En venn tok selvmord. Har jeg problemer jeg ikke er klar over?

[Sitronade]

Vi var samme vennegjeng med 5-6 andre 2år siden. Vi var veldig mye sammen og begynte å prøve å røyke hasj o.l sammen. Dette var en liten ''hobby'' vi drev med hver andre/tredje helg og for de fleste av oss. Etter et års tid ble jeg og et 2-3 andre venner lei og sa at dette syntes vi ikke var noe og vi ville slutte det. De 3-4 andre respekterte det men de begynte etterhvert med speed, ectasy. Vi begynte å henge mindre og mindre med hverandre.(etter 2års vennskap) De fortsatte med sitt og det ble etterhvert mer og mer et problem. Noen ganger var vi på samme fester og vi synest de var vedig greie og fortsatt var vi på en måte "venner". De drev med narkotika ganske privat og ikke forann andre som ikke likte dette. Jeg og de 2 vennene som sluttet helt med hasj hadde ingen anelse om hvor seriøst de drev med narkotika men vi hadde hørt rykter.

 

Denne sommeren var vi i hjembyen vår alle sammen(de fleste studerer i andre byer) og vi møttes et par ganger og hilste og tok kanskje et par øl sammen en gang i blandt. Og spesielt Ole(la oss kalle denne personen som tok selvmord dette) hang vi mye med. Ole var en av de greieste av dem alle, han ble sett som en veldig positiv karakter av alle som kjente han. Hele sommeren så vi hverandre ofte og ingen hadde noen anelser om hva som egenlig kom til å skje.

 

Slutten av August 2009 fikk alle et sjokk. Ole hadde forsøkt å ta selvmord. Han hoppet fra sjuende etasje fra blokka han bodde på. Han ble umidellbart sendt til sykehuset og døde 2 dager senere. Disse to dagene var jeg i sjokk. Alt føltes så ureelt ut. Ingen som kjente Ole hadde noen anelser om at han i det heletatt hadde TENKT på å ta selvmord. Denne livsglade personen som var likt av alle. Begravelsen dro jeg ikke på. Dette er noe jeg i dag angrer sterk på. Jeg vil vise respekt. Men i de dagene turte jeg ikke dra. Dette innrømmer jeg er veldig flaut. Selv om jeg var i sjokk så føltes alt bare ''ok''. Alt var liksom det samme. Var nesten som å høre en random nyhet fra VG.

 

For å komme til poenget. Jeg har i siste tid hatt problemer med å sove. Store søvnproblemer. Sovner ikke før 4-5 i værste tilfeller til 8 om morgenen. Dette gir meg store problemer angående skole og jeg klarer ikke å finne ut av hva problemet kan være og hva som kan hjelpe meg.

 

Et det noen slags mulighet at denne hendelsen har rystet meg, altså underbevist. Og at jeg kanskje føler en form for sorg eller sinne som jeg ikke er klar over. Jeg har ikke tenkt på det som skjedde mer en et par ganger sånn i forbifarta. Kan dette skape problemer med uro og søvn?

 

Jeg beklager min veldig dårlige formulasjon, skrivefeil og rusten norsk.

[Vaio]

Et det noen slags mulighet at denne hendelsen har rystet meg, altså underbevist. Og at jeg kanskje føler en form for sorg eller sinne som jeg ikke er klar over. Jeg har ikke tenkt på det som skjedde mer en et par ganger sånn i forbifarta. Kan dette skape problemer med uro og søvn?

Ingen her på forumet kan gi et klar svar hvordan denne hendelsen har påvirket deg, men det leses ut som du ønsker en form for utredning for dine "plager". Jeg kan si at de overnevnte fenomenene er et kjent problem.

Jeg anbefaler at De ta kontakt med en psykolog, eller fastlegen.

 

Vaio

Endret 26. oktober 2009 av Vaio

[Gjest Punda]

Hei!

Først vil jeg gjerne kondolere deg med tapet av din venn. Det er aldri enkelt å svare på spørsmål som dette, og om jeg har misforstått helt så ber jeg deg se bort fra svaret mitt. Man sørger på forskjellige måter. Noen sørger slik som du gjør, tenker ikke så mye over det, andre blir veldig emosjonelle, og noen føler ingenting på lang lang tid. Alt er normalt, og ingen måte å sørge på er feil. Men ja man kan nok utvikle søvnproblemer etter en slik hendelse, både når det er et nært familiemedlem som går bort eller en bekjent.

 

Håper du ikke føler at du skammer deg for at du tar det på den måten du gjør, for det er helt normalt, og riktig for deg.

 

Men alle mennesker får nok en eller annen reaksjon på det når de opplever døden. Det setter i gang en hel rekke prosesser som tar ganske lang tid å sette et standpunkt til. Resulterer i søvnproblemer, følelsesmessig distansering, noen ganger angst, noen blir hysterisk glade osv.

 

Med søvnen din er det best å gå til lege, du blir sikkert henvist til noen samtaler med en psykolog, du får sikkert en kortvarig kur på benzodiazepiner, og det aller viktigste er søvnrestriksjon med tanke på din døgnrytme og skolen.

 

Jeg har opplevd det samme som du, og kjenner meg godt igjen ihvertfall, håper svaret mitt ikke er så altfor enkelt og platt. Lykke til videre, håper det går deg godt:)

[Sitronade]

Tusen takk for svar. På en måte føler jeg at jeg at jeg er litt kaldt fordi jeg ikke har sørget på noe slags måte. Burde jeg fortelle om denne episoden til legen eller bare skippe det og bare nevne problemet med søvn? Føler at det tar skikkelig innpå da jeg går på høgskole og ligger gjerne litt etter i noen fag pga sløvhet.

[Vaio]

Tusen takk for svar. På en måte føler jeg at jeg at jeg er litt kaldt fordi jeg ikke har sørget på noe slags måte. Burde jeg fortelle om denne episoden til legen eller bare skippe det og bare nevne problemet med søvn? Føler at det tar skikkelig innpå da jeg går på høgskole og ligger gjerne litt etter i noen fag pga sløvhet.

Hei.

 

De bør nevne grunnen som førte til søvnproblemet ditt.

 

Lykketil!

 

Vaio

[Jann - Ove]

Jeg har opplevd noe lignende; han overlevde - men alikevel er det en opplevelse man har med seg resten av livet. Det er så alt for lett å tenke at man kunne gjort mer. Det blir også fort slik at man fortrenger tanker rundt dette, fordi det fort blir negative tankerekker.

 

Jeg vil annbefale å komme i kontakt med helsevesenet; fastlege + henvisning til psykolog er en grei start. Det er viktig å få pratet litt ut om det som skjedde med noen, og å få pratet om de problemene du har nå. Psykologer er forholdsvis lette å prate med når det gjelder slike vanskelige ting.

 

Husk at det tar tid å bearbeide slikt. Det kan ta år. Det tar en stund før det virkelig går opp for en hva som virkelig har skjedd, og det er den første kneiken med tanker som ofte kan være den værste.

[Gjest Løkrull]

Jeg synes ikke du er kald overhodet. Det er normalt å distansere seg når man er lei seg eller sjokkert.

 

Ja, legen bør vite hva årsaken er. Og et lite tips vedrørende skolen: en samtale med skolepsykologen er fint å gjøre, da din faglige situasjon kan bedres med en samtale der, og du får høre at du er helt normal.

 

Lykke til!

[Dontlookatme]

Bare så det er sagt, så er det en individuell prosess å oppleve døden tett på. Det er dermed ikke sagt at man ikke kommer seg videre før man har "følt sorgen" eller hatt det store sørgende sammenbruddet man ofte blir forventet å ha.

 

Å kunne gråte er ofte forløsende og nøkkelen til mange, men det kommer naturlig når/hvis det skal.

 

Mange mange mennesker går ikke i begravelsen til sine venner/familie, og det er ikke noe å laste seg selv med. Det er også en sorg, det, å ikke føle så mye og ikke stille opp. Mange føler seg veldig likegyldige under/før/lang tid etter begravelsen. Noe som for mange kan oppfatte som kaldt. Men det er ikke kaldt, det er en sorg det også.

 

Nei, straff ikke deg selv, men ta deg gjerne en samtale med noen profesjonelle, det vil gi deg mange svar på hva som er normalt, og du vil helt sikkert føle deg lettet av svarene du får:)

 

Jeg kondolerer deg med tapet, og ønsker deg lykke til i prosessen det ikke finnes noen regler til.

[Kenny Bones]

Folk reagerer forskjellig til dødsfall osv ja. Enkelte begynner faktisk å le og det kan være litt vanskelig for dem selv.

Selv reagerte jeg nesten ingenting da moren min døde for bare noen få år siden. Jeg ble ekstremt sjokkert da hun lå på dødsleiet og kroppen gikk i sjokk uten at jeg selv kunne kontrollere det. Men etter at hun døde tenker jeg jo litt på det nå og da og det gjør litt vondt. Men det er ikke noe jeg føler jeg har slitt med til daglig. Man setter en slags boble over seg for å beskytte seg selv og da blir man på en måte litt apatisk. Men så kan det ligge ting under der igjen som påvirker deg uten at du merker det eller er klar over det.

[jaxawier]

er ikke noe facit på hva som er riktig eller galt, mennesker reagerer forskellig,og trenger ulike ting for å komme seg over slike ting du beskriver.

 

generellt er det ok med psykolog og lignende, ikke nødvendigvis for att de er så meget smartere enn resten av oss dødlige, men de er ikke i relasjon med deg,og da får de den nødvendige avstanden som trenges for å kunne gi fornuftige råd.

familie er for nært til å klare å holde den avstanden i en behandlingsposition.

 

så om det er psykolog,kurator,helsesøster eller fastlege er ikke så nøye bare du snakker med noen (unntaksvis er problemene slik att man trenger fagfolk men det er langt ifra gitt,om så blir nok folk henvist til noen etter hvert).

 

tok meg mange år innen jeg fikset å snakke med noen som helst om familie jeg mistet,så det kan ta tid,men før eller seinere å snakke med noen uansett er nok greit, er min erfaring,når man selv føler seg ferdig for det da.