Hva mener du om de mest populære spillene?

[Khogn]

kilik: Hvilke elementer i Halo 1 synes du var revolusjonerende der og da? Det å kunne bruke kjøretøy?

- Kontrollsystemet, endelig fungerte FPS på konsoll

- AI-en, noe av den beste AI-en på den tiden

- Kjøretøy, fly etc.

- Split-screen co-op

- Friendly AI, man følte man var del av en større gruppe.

- Energiskjoldet

- Enorme uteområder

Jeg tror disse punktene kan være en god forklaring, ja definitivt. Det var tross alt et konsollspill, og ikke noe som var gjort før på slike plattformer. Det er kanskje derfor Halo ikke fikk like stor suksess på PC da det kom ut: slikt fantes allerede.

Og da forstår jeg også godt hvorfor du synes de andre Halo er kjedelige... alt som finnes i Halo 2 og 3 finnes i andre FPS, også på konsoll.

 

Jeg synes generelt sett at utviklerne de 10 siste årene har gjort en feil med å glemme co-op-mulighetene i et spill. Det er derfor et spill som Left 4 Dead gjør det stort nå. Siden 2000 har online-markedet vært bare preget av konkurranse mens etterspørselen for samarbeid var egentlig enorm.

[Blue Scholar]

Du sa over 10 timer og nevnte ikke noe om det, det kan veldig lett misforstås. Greit nok, forstår du ikke hva som er så bra med spillet og gidder ikke sette deg inn i det skal ingen tvinge deg.

 

Hvis det tar mer enn 10 timer før spillet i det hele tatt blir gøy, er spillet for dårlig rett og slett. Man bør innen 1-3 timer ha satt seg en mening om spillet er bra/morsomt nok eller ikke, hvis du innen de timene ikke har hatt det morsomt/eller det har engasjert deg til å spille mer, kan det ikke kalles annet enn et dritt spill.

 

Herregud, les linja som jeg skrev rett over den. Jeg formulerte meg feil; jeg mente at det tar tid før du skjønner det, akkurat som alle andre spill, og som oftest er det mange mer erfarne spillere som gjør livet surt for en nybegynner. Ta å spill med noen venner som er like gode da, og så kan dere avgjøre om dere liker det eller ikke.

[kilik]

Ser nå at Halo 1 kom ut nesten to år etter konsollversjonen (november 2001 på Xbox, september 2003 på PC). Ikke rart PC-spillere så litt annerledes på den tittelen da. Og man hadde i alle fall på den tiden litt høyere krav til FPS på PC ettersom det er så mange av dem.

 

Når det gjelder CS, Starcraft, WoW og The Sims så tror jeg mye av hemmeligheten ligger i lave systemkrav fra dag 1.

[Khogn]

Fordi jeg syntes det var fett? Jeg kan jo velge hvilket spill jeg vil spille. Vennene mine spilte det også. Poenget mitt er at hvis du er dårlig, er ikke spillet noe særlig gøy. Det er en grunn til at alle "newbsa" spiller surf og zombiemod.

 

Du sa over 10 timer og nevnte ikke noe om det, det kan veldig lett misforstås. Greit nok, forstår du ikke hva som er så bra med spillet og gidder ikke sette deg inn i det skal ingen tvinge deg.

 

Selvfølgelig respawner du. Et FPS der man dør permanent hadde ikke vært noe særlig gøy. Det er forskjell på deathmatch og vanlig search & destroy, som CS. Med deathmatch regner jeg med at det går null eller få sekunder mellom respawns, slik som TDM på CoD4, eller TF2. DM modden på CS er også slik.

 

Så at CS er det mest kompetitive spillet i verden, med utallige turneringer, cuper, LAN, ligaer, og profesjonelle klaner opp i gjennom tidene, er basert på hjernedød "TDM"? Så alle bare går rundt og skyter hverandre. Posisjoner, timing av granater, flashbang og smokes, lagspill, kommunikasjon, aim, kunnskap om mappet har ingenting å si. Hva vet vel jeg...

Jeg skrev over 10 timer i CS, og over 10 timer i CSS. Tilsammen blir det godt over 20 timer, noe som du skjønte første gang siden du sa "Har du spilt det i knappe 20 timer har du ikke noe å si." Denne setningen syntes jeg var litt idiotisk, for det krever ikke minst 30 timers spilling for å konkludere at et spill mangler dybde og er kjedelig for meg. De fleste SP-spillene rundes jo i mindre enn 10 timer, så det skulle bety at anmelderne måtte runde dem 3-4 ganger før de kan skrive om dem. Absurd påstand.

Du skal selvsagt få synes det er fett, og du er tydeligvis ikke alene om det Men ikke si at man ikke kan uttale seg om et spill når man har spilt det "bare 20 timer". Det blir for dumt.

 

Selvfølgelig respawner man... Æh? Jeg kan ikke huske å ha påstått noe annet. Mitt poeng var ene og alene at det finnes bøttevis av eldre og nyere spill som tilbyr noe som ligner på CS, og som er ofte bedre og med dypere innhold.

 

CS er blitt preget av stor konkurranse og turneringer fordi spillet har mye suksess og mange spillere. Da blir det faktisk mulig å starte konkurranser, om du skjønner. Og hvorfor har det så mye suksess? Du sa det selv: det er enkelt. Man trenger ikke å spille mer enn 5 minutter for å forstå hva man skal gjøre, men jeg er også enig med deg at det tar mange timer for å mestre spillet. Vi kan også bli enige om at akkurat dette gjelder absolutt alle online-spill som finnes? Jeg har til gode å se en helt ny BF2-spiller havne på topp 3 etter sin første runde.

Jeg tviler ikke på at man etter hvert utvikler strategier i CS siden brettene er de samme og blir vel kjente for alle... men dette gjelder OGSÅ alle de andre online FPS på markedet (som Battlefield- og Call of Duty-seriene).

Endret 25. november 2008 av Khogn

[Khogn]

Jeg må tilsette at jeg tror suksessen som WoW og CS har i dag skyldes fortiden. Det er blitt en så stor fanbase at spillene er veldig godt etablert på en tidløs måte. Selv om det har kommet og vil komme mye bedre vil alltid disse 2 lede i antall spillere. En gullgruve for Blizzard som eier et spill som krever en månedsavgift for å spille i det hele tatt!

[kilik]

Leste akkurat en post i Age of Conan-forumet som jeg synes passer her:

Vi var veldig gira på AoC. Det nye kampsystemet var spennende. Grafikken og omgivelsene er praktfulle, og vi var virkelig klar for et litt mer "mature" spill en det vi er vant til i WoW.

 

Problemet tror jeg var at vi hadde på en måte sett for oss at spillet's oppbygging skulle være likt WoW.

 

Da tenker jeg på alt fra stats på gear, LFG system, proffesions, instance etc.

 

Så den dagen vi satt oss ned og skulle spille ble vi på en måte "tatt på senga", og sjønte fort at det er mye nytt og sette seg inn i.

 

Det var da spørsmålet ble stilt: Skal vi bruke all den tiden vi brukte på og "lære" oss WoW på å lære et helt nytt MMORPG???

Desværre falt vi tilbake til WoW.

[Blue Scholar]

CS er blitt preget av stor konkurranse og turneringer fordi spillet har mye suksess og mange spillere. Da blir det faktisk mulig å starte konkurranser, om du skjønner. Og hvorfor har det så mye suksess? Du sa det selv: det er enkelt. Man trenger ikke å spille mer enn 5 minutter for å forstå hva man skal gjøre, men jeg er også enig med deg at det tar mange timer for å mestre spillet. Vi kan også bli enige om at akkurat dette gjelder absolutt alle online-spill som finnes? Jeg har til gode å se en helt ny BF2-spiller havne på topp 3 etter sin første runde.

 

Greit nok, men alle gode cs spillere jeg vet om er gode i alle andre FPS. Dette gjelder ikke alltid omvendt. Som du sa selv, læringskurven er bratt. Og at det fortsatt holdes konkurranser etter alle disse årene er ikke bare en følge av suksess, men stabilt kompetitivt gameplay som holder det gående.

 

Men dette:

 

Jeg tviler ikke på at man etter hvert utvikler strategier i CS siden brettene er de samme og blir vel kjente for alle... men dette gjelder OGSÅ alle de andre online FPS på markedet (som Battlefield- og Call of Duty-seriene).

 

Jeg gir opp.

[Dunedain]

Legend of Zelda: Twillight Princess

 

Hadde i mange hørt hørt om det fantastiske spillet Zelda. Så som ny Wii-eier og få gode spill på markedet, gikk jeg til innkjøp av dette. Og det skuffet stort. Vet ikke hva det var som gjorde at det ikke falt i smak. Selv om soundtracket er ganske bra, så føltes det veldig fattig. Savnet til en viss grad voiceacting, selv om jeg kunne klart meg uten det. Men hele gameplayet føles gammeldags og utdatert. Så spilte vel mellom 5 og 10 timer før spillet havnet i hylla og begynte å samle støv.

 

Half-Life 2:

 

Helt greit FPS, ikke noe mer. Historien fenget ikke, grafikken var ganske grei, gameplayet helt ok. Et spill som jeg spilte for jeg ville spille gjennom det, ikke fordi det var gøy å spille. Har forresten ikke spilt gjennom det ennå. Ikke rørt det på tre mnd.

[Licht]

Jeg hadde satt pris på at noen forklarte meg ett eller to poeng som jeg muligvis har gått glipp av, fordi jeg skjønner virkelig hvordan slike spill har fått den suksessen de har per i dag.

 

Det største problemet med forståelsen din av disse spillene og deres suksess er at du ignorerer konteksten - markedets tilstand da spillet ble sluppet, konsoller, spillerdemografi, sjangernyvinninger, også videre - som stort sett er de avgjørende faktorene for et spills suksess.

 

Da The Sims var nytt, var det noe ingen hadde sett før. De fleste simulatorspill lar deg simulere et aspekt av livet du sannsynligvis ikke får oppleve; Å føre en ubåt eller et fly i krigen, å egenhendig drive en by eller hel sivilisasjon, og denslags. The Sims lot deg simulere selve livet. Den dag i dag er det både wahnsinnig og genialt på en gang. På den ene siden er det jo drepende kjedelig å simulere ting man kan gjøre selv uten videre anstrengelse (inkludert grunnleggende kroppsfunksjoner), på den annen side kan det jo være interessant å simulere et liv som er så forskjellig fra ens eget at det tenderer mot tradisjonelle simulatorer. Nyskapningen er imidlertid ikke den eneste forklaringen på The Sims' suksess. Nye ideer i seg selv betyr ikke at man knuser alle salgsrekorder.

Selv ble jeg nemlig fort lei av det, med unntak av muligheten for å bygge egne hus. Hvorfor?

 

Fordi jeg er det markedsanalytikerne for spill kaller en kjernespiller, en som kjøper og spiller PC- og konsollspill av forskjellige sjangre med stor entusiasme. The Sims er ikke beregnet på kjernespillerne, fordi kjernespillerne løst sett simulerer alt fra korditt-tunge voldsfantasier til zombiefylte skrekkscenarier og stormannsgale Soviet-drømmer med jevne mellomrom. The Sims spilles av alt fra småjenter og fjortiskjerringer hvis PC-bruksvaner vanligvis sjelden strekker seg lengre enn MSN og Facebook til datadyslektiske soccermoms og bestemødre - felles for disse er at de har et helt annet forhold til spill generelt, og digital simulasjon av roller spesielt, enn kjernespillerne. Der disse kan ha tilsynelatende uendelig moro med å simulere noe så enkelt som et liv, mister kjernespillerne interessen rimelig fort, fordi de har samtlige andre spill på markedet som kan tilfredsstille deres self-insertion- og simuleringsbehov. Will Wright og EA fant fort ut at å appellere til andre enn kjernespillerne åpner opp en veritabel gullgruve: Ikke bare er kjernespillerne en svært liten gruppe i global sammenheng, noe som betyr at salgstallene til et (godt) spill som ikke er beregnet på kjernespillere har gode sjanser for å nå astronomiske høyder - men kjernespillerne har også nesten uten unntak vært ute en vinternatt før i teknologisk sammenheng. Dette lar seg oversette på følgende måte: Bestemødre og småjenter piratkopierer ikke spill.

... Følgelig kjøper de hver eneste, lille utvidelsespakke EA skånselsløst kaster etter dem. At EA ikke har tenkt til å gi opp den gullgruven og medfølgende dryppforingsmodellen for innhold, ser man igjen i de (for kjernespillere) katastrofale designvalgene som gjorde Spore til et (for kjernespillere) tynt, innholdsløst og uinteressant spill. Noe som gjerne er de tre lite flatterende adjektivene kjernespillere i dag bruker for å beskrive nettopp The Sims.

 

 

Å prøve den begredelige PC-versjonen av Halo som første Halo-inntrykk kan umulig være annet enn en deprimerende opplevelse. I 2001 var Halo derimot en killer-app av dimensjoner. Som konsoll-FPS var Halo den første tittelen som faktisk virket med tanke på styring, og jevnt over føltes som om det var utviklet med en konsoll i tankene. Det var rett og slett veldig tilfredsstillende å spille, fra begynnelse til slutt. Alle nyvinningene kilik pekte på spilte inn her. PC-utgaven av Halo var dårlig av flere årsaker - det kom to år for sent, det hadde uforholdsmessig høye systemkrav for den middelmådige grafikken man ble servert, styringen vår håpløs, ideen om at man skulle betale Microsoft en ekstra månedlig sum for å få lov til å spille online ble mottatt som en dårlig spøk av PC-spillere, og den tidligere gratis split-screen multiplayeren (inkludert den geniale Co-Op-modusen) var selvsagt borte.

 

Nesten alle som kjøpte Xbox (gamle, svarte) hadde (og har) et solid knippe gode minner fra Halo. Selvsagt var alt lagt til rette for å gjøre releasen av Halo 2 og 3 til et spillkulturelt evenement, og verken Bungie eller Microsoft skuffet på det området. Halo 2 som spill var ikke lenger like nyskapende som Halo, men likevel ble de minste gameplaymessige tillegg ble hyllet som om det skulle ha vært messias det var snakk om - det å bruke to våpen samtidig gjorde da allerede GoldenEye til N64 utmerket? Selv synes jeg Halo 2 var nokså middelmådig sammenliknet med konsoll-FPS-revolusjonen som var Halo. Det var mer av det samme - men det som imponerte meg i 2001 gjorde i grunn ikke det anno 2004. Det syntes dog som om jeg var alene om å se slik på det, siden et samlet pressekorps allerede flere år før utgivelsen for lengst hadde bestemt seg for at Halo 2 virkelig var messias. Halo 3 har jeg enda ikke prøvd, siden jeg ikke har en 360 - men den dagen jeg skaffer meg en, står Halo 3 på innkjøpslisten. Ikke fordi jeg har de store forventningene, men fordi Halo forandret forholdet mitt til FPS på konsoll i såpass stor grad at serien fortjener å spilles ferdig.

 

 

World of Warcraft: Selve konseptet er godt, og innholdet er rikt nok til å holde én opptatt lenge.

 

Og der kunne du i grunn ha stoppet, siden konsept og innhold er alt for et MMO. Som demonstrert av f.eks. Vanguard og Age of Conan - grafikk holder ikke på spillere. Innhold og mekanikk gjør.

 

WoW gjorde et par ting riktig, i tillegg til å bli hjulpet godt på vei av merkenavnene Blizzard/Warcraft og gjennomgående lave systemkrav:

 

- Fullstendig transparent betatesting: Closed beta betydde bare at ikke hvem som helst kunne betateste - absolutt alle kunne lese betaforumene og patch notes.

- Blizzard belønner suksess heller enn å straffe feilskjær med pisk og kokende olje - folk flest er interessert i et spill, ikke et månedlig abonnement på digital masochisme.

- Mekanikken var solid, og føltes ikke treg eller kunstig begrenset (i motsetning til f.eks. LoTRO eller WAR, som fremdeles føles som å svømme gjennom nedkjølt sevje).

- Drøssevis med gratis spilldager for å opprettholde goodwill blant spillerne etter en del rot rundt launch.

- Spillet var lett å sette seg inn i selv for en lekmann i spill- eller MMO-sammenheng...

- ... uten at det var så latterlig enkelt at man raskt gikk tom for ting å drive med når man engang kom til topps.

- De stjal skamløst ting som virket i andre spill, og droppet ting folk virkelig ikke likte.

 

For mange ble WoW et EverQuest med færre irritasjonsmomenter. For mange flere ble WoW deres første og eneste MMO.

Grafikkargumentet forstår jeg meg overhodet ikke på. Det er altså ikke den tekniske kvaliteten, men den visuelle stilen du har problemer med.

 

Jeg utfordrer deg til å peke på den artistiske inkonsistensen i disse bildene fra Warcraft 1 til World of Warcraft:

 

 

Vanskelig? Det er fordi det ikke er noen inkonsistens. Om du rett og slett ikke liker Warcraft-stilen, er jo det en ærlig sak - men påstanden om at Warcraft-spill tidligere var mer "voksne" rent visuelt er feil.

 

 

Counter-Strike har jeg aldri spilt i noen særlig grad selv, men igjen er det konteksten som er avgjørende: I 1999 var det en prekær mangel på gode, lagbaserte FPS-er med et "lett å forstå, vanskelig å mestre"-tilsnitt. Det semi-realistiske opplegget med lave skadenivåer før man tok kvelden, og lagenes oppdeling i en avansert form for politi og røver var et fint avbrekk fra de litt trøtte soldat-monster eller helt-nazist-klisjeene. Det at man ikke bare skulle drepe hverandre, men også utføre et eller annet strategisk mål (det være seg å plante/desarmere en bombe eller å eskortere et gissel) bidro også til å gjøre Counter-Strike til et friskt pust i en FPS-sjanger som fremdeles holdt på å komme seg fra sjokket etter at Half-Life røsket den opp med røttene og gjorde den intelligent. Selvsagt ble det populært, og en flodbølge av popularitet som den Counter-Strike skapte, dør ikke ut fort.

I dag er ikke Counter-Strike videre imponerende, og det finnes objektivt bedre alternativer om to lag vil skyte på hverandre - men det er likevel ikke vanskelig å forstå hvorfor folk som har spilt Counter-Strike nærmest siden tidenes morgen fremdeles gjør det.

 

Kritikken din av Crysis er jeg stort sett enig i, men her er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor spillet har gjort det såpass bra til tross for at dets eneste positive trekk er den imponerende grafikken og drakten, faktisk kan det forklares med ett ord: Hype.

Hypen i seg selv kan nok forklares med kreativ markedsføring, men også troen på at CryTek kunne få til noe gromt - de gjorde tross alt en del nye og morsomme ting med Far Cry, som dessverre ble overskygget av den fullkomment idiotiske avgjørelsen om å ødelegge Far Cry ca. halvveis i spillet ved å fylle det med mutanter (en felle de utrolig nok presterte å gå på hodet nedi også med Crysis). Spilleres forventninger basert på tidligere titler, kombinert med konstant omtale i en overentusiastisk spillpresse, er en sikker måte å bygge hype på. En skulle nesten tro de hadde vært på kurs hos Bethesda.

Til slutt endte vi opp med samme syndrom som Halo 2 led av - spillpressen bestemmer seg lenge før release for at spillet er et mesterverk, flere og flere kaster seg på, og ting går sin skjeve gang i en sirkel av selvoppfyllende profetier. Når releasedatoen til et blodhypet spill så nærmer seg, står spillpressen i kø med luen i hånden for å få lov til å trykke de første anmeldelsene - og når ser man egentlig en tidlig anmeldelse som faktisk gir et ærlig bilde av spillet, hvor de belyser både positive og negative trekk? Sistnevnte har Crysis flust av. Selv Gamer.no trynte der.

 

Jeg stiller meg imidlertid uforstående til kritikken av at folk tåler for mye i Crysis. Jeg spilte gjennom på Delta et par ganger - og med mindre man sikter på de åpenbart tungt pansrede delene av kroppen til folk med et lett, lyddempet våpen, er det rimelig umulig å bruke et helt magasin på å få dem ned. Det er kanskje verdt å huske på at det er knekkende likegyldig om en skyter folk i lungene, familiejuvelene eller hjertet, så lenge vedkommendes over- og underkropp likevel er beskyttet av et eller annet veldig skuddsikkert sci-fi-materiale.

[MrL]

Kritikken din av Crysis er jeg stort sett enig i, men her er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor spillet har gjort det såpass bra til tross for at dets eneste positive trekk er den imponerende grafikken og drakten, faktisk kan det forklares med ett ord: Hype.

Hypen i seg selv kan nok forklares med kreativ markedsføring, men også troen på at CryTek kunne få til noe gromt - de gjorde tross alt en del nye og morsomme ting med Far Cry, som dessverre ble overskygget av den fullkomment idiotiske avgjørelsen om å ødelegge Far Cry ca. halvveis i spillet ved å fylle det med mutanter (en felle de utrolig nok presterte å gå på hodet nedi også med Crysis). Spilleres forventninger basert på tidligere titler, kombinert med konstant omtale i en overentusiastisk spillpresse, er en sikker måte å bygge hype på. En skulle nesten tro de hadde vært på kurs hos Bethesda.

Til slutt endte vi opp med samme syndrom som Halo 2 led av - spillpressen bestemmer seg lenge før release for at spillet er et mesterverk, flere og flere kaster seg på, og ting går sin skjeve gang i en sirkel av selvoppfyllende profetier. Når releasedatoen til et blodhypet spill så nærmer seg, står spillpressen i kø med luen i hånden for å få lov til å trykke de første anmeldelsene - og når ser man egentlig en tidlig anmeldelse som faktisk gir et ærlig bilde av spillet, hvor de belyser både positive og negative trekk? Sistnevnte har Crysis flust av. Selv Gamer.no trynte der.

 

Jeg stiller meg imidlertid uforstående til kritikken av at folk tåler for mye i Crysis. Jeg spilte gjennom på Delta et par ganger - og med mindre man sikter på de åpenbart tungt pansrede delene av kroppen til folk med et lett, lyddempet våpen, er det rimelig umulig å bruke et helt magasin på å få dem ned. Det er kanskje verdt å huske på at det er knekkende likegyldig om en skyter folk i lungene, familiejuvelene eller hjertet, så lenge vedkommendes over- og underkropp likevel er beskyttet av et eller annet veldig skuddsikkert sci-fi-materiale.

 

Du snakker som om man skulle tro Crysis var en flopp, Crysis er er bra spill, annmelderne sier så, og langt over flertallet sier også så, men unntakk av at noen hatet alien delen. For min del ser jeg heller ingenting galt i hva annmelderne synes, selvom spillet var hypet betyr ikke det at det ikke ble bra, og hvis du tror noe annet tror jeg igjen du bør kanskje tenke deg om at dette spillet faktisk er bra. Det er også alt for mange som kun sier at graffikk er det eneste bra med dette spillet, de har abselutt ikke peiling på hva de snakker om, Crysis innholder mange elemeter som gjør det til et mye bedre spill enn mange andre FPS.

Endret 25. november 2008 av MrLG

[Khogn]

Jeg tviler ikke på at man etter hvert utvikler strategier i CS siden brettene er de samme og blir vel kjente for alle... men dette gjelder OGSÅ alle de andre online FPS på markedet (som Battlefield- og Call of Duty-seriene).

 

Jeg gir opp.

Hvis du mener bestemt og i full alvor at CS er et mer strategisk spill enn BF2 skal du for all del få lov til å gi opp, ja... :!:

 

Jeg kjenner faktisk en rekke faste og gode CS-spillere som blir EID til det svir i BF2, så du er enda en gang eier av en fantastisk absurd påstand når du mener at CS-spillerne er gode i alle FPS, men at motsatten er ikke riktig. Som om CS var en referanse på hvor god man var... lolz.

 

Jeg har forresten aldri skrevet at læringskurven var bratt i CS, siden jeg skrev at det tar bare 5 minutter for å forstå hva som må gjøres i spillet. Jeg skrev bare at det tar mange timer for å bli god, akkurat som i alle andre online-FPS. Den bratte læringskurven som jeg nevnte hører altså til Wolfenstein Enemy Territory, som er vanskelig å forstå de første timene. Prøv selv, helt gratis spill.

[Khogn]

Zealuu: takk for langt og informativt bidrag. Jeg er stort sett enig i det du skriver, og du har tydeligvis forstått mye av grunnene bak suksessen. Disse har jeg også hatt i bakhodet, men sliter med å forstå at noen av disse spillene holder gående suksessen fremdeles i dag. Jeg forsøkte å forklare det tidligere i andre innlegg, bl.a. om WoW og CS som har allerede en sterk fanbase som er nødig til å bruke tid på noe annet når favorittspillet deres har blitt oppdatert opp til flere ganger.

 

Men jeg er også uenig med deg om et par ting...

 

Grafikken i Warcraft har alltid vært tegneserie-aktig, det er sant... men der Warcraft hadde et litt morsomt image forsøker WoW seg på et cheesy, prøver-å-være-tøft, barnslig design. Jeg synes ikke at Warcraft-stilen er barnslig, den er bare tatt rett ut fra en comic book. Den stilen likte jeg godt. WoW derimot blir flaut i mine øyner. Det siste bildet du postet er et veldig godt eksempel: ååååh ze zå zkummel jeg er lolz! De "kule onde" lysende øynene var bare en liten detalje. Dette er sikkert bare en smaksak... men jeg vet også at jeg er langt fra den eneste som synes at hele designet i WoW (både visuelt og musikalsk) er smått pinlig og helt på trynet. Når det i tillegg blir videreført i en helt annen spillserie *host*diablo*host* blir man fort oppgitt.

 

Crysis. Ja, fiendene med nanodrakter tåler veldig mye men jeg snakket om vanlige koreanske soldater. Spillet minner meg mye om Far Cry 2 på denne fronten. Jeg skjøt (riktig nok med lyddemper, som du nevner) soldater og måtte bokstavelig talt tømme nesten et helt magasin før de gikk ned... og siden jeg spiller en del FPS online passet jeg på å skyte i små bursts slik at alle kulene treffer. Ingen skuddsikker vest i verden tåler så mye, selv med lyddemper. Det var også en fyr i FC2 i hvit t-skjorte som tålte minst 10 skudd med pumpehagle på nær stand. Morsomt...

[Blue Scholar]

Hvis du mener bestemt og i full alvor at CS er et mer strategisk spill enn BF2 skal du for all del få lov til å gi opp, ja... :!:

 

Er du morsom eller? Gir opp fordi du har total mangel på forståelse, og tror du kan bedre enn meg.

[pululf]

Jeg spilte CS:S før, og syns det var morsomt fordi jeg ikke hadde andre preferanser. Jeg var helt grei, syns ikke jeg ble så veldig eid av andre spillere. Men så fikk jeg kjøpt meg the orange box, og derfor også TF:2, noe som endret hele min spillopplevelse av CS. TF:2 handler om samarbeid, og taktikk, MYE MYE mer enn hva CS noen gang vil gjøre, IMO. Og ja, jeg har spilt CS:S mer enn 20 timer... Jeg tror jeg hadde rundt 60 timer playtime da jeg slutta. Uansett, TF:2 er superior i forhold til CS, for CS handler bare om å være best, og ikke tenke på andre enn seg selv, altså det finns ikke lagfølelse. Det er dette som jeg syns gjør TF:2 så bra, altså at man må velge karakter etter banen, forholdene, hva medspillerne har valgt, og hvordan motstanderne spiller. Man må tenke taktisk, spesielt når man er engineer, mens på CS handler det bare om å kjøpe seg et våpen og drepe så mange som mulig før man dør.

[cs_]

Half Life 2:

- Generiske våpen. (Gravity gun er OK, men hovedsakelig en sterkere e-knapp)

- Karakterene er fryktelig klisjè og uorginale.

- Deler av singleplayeren kunne vært tatt bort

- Store deler av historien lever veldig mye på mystikk (noe jeg misliker).

 

Spillet er ikke dårlig, jeg kan forstå den gode kritikken - men i mine øyne er det ikke så bra.

Endret 25. november 2008 av Syvertsen

[Blue Scholar]

Jeg spilte CS:S før, og syns det var morsomt fordi jeg ikke hadde andre preferanser. Jeg var helt grei, syns ikke jeg ble så veldig eid av andre spillere. Men så fikk jeg kjøpt meg the orange box, og derfor også TF:2, noe som endret hele min spillopplevelse av CS. TF:2 handler om samarbeid, og taktikk, MYE MYE mer enn hva CS noen gang vil gjøre, IMO. Og ja, jeg har spilt CS:S mer enn 20 timer... Jeg tror jeg hadde rundt 60 timer playtime da jeg slutta. Uansett, TF:2 er superior i forhold til CS, for CS handler bare om å være best, og ikke tenke på andre enn seg selv, altså det finns ikke lagfølelse. Det er dette som jeg syns gjør TF:2 så bra, altså at man må velge karakter etter banen, forholdene, hva medspillerne har valgt, og hvordan motstanderne spiller. Man må tenke taktisk, spesielt når man er engineer, mens på CS handler det bare om å kjøpe seg et våpen og drepe så mange som mulig før man dør.

 

Du har tydeligvis ikke vært i nærheten av å spille en ordentlig match engang. Lei av å forsvare dette.

[tunefish]

Meninger meninger meninger.

 

Ok, jeg får henge meg på. Her er min mening:

FPS er kjedelig. Sånn.

[pululf]

Meninger meninger meninger.

 

Ok, jeg får henge meg på. Her er min mening:

FPS er kjedelig. Sånn.

 

Whut?

[Khogn]

Hvis du mener bestemt og i full alvor at CS er et mer strategisk spill enn BF2 skal du for all del få lov til å gi opp, ja... :!:

 

Er du morsom eller? Gir opp fordi du har total mangel på forståelse, og tror du kan bedre enn meg.

Jaha det er akkurat det jeg skriver...

 

You go, girl!

[Licht]

Du snakker som om man skulle tro Crysis var en flopp

 

Det er det jo åpenbart ikke, siden det omtales i denne tråden. Derimot er det et helt greit FPS - rimelig forglemmelig, med unntak av grafikken. At det har solgt brukbart og fått ufortjent gode anmeldelser, gjør det ikke til et bedre spill.

 

Jeg tenkte for øvrig ikke på fiendene i Nanodrakt når jeg snakket om hvor mye de tålte - alle koreanerne har pansring av et eller annet svart materiale under uniformen. Du kan se kragen på den stikke opp fra uniformsjakken om du studerer dem litt nøye. Og nei, det finnes per i dag ikke skuddsikre vester som stopper konsentrert ild fra automatvåpen - men så finnes det heller ikke superninjasoldat-drakter som den man bruker i Crysis, så jeg gidder ikke å bruke tid og energi på å forlange selektiv realisme i noe som likevel er et sci-fi-spill.