Gå til innhold
Trenger du råd om juss? Still spørsmål anonymt her ×

Lovlig eller ulovlig å blokkere nettradio?


Nator

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

tviler på at det finnes noe lov mot det. :p

 

Men vis det er at bedriftene du er i er veldig internett av henging, med tanke på båndbredden. Og mange av de ansatte da bruker nettradio så vil jo nettet etter hvert bli veldig tregt. Og da er det ganske vanlig at mange bedrifter stenger det ute, for og opprettholde god båndbredde på nettet ;)

Lenke til kommentar

Flere jeg kjenner som ikke har tilgang på f.eks nettradio osv har med seg en 3G-dongle og kjører internett på dem.

 

Det er en helt ny problemstilling for admins som jeg regner med blir slått hardt ned på. Heldigvis har min bedrift en passe stram brannmur derfor er dette ikke en problemstilling.

Lenke til kommentar
Er det ulovlig for arbeidsgivere å blokkere tilgang til nettradio på lik linje med vanlig radio?

 

Jeg tenker da f.eks. på å kunne få radiomeldinger hvis det skulle oppstå krig.

 

De er faktisk pliktige til det, hvis de ikke betaler lisens til Tono og de samtidig ikke kan dokumentere at ikke nettradioens lydbølger distribueres ut i åpne lokaler for allmuen.

Lenke til kommentar

Ser ingen grunn til at de ikke kan blokkere akkurat det de vil. Radio er da ikke noe man har krav på på jobb? Blir jo som om alle arbeidsgivere skulle vært tvunget til å ha en radio i lokalene.

 

Dette er i grunn en tråd som passer bedre under juss-delen så jeg flytter den dit. Tilbakemeldinger tas som vanlig på PM :)

Lenke til kommentar
Men, vil dette si at bedriften må betale avgifter til Tono hvis jeg hører på MP3-spiller mens jeg jobber?

Det var jo en sak for en tid tilbake at Tono prøvde seg med pengekrav for å ha på radio på arbeidsplassen. Jeg husker ikke hvordan det gikk, men forhåpentligvis så man hvor toskete det var. En privat MP3-spiller med ørepropper har ikke samme problemstillingen.

Lenke til kommentar

Fant ikkje noke om plikt til å lytte til radio i lovverket, men om det hadde vært ei slik plikt så vil vel den berre trå i kraft når signalet ”Viktig melding – lytt på radio” blir sent av sivilforsvaret sine tyfoner.

 

Dette kan løysast ved at nettverksadministrator har instruks om å fjerne blokkeringa ved slik alarm.

 

I alle tilfeller så kan du nok ordne dette med å kjøpe deg ein liten lommeradio, er faktisk ikkje umogleg at du kan få ein slik med jobben om du spør fint.

Vil tru at hovedformålet med å blokkere for nettradio er for at det ikkje skal gå utover nettverket og ikkje nødvendigvis for at du ikkje får lov til å høyre på radio medan du er på jobb.

Lenke til kommentar

Hvis bedriften tilgjengeliggjør radio eller musikk i åpne lokaler så skal de betale avgift til Tono.

Kilde? Radiostasjoner betaler sine avgifter, og jeg har SVÆRT vanskelig for å tro at det skal utløse noen betalingsplikt å spille radio for folk.

Flere kommuner og andre steder gjør dette uten å betale, og det var vel også flere som nektet å betale da de fikk krav om dette? Vet at Tono kjørte en meningsløs tullekampanje mot en del bedrifter og kommuner i fjor.

red: Jeg fant bedriftsmusikkdommen, så da er den grei.

 

Det vil si, måten Tono bruker den på, er ikke grei, jeg er rimelig overbevist om at de trekker den for langt, når det er snakk om at det skal betaes ofr arbeidstakere som på eget initiativ spiller nettradio på en av bedriftens pc-er. De har tatt seg ganske store friheter når det gjelder å tolke sommens uttalelser om hva som er offentliggjøring.

 

Jeg synes ikke den er grei uansett, da jeg synes tolkningen av offentliggjørinsbegrepet blir noe ullen, men jeg har ikke lest dommen grundi enda.

Endret av NgZ
Lenke til kommentar

http://www.tono.no/Arbeidsplassmusikk.50.cms

 

B) Musikk på arbeidsplassen

 

Radio, TV/video, CD e.l. i møterom, kontorer, kantine eller hvilested. Gjelder for virksomheter med minst 50 ansatte, hvorav minst 30 ansatte har tilgang til musikk.

Antall ansatte Kr pr. år

0 - 30 0,-

31 - 50 972,-

51 - 75 1 470,-

76 - 100 1 914,-

101 - 150 2 898,-

151 - 200 3 831,-

201 - 250 4 818,-

251 - 300 5 709,-

 

Over 300 ansatte, tillegg til tabellpris:

 

Kr 513,- for hver påbegynt antall 40 ansatte

 

Vederlaget gjelder kun for ansatte som har tilgang til musikk i arbeidstiden.

Vederlaget er uavhengig av omfanget av musikkfremføringen.

Lenke til kommentar

Link til dommen? :)

Rt-1953-633 Den er vel kun tilgjengelig i betal-databasen- Du får sende domtolsadministrasjonen en innsynsbegjæring. :p Oh, what the hell:

 

Dommer Thrap: I sak anlagt av Tono, Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå mot industribedriftene Wilh. Blystad, Aksjeselskapet Freia, A/S W. Jordan Børste & Penselfabrik, J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik og Vel-Vask A/S avsa Oslo byrett den 8. oktober 1951 dom med sådan domsslutning:

 

« De saksøkte frifinnes.

 

Saksomkostninger tilkjennes ikke. »

 

Denne dom har Tono - med tillatelse fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg - påanket direkte til Høyesterett med slik påstand: «1. Ankemotpartene er uten samtykke av den ankende uberettiget til å la fremføre musikkverk i de i ankemotpartenes fabrikker installerte høyttaleranlegg i arbeidstiden for så vidt det gjelder musikkverk som den ankende forvalter fremførelsesretten til.

2. Ankemotpartene betaler sakens omkostninger i byrett og Høyesterett. »

 

 

Ankemotpartene har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett.

 

Den ankende part gjør i ankeerklæringen gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at de musikkfremføringer saken gjelder, ikke er offentlige og ikke har funnet sted i ervervsøyemed.

Side 634

 

 

Om saksforholdet og de anførsler partene ellers har gjort gjeldende, vises til byrettens domsgrunner.

 

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

 

Jeg nevner først at det er på det rene og for øvrig også enighet mellom partene om at saken gjelder fremføring av musikkverker som i seg selv er beskyttet av åndsverksloven, og at Tono er lovlig representant for innehaverne av de anerkjente opphavsrettigheter.

 

Fremføringen av musikken foregår ved høyttaleranlegg som er installert i bedriftene. Som det fremgår av byrettens dom, blir der overført til høyttalerne musikk dels fra egne, av bedriften innkjøpte grammofonplater, dels musikk fra Norsk Rikskringkastings program, spesielt programposten « Musikk til arbeidet ». Det er grunn til allerede her å knytte noen bemerkninger til disse to forskjellige former for musikkfremføring, idet det fra ankemotpartenes side subsidiært er gjort gjeldende at det i hvert fall ikke kan bli tale om at bedriftene skal betale noe vederlag for den musikk som overføres fra Norsk Rikskringkasting, da Kringkastingen har betalt for all den musikk den sender ut, og at Tono må ansees for å ha akseptert at vederlagsspørsmålet dermed er ordnet også i forhold til bedriftene. Jeg er ikke enig i denne oppfatning. I den avtale som i desember 1933 ble inngått mellom Tono og Norsk Rikskringkasting og som for så vidt fremdeles er gjeldende, er der inntatt følgende bestemmelse: « Norsk Rikskringkasting har på den annen side i og med denne overenskomst ikke ervervet noen adgang til å videreselge Tonos repertoar til institusjoner, etablissementer og personer som utnytter utsendelsene i direkte eller indirekte ervervsøyemed. Dette innebærer dog ikke at Norsk Rikskringkasting hermed overtar noe erstatningsansvar i eventuelle tvistemålstilfelle mellom Tono og sådanne musikkforbrukere.» Jeg nevner videre at § 9 i forskriftene om radiomottageranlegg inneholder følgende bestemmelser: «a) Mottakerapparat må ikke uten særskilt tillatelse fra Norsk Rikskringkasting brukes i restaurant, hotell, møterom, i foreninger eller lag, ved sportsstevner, under valg eller på annen måte offentlig eller halvoffentlig, enten bruken er varig eller midlertidig. Det samme gjelder overføring på linje eller radio.

b) Blir mottakerapparat brukt - enten som nevnt under a) eller på annen måte - og under slike forhold at de som har opphavsrett til verker som er kringkastet har krav på vederlag, - se lov om åndsverker fra 6. juni 1930, - må den som har kringkastingskortet utrede dette vederlag.»

 

 

Etter dette finner jeg det utvilsomt at bedriftene ikke kan påberope seg noen avtale, hvorved Tono skulle ha frafalt et vederlag som selskapet ellers etter loven måtte ha krav på når det gjelder sådan overføring av kringkastingsmusikken, og at det således ikke er noe grunnlag for å anta at

Side 635

 

kringkastingsmusikken prinsipielt står i noen annen rettslig stilling enn den musikk som fremføres ved utsendelsen av grammofonmusikk fra bedriftens egne plater. Når det gjelder denne musikk, er det på det rene at grammofonfabrikanten ifølge de avtaler som inngåes med komponisten, alene har sikret seg retten til fremtilling og salg av platene, men at retten til offentlig fremføring av musikken er uberørt av disse avtaler.

 

Om arten og omfanget av musikkfremføringen viser jeg for øvrig til den nærmere beskrivelse som er gitt i byrettens domsgrunner. Når det gjelder antallet av arbeidere som har anledning til å lytte, antallet av installerte høyttalere, spilletiden, anleggsomkostningene og administrasjon av musikken i hver enkelt av bedriftene, bygger jeg på den fremstilling som er gitt i byrettens dom. Det er spørsmålet om lovligheten av de således foreliggende musikkfremføringer som skal avgjøres i denne sak.

 

Avgjørelsen beror på om fremføringen strider mot bestemmelsen i åndsverkslovens § 1, hvoretter opphavsmann har enerett bl.a. til på hvilken som helst måte å gjøre åndsverket « tilgjengelig for offentligheten », og i bekreftende fall om fremføringen faller utenfor unntaksbestemmelsen i lovens § 9 nr. 5 fordi den « indirekte skjer i ervervsøyemed ».

 

Som utgangspunkt for de videre drøftelser er det grunn til kort å gjøre rede for det grunnsyn som vår någjeldende åndsverkslov bygger på. I komitéinnstillingen av 1925, som ligger til grunn for loven, uttales det (s. 14) at utkastet hviler på den prinsipielle oppfatning at kunstnerens og forfatterens krav på å nyte de økonomiske frukter av sitt arbeid « er like så dypt etisk og sosialt berettiget, som selve eiendomsretten til materielle ting ». Det selvsagte utgangspunkt må derfor være « at forfatteren og kunstneren bør ha all den rådighet over sitt verk som ikke av tvingende samfunnsmessige grunner må unndras ham », og « at enhver innskrenkning i opphavsmannens enerett må godtgjøre sin nødvendighet eller rimelighet fra samfunnets synspunkt ».

 

I motsetning til den tidligere lovgivning, som var kasuistisk i sin utforming av de forskjellige kunstner- og forfatterrettigheter, innførte loven av 1930 en alminnelig enerett for opphavsmannen til å rå over sitt verk på enhver måte som ikke positivt ble unntatt ved særskilt bestemmelse i loven. Dette gjelder også retten til offentliggjørelse av åndsverket, idet det i komitéinnstillingen (s. 19) anføres at dette praktisk byr på store fordeler: « Når opphavsmannens enerett til offentliggjørelse gis et generelt innhold, faller nye former for mangfoldiggjørelse og offentlig fremførelse automatisk inn under opphavsmannens enerett, uten at det i den anledning er nødvendig å sette lovens vidløftige apparat i bevegelse. »

 

Den generelle enerett til offentliggjørelse av verket er lovfestet i § 1. At loven ikke bruker uttrykket « offentliggjørelse »,

Side 636

 

men taler om det å gjøre verket « tilgjengelig for offentligheten », har ingen rettslig betydning og gir i hvert fall ikke grunnlag for noen innskrenkende tolkning. Etter det jeg allerede tidligere har sagt, fremgår det av lovens forarbeider med all ønskelig tydelighet at loven har villet beskytte åndsverkene mot enhver form for offentliggjørelse og at lovens uttrykk er valgt med henblikk på å yte denne generelle beskyttelse. Det første spørsmål som skal avgjøres i nærværende sak, er derfor om de musikkfremføringer saken gjelder kan sies å være offentlige.

 

Lovgiverne har ikke innlatt seg på å definere uttrykket. I komitéinnstillingen av 1925 heter det (s. 20):

 

« Utkastet beskriver ophavsretten som en enerett til « offentliggjørelse » av verket. Nogen definisjon av hvad det skal forståes herved gir det imidlertid ikke.

 

Dette lar sig heller ikke godt gjøre, og såvidt vites har heller ingen fremmede lover forsøkt på det. Mange momenter kommer i betraktning når det gjelder å avgjøre om f. eks. en oplesning eller en musikkfremførelse har en « offentlig » karakter, eller om en mangfoldiggjørelse av en bok eller et maleri er tilgjengelig for offentligheten. Å gjøre uttømmende rede for alle disse momenter, som selvsagt arter sig forskjellig ved de forskjellige former for et åndsverks gjengivelse, er visselig ikke mulig. Til syvende og sist blir det oftest et spørsmål om takt og skjønn, som ikke kan eller bør innsnøres i en ramme av abstrakte og stive regler. »

 

Selv om loven således ikke har gitt noen definisjon av hva den i § 1 forstår med « offentliggjørelse », finnes der imidlertid i loven andre bestemmelser som gir en ikke ringe veiledning. Jeg sikter her til lovens § 4, som gir en særregel med hensyn til å gjengi eller ettergjøre et åndsverk til privat bruk. For å få den rette sammenheng i lovverket er det naturlig og etter min mening også nødvendig å se dette uttrykk i motsetning til uttrykksmåten i § 1. Forstått på denne måte foreligger da offentliggjørelse av et åndsverk i alle tilfelle hvor utnyttelse ikke kan sies å være til privat bruk. At dette også har vært lovgivernes mening, fremgår av komitéinnstillingen (s. 20), hvor det i de spesielle motiver til lovens § 1 heter:

 

« Det er altså en absolutt enerett til verkets offentliggjørelse, som utkastet innrømmer ophavsmannen. Den negative side av denne setning, at den private utnyttelse av verket er ophavsmannen uvedkommende, har utkastet funnet det hensiktsmessig å si uttrykkelig i § 4, hvortil henvises. »

 

Hermed er imidlertid ikke det foreliggende spørsmål tilfredsstillende løst, idet det jo selvsagt videre kan spørres om hva der skal forståes med uttrykket « til privat bruk ». Men en er dog kommet et skritt lenger når det gjelder tolkningen. Uttrykket leder etter min mening tanken hen mot en snevert begrenset krets av personer som er knyttet sammen ved familie-, vennskaps- eller omgangsbånd. Jeg finner grunn til særlig å

Side 637

 

fremheve at selve størrelsen av den personkrets det dreier seg om, vil måtte tillegges en meget vesentlig vekt ved bedømmelsen. Dette ikke av den grunn at antallet av deltagende personer i seg selv er avgjørende, men fordi tilknytningen mellom deltagerne innbyrdes i første rekke vil være avhengig av forsamlingens størrelse. Jo større kretsen er, desto vanskeligere vil det i det enkelte tilfelle være å konstatere at deltagerne er knyttet sammen på en slik måte at forsamlingen kan sies å ha privat karakter. På samme måte antar jeg at det også kan komme inn som et moment av indirekte betydning ved denne bedømmelse om fremføringen har ervervsmessig formål eller overhodet kan betraktes som ledd i ervervsvirkomhet. Forholdene vil i så fall kunne ligge slik an at en nettopp savner de personlige innbyrdes tilknytningsmomenter mellom deltagerne som er nødvendige for at kretsen kan betegnes som privat.

 

Disse betraktninger har alene gyldighet innenfor det spesielle område som er regulert ved åndsverksloven. Grensen mellom det private og det offentlige vil sikkert måtte trekkes opp etter andre retningslinjer når det gjelder tolkning av ordet « offentlig » i andre lover. Hver lov må selvsagt tolkes ut fra sine særlige forutsetninger. Det har da etter min mening mindre interesse å gå nærmere inn på den rettspraksis som for så vidt foreligger.

 

Overført på bedriftsmusikken fører de alminnelige betraktninger jeg her har gjort gjeldende, til at avgjørelsen av om det foreligger offentliggjørelse i lovens forstand, i første rekke vil bero på bedriftens størrelse. På den ene side finnes der bedrifter hvor antall arbeidere og funksjonærer som har adgang til å høre musikkfremføringen er så stort - ofte også vekslende - og deres tilknytning innbyrdes er så fjern at fremføringen ikke kan sies å ha den nødvendige private karakter, selv om det er så at bare bedriftens egne folk har adgang til fabrikkområdet. På den annen side finnes der bedrifter som beskjeftiger et så lite antall arbeidere og hvor forholdene i det hele er så intime at det vil være naturlig å jevnstille fremføringen med den som finner sted i familiekretsen eller et lignende sluttet lag. Der vil selvsagt i det enkelte tilfelle kunne oppstå tvil om hvorledes grensen skal trekkes. For nærværende sak er det imidlertid tilstrekkelig å slå fast at vi har å gjøre med bedrifter av slik art og størrelsesorden at fremføringen etter min mening ikke har det private anstrøk som skal til for at de faller utenom området for opphavsretten.

 

Det generelle syn jeg har når det gjelder å fastlegge grensen mellom de private og offentlige fremføringer, faller i det vesentlige sammen med den oppfatning som professor Ragnar Knoph har gitt uttrykk for i sitt verk « Åndsretten ». Jeg viser til hans uttalelser 89-90, som delvis er referert i byrettens dom, og hvor han konkluderer med at det etter åndsverkslovens ånd og hensikt vil være riktig å trekke grensen for

Side 638

 

private fremføringer « temmelig trangt ». Det er en særlig grunn til å legge vekt på Knophs uttalelse om spørsmålet, fordi han var formann i den komité som avga innstillingen av 1925 til åndsverksloven. Knoph har ikke spesielt behandlet spørsmålet om bedriftsmusikkens rettslige stilling - antagelig fordi det på det tidspunkt da verket utkom (1936) ennå ikke var aktuelt med en slik form for musikkfremføring. Men spørsmålet er særskilt drøftet av høyesterettsdommerne Alten og Fougner i den innstilling til ny lov om opphavsrett til litterære og kunstneriske verk, som de avga i august 1950. Etter å ha referert professor Knophs uttalelser fra « Åndsretten » 89-90, heter det i innstillingen (s. 11): « Ut fra denne forståelse må man også løse et spørsmål som i den senere tid har fått praktisk betydning, nemlig fremføring av musikk gjenom kringkasting eller grammofon for arbeidere og funksjonærer i en bedrift. Bortsett fra småbedrifter har samværet på arbeidsplassen ikke den private eller personlige karakter som er forutsetningen for fri benyttelse av et musikkverk. Gjelder det et større antall personer, stemmer det derfor best med loven at fremføringen av musikk for dem på arbeidsstedet ansees for å foregå offentlig, således at opphavsmannen har krav på vederlag.» For å lette anvendelsen av loven er der i utkastets § 2 annet ledd tatt inn en bestemmelse med sikte på å lovfeste denne ordning. Det samme er tilfellet med det danske lovutkast. Jeg viser til den danske innstilling av februar 1951 (s. 103).

 

Jeg antar således at ankemotpartens musikkfremføringer må betegnes som offentlige i åndsverkslovens forstand. Jeg antar videre - i motsetning til byretten - at fremføringen er skjedd « indirekte i ervervsøyemed ». Om bedriftsmusikken faktisk er egnet til å virke produksjonsfremmende og om dette hensyn i større eller mindre grad har spilt inn for ankemotpartene når det gjaldt spørsmålet om å innføre « musikk til arbeidet », er det etter min mening ikke nødvendig å ta standpunkt til. Selv om en godtar ankemotpartenes anførsl om at bedriftsmusikken er innført som et ledd i det alminnelige velferdsarbeid en moderne bedrift i dag driver - og meget taler for at det er de sosiale hensyn som har vært avgjørende for bedriftene - kan en nemlig ikke se bort fra at slike tiltak som det her gjelder, også går inn som et ledd i de alminnelige arbeidsvilkår som bedrifter ser seg tjent med å etablere. Dette er etter min mening tilstrekkelig til at fremføringene må sies indirekte å skje i ervervsøyemed.

 

Jeg er således kommet til det resultat at de musikkfremføringer saken gjelder, ikke kan foretas uten samtykke fra Tono.

 

Dette resultat stemmer med en enstemmig avgjørelse av 10. januar 1952 av den danske høyesterett i en lignende sak. Avgjørelsen har en særlig interesse fordi de danske lovbestemmelser i alt vesentlig faller sammen med de norske. Resultatet

Side 639

 

stemmer også med en engelsk rettsavgjørelse fra den senere tid. Ifølge appellrettens dom av 17. mars 1943 ansees bedriftsmusikken som offentliggjørelse (« performance in public ») og stridende mot kunstnerens opphavsrett. Avgjørelser fra andre land som er tilsluttet Bernerkonvensjonen foreligger - så vidt vites - ikke. - Endelig nevner jeg at resultatet er i samsvar med den oppfatning som må sies å være den helt fremtredende i den utenlandske litteratur som det er vist til i byrettens dom.

 

På grunn av de tvil saken har reist, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

 

Jeg stemmer for denne

 

dom:

 

Wilh. Blystad, Aksjeselskapet Freia, A/S W. Jordan Børste & Penselfabrik, J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik og Vel-Vask A/S er uberettiget til uten samtykke av Tono, Norsk Komponistforenings Internasjonale Musikkbyrå, å la fremføre i sine bedrifter i arbeidstiden musikkverker som Tono forvalter fremføringsretten til.

 

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

 

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse. Når det gjelder uttrykket « tilgjengelig for offentligheten » gir, etter min mening, hverken loven eller forarbeidene synderlig veiledning med omsyn til hva der ligger i det. For meg står det da slik at en ved fortolkningen av dette uttrykk, liksom uttrykket « offentlig fremførelse » i § 9 nr. 5, bør legge til grunn det som naturlig språkbruk tilsier; og i så fall kan en ikke se bort fra at uttrykkene direkte peker hen på forevisninger og forestillinger som er tilgjengelige for alle. Og dette så meget mer som det etter min mening hverken i loven eller forarbeidene er noe holdepunkt for at det ved fortolkningen av uttrykkene skal legges til grunn forhold eller omstendigheter som er spesielle i denne lov i motsetning til andre lover hvor tilsvarende uttrykk finnes. Musikkverkene utsendes i helt private lokaler, som utelukkende disponeres av bedriftene, som har eksklusiv rett til å utelukke alle andre enn bedriftenes arbeidere og funksjonærer. Disse - tilhørerne - utgjør en bestemt avgrenset enhet, som er knyttet sammen ved at de tilhører bedriften og har sitt levebrød hos denne. De hører på musikken under sitt ordinære arbeid på det ordinære arbeidssted, og de er ikke kommet sammen for å høre musikk, således som vanlig er ved offentlige konserter. Uansett om antallet er stort eller lite, ligger - mener jeg - musikkfremføring under slike forhold nær opp til fremføring privat, hvor for øvrig kretsen av tilhørere kan være meget stor. Og når det hele arrangement, som også byretten

Side 640

 

peker på, hverken fra bedriftens eller tilhørernes side inneholder noe som skulle kunne utnyttes som kamuflasjeforsøk i retning av å gå opphavsmannen i næringen, kan jeg ikke se at utsendelsen kan sies å være « tilgjengelig for offentligheten » eller « offentlig fremførelse ». Det ville - mener jeg - være å gjøre vold på lovens ord å legge noe slikt i de anvendte uttrykk.

 

Riktigheten av min oppfatning bestyrkes - forekommer det meg - i høy grad av det vi vet om bakgrunnen for det tiltak som kalles bedriftsmusikk. Det er nemlig på det rene at bedriftene - til tross for at de ofte har investert store beløp i musikkapparaturen - hverken tjener eller regner med å tjene penger på selve fremføringen. (Hvorvidt musikken kan sies indirekte å være fremført i ervervsøyemed, kommer jeg tilbake til senere.) Utsendelsen er ledd i alminnelig sosialt velferdsarbeid for å øke trivselen på arbeidsplassen. Ofte er det vel også et ønske om å utvikle og høyne musikkgleden og sansen for verdifull musikk hos lag av befolkningen som vanligvis ikke søker de offentlige konserter, som ligger bak. Musikken til arbeid er innført etter anmodning fra arbeiderne og funksjonærene, og det er vanligvis representanter for disse som står for selve arrangementet. Når jeg nevner dette om bakgrunnen for bedriftsmusikken, er det fordi det etter min mening viser at en bør være meget forsiktig med å legge mer i uttrykkene enn vanlig språkbruk tilsier. Opphavsmannens enerett til offentliggjørelse av sitt verk er av temmelig ny dato, og det gjelder rettigheter som almenheten og dens interesser aldri kan stenges ute fra. « Tanken på almenheten » heter det hos Knoph 46, « og dens interesser kan aldri stenges ute fra opphavsretten fordi oppfinnelsene og åndsverkene ikke bare er frukter av kulturlivet, men også elementer av dette, som enn ikke opphavsmannen kan skjære helt ut og beholde for seg selv. »- - -« Til alle tider er opphavsrettighetene blitt til som en utjevning mellom opphavsmannens og almenhetens interesser, som aldri har villet finne seg i at retten ble formet som en helt ubetinget og utelukkende « eiendomsrett ». »

 

Tono har gjort gjeldende at motsetningen til offentlig fremføring må være den private bruk som lovens § 4 taler om, og herunder vist til Knophs uttalelse 89 at dersom gjengivelsen av et åndsverk skal ha privat karakter, må den skje innen den forholdsvis snevre krets som familie-, vennskaps- eller omgangsbånd skaper. Jeg kan ikke være enig i dette. Uttrykkene « offentligheten » og « offentlig » i åndsverkslovens §§ 1 og 9 nr. 5 er klare i og for seg, og det skulle således være liten grunn til å forsøke å kaste lys over dem ved en klargjøring av det mer uklare begrep « privat ». Men dertil kommer at Tono under prosedyren for Høyesterett har erkjent at det ikke ville falle selskapet inn at utsendelse av bedriftsmusikk i små bedrifter med få arbeidere og funksjonærer skulle omfattes av « tilgjengelig for offentligheten » eller « offentlig fremførelse ». For

Side 641

 

slike bedrifter er motsetningsforholdet privat-offentlig i hvert fall ikke egnet til å kaste noe lys over begrepene, idet det, når en ser hen til de forhold hvorunder moderne industriell og annen næringsvirksomhet drives, vil være å bygge på en fiksjon å hevde at utsendelse av musikk i en bedrift med f. eks. 39 arbeidere - dette er grensetallet i Danmark etter den overenskomst som er inngått på grunnlag av Højesterets dom av 1952 - foregår innenfor den « snevre krets som familie-, vennskaps- eller omgangsbånd » skaper, mens den nøyaktige tilsvarende utsendelse i en bedrift med 40 eller 50 arbeidere er « offentlig fremførelse ». Dette viser - mener jeg - at så lenge en ikke har en klar lovbestemmelse å holde seg til, er det ikke tilstrekkelig holdepunkt for å legge vekt på bedriftens størrelse ved fortolkningen. Opphavsretten har gjennomgått en rivende utvikling i de siste desennier, og sluttstenen på utviklingen er bestemmelsene i lovens § 1 om at opphavsmannen prinsipielt har rådighet over sitt verk. Men på den annen side er det like sikkert at loven av rene samfunnshensyn i noen grad har avgrenset denne rådighetsrett. Og når det da fremstår en helt ny fremføringsmåte for musikk, basert på den moderne teknikk, og denne musikkfremføring får anvendelse i den sosiale velferdstjeneste, bør en i hvert fall være meget varsom med å fortolke loven således som førstvoterende gjør. Samspillet mellom opphavsmannens enerett og hensynet til samfunnet blir - forekommer det meg - da lett noe skjevt. Men dertil kommer - og det er i mine øyne viktig - at vi i dag ikke har noe grunnlag for med sikkerhet å kunne bedømme om bedriftsmusikken overhodet vil gagne komponistene økonomisk.

 

Jeg peker til slutt i denne forbindelse på dommer i Rt-1927-729, Rt-1929-337 og Rt-1930-1069 og 1071. Særlig er dommen av 1929 etter min mening av betydning. Førstvoterende, som de øvrige sluttet seg til, uttalte her uten noen reservasjon m. a. følgende: « For at en forevisning eller forestilling (det gjaldt fremvisning av kinematografbilder i en forening) skal kunne betegnes som offentlig, må det etter min mening kreves at hvem som helst har adgang til å overvære den mot eller uten betaling. »

 

Noen norsk rettspraksis angående det foreliggende fortolkningsspørsmål foreligger ikke, og når det gjelder teorien, er det svært lite utover det som finnes i Knophs Åndsrett. De tidligere nevnte uttalelser i denne om offentlig-privat har i dag, i relasjon til det spørsmål vi beskjeftiger oss med, liten vekt i betraktning av at det på Knophs tid ikke fantes bedriftsmusikk. Hva Knoph ville ha ment om det foreliggende tolkningsspørsmål i dag, er det igen gitt å vite.

 

Utenlandsk praksis er svært beskjeden. Det eneste av betydning som foreligger, er en dansk høyesterettsdom som går mot det syn jeg hevder. Østre Landsrets dom - som ligger

Side 642

 

til grunn for høyesterettsdommen - ble imidlertid avsagt under dissens. Dansk og svensk teori synes stort sett å gå i samme retning som den nevnte høyesterettsdom, men jeg finner grunn til å nevne at professor Eberstein helt ut forfekter den oppfatning som jeg mener er den riktige. Jeg viser til Nordisk Immateriellt Rättsskydd for 1949 10.

 

Engelsk rettspraksis er - forekommer det meg - av svært liten interesse i denne forbindelse.

 

Det er for mitt resultat ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om bestemmelsen i lovens § 9 nr. 5 kommer til anvendelse. Etter førstvoterendes uttalelser finner jeg imidlertid grunn til å presisere mitt syn.

 

Først bemerker jeg at slik som bevislighetene ligger an i saken, er det etter min oppfatning hverken bevist eller sannsynliggjort at bedriftsmusikken fremføres i ervervsøyemed. Det kan formentlig diskuteres hva som ligger i ordet « øyemed ». At det ikke er synonymt med « interesse », forekommer meg umiddelbart klart, og det kan også vanskelig, uten at meningen endres, erstattes av ordet « virksomhet ». Dette fremgår m. a. av den innstilling til ny lov om opphavsrett m.v. som de norske delegerte har avgitt, idet de har foreslått ordet « ervervsøyemed » erstattet av « ervervsvirksomhet ». Etter min mening tar ordet « øyemed » i den relasjon det anvendes her, sikte på en økning av de økonomiske ervervsmuligheter, dvs. det må være et motiv for bedriften, når den går til innførelse av bedriftsmusikk, at utsendelsen er egnet til å skape større produksjon og dermed økt fortjenste. Det er ikke nok at den på en eller annen måte er egnet til å gagne bedriften i sin alminnelighet. Den potensielle produksjonsøkning bedriftsmusikken skulle betinge, har, så vidt jeg forstår, sin årsak i at utsendelsen foruten å øke intensiteten i arbeidet, skulle gjøre tilgangen på arbeidskraft bedre, samt at de ansatte arbeidere og funksjonærer skulle få sterkere og varigere tilknytning til bedriften. Som allerede nevnt er det etter min mening intet holdepunkt i det foreliggende bevismateriale for at det i bedriftsmusikken skulle ligge latent noen slik produksjonsøkende faktor. Tvert om er det en rekke opplysninger - m. a. fra samtlige de bedrifter det her gjelder - som avgjort går i den retning at bedriftsmusikken ingen produksjonsøkende faktor er. Og i den forbindelse finner jeg grunn til å peke på det for Høyesterett dokumenterte brev fra det danske firma Nordisk Rationalisering A/S av 2. januar 1952, hvorav fremgår at firmaet besvarer alle forespørsler om hvorvidt musikk til arbeidet gir økt produksjon, men at man ikke med sikkerhet kan regne med hverken produksjonsforøkelse eller reduksjon av feilenes antall på grunn av musikken. For en av de fem norske bedrifters vedkommende viser en foretatt sammenligning av arbeidseffektiviteten med og uten musikk, at akkordoverskuddet var desidert større når det ble arbeidet uten musikk. Noen

Side 643

 

avgjørende vekt tillegger jeg ikke dette. Dertil er de usikre faktorer ved akkordarbeid for mange. Det er for meg tilstrekkelig å slå fast at det ikke har lykkes Tono - som har bevisbyrden - å sannsynliggjøre at den musikkutsendelse som det her er tale om, er foretatt i ervervsøyemed. Jeg benekter ikke muligheten av at det på vitenskapelig grunnlag vil kunne lykkes å nå sikre resultater til belysning av bedriftsmusikkens virkning på arbeidsprestasjonene. Men slike vitenskapelige undersøkelser, som selvsagt må operere med en rekke vanskelig beregnelige faktorer, foreligger nå engang ikke.

 

Da jeg står alene med mitt standpunkt, former jeg ikke konklusjon.

 

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

 

Dommer Heiberg og justitiarius Grette: Likeså.

 

Av byrettens dom (dommer Knut Glad):

 

- - -

 

Tono er en organisasjon som forvalter opphavsretten til norske komponisters musikkverker og, etter avtale med tilsvarende organisasjoner i utlandet, også til utenlandske musikkverker, som nyter beskyttelse etter åndsverksloven. Det er ubestridt anført at Tono i praksis forvalter all beskyttet musikk i Norge, - dvs. ca. 1 1/2 million musikkverker.

 

Tono har avkrevet de saksøkte bedrifter avgift av de musikkverker som de saksøkte gjennom radio og grammofon (platespiller) og installerte høyttaleranlegg lar sine arbeidere og funksjonærer høre som « musikk til arbeidet », dels ved mottagelse av Norsk Rikskringkastings programposter under dette navn og dels ved å spille egne plater som er innkjøpt i dette øyemed. De saksøkte har imidlertid ikke ment seg forpliktet til å betale slik avgift. - - -

 

Saksøkeren hevder at bedriftenes utsending av musikk gjennom høyttaleranlegg til så mange arbeidere og funksjonærer som det er tale om ved så store bedrifter som dette, er å gjøre musikkverkene « tilgjengelig for offentligheten », slik at dette går inn under den enerett til fremførelse som er tillagt opphavsmannen i § 1 i lov om åndsverker av 6. juni 1930. Saksøkeren har nærmere begrunnet sitt syn på spørsmålet om offentlig fremførelse og har særlig henvist til at man som motsetning til begrepet « offentlig » bare har begrepet « privat ». Ragnar Knoph: Åndsretten 89 sier at hvis gjengivelsen av et åndsverk skal ha privat karakter, må den skje innenfor den forholdsvis snevre krets som familie-, vennskaps- eller omgangsbånd skaper. « Det som faller utenfor denne krets er etter lovens mening skjedd offentlig, enten alle og enhver har hatt adgang til gjengivelsen, eller en begrenset forsamling som ikke er valgt ut med private og personlige forhold for øye. »

 

Saksøkeren hevder at de mange arbeidere og funksjonærer som lytter til « musikk til arbeidet » i de saksøktes bedrifter ikke er noen privat forsamling. Det er ingen private vennskaps- eller omgangsbånd hverken dem imellom eller mellom dem og den bedrift hvor de er ansatt.

Side 644

 

 

Når det gjelder forholdet til åndsverkslovens § 9 nr. 5. som de saksøkte subsidiært har påberopt seg som hjemmel for fri utsendelse av deres « musikk til arbeidet », har saksøkeren for det første anført at § 9 nr. 5 overhodet ikke kan få anvendelse i det foreliggende tilfelle. Det har nemlig ikke vært tanken at industribedrifter kommer inn under denne bestemmelse. Unntagelsesbestemmelsene i § 9 er innført for å beskytte visse almene eller sosiale interesser. Bare i slike tilfelle kan det forlanges at komponisten ikke skal kunne bestemme over sitt verk og ikke få betaling. Da loven ble til, var det ingen som tenkte på « industrimusikk », og det er ikke noe alment hensyn som tilsier at en fabrikk gratis skal kunne ta en komponists verker og fremføre dem i sin egen økonomiske virksomhet.

 

For det annet har saksøkeren angående bruken av § 9 nr. 5. anført, at « industrimusikken » er fremførelse i ervervsøyemed. - i hvert fall indirekte. Dette både fordi musikken gjør det triveligere for arbeiderne og det derfor blir lettere å skaffe arbeidskraft og større sjanser for å holde på arbeiderne, og fordi musikken er egnet til å stimulere arbeidsprestasjonene og derfor betyr økt produksjon.

 

Når åndsverksloven i § 1 oppstiller som hovedregel og prinsipp at opphavsmannen har enerett til på hvilken som helst måte å gjøre sitt verk tilgjengelig for offentligheten, og loven deretter i § 9 gir bestemmelser om innskrenkninger i denne enerett, er det fordi det er vektige samfunnsmessige grunner som gjør slike innskrenkninger ønskelig. De unntagelsesregler som inneholdes i åndsverkslovens § 9 kan derfor ikke fortolkes utvidende, og det må også være de saksøktes sak å føre bevis for at de er i en slik situasjon at de kommer inn under unntagelsesbestemmelsene.

 

Saksøkeren har fremholdt at det som Norsk Rikskringkasting betaler vederlag til Tono for, er utsending til hjemmene og at det er tatt tydelig forbehold om at vedkommende lisensabonnent selv må betale vederlag til opphavsmannen, dersom abonnenten bruker mottagerapparatet på en slik måte at opphavsmannen har krav på vederlag. Det er henvist til § 9 i forskrifter for radiomottageranlegg og Tonos gjeldende avtale med Norsk Rikskringkasting.

 

Saksøkeren har støttet sine anførsler bl.a. på åndsverkslovens forarbeider, særlig komitéinnstillingen av 1925, på en artikkel av advokat Ulf von Konow i N. I. R. (Nordisk Immarteriellt Rättsskydd) for 1949 80 og på en artikkel av professor Lund i samme tidsskrift for 1950 81. Videre Ragnar Knoph: Åndsretten, spesielt 89-90, en dansk dom (Østre Landsrets dom av 1. juni 1950) og en engelsk dom (Court of Appeal) av 17. mars 1943. - - -

 

Retten skal bemerke:

 

Etter det som er opplyst av de saksøkte og godtatt av saksøkeren som riktig, legger retten til grunn følgende faktiske omstendigheter som er svar på spørsmål stillet av saksøkerens prosessfullmektig:

 

Vedr Wilhelm Blystad. «A. Det er 156 arbeidere som kan lytte til hele programmet. Dessuten er det 28 arbeidere som bare kan få musikk når maskinene står, nemlig 1 time pr. uke.

Side 645

 

B. Det er 6 høyttalere plasert i 3. etasje, 6 i 2. etasje og 2 i 1. etasje. Disse sender ut det vanlige program. Dessuten er det 2 høyttalere i 4. etasje som bare sender ut 1 time pr. uke.

C. Til musikkfremførelsen nyttes radio med platespiller.

D. Det spilles i følgende tidsrom:

 

 

7.15- 7.21 2 plater.

 

7.30- 8.00 radiooverføring.

 

10.00-10.15 5 plater.

 

12.00-12.30 radiooverføring.

 

14.00-14.15 5 plater og

 

15.30-15.45 5 plater. E. Musikkfremførelsesapparaturen har kostet bedriften kr. 6828,00.

F. Spesielle funksjonærer besørger utsendingen etter ovenstående program.»

 

 

Vedr. Aksjeselskapet Freia. «a. I rom med apparat for musikk var det i 1948 beskjeftiget 267 arbeidere.

b. Det er installert 15 høyttalere, fordelt i 6 arbeidsrom.

c. Til musikkfremførelser anvendes platespiller m/forsterker.

d. Musikkfremførelsen fant sted i tiden juni/november 1948 i 2 ganger à 30 min. pr. dag.

e. Vårt høyttaleranlegg m.v. koster ca. kr. 11 000,00.

f. Anlegget ble betjent av fabrikkens personalsjef.»

 

 

Vedr. Jordans Børste- og Penselfabrik. «a. Vår bedrift beskjeftiger i Wm. Thranesgt. 235 arbeidere + 21 tekniske funksjonærer, tilsammen 256 personer, herav er det ca. 20 % som ikke hører musikken.

b. Rundt omkring på bedriften er plasert i alt 45 høyttalere, herav 11 stk. i trevareavdelingen i underetasje

 

 

6 » » 1. etasje

 

9 » » 2. etasje

 

8 » » 3. etasje

 

1 » » 4. etasje

 

10 » » rom i andre bygninger. c. Anlegget består av Philips radio med platespiller.

d. Musikkfremføringen finner sted til følgende tider:

 

 

Kl. 7.30- 8.00 ved Kringkastingen

 

Kl. 11.50-12.30 ved Kringkastingen

 

Kl. 14.30-15.00 ved egne plater. e. Hele anlegget koster ca. kr. 25 000,00. Hertil kommer innkjøpte plater for ca. kr. 600,00.

f. Musikkfremførelsen administreres av et programråd bestående av 2 representanter fra arbeiderne og 1 representant fra funksjonærene.»

 

 

Vedr. Tiedemanns Tobaksfabrik. «a. Bedriften beskjeftiger 520 arbeidere. Av disse er det bare ca. halvparten som hører musikkutsendelsene.

b. Det er installert 36 høyttalere rundt omkring i de forskjellige avdelinger, unntatt der hvor larmen fra maskinene er for generende.

Side 646

 

c. Det benyttes radioanlegg til musikkfremførelsene (utelukkende overføring av N.R.K.'s «Musikk til arbeidet»).

d. Musikkutsendelsene finner sted til følgende tider:

 

 

kl. 7.30- 8.00

 

kl. 12.00-12.25. e. Anleggsomkostningene er ca. kr. 16 000.00.

f. Musikkfremføringen administreres av en av fabrikkens bestyrerinner. som passer sentralanlegget hvorfra N.R.K.'s utsendelser overføres til de forskjellige avdelinger.»

 

 

Vedr. Vel-Vask A/S. «a. Vi beskjeftiger ca. 200 arbeidere og ca. 30 funksjonærer, men det er mange som ikke hører musikken, således de fleste av funksjonærene, og hele transportavdelingen.

b. Vi har i alt 18 høyttalere, og de er plasert slik:

 

 

Sentralbordet: 1. I strykesal og ekspedisjon: 2.

 

Hotell-merkerom: 2. I rullesal: 6.

 

Verkstedet: 1. På takterrassen i sommertiden: 1.

 

Privat-merkerom: . 1. Spisesalen: 4. c. Apparaturen er radiomottager med tilkoblet grammofon.

d. Som meddelt i brev til høyesterettsadvokat Simonsen av 9. september 1949 ble musikkfremføringen hos oss stoppet. Ellers var det vesentlig Kringkastingens «Musikk under arbeidet» som ble fremført.

e. For musikkfremførelsesapparaturen har vi i alt betalt kr. 6684,00.

f. Av sentralborddamen.»

 

 

Når det er spørsmål om utsending av «musikk til arbeidet», slik den er foretatt av de saksøkte, omfattes av opphavsmannens enerett etter åndsverkslovens § 1, blir det nødvendig å ta standpunkt til om dette er å gjøre musikkverkene «tilgjengelig for offentligheten». Uttrykket offentligheten er ikke definert i loven eller dens forarbeider.

 

Det kan ikke være tvilsomt at etter vanlig språkbruk kan man ikke kalle arbeiderne ved en bedrift, selv om antallet av dem er stort, for offentligheten. Lokalene er privat eiendom, hvortil bare bedriftens folk har adgang. Tilhørerne til «musikk til arbeidet» er en bestemt sluttet krets av personer, som gjennom sitt arbeid er knyttet til bedriften og som har visse kollegiale felles interesser både i og utenfor arbeidet. Dette gir den lyttende krets et privat anstrøk, som ikke forandres av den omstendighet at antallet er stort, så lenge det er på det rene at ikke hvem som helst har adgang og så lenge arrangementet åpenbart ikke innebærer noe forsøk på å kamuflere en musikkfremføring for å komme utenom opphavsmannens enerett. Et moment i denne forbindelse er det at tilhørerne ikke er kommet sammen for å nyte musikk.

 

Det må riktignok innrømmes at et så stort antall arbeidere som det her er tale om, virker noe avdempende på karakteristikken « privat bruk », særlig hvis man følger de betraktninger av Knoph som saksøkeren har henvist til og som er gjengitt foran. Men på den annen side sies det i komitéinnstillingen av 1925 19 at det sterkt må pointeres, at det bare ber verkets offentliggjørelse som forfatteren og kunstneren har enerett til, og at enhver bruk av eller delaktiggjørelse i verket, som må

Side 647

 

sies å ha et privat anstrøk, faller utenfor rammen av opphavsmannens utelukkende rett.

 

Et forhold som i tvilstilfelle kan tillegges vekt, når man skal avgjøre om en gjengivelse skjer offentlig eller til privat bruk, er hvorvidt gjengivelsen skjer i ervervsøyemed. Når det gjelder « industrimusikken », kan et slikt øyemed være til stede i to henseender, nemlig for å knytte eller trekke arbeidere til bedriften, og for å øke arbeidsinnsatsen og dermed produksjonen og fortjenesten. Det at en rekke bedrifter, deriblant et par av de saksøkte, i sine annonser etter arbeidere har oppført « musikk i arbeidstiden » eller lignende, kan tyde på at man har ment at musikken kunne friste folk til å søke. Men det tør vel være tvilsomt om dette har betydd noe, og i hvert fall er dette et moment som bare får betydning når det er mangel på arbeidskraft. At musikk i arbeidstiden øker arbeidsinnsatsen, er det forevist en engelsk statistikk for. Her i landet har det visstnok ikke vært foretatt inngående undersøkelser på dette område. Retten finner at det materiale som foreligger om dette, er så tynt, at man ikke kan trekke noen sikker slutning om at musikk til arbeidet øker arbeidseffektiviteten. Under enhver omstendighet mener retten at det ikke er noen av disse « inntektsbringende » momenter som har motivert de saksøktes beslutning om å anskaffe høyttaleranlegg for utsendelse av musikk. De saksøkte har ansett det som et ledd i det velferdsarbeid som moderne bedrifter i større og større utstrekning har gått i gang med. Det at ønskene er kommet fra arbeiderne og at musikken i stor utstrekning bestemmes av disse, og videre at det ikke fra bedriftsledelsens side føres noen særlig kontroll med musikkens virkning på arbeidsytelsene, tyder etter rettens oppfatning på at ervervsøyemedet ikke har vært noe større fremtredende. Man kan si at musikken er fremført i ervervs virksomhet, men ikke i ervervs øyemed. Retten mener at spørsmålet « ervervsøyemed » i det hele tatt er så fjerntliggende og tvilsomt at man ikke kan tillegge dette moment betydning ved avgjørelsen av om « industrimusikken » er gjengivelse for offentligheten eller til privat bruk.

 

Hvis man ikke kan slutte noe annet på grunnlag av åndsverkslovens mening og hensikt, antar retten at man ikke kan si at en fremføring av musikk til arbeidet som det her er tale om, rammes av lovens uttrykk « gjøre tilgjengelig for offentligheten ».

 

Det må innrømmes at hvis det er til stede et virkelig behov for « musikk til arbeidet », - hvilket man må gå ut fra at det er, - så ligger deri en økonomisk utnyttelsesmulighet for komponisten. Han vil kunne nekte fremføring av sine arbeider, hvis ikke vedkommende vil betale for det. Det er utvilsomt lovens mening at en slik inntektsbringende mulighet prinsipielt skal kunne utnyttes av komponisten. Men loven sier for det første at det bare er fremføring for offentligheten som her kommer i betraktning, og som før nevnt pointeres dette i motivene. For det annet har loven av samfunnsmessige grunner fastsatt en rekke unntagelser fra regelen, slik at visse utvilsomme offentlige fremføringer er fri. Av interesse for nærværende sak er særlig lovens § 9 nr. 5 om at offentlig fremføring av litterære verker og musikkverker er tillatt, hvis tilhørerne har adgang til den uten betaling og fremføringen heller ikke indirekte skjer i ervervsøyemed. Ifølge komitéinnstillingen er grunnen

Side 648

 

til denne innskrenkning i opphavsretten følgende: « Av hensyn til de brede og bredeste lags behov for å bli delaktig i litterære verker og særlig musikkverker, lar det offentlige eller private slike verker oppføre uten nogen tanke på å gjøre seg en innkomst av dette. Og selv om der som ved folkefester tas entré, er det allikevel rimelig at all den musikk som ligger best til rette for anledningen alltid skal kunne spilles. »

 

Innføringen av « musikk til arbeidet » er i stor utstrekning diktert av sosiale hensyn, - antagelig er det slike hensyn som har vært hovedmotivet, jfr. det som er sagt foran om spørsmålet om ervervsøyemed. Under disse omstendigheter mener retten at det ut fra lovens mening og tilsiktede formål - opphavsmannens prinsipielle enerett til offentlig gjengivelse kontra innskrenkningene i denne enerett - ikke er tilstrekkelig grunn til å utvide den forståelse av begrepet « offentligheten », som retten etter det foran anførte finner naturlig og korrekt, og som ikke antas å omfatte de saksøktes fremføring av musikk for deres arbeidere i arbeidstiden. - - -

 

To gode linker. Med innlegg fra en fornuftig fyr.

Lenke til kommentar

Bare mitt lille bidrag slik at jeg får denne på "mine innlegg".

Husker godt at Tono skulle ha betalt for at de utstyr i bedrifter kunne brukes til å få inn radio... men husker ikke at det ble satt punktum for den.

Husker sammenligninger som at Rema skulle ta betalt for stratosen... så skulle du betale for å ta den med hjem... deretter skulle du betale en gang til for å spise den.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...