Redd for å snakke i telefon i enkelte situasjoner - noen som kjenner seg igjen?

[StinaStina]

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg er livredd for å snakke i telefon i enkelte situasjoner.....

 

Jeg ser etter leilighet, men sender mailer rundt når jeg spør anngående visninger osv. Mener det er unødvendig å måtte snakke på telefon i denne anledning. Jeg føler det rett og slett er ekkelt....

 

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg sliter veldig med det med å snakke i telefon i enkelte settinger, og velger dermed å sende mailer og spørre om visning... Og mange godtar jo det

[Gjest Marcus]

Heisann,

kan desverre ikke si jeg kjenner meg igjen i din situasjon,

men viss det er noen som ikke godtar mail,

kan jo alternativet å få en god venn/familiemedlem/slektning som du stoler på/vet om din situasjon til å ringe for deg?

 

Mvh.

 

"Marcus"

[NikkaYoichi]

Jeg syntes også det var ekkelt å prate i telefon med ukjente før, nå gjør det meg ingenting lenger, det gå nok over med litt trening. Det aner meg at du ikke har mye trening i dette og at du sannsynligvis er relativt ung og har hatt mamma og pappa til å gjøre slike ting for deg.

[StinaStina]

Jeg er over tredve altså, men allikevel så sliter jeg vannvittig med enkelte typer telefoner, og den skrekken har låst seg fullstendig..... Kan klare det , men spørs hvem jeg skal prate med og situasjon, men med enkelte ting så låser det seg helt...... Utrolig fortvilende.....

 

Har lyst å overvinne frykten..... Irriterende.

[Lekr]

For meg hjalp det å begynne å jobbe som telefonintervjuer. Da er det ikke lenger jeg som ringer som privatperson, og jeg hadde et manus å forholde meg til.

 

Jeg mener ikke at du skal begynne å jobbe som telefonintervjuer, men det var i hvert fall slik jeg løste det.

[The Avatar]

Som påpeikt så kjem dette med øvelse.

Er det eit alternativ å starte litt forsiktig med å ringe til forskjellige opplysningskontor eller offentlege kontor berre for å spørre om noke, vente på svar og deretter legge på?

 

Kve med å øve ved å f.eks ringe "Opplysningskontoret for egg og kjøtt" på tlf 23183000 og spørre om f.eks koketida for å hardkoke eit egg?

Der treng du ikkje oppgi namn eller noke personleg, er berre å ringe spørre, vente på svaret, takke for hjelpa og legge på.

 

 

 

Ein anna ting er at det kan være litt viktig å prate med folk når du leiter etter leiligheit. Spesielt om du skal leige så ønsker dei fleste huseigara å prate med deg for å få eit litt betre inntrykk om korleis du er som person og korleis du vil være som leigetakar.

Om du ikkje likar å prate direkte med dei, så kan det oppsøke personane ansikt til ansikt være eit alternativ.

[Swafty]

Hadde det litt sånn før når jeg var liten, men jo mer du gjør det jo bedre går det, og da tenker du ikke over det lenger.

 

Jeg har sett du har postet mange emner om angsten din, og du er en voksen kvinne, jeg syns du bør ha noen ordentlige å snakke med om det. Vi på forumet kan ikke hjelpe så mye akkurat

[NikkaYoichi]

Har lyst å overvinne frykten..... Irriterende.

Du får trene ved å ringe meg da vet du.

[Ibris]

Jeg er heller ikke glad i å prate i telefonen, og må mane meg opp til å ringe til fremmede.. Er ikke så veldig glad i å ringe til folk jeg kjenner heller, er nok heller en sms -person:)

 

MEN, jeg har vel i grunn funnet ut at det å ikke kunne ringe, kan hemme hverdagen og mulighetene mine en del.. Skal jeg komme frem her i verden, så må jeg kunne ringe eventuelle arbeidsgivere, leietakere, leger, rådgivere osv.. Så jeg biter tenna sammen og får meg gjennom de ekle minuttene det er å ringe disse personene. Tross alt, så kan de jo ikke gjøre meg noen ting gjennom telefonen, vi ser ikke hverandre en gang, så hvis jeg "driter" meg ut mens jeg snakker, så vil de aldri kunne gjenkjenne meg på gata uansett..

 

Poenget er egentlig at ved å bite tenna sammen og øve på å ringe til folk, ta utfordringene, så går det lettere for hver gang.. trening gjør mester som man sier:)

 

Har du virkelig problemer med å ringe, og det hemmer deg, vil jeg si at det beste rådet er å få profesjonell hjelp:) ..hvis ikke, tren i vei!

[kaolla89]

har ikke noe problem med å ringe folk jeg kjenner, men ja, når det gjelder ting som jobb og andre 'formelle' ting så blir jeg bare dritnervøs.

husker jeg skulle ringe noen ang russelappen som jeg ikke hadde fått i fjor, og jeg stamma seriøst i telefonen. jeg stammer aldri ellers.

har mindre problemer med å gå personlig til folk og snakke med de der. Men med telefon er det verre.. :S er mye som blir utsatt og man får en sånn dum følelse etterpå at man virkelig burde ha tatt den telefonsamtalen..

[StinaStina]

Trøst Trøst.... da er det ikke bare meg som er nervøs for slikt... Er godt å tenke på at vi er flere som blir nervøs..... Hater også mobiler og slikt, når jeg hører gjenklang av min egen stemme, værste jeg gjør.... uff uff....

[Gjest medlem-1432]

Du er ikke den enste med telefonskrekk nei. Noen ganger lar jeg være å svare når det ringer også. Men det kommer ann på dagsformen.

[StinaStina]

jeg er sånn hysterisk hele tiden for telefoner da, er ekstrem der.... Klarer ikke telefoner, men mail og personlig fremmøte går langt bedre

[Llandari]

Jeg hater også å ringe til offentlige kontorer, butikker eller hva det nå måtte være for slags sted jeg har behov for å ringe til.

Har blitt litt bedre de siste årene, i og med at jeg er nødt til å ringe i forbindelse med jobben, men jeg kan fremdeles sitte i flere timer og planlegge hvordan jeg skal åpne samtalen, og de første par setningene.

Er spesielt ille dersom jeg skal ringe til noen jeg kjenner, men ikke spesielt godt. Skal jeg presentere meg med fullt navn? Blir det bare kleint? Hva om jeg ringer feil telefonnummer? Det siste er nok det jeg er mest "redd" for. Havne hos feil person. Får jeg en lapp med et navn og telefonnummer jeg skal ringe til, så sjekker jeg alltid nummeret på 1881 eller Gule Sider før jeg ringer.

 

Kanskje vi skulle opprettet en "ringeklubb" eller noe sånt, hvor vi ringer til hverandre innimellom for å trene?

[StinaStina]

Jeg mener at det å trene seg opp til å ringe, og bli vant til det, kan være tingen. Jeg føler ikke at jeg trenger å måtte gå til psykolog for dette, det er bare pengesug. Trening er tingen.

 

Husker jeg hadde telefonskrekk da jeg var ganske ung også, og tilslutt så ringte jeg sånne telenorpratelinjer, og ble vant til å prate der, og da løste det seg en periode, men nå har det helt låst seg igjen

[Snublefot]

Sliter med det samme selv. Eneste som har fungert for meg er å ikke utsette det, men gjøre det med en gang. Bare bli ferdig med før jeg får sjansen til å bli nervøs.

[Gjest medlem-1432]

Telefonen min har nå ringt 2 ganger, men jeg tør ikke ta den. Huff. Men jeg veit hvem det er, og det er ikke noe viktig. (kjenner ikke personen)

Så ringte det et ukjent nr for noen kvelder siden, den tok jeg heller ikke. Nei huff hva skal man gjøre med dette.

Telefonring som Llandri foreslår tør jeg neppe.

Endret 9. juli 2010 av medlem-1432

[Ernie]

Sliter med det samme selv. Eneste som har fungert for meg er å ikke utsette det, men gjøre det med en gang. Bare bli ferdig med før jeg får sjansen til å bli nervøs.

Absolutt. Det var en gang i tiden hvor jeg også ikke var helt glad i telefoner, men når jeg endel gang rett og slett har vært pent nødt til å ringe steder så har det bedret seg betraktelig til et punkt hvor jeg ikke bryr meg særlig. Det finnes bare en måte å bli mindre redd på, og det er å tørre og ringe i stedet for å utsette det. Gjør man det nok ganger så blir det en vane, og problemet blir «automatisk» mindre. ... og ja, det kan nok være ganske tungt i starten, men har man et mål i hodet og tenker litt fremover så blir det bedre.

[Diskutert]

Du er absolutt ikke den eneste. Jeg kan vaere nervoos aa snakke med venner og familie til og med, det er faelt.

[Kokobananas]

Jeg har samme greia. Går fint når jeg skal snakke med noen jeg kjenner og jeg vet hva vi skal snakke om (om jeg feks bare skal avtale noe). Men jeg har faktisk opplevd å begynne å gråte mens jeg snakket i telefonen med en utleier jeg skulle avtale visning med. Dette til tross for at dama var kjempepositiv og gleda seg til å få oss på visning.

 

Legetime klarer jeg ikke å bestille selv, og jeg sliter med frisørtimer, tannlegetimer, å ringe for å spørre om ting og alt mulig rart.

 

Men nå har jeg fått angstdiagnose da, så jegkjenner igjen følelsene fra andre situasjoner som jeg ikke takler.