Hvorfor er det galt med selvmord?

[Hemen112]

Det kan jo være egoistisk som noen allerede har sagt.

 

Men hvis en person er 17 år og har lidet psykisk i mange år og orker ikke og lever er det så egoistisk? Det kan hende at på det tidspunket at de ikke tenker på hvor mye familien vil lide, bare de ikke orket mer...

 

Jeg synes alene eller ikke alene jeg syns alltid det er tragisk om noen tar selvmord for de har hatt vondt eller lidet psykisk.

[N. Tveranger]

Ja, man er jo kommet til denne jord, for kjærlighet og som arbeidskraft for kloden. At man skal legge årene inn, før livet på et normalt vis tar slutt, er ikke rett.

 

Men forskjellen på de som tar selvmord, og for dem som går med tankene, er store. Det å psykisk klare å gjøre det, mentalt innstilt på det, tilsier litt om hvordan den personen har det.

[NicolasDarvas]

Når du vil ta livet ditt, så er det noe du mangler som du ikke er villig til å kjempe for å få. Hvor ligger da det rasjonelle i å gjøre ende på alt slik at man står igjen uten noen som helst muligheter? Hvis du vil bedre på en tilstand så er det faktiskt bare en ting å gjøre, det er å kjempe. Ting detter ikke i fanget på folk og ingen kan bare velge fra øverste hylle. En slik tankegang er like simpel som det å velge letteste utvei herfra. Det er ikke riktig å ta livet av seg uansett, i tillegg til at det er egoistisk.

 

De fleste som tar livet av seg har ikke engang prøvd å endre tilværelsen. Sett at du tok livet av deg da, så mister du absolutt alt. Da er det ingenting igjen. Vonde følelser er like viktige som gode, for hva skulle det gode vært om ikke det onde viste oss det? Som at alle gleder seg til sommeren, fordi de vet hvordan vinteren er.

 

Det onde forteller deg mer enn det gode, det forteller deg hva du må gjøre. Man må se hvorfor man føler det og det og gjøre noe med det. Det er bedre å eksistere og føle på vinden og høre bølgene som treffer strandkanten, enn å opphøre å eksistere.

 

Men det er ikke lett å kunne gjøre noe med så dype problemer selv, derfor er det eneste riktige å skaffe hjelp, men til syvende og sist så er det kun en selv som kan gjøre noe.

[Kasp0me]

Bare til dem som mener at det ikke er egoistisk og ta sitt eget liv.

 

Hvis du virkelig sliter så jævelig, hvorfor ikke oppsøke noen for å lette på trykket, følelser eller jævelig livssituasjon?

 

Er mer egoistisk og ikke prøve. Man kan gjøre noe med problemet så det ikke går ut over alle.

[Nihilist1]

Når du vil ta livet ditt, så er det noe du mangler som du ikke er villig til å kjempe for å få.

Eller du har innsett at kamp er fånyttes.

[WarpX]

Hva med å snu på det:

Det er egoistisk å ønske at en person skal måtte lide seg gjennom livet fremfor å dø, kun for å unngå å fremkalle negative følelser hos sine nærmeste.

 

Å kalle selvmord for egoistisk er bare latterlig. Det er mitt liv, ingen andre enn jeg bestemmer over det.

[Kasp0me]

Så gå å dø allready.

[WarpX]

Saklig og modent svar, ja.

[hvorre]

Jeg klipper ut og limer inn en post jeg skrev for over ett år siden som svar her..den som gidder kan lese det og forhåpentligvis forstå mitt syn på selvmord, den som ikke gidder å lese det gir jeg totalt f* i...Here it goes:

 

Jeg er på ingen måte noen forfatter eller noen god skribent, det har jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli heller. Derfor får dere tåle at det jeg kommer til å skrive under blir rotete Men jeg föler bare for å skrive det her, rett og slett bare for å få ut litt damp...

 

For litt over en uke siden mistet jeg faren min og torsdag bar jeg selv kisten til pappa ut av kirken. Han ble 56 år gammel, og var en fantastisk far på alle måter og en mann som var godt likt av alle. Jeg tror ingen har eller hadde noe vondt å si om han som person. Men pappa bar på en sykdom. En sykdom som ikke var synlig for noen, slik fysiske sykdommer ofte kan være. Men dette var ingen fysisk sykdom, det satt i psyken. Pappa led av depresjon og var i en psykisk ustabil situasjon. Dette var noe han hadde båret på hele livet, helt fra tenårene og opp gjennom.

 

Helt fra jeg var liten kan jeg huske pappa som ustabil. Ikke psykotisk eller noe, men bare veldig varierende i den menale formen. I lange perioder kunne han være kjempefrisk og glad og virke som en helt normal far. Jeg husker enda de lange sykkelturen innover åsen for å se på solnedgangen og fly. Fisketurene i en ustabil robåt på fjellet, uannsett vær. Og jeg kommer aldri til å glemme de fantastiske turene til Hellas med ham og mamma. Men allikevel lå det noe under huden hans og lurte. Noen uker av gangen ble han borte for meg. Han måtte legges inn på sykehus pågrunn av depresjonene sine, noe jeg på den alderen syntes var helt merkelig. Hvordan kunne noen bli så triste at de ble syke av det?

De siste 1 1/2 årene har vært litt merkelige. Pappa ble aldri bedre, snarere tvert i mot. Tross i en fantastisk innsats fra psykiatere og leger som skal ha all ære for arbeidet sitt, ble pappa dårligere og dårligere. Han begynte å drikke og rote med medisinene sine. Jeg ble tidlig kastet inn i rollen som en slags vokter for pappa. Jeg så ting som jeg ikke unner noen andre å se, men som jeg ikke tror jeg ville vært foruten den dag i dag. For det har formet meg til den jeg er. Pappa mistet lappen pågrunn av en ekstremt dum handling for litt over 1 år siden. Men han tok ansvaret for handlingene sine. Han syklet til og fra jobb hver dag fra snöen forsvant til den kom igjen. 35km hver bidige dag, kun fordi han elsket jobben sin. Men han ble allikevel bare dårligere. Det var da han virkelig tok ansvar, og viste seg som en vaskeekte mann: Han tilbrakte nettene på sykehuset, der han fölte seg trygg og fikk noen timers sövn hver natt. Så tok han bussen hjem på morgenen, syklet på jobb og tilbake, forsökte å være familiefar på ettermiddagen og ble fraktet ned igjen til sengen sin på sykehuset for noen timers sövn på kvelden...Om ikke det er ansvarsfölelse, så vet jeg ikke...

 

Men så kom smellen. Pappa ble til slutt så dårlig at han ikke orket mer. Onsdag 1.juli forsvant han fra sykehuset etter å ha vært innlagt noen dager. Vi visste ikke hvor han var. Ingen visste hvor det hadde blitt av pappa. Det viste seg senere at han hadde tilbrakt sine siste timer ved ett bål i skogen der han som liten hadde lekt sammen med broren sin og venner. Jeg ser fortsatt for meg pappa der han sitter ved bålet den varme sommernatta. Han var full, med pipen sin tent i munnen. Mange av dere tenker sikker: "Så trist han må ha vært. Han må ha gitt fullstendig opp håpet, vært knust. Etc."

Men jeg ser en glad person ved det bålet. En person som har forsonet seg med Gud, skjebnen eller hva nå enn han trodde på. Som ikke-religiös er det vanskelig for meg å si hva det var, men noe var det. Han ville skåne både meg, min bror og mamma for det som var i ferd med å skje med ham. Han hadde en enorm innsikt i sin egen situasjon, og visste godt hva som var i ferd med å skje. Det orket han ikke mer av...

Pappa valgte å avslutte livet sitt den morgenen. 2. Juli....

 

Jeg er ikke sint, jeg legger ikke skylden på noen, og jeg skammer meg ikke over pappa. Jeg er faktisk utrolig stolt av han! Det å være mann nok til å ta en slik avgjörelse...det er noe jeg beundrer ham for. Han hadde prövd det som var av hjelpetilbud. Men det hjalp ikke. Men igjen, jeg er stolt!

[-Léon-]

@Hvorre™

Utrolig trist historie. Må ha vært en tøff oppvekst du har hatt med en far så sleit såpass mye, takk for at du delte det.

[hvorre]

Nah, oppveksten min var faktisk ikke så jævlig som jeg tror mange oppfatter den som når de hører om pappa. Han var som sagt en fantastisk kar i de lange periodene han var frisk..

 

Det som gjør meg opprørt er hvordan en del har ett såpass ensidig syn på det at folk velger å ta livet sitt. Jeg ser argumentet til en del med at det er egositisk når en 17åring kaster seg utenfor en bro eller henger seg i kjelleren fordi han eller hun gjennomgår en litt tung periode i livet sitt, men det finnes flere situasjoner enn det..Pappa synes jeg er ett godt eksempel på en slik situasjon. Han visste selv hvor han var påvei, hadde prøvd det som fantes av tilbud, og ville enkelt og greit spare familien vår for det som måtte komme.

 

Det er fælt å si det, men på en måte var pappas død en lettelse for meg, i og med at jeg visste hvor jævlig han hadde det på slutten og at han nå har fred...

[frankhaugen]

Moderator stengte en tråd om en person som ville henge seg.

 

Hvorfor hadde det vært så galt om han gjorde det?

 

Vi skal alle dø. Døden kan være grusom. Kanskje får du kreft. Kanskje blir du blind på begge øynene, og må amputere beina før du får ALS og visner bort i respirator.

 

Hvis noen vil ta ansvar for egen skjebne, og blæste seg selv i huet, istedenfor å bli gammal, stuet vekk på sykehjem med sin demente hjerne, råtne i avføringsfylt bleie - hvorfor skal man ikke hjelpe hverandre?

Jeg er for selvmord, hvis en person ønsker å dø er det hans/hennes rett til å gjøre det, "min kropp jeg bestemmer".

 

Det gjør det ikke mindre tragisk når barn og unge voksne gjør det. Skulle man tillatt det urde man sende en søknad til et panel bestående av en fagdommer, en lege, og en psykriater som vurderer om man har tatt beslutningen rigtig så kan man møte opp på sykehuset å få en morfindose som gjør at man går ut med et smil.

 

Faktum er at mange som prøver men feiler ikke nødvendigvis vil dø, de tror det kanskje, men de vil somregel ha oppmerksomheten, kutte seg for eksempel er det nesten umulg å dø av, dette vet "alle" og allikavel er det folk som "forsøker" ved å gjøre det, det er dog veldig grafisk.

[Shiktu]

Hvorfor er det galt å slå hunden sin etter at han tissa inne som valp?

-Vi skal jo alle dø en gang...

Hvorfor er det galt å stikke ned tilfeldige folk på gata?

-Vi skal jo alle dø en gang...

Hvorfor er det galt å dra på en skole og skyte alle elever du kan se?

-Vi skal jo alle dø en gang...

 

 

 

Med tanke på ditt syn, så vil jeg tro at du er en veldig ung person som enten prøver å få oppmerksomhet eller som mangler alt for mye basisk intelligens.

 

Jeg er en motstander av selvmord men er enig i valg av aktiv dødstjeneste for de som trenger det. Og da mener jeg personer som er blinde, døve, smerter av kreft eller lignende og viktige kropsdeler som har blitt amputert.

 

I min mening er selvmord den mest tragiske, feigeste og barnsligste handlingen noen kan ta.

Selvfølgelig er det mye grusomt som kan skje personer, men det meste kan bli ordnet om viljestyrken er der. De fleste som tar selvmord gidder ikke en gang å prøve. For et par år siden hadde jeg en jente i klassen sin som mistet søsteren sin. Søsteren hennes la seg på togbanen og tok selvmord. Da var ivertfall hennes problem borte. Men... famillien sliter enda. Søsteren til hun som tok selvmord er innlangt på et mentalsykehus selv om hun aldri hadde vært gal/ustabil på noen måter før dette. Moren og Faren ønsker ikke å forlate huset sitt, så pårørende av dem må reise til butikken og handle inn det de trenger. Man må alltid tenke på konsekvenser før man utfører diverse ting. (Hun som tok selvmord hadde blitt voldtatt som yngre av faren hennes).

 

Og jeg har heller ikke hatt noe lett liv; Ble tvangsflyttet ifra min biologiske famillie, flyttet som et eller annet flyttegods fra sted til sted for å ikke bli funnet av mine biologiske foreldre. Har hatt en far som aldri har stilt opp for meg og som var alkoholiker. Hadde en onkel som var som en far for meg men døde da jeg var 11 fordi han hadde kreft. Mistet alle beste foreledre tidlig. Mistet alt jeg hadde i en husbrann hvor huset brant helt ned til grunnmuren. Hold på å miste min lillebror da han satte noe fast i halsen. Han hadde igrunn englevakt. Blitt slått/sparket og trakasert av stefar i over lengere tid, mistet omtrent alle vennene mine, mobbet i alt for mange år, blitt fryst ut av elever og senere arbeidskolegaer, er veldig overvektig, ser ikke noe særlig ut, min far har nylig dødd og han ga alle arvepengene sine til thailandske prostutierte istedenfor sin egen famillie eller faktisk sine 2 sønner som aldri har spurt han om noe, og lever for tiden på NAV hvor de faste regningene mine koster mer enn inntekten jeg får av NAV. Så ligger i minus når det kommer til økonomi. Om jeg hadde vært feig eller egoistisk, så hadde jeg hatt 20 grunner til å ta selvmord. Men jeg vet selv at jeg har en famillie som bryr seg om meg og hjelper meg som regel. Å ta selvmord ville ha gjort deres liv veldig triste over lengere tid. Noen kunne nok ha kommet over det, mens andre ville slitet med tapet.

 

 

Jeg vil utfordre alle til å faktisk prøve og ikke bare late som. Ta de hjelpetilbudene som er. Tenk på andre enn deg selv, fordi det er alltid noen som elsker deg uansett hva du har gjort eller gått igjennom.

[AnaXyd]

Selvmord og egoisme. Spennende tema! Jeg skal prøve å dele mine meninger:

 

Påstand: Flertallet her inne, og sikkert resten i Norge mener at det er egoistisk å ta selvmord.

 

Argument for påstanden: Ja, det er egoistisk når man møter litt motgang i livet og velger å hoppe foran toget.

 

MEN: Om man har slitt lenge med problemene sine, har prøvd delvis å rette det opp men uten hell, så vil jeg si at selvmord er en akseptabel utvei. Selvfølgelig vil familie og andre berørte slite i ettertid, men da er ihvertfall problemet til personen som faktisk slet, borte. Om dere smaker litt på setningen over, så vil det faktisk være egoistisk av familie og andre berørte å mene at selvmord er en dum utvei, og ikke akseptere det. Det er ikke de som slet med problemene?

 

Om man er litt smart som offer, så legger man igjen en lapp som forteller litt om den siste tiden, og godt utbrodert om selve valget man tar. Det er dumt å etterlate seg en familie som ikke forstår, om man igjennom hele livet har skjult årsakene til selvmordet.

 

Så bottomline i mine meninger er at selvmord er egoistisk, men det er også egoistisk av familie og andre berørte å tvinge offeret til å leve, fordi det er det de vil, og ikke offeret. Dere ser den?

Endret 27. januar 2011 av AnaXyd

[Vargan]

Selvmord er ikke egoistisk. Selvmord er ikke et valg. Selvmord er resultatet av en ukurert langvarig sykdom. Selvmord er en dødelig kreft. Å si at selvmord er egoistisk, er det samme som å si at kreft er egoistisk, så bare la det være. Ingen velger kreft, ingen velger depresjon.

 

Problemet er at samfundet ikke aksepterer psykologisk sykdom på samme nivå som somatisk sykdom. Dette på grunn av at mange mennesker ikke vet hvordan de skal forholde seg til psykologiske sykdommer.

 

Dette er også grunnen til at folk har vanskeligheter med å gjøre seg opp en god mening om temaet.

 

 

Livet er verdt leve. Det er mennesker i livet ditt, som vil at du skal leve.

 

 

p.s.: Apropo http://www.imdb.com/title/tt0804497/

Endret 27. januar 2011 av Vargan

[Wubble]

Hvorfor må selvmord være en sykdom? Det er fullt mulig å ta et bevisst valg om at man ikke vil leve lenger, trenger ikke være syk for det. Jeg kan se en viss fascinasjon ved tanken på å ikke eksistere. Hvis man ikke synst livet er noe særlig, hvorfor er det da galt å avslutte det? Hva gir dere rett til å si at det er bedre for den personen å bli "frisk"?

 

Om det er egoistisk er et interessant spørsmål. Mange som tar selvmord tror at verden vil være en bedre plass uten dem, finst der et bedre eksempel på altruisme?

 

Andre tar selvmord fordi de selv ikke har lyst å leve lenger, og det er utvilsomt en egoistisk handling, da man handler i egen selvinteresse. Det ser jeg heller ikke noe stort problem i. Det vil, som andre har påpekt, være like egoistisk av andre å forlange at noen skal leve kun fordi de ikke takler og miste h*n.

[Nihilist1]

Hvorfor er det galt å slå hunden sin etter at han tissa inne som valp?

-Vi skal jo alle dø en gang...

Hvorfor er det galt å stikke ned tilfeldige folk på gata?

-Vi skal jo alle dø en gang...

Hvorfor er det galt å dra på en skole og skyte alle elever du kan se?

-Vi skal jo alle dø en gang...

Nei, ingen her har vel sagt at noe av dette er galt. Om du føler et hevnbehov ovenfor eks-skolen din og har tenkt å plaffe ned alt og alle, så har ikke jeg noe motargument. Det bare er sånn. Vær så god.

 

I min mening er selvmord den mest tragiske, feigeste og barnsligste handlingen noen kan ta.

OK.

 

Jeg hadde ikke turt å legge meg ned foran toget, så jeg føler ikke på samme måte at dette er feigt. Jeg syns heller det virker modig.

 

Selvfølgelig er det mye grusomt som kan skje personer, men det meste kan bli ordnet om viljestyrken er der.

Duh. Det er jo problemet for mange - at de mister viljestyrke. Da er jo selvmord et alternativ å vurdere.

 

Jeg ville kanskje også vært forbanna, trist, følt meg forrådt, følt at vedkommende var ego - men det er mine følelsesbehov, og ikke nødvendigvis den objektive sannheten.

[Nihilist1]

Moderator stengte en tråd om en person som ville henge seg.

 

Hvorfor hadde det vært så galt om han gjorde det?

 

Vi skal alle dø. Døden kan være grusom. Kanskje får du kreft. Kanskje blir du blind på begge øynene, og må amputere beina før du får ALS og visner bort i respirator.

 

Hvis noen vil ta ansvar for egen skjebne, og blæste seg selv i huet, istedenfor å bli gammal, stuet vekk på sykehjem med sin demente hjerne, råtne i avføringsfylt bleie - hvorfor skal man ikke hjelpe hverandre?

Jeg er for selvmord, hvis en person ønsker å dø er det hans/hennes rett til å gjøre det, "min kropp jeg bestemmer".

 

Det gjør det ikke mindre tragisk når barn og unge voksne gjør det. Skulle man tillatt det urde man sende en søknad til et panel bestående av en fagdommer, en lege, og en psykriater som vurderer om man har tatt beslutningen rigtig så kan man møte opp på sykehuset å få en morfindose som gjør at man går ut med et smil.

 

Faktum er at mange som prøver men feiler ikke nødvendigvis vil dø, de tror det kanskje, men de vil somregel ha oppmerksomheten, kutte seg for eksempel er det nesten umulg å dø av, dette vet "alle" og allikavel er det folk som "forsøker" ved å gjøre det, det er dog veldig grafisk.

Typisk Ap-velger Frank. Alt ordnes med litt byråkrati. (Ja, jeg må slenge litt usaklig med leppa til deg her). Hør: tror du alle leger, psykiatere og fagdommere er på linje når det gjelder å slå fast hva som er legitim grunn til å ta selvmord?

 

Tenker du om selvmord at dette er en avgjørelse som har et riktig og et galt svar, og at svaret man kommer fram til, utelukkende avgjøres av fagkunnskap?

 

Det du i praksis sier, er at jeg ikke skal ha rett til min egen kropp. Jeg må først nedverdige meg til å brette ut følelseslivet mitt til en ekstern kommisjon. Så må jeg vente noen år på at byråkratene finner det for godt å innvilge mitt ønske. Og plutselig har jeg da forventningspress - jeg hadde lyst til å begå selvmord når jeg søkte, men ikke når tillatelsen dumper ned i postkassen, og folk gir meg frist på å ta livet mitt, ellers vil selvmordskommisjonen sende meg gebyrer for saksbehandlingen. Heia Arbeiderpartiet og arbeiderpartimennesker. Fuck off.

[CoolDuckie]

Moderator stengte en tråd om en person som ville henge seg.

 

Hvorfor hadde det vært så galt om han gjorde det?

 

Vi skal alle dø. Døden kan være grusom. Kanskje får du kreft. Kanskje blir du blind på begge øynene, og må amputere beina før du får ALS og visner bort i respirator.

 

Hvis noen vil ta ansvar for egen skjebne, og blæste seg selv i huet, istedenfor å bli gammal, stuet vekk på sykehjem med sin demente hjerne, råtne i avføringsfylt bleie - hvorfor skal man ikke hjelpe hverandre?

 

Hei, selvmord for unge, friske mennesker er problematisk fordi livet ofte kan virke tungt, trist og mørkt, spesielt dersom man er ensom, ikke har kjæreste eller har kjærlighetssorg. Men som regel kommer man ovenpå igjen og finner glede i livet. Da er det dumt å situasjonsbestemt ta sitt eget liv.

 

Jeg er enig i at selvmord ikke nødvendigvis er dumt/ galt dersom man ikke har noe å se fram til uansett, er dødssyk, har uutholdelige smerter osv osv.

 

CD

[Bakitafrasnikaren]

Det finnes verken egoisme eller noe som helst annet når man først er død. Så jeg ser egentlig ikke relevansen.