Det fremgår av ordlyden. Det er snakk om et oppgjør. Altså fordrer det at en avtale hvor den ene part skylder penger foreligger. Før begge parter blir enige om at et kjøp skal inngås så foreligger ingen slik avtale, og dermed faller den situasjonen utenfor lovens virkeområde.
Området er gjenstand for diskusjon, skal sies. Denne artikkelen her gir et lite overblikk over vurderingene:
https://www.abcnyheter.no/penger/forbruker/2019/11/22/195627597/professor-jo-du-kan-nekte-a-ta-imot-kontanter
Argumentet ditt om maktforskjell mellom forbruker og butikk ser jeg dog ikke. En forbruker står da vitterligen i en maktposisjon i forhold til en butikk når det gjelder hvorvidt de vil handle den buksa på KappAhl eller på Cubus, og de kan da velge å gå til den butikken som mottar betaling i de former kunden ønsker å betale i.
En del aktører står derimot i en slik stilling at en kunde ikke har dette valget, reelt sett. Kollektivselskaper er et eksempel på det. Apotek er et annet. Legekontorer og andre helsetjenester, potensielt dagligvarebutikker er også aktører hvor forbrukers reelle valgmuligheter til å ville inngå avtaler på andre vilkår hos andre aktører er sterkt begrenset.
Men igjen: loven omhandler oppgjør, og et oppgjør foreligger først når to parter har kommet til enighet om en avtale hvor en betalingsforpliktelse er ett av vilkårene – altså gjeld, i praksis. Tiden frem til en slik avtale foreligger er utenfor lovens virkeområde, og det er vel derfor det, som det står i artikkelen, etterlyses en gjennomgang og klargjøring av lovverket rundt dette.