lev livet som du selv ønsker

[Khare_InnleggNO]

Det er fordi gamere er asosiale stuegriser med svette pølselabber av noen fingre som kliner det fleskete fettet som renner ned fra panna utover tastaturet og over flaska med den dovne halvannenliteren med cola.

Alt dette mens de myser gjennom et par colabunnbriller på en skjerm i et rom som selvsagt er helt mørkt utenom lysflimmeret fra nevnte skjerm.

Lukta av flere ukers intens gaming henger i tapeten som en fjortissjente på et boyband og er stram nok til at selv Dante måtte ha snudd i døra og heller blitt i sitt provisoriske helvete.

På nettet kaller de seg gjerne "Aragorn", "stormriderzz00rr" eller andre popkulturelle pompøse navn. Og det stopper jo ikke med det, neida! Dere gamere utgir dere for å være både kjekke og av det motsatte kjønn, gjerne backer dere opp påstanden ved å lage en avatar som får den samlede kvinnelige befolkning til å fremstå som Gro Harlem Brundtland på en dårlig hårdag.

Fysj og fysom!

 

jeg må bare le av dette jeg er 183cm høy og veier 50.1 Kilo, så det med å ha pølsefingere, fett osv er helt feil

 

og jeg kaller meg Lordwolf som oftest hvorfor? fordi det er det det virkelige navent mitt betyr i følge behindthename.com

 

når jeg spiller spill så er de ca 50/50 av manlige og kvinnelige avatarer (når noe sånt er mulig å velge)

 

Hehe, jeg trur du burde google ironi og finlese litt

[Brutii]

På ungdomsskolen var det ikke noe særlig snakk om spill, ikke var det så mange gamere der heller. Trodde jeg. På videregående fant jeg fort frem til de som hadde samme interesser som meg, og en god prosentandel av vennene mine kan kalles gamere. Diskusjonen på skolen går gjerne enten om spill eller fotball, ofte en blanding.

 

En annen ting jeg har tenkt litt på, er hvordan mitt eget forhold til det å spille har forandret seg etter hvert som jeg har blitt eldre. Når jeg var mindre, så var det som sagt ingen jeg diskuterte spill med, det var bare noe jeg holdt på med for meg selv. Men etter hvert som jeg ble eldre og fant ut at det faktisk fantes veldig mange som hadde det likedan, var det ikke like "ille" å fortelle at jeg er glad i å spille. Selv om man kanskje får noen sleivkjefta kommentarer fra folk som kun bruker pcen til msn og Facebook, men det ignorer man ganske fort. Man spiller fordi det er det man vil bruke tiden sin til! Men, som flere andre har nevnt her, så er det viktig å ikke bli asosial. Blant vennene mine er FIFA-kvelder og LAN veldig populære, hvilket jo passer oss veldig bra. Og ingen kan si at det er asosialt, vil jeg påstå.

[Phido78]

På den seriøse siden;

Om du har en omgangskrets som har flere interesser enn bare gaming og gjerne vil ut på *insert generic spot to go here* så er det gjerne slik at de spør deg om å bli med fordi de syns det er hyggelig med ditt sosiale nærvær.

At du synes det er sosialt nok å spille spill over internett skal jeg ikke si er feil eller rett på noen måte, men ofte så er det slik at en må pleie sosial omgang med sine egne fysiske venner utenom internett slik at en ikke glir vekk fra de og mister dem på grunn av fraværende interesse for kontakt.

I tillegg kan du tenke på at det alltid ikke behøver å være for din egen skyld du blir med vennene dine, som nevnt tidligere.

 

Så får du heller stille deg selv spørsmålet om du vil ha "ekte" venner eller om du foretrekker venner som du ikke behøver å ha fysisk kontakt med.

En balanse mellom hobby og sosial pleie er aldri dumt å ha .

 

 

Selv så sier jeg ofte nei til å møte kompiser for å heller slappe av hjemme med film og gaming

[Puro]

Så får du heller stille deg selv spørsmålet om du vil ha "ekte" venner eller om du foretrekker venner som du ikke behøver å ha fysisk kontakt med.

Det slo deg ikke på et tidspunkt imens du skrev det, at de samme vennene man har direkte kontakt med også kanskje er gamere og sosialiserer over vent/skype eller hva, etter at de har vært ute?

 

Det ene trenger ikke å utelukke det andre, derfor synes jeg den "velg om du vil ha "ekte" venner eller venner du ikke behøver fysisk kontakt med".

Flere av de gode gamle guttakrutt jeg har vokst opp med siden jeg var 0 er gamere, vi har masse direkte kontakt, men det betyr jo ikke at de helt uten sidestykke foretrekker direkte sosialisering.

 

Må få litt retningssans her da synes jeg, selv om jeg snakker med en kamerat som har flyttet milevis unna over ventrilo, betyr det at han ikke er en "ekte" venn siden vi ikke har direkte fysisk kontakt?

For no sprøyt sier jeg , har kjent han siden jeg ble født, hvordan er han en mindre "ekte" venn en noen av de andre jeg har vokst opp med og har daglig direkte kontakt med?

 

Sammenligning: Så lenge man snakker med de over vent/skype er de IKKE "ekte" venner, ergo, snakker du med noen på mobiltelefon er de ikke "ekte" venner.

Sender du tekst-melding til noen kjær, de er ikke "ekte" venner.

Sender du en lydmelding, de er ikke "ekte" venner.

Snakker du face-to-face, DA er det ekte venner.

 

Forklar.

Psykologien her er vanskelig å forstå, at en venn er mindre venn om man ikke direkte sosialiserer.

Merkelig.

Endret 12. februar 2010 av Puro

[Martin-Vb]

Kansje prøve å være litt sosial?

[Vaine]

Kansje prøve å være litt sosial?

 

Det var et nyttig tips, tusen takk!

[Spartapus]

Mennesker er sosiale dyr, vi lever i flokk. Sitter du bare inne hele dagen blir du etterhvert ett utskudd i samfunnet blandt andre folk, det er bare sånn det er! Jeg ville iallefall prøvd å henge med vennene mine litt, selvom det eneste du liker er å spille.

 

Plutselig finner du ut (det gjorde jeg) etterhvert som du blir eldre, at det er mer i livet en gameing Og da er det dumt å ha mistet kontakten med omverden helt.

 

Jeg vet ikke om det er noen naturlig progresjon i at man får større sosiale behov etter hvert som man blir eldre. Det finnes flere eksempler på det motsatte. Jeg tror det kan slå begge veier avhengig av forskjellige faktorer i livet. Nå vet jeg heller ikke hvor gammel du er, og såvidt jeg kan se har du ikke sjekket min profil (i hvertfall ikke som innlogget).

 

Klart man blir et utskudd hvis man er asosial hele tiden, derfor burde man ikke være asosial med mindre man ønsker å bli et utskudd - eller å få være i fred, som jeg kaller det. Kulturelt betinget er det lite moteriktig å være asosial, her ligger også noe av grunnen til at enkelte iherdige gamere føler seg sett ned på. De fleste mennesker er sosiale og er avhengig av å bli stimulert utenfra for å være lykkelige, derfor kan det være vanskelig om ikke umulig for dem å forstå at det finnes mennesker som er lykkeligst alene. Personlig har jeg ingenting imot folk flest, og noen ytterst få mennesker er det givende å ha kontakt med, men generelt synes jeg det er lite for meg å hente hos dem sammenlignet med i f.eks. bøker, filmer og spill. Nå skal det sies at alle disse hobbyene tar utgangspunkt i noe mennesker har laget, så det ligger uansett en indirekte form for kommunikasjon i dem.

[Phido78]

Så får du heller stille deg selv spørsmålet om du vil ha "ekte" venner eller om du foretrekker venner som du ikke behøver å ha fysisk kontakt med.

Det slo deg ikke på et tidspunkt imens du skrev det, at de samme vennene man har direkte kontakt med også kanskje er gamere og sosialiserer over vent/skype eller hva, etter at de har vært ute?

 

Det ene trenger ikke å utelukke det andre, derfor synes jeg den "velg om du vil ha "ekte" venner eller venner du ikke behøver fysisk kontakt med".

Flere av de gode gamle guttakrutt jeg har vokst opp med siden jeg var 0 er gamere, vi har masse direkte kontakt, men det betyr jo ikke at de helt uten sidestykke foretrekker direkte sosialisering.

....

 

 

 

Forklar.

Psykologien her er vanskelig å forstå, at en venn er mindre venn om man ikke direkte sosialiserer.

Merkelig.

 

Det slo deg ikke å lese hele innlegget eller i det minste første setningen som sier:

QUOTE meg: "Om du har en omgangskrets som har flere interesser enn bare gaming og gjerne vil ut..."

Resten av innlegget ditt baserer du på at de som er i din fysiske omgangskrets også er gamere og så videre, noe som egentlig blir irrelevant i forhold til premissene som er satt opp av trådstarter samt hva jeg tok utgangspunkt i innlegget...

 

Må få litt retningssans her da synes jeg, selv om jeg snakker med en kamerat som har flyttet milevis unna over ventrilo, betyr det at han ikke er en "ekte" venn siden vi ikke har direkte fysisk kontakt?

For no sprøyt sier jeg , har kjent han siden jeg ble født, hvordan er han en mindre "ekte" venn en noen av de andre jeg har vokst opp med og har daglig direkte kontakt med?

Kameraten din som flyttet hadde du som bekjent utenom internett og du holder vennskapet ved like med å tazte og bruke Ventrilo så dette er fortsatt totalt irrelevant i forhold til å dra sammenligning med bekjentskap du aldri har møtt andre plasser enn for eksempel i world of warcraft.

Regner med at du også forstår det.

 

Sammenligning: Så lenge man snakker med de over vent/skype er de IKKE "ekte" venner, ergo, snakker du med noen på mobiltelefon er de ikke "ekte" venner.

Sender du tekst-melding til noen kjær, de er ikke "ekte" venner.

Sender du en lydmelding, de er ikke "ekte" venner.

Snakker du face-to-face, DA er det ekte venner.

Igjen, de fleste andre her har ikke tatt utgangspunkt i hvordan du kommuniserer med dine venner og hvordan du kommer frem til tolkningen over viser at du ikke har forstått tanken bak blant annet mitt innlegg i utgangspunktet.

 

Her, la meg utdype:

I mitt innlegg tar jeg utgangspunkt i at en har venner i den fysiske verden samt venner i den virtuelle verden. Det er ikke nødvendigvis skille mellom disse men de fleste har bekjente som en kun kjenner gjennom for eksempel et dataspill.

Siden tråden handler om GAMERE må vi da også ta utgangspunktet i nettopp spill og ikke kun hvordan du velger å kommunisere med andre over nettet slik du gjør.

Videre setter trådstarter premissene for diskusjonen ved å si at han heller velger å sitte hjemme å spille spill fremfor å bli med kompisene hans ut og gjøre et eller annet, noe vennene hans tydeligvis har gitt han litt tyn for.

Er du med så langt?

Når jeg så skiller mellom "ekte" venner (legg merke til gåsetegna der) og venner på internett er dette for å skille mellom en venn du kun kjenner som "FragBoy88" og en venn i den fysiske verden som heter Tor Hansen som du har kjent siden du ble født.

Dette skillet nevner jeg for å markere forskjellen på en bekjent fra den virtuelle verden og en i den fysiske verden.

Selvsagt er innlegget mitt skrevet med et visst utgangspunkt i hvordan en skiller mellom venner men premissene er som sagt satt av trådstarter i det utgangspunkt i at han føler at vennene hans ikke helt aksepterer at han gamer så mye som han gjør.

Om du sender en tekstmelding eller bruker jungeltrommer for å kommunisere med venner er meg knekkende likgyldig i forhold til om du kjenner han fra barnehagen eller fra WoW.

Endret 12. februar 2010 av Phydeos

[funbot]

Trodde nerder var litt sånn "shiek" om dagen.

[MrBrightside]

@Topic generelt og ikke spesifikt mot den diskusjonen som føres rett ovenfor her....

 

Selvfølgelig blir "du" tråkket på når "du" nedprioriterer vennene dine. Slik har det og slik vil det alltid være. Det sies at venner velger man - likeledes må du også sørge for at du blir valgt.

 

Synes litt av greien her er "gamer" (i mangel av bedre ord å benytte her - med andre ord ikke en fornærmelse etc blabla). Nå har jeg 21 år og vel så det på ræv og har alltid vært glad i spill - men jeg vil aldri karakterisere meg for å være en "gamer". Tror det er mye av her "problemet" til dem som blir tråkket på ligger. Forskjellen slik jeg ser det er at man har strengt tatt to polare grupper; de som liker spill, og de som går inn for å like spill. Tilhører du den første gruppen vil du aldri oppleve å bli "tråkket" på for å bruke den slags ordbruk. Du setter deg ned og koser deg med et spill når du har tid, eller du tar deg tid til det, - enten alene eller med venner. Den andre gruppen er dem jeg oppfatter som selverklærte "gamere". Det er tydeligvis ikke nok å være interessert i spill, her skal man virkelig gå inn for det og samtidig støtt og stadig nedprioritere ens sosiale liv. Det skal sies at skisseringen over så er ting satt på spissen, men det illustrerer så til de grader bedre poenget jeg prøver å føre.

 

Selvfølgelig skal det aksepteres at du og dine venner har forskjellige - vidt forskjellige - hobbyer, men det handler om å klare å finne balansegangen mellom å kose seg med et spill og leve et sosialt liv - spesielt siden vi mennesker er skrudd sammen med en flokkmentalitet banket godt fast i hjernebarken. Denne balansegangen gjelder så vel som med spill som andre sysler. Det går en hårfin grense mellom interessert og fanatisk, og blir du oppfattet som det sistnevnte så blir du tråkket på rett som det er.

Endret 15. februar 2010 av brn!

[Spartapus]

Det er tydeligvis ikke nok å være interessert i spill, her skal man virkelig gå inn for det og samtidig støtt og stadig nedprioritere ens sosiale liv.

 

Det er ikke så satt på spissen. Her er du tilbake til utgangspunktet; nemlig at noen føler seg tråkket på fordi de er over gjennomsnittet interessert i spill. Men det er ingen løsning på problemet, det er bare mer av den samme nedlatende holdningen som er grunnlaget for tråden. Det det egentlig handler om er aksept for at noen velger en asosial livsstil til fordel for interessene sine, uansett om det er spilling eller noe annet. Disse menneskene er harmløse, lovlydige borgere som ikke forsøker å fornærme samfunnet på noen måte, så det er betenkelig at noen ser på dem som en pariakaste simpelten fordi de prioriterer annerledes.

 

For de fleste fungerer det best å ha en balanse mellom sosial omgang og interesser, men samtidig er det ingen tvil om at dette er middelmådighetens vei. Ingen har noensinne blitt god på noe som helst uten å spesialisere seg, enten det er snakk om gaming, skisport eller å lykkes i næringslivet. Skal man spesialisere seg må det nødvendigvis gå på bekostning av tiden man bruker på andre mennesker. Gjør man det fordi man vil bli landets beste langrennsløper blir man en helt, gjør man det fordi man vil bli ekspert på tv-spill så er man en særing - der ligger "urettferdigheten". Personlig synes jeg det er beundringsverdig når noen går inn for interessene sine med 100% dedikasjon, uansett hva det er, for disse menneskene er sjeldne og unike, mens rullebåndsproduserte mennesker som er middelmådige i alt dem gjør vil det aldri bli noen mangel på.