Får total angst å depresjon av å jobbe å har store døgnrytmeproblemer Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Guest_hjelp_*]

Hei. Usikker om dette er riktig plass å poste men prøver meg fordi.

 

Jeg har vert i NAV i ca 5 år nå med litt småjobber innimellom som har vart alt fra et par dager til mange måneder. Problemet er at jeg ikke klarer holde på noen av disse fordi jeg får totalt angst av å vite at jeg kaster bort 8-10 timer av dagen min på å drive med noe jeg ikke trives med å i tillegg ha faste tider jeg må forholde meg til å så selvfølgelig ha den konstante stemmen i bakhodet som sier "Du lever bare en gang å kaster bort tiden på å sitte på en arbeidsplass å bli deprimert, du er fullstendig styrt av jobben din, har ingen fritid, ingen fri vilje å ingen mulighet til å ha det artig fordi jobben tar opp all tiden din eller kommer i veien. Du er bare en robot som er styrt av samfunnet å alt du gjør er bare for å holde systemet i gang fram til neste generasjon av roboter kommer å tar over".

 

På toppen av dette så har jeg også null kontroll over "den indre klokken" som man kaller det og denne har vert helt på styr helt siden jeg var liten unge.Dette er vel egentlig det største problemet da jeg må ha minst 10-12 timer søvn da det er den tiden det går fra jeg sovner til jeg våkner av meg selv. Våkner jeg av en klokkealarm etter bare 7-8 timers søvn for eksempel så er både jeg å dagen fullstendig ødelagt. Depresjon og selvmordstanker bare strømmer på (disse kommer til vanlig når jeg jobber også men ikke i like sterk grad hvis jeg er uthvilt) å jeg har null konsentrasjon hele dagen å blir veldig agressiv. Har ved flere tilfeller blitt voldelig å til og med gått til angrep på irriterende kunder/medarbeidere, eller rett og slett bare knust det som er rundt meg når raseriet slår inn. Dette er også grunnen til at jeg har droppet ut av videregående 2 ganger og også har mistet en del jobber. Som oftest så sovner jeg en plass på jobben hvor enn det skulle vere i alle slags stillinger og har til og med sovnet mens jeg har gått i oppoverbakke på vei hjem. Våknet etter jeg hadde falt i grøfta å klarte heldigvis komme meg hjem igjen så jeg fikk sove. Skulle jeg derimot klare å holde meg våken en hel arbeidsdag så må disse timene taes igjen neste gang jeg legger meg å sover. Mister jeg f.eks 3 timer av søvnen natten før så sover jeg da ca 13-15 timer den neste natten i stedet for å sånn stiller det seg etter hvor mange timer jeg mister.

 

Hender også jeg må prøve å døgne for å komme meg på jobb hvis det er noe spesielt viktig den dagen å den indre klokken ikke er enig i leggetidene. Dette klarer jeg dog sjeldent å ender bare med å sovne så fort jeg blir trøtt uansett men har klart det noen ganger. De gangene det går så blir det som regel et spark i trynet neste dag uansett å da sover jeg fort 24 timer eller til og med 36 timer som så langt er rekorden min men dette er veldig sjeldent.

 

Kan også nevne at normale tiden jeg er våken når jeg går fra jeg et uthvilt til jeg blir trøtt av meg selv å kan sove igjen er mellom 10 og 16 timer. Prøver jeg å sove når jeg ikke er trøtt så sovner jeg ikke. Da blir jeg bare liggende å stirre i taket fram til jeg blir trøtt av meg selv som igjen utgjør den tiden det ville tatt for meg å blitt trøtt av meg selv uansett. Med et søvnkrav på 10-12 timer og en våkentid på 10-16 timer som jeg har null kontroll over så er det lett å se hvor kaos det blir med døgnrytma å hvor dårlig det funker å trykke en jobb med faste arbeidstider inn i dette.

 

Dette høres kansje helt utrolig ut men det er sånn jeg fungerer enten jeg vil eller ikke å som sagt så har jeg prøvd å legge om dette mange ganger opp gjennom årene men med null hell. NAV og legen min har nå ordnet innleggelse for meg på et rehabliteringsenter hvor de skal prøve å få kontroll på akuratt dette problemet men jeg har liten tro på at de klarer gjøre noe på bare en måned rehabliteringstid å som NAV sier så er dårlig døgnrytme ingen unnskyldning for å ikke jobbe så jobbe må jeg uansett. Som igjen bringer inn det jeg skrev helt på toppen her. Blir så forferdelig deprimert av å vite at jeg må kaste bort så mye av levetiden min på drittjobber. Jeg har tatt mange interessetester gjennom NAV å andre plasser som bare har hatt flat kurve da mine eneste interesser er å være sammen med venner å ha det artig å leve livet eller sitte hjemme å spille tv spill eller se filmer/tv-serier da dette er min store lidenskap, sammenlignet med flere av mine kompiser som har bilmekking/snekring f.eks som lidenskap å faktisk trives i bilmekaniker/snekker jobben sin fordi de får jobbe med noe de liker. Så vidt jeg vet finnes det ingen jobber som gjør at jeg kan følge min lidenskap å i tillegg jobbe når jeg kan bestemme min egen arbeidstid som følger meg å min døgnrytme.

 

Det eneste jeg kan forestille meg som hadde gått an er å bli spill og filmanmelder som jobber hjemme eller iallefall en arbeidsplass jeg har tilgang på når som helst på døgnet. Men sånne jobber er vel heller dårlig betalt hvis betalte i det hele tatt da det sikkert er sett på mer som et hobbyarbeid hvor man sender inn sine anmeldelser til diverse nettsider/aviser gratis av egen fri vilje? Aner rett og slett ikke.

 

For øyeblikket nå så har jeg fullstendig gitt opp alt samment, å jobbe er håpløst, JEG er håpløs som tydeligvis ikke klarer fungerer som jeg skal. Sluttet den forrige jobben jeg hadde gjennom NAV i starten av april å mistet livsoppholdpengene i samme slengen selv om jeg var klar over at det kom til å skje men det funket bare ikke sånn som det var. Har fram til nå bare fått litt nødhjelp på totalt 1500kr til sammen fra starten av april til nå- slutten av juni som har ført til at regninger har hopet seg opp å for å kunne betale disse må jeg bare ta på meg neste drittjobb NAV finner til meg eller finne en jobb på egenhånd som jeg jeg garantert ikke vil trives i å ende opp med å slutte eller få sparken fra etter kort tid. Har vert i 25-30 forskellige jobber disse siste 5 årene så har fått prøvd ut en del å nye jobber jeg kan prøve ut minker bare mer å mer.

 

Uff ble mye rotete og forvirrende tekst her nå å få gidder sikkert å lese igjennom alt sammen, men hva tenker dere? Skal jeg bare fortsette som jeg har gjort fram til nå å leve ulykkelig å i konstant angst resten av livet å hoppe fra jobb til jobb men ha penger. Eller skal jeg gi faen i alt, leve på nødhjelp så lenge det går som ikke er store greiene å bli gjeldslave, men være forholdsvis lykkelig? Alle andre tips og forslag som er mer gjennomtenkte og fornuftige enn mine mottas med takk

[thoomas82]

Hei,

Det handler ikke bare om å "bli voksen" a?

Jeg kunne godt tenkt meg å sitte hjemme å se film og spille dataspill jeg også,

men vet innerst inne at sånn fungerer det ikke.

Hvis du ikke jobber og regningene hoper seg opp, ender det vel med at du må selge tv`en og data`en allikevel?

Det finns faktisk endel "helt greie" jobber i det landet her, hvor man ikke trenger utdanning.

Jeg tror trikset er å ikke gå til nav å tro de skal fikse no bra til deg, gå heller ut selv med en bunke med søknader direkte til bedrifter du kanskje kunne likt deg på.

Hater du alt med jobb er du vel bare veldig lat???

Det med søvnen bør du jo ta med lege (som du gjør)....men er ikke det bare å legge seg tidligere a?

Endret 30. juni 2009 av thoomas82

[aquafrank]

Dersom dine psykiske problemer er av en så alvorlig art som det tidvis fremkommer i teksten, bør du seriøst vurdere å bli utredet av en psykolog, både med tanke på evt medisinering, opptrening til ett "normalt liv", og evt med tanke på delvis uføretrygd.

 

Det høres helt klart ut som at du ikke har en alt for kjekk hverdag, og bør nok tenke på om du skal forsøke med en del selv-motivasjon til å fungere bedre i det som defineres som ett normalt samfunn av de fleste.

 

Ut i fra det du skriver om søvnbehov, er det mye som tyder på at du lider av en langvarig depresjon. Slike sykdommer eter energi i stor sil, og da blir senga/ andre soveplasser velbrukt.

[WaterMarked]

Du kan prøve melatonin. Kan hjelpe deg med søvnen.

[-Léon-]

Det bildet jeg fikk av å lese innlegget ditt, er vel at du tydligvis at du har fullstendig mangel på struktur og noe som helst form for ansvarsfølelse og hele holdningen din er noe som bør fikses på nokså raskt hvis du i det hele tatt skal komme deg noen veier her i livet.

Jeg kan forstå at du sliter med psyken, og da må du som noen andre skrev komme deg til legen og si ifra.

Synes også du hvertfall kan ha et åpen sin til å komme deg inn på den rehabiliterings stedet, da vil jeg tro at det er større sjangse enn at du kommer inn å sier "nei, dette kommer aldri til å funke, jeg sitter meg borti dette hjørne så får dere bestemme hva som skal skje med meg".

 

Du skriver ikke hvor gammel du er men tipper du er sånn ca 20-22 år? Da er det på høy tid at du tar deg sammen hvis du i det hele tatt vil oppnå noe i livet. Slik du skriver i innlegget ditt så ser jeg for meg en som ikke føler for å gjøre noe spesielt med livet sitt og heller bare ha det gøyt 24/7, men alle vet jo at det ikke er mulig... Hvertfall ikke for oss dødlige.

 

Og en annen ting, du skriver at du hadde likt å bli en film/spill anmelder. Hva med å forhøre deg om noen yrkes linjer som har noe med det å gjøre?

Må da være bedre enn å starte og slutte de jobbene du får fra NAV.

 

Har selv tenkt grusomme tanker i noen av de jobbene jeg har hatt men du må bare prøve å bite det i deg, og heller få noen piller som lindrer litt av de selvmordstankene og depresjonen som kommer.

 

Håper det var litt hjelp i det jeg skrev, var ikke ment som voldsom kritikk..

[Snublefot]

Er vel bedre å jobbe enn sitte hjemme å klø deg? Får ikke drømmejobben med å gjøre ingenting. Blir ikke særlig friskere av det heller.

[Gjest Gjest]

Hvis det er EN ting som ikke hjelper trådstarter, så er det kritikk.

 

Jeg har vært der trådstarter er selv, og GRUNNEN til at jeg var der er at jeg ikke føler noen mestringsfølelse i jobben, og føler at jobben er meningsløs.

I fritiden var jeg konstant urolig for framtiden, og alle jeg kjenner kritiserte meg hele tiden for at jeg ikke gjorde noe med det, noe som gir en sterkere depresjon -- og fører til at man utvikler angst.

 

Dette er en tilstand hvor trådstarter IKKE "kan ta seg sammen".

Det går ikke an å bare "ta seg sammen" når man er deprimert og gjerne sliter med angst.

 

Man trenger psykolog, da man ikke har noen man kan snakke med om problemet da alle man kjenner tror du bare er lat, og da man kanskje har problemer MED menneskene man kjenner i tillegg.

Hvis kjæreste eller foreldre eller arbeidsgiver er en DEL av problemet er det vanskelig å snakke med noen andre enn en psykolog.

 

Problemet skyldes IKKE latskap eller manglende innsatsvilje, det er den psykologiske varianten av kombinasjonen av å ha en brukket høyrarm og ryggproblemer.

[Parson]

Uten mål - Ingen mening.

 

Jeg tipper det er evigheter siden du syntes du faktisk FORTJENTE noe 100%.

Kan du huske den følelsen? Prøv å finne frem til den igjen.

Lev en dag om gangen (eller kanskje til og med en time om gangen til å starte med)

Start i det små. Gi deg selv en belønning for å ha fullført en kjedelig oppgave.

Tillat deg selv en episode av en TV-serie etter en time med arbeid.

(Husarbeid, klesvask, matlaging, shopping -whatever)

 

Det er ikke noe rart at du ikke har noe motivasjon eller tiltakslyst

når du ikke har noe å strekke deg etter.

Hva er det du vil? Hva har du lyst til å utrette?

 

Det virker på meg som om du må tenke større for å motivere deg i arbeidslivet.

Forsøk å tenk litt lengre frem i tid. Forestill deg selv 6-7 år frem i tid.

Jeg kjenner mennesker som har fått alt fra sertifikat til en full utdanning betalt av NAV.

Hva med utdanning over nett?

Her kan du jobbe når det passer deg, samme om klokka er 4 på natta eller 4 på ettermiddagen.