C_Buk

covah skrev (Akkurat nå):

Jeg er helt enig med deg om at folk må ta mer kontroll over sin egen helse.  Kostholdet HAR mye å si.  Det nytter ikke å sitte på ræva å håpe på at alt går bedre.  Men reagerer litt på det jeg siterer deg på, da det er basert på utdatert info. Ca. halvparten av befolkningen har et gen som gjør at overskuddsenergi lagres som fett.  Hos resten omdannes overskuddsenergien til varme.  Når forskerne slår ut dette genet hos overvektige mus, blir de tynne, selv om de spiser like mye som før. Dessverre er det ikke bare å slå ut disse genene, da de er viktige for andre ting.

Ta en titt på denne artikkelen: Fedme-gener senket forbrenningen (forskning.no)

Men da lurer jeg på følgende. Vil disse personene lagre overflødig med fett på kroppen om de ikke inntar overflødig med energi?

Ka9nen skrev (5 minutter siden):

Jeg tror vi er ganske enige her ja :). Noen smådetaljer kan man alltids diskutere, jeg er for eksempel ikke noe opptatt av å spise magert. Jeg mener fett er sunt. Det inneholder mer kalorier i fett ja, men man blir også mer mett. Jeg er ikke redd for fett, men tallerkenen med mat ser likevel ganske lik ut det en del andre ser på som sunt. Altså en fargerik tallerken. Dessuten så er kolesterol så viktig for kroppen at den produserer det selv hvis man ikke spiser nok av det. Men det blir egentlig smådetaljer som ikke nødvendigvis er veldig viktig. 

Forøvrig hadde jeg en veldig dårlig forbrenning før, men den har nok tatt seg kraftig opp. I mitt tilfelle lurer jeg på om kroppen gikk tom for en del av de nødvendige næringsstoffene for å kunne metabolisere karbohydrater på en god nok måte. Siden jeg merker så stor forbedring etter påfyll av en rekke mineraler. Så hvis det gjelder for flere så vil det jo være langt lettere å ta tak i forbrenningen heller enn å gå sulten. Den kampen viser jo statistikken at man taper på sikt. Er det 99% som feiler en tradisjonell slankekur (mindre kalorier, mer bevegelse)? Mener å ha sett ett svært deprimerende høyt tall på det ihvertfall.

Slankekur er ingen løsning nei. Livstilsendring er tingen. 

Jeg er enig i at fett er sunt. Som sagt, så følger jeg selv et kosthold hvor min utfordring er å spise nok og å restituere. Jeg er storspiller av blant annet mye frø og nøtter. Nøttesmør er det beste jeg vet. For noen som sliter med å regulere matinntak kan fett være skummelt for det er så lett å bare spise litt til av det. Men å unngå fett er aldri løsningen.

Med all den prosessere maten som spises er det nok et stort problem med mikronæringsstoffene i folks kosthold. Dette kan, som du nevner, være mineral. I tillegg vil jeg slenge med fiber og viktigheten av å ha en velfungerende bakteriekultur såkalt "gut-health". Spiser man mer uprosessert, og kanskje er litt ekstra påpasselig med å tilfredsstille metthetsfølelse (et glass vann eller et eple før måltidet) så ville man nok sett en kraftig nedgang i overvekt blant både voksne og barn.

Ka9nen skrev (9 minutter siden):

Ja, fikk med meg det. Men så skrev du i neste innlegg at "foreldre må passe på at barna ikke får i seg svært kalori-rik mat". Omtrent samme type holdning som en del voksne hadde mot meg da jeg var barn. Så derfor måtte jeg påpeke at foreldrene mine gjorde overhodet ingenting galt, de gjorde sitt beste utifra sin kunnskap og de råd de fikk den gang. De serverte meg vanlig mat, ikke kalori-rik mat. Og mye grovt hjemmelaget brød som ville tilsvart 100% grovt på brødskalaen idag. Som jo er anbefalt av næringsmyndighetene. 

Selvsagt har du rett til din stemme i debatten. Ingen har sagt noe annet.

Jeg vet ikke hvilken illusjon du sikter til, men jeg spiser meg mett hver dag nå og det kunne jeg ikke gjøre før. Da este jeg ut. Dersom leptinene fungerer som de skal så skal man vanligvis ikke behøve å tenke på antall kalorier.  Etter at helsa mi har blitt gradvis bedre så har åpenbart leptinene også begynt å fungere igjen. For nå kan jeg spise akkurat hva jeg vil, det begrenser seg selv. Men jeg craver andre ting nå enn før, f.eks så får jeg mer lyst på kyllingfilet, brokkoli og søtpotet enn en grandiosa.

Det er neppe så mange foreldre som "overmater barna sine". Vanligvis så skal man uansett bli mett før man har spist alt som står på bordet. Hvis barna overspiser så må man ta tak i roten til problemet, det er vanligvis ikke foreldrene. Det er noe med metabolismen/leptinene eller annet som ikke fungerer optimalt og da må man ta tak i det. Kunnskapen er der, den er listet som en "national treasure" i USA, men er merkelig nok lite snakket om i det media. 

Ellers vil jeg anbefale intermittent faste og å kutte på karbohydrater til de som har noen kg til overs som de vil bli kvitt. Men først og fremst fyll på med mineralene man eventuelt mangler, da gikk det mye lettere.

Jeg er ikke uenig med mesteparten du skriver her. Men den delen av skyld foreldre bør ha del av er at, hadde man fylt et middagsbordet med mager kylling, brokkoli og søtpotet skal barnet spise ekstreme mengder for å bli overvektig. Grovt brød er vel et eksempel på sunn mat som i og for seg egentlig er ganske kaloririkt. For de fleste barn er det uproblematisk, og barnet slutter å spise i tide. Men foreldre må være obs når barnet strekker seg etter den 3. brødskiven og kanskje heller supplere måltidet med noe råkost elle rlignende som kan gi metthetsfølelse uten for mange kalorier.

At det finnes bakenforliggende årsaker som regulerer hva et barn spiser er jeg enig i. Men vi har alle ulike utgangspunkt, og da må vi passe på å tilpasse kostholdet. Jeg personlig trener nå såpass mye at jeg mer eller mindre kan spise hva jeg vil. Min utfordring er å spise nok og å restituere. Men dersom jeg lever et mer stillesittende liv så er min naturlige medfødte metabolisme under gjennomsnittlig. Men det er ingen unnskyldning for fedme eller overvekt. Det er bare en individuell forskjell jeg må ta høyde for. Mine foreldre regulerte ikke midt matinntak. Kostholdet var gjennomsnittlig sunt, men små mangler gjorde at jeg var nødt til å ha en barndom preget av overvekt. Jeg er ikke sur eller bitter mot mine foreldre av den grunn. De gjorde det beste de kunne. Men det var likevel dem som må tilskrives skyldes for den bagasjen jeg må entre mitt voksne liv med.

Men igjen. Jeg er ikke nødvendigvis uenig med deg når det gjelder metabolisme of bakenforliggende årsaker. Jeg er bare mer opptatt av løsninger og for at folk skal ta ansvar for egne liv og ikke betrakte overvekt som et problem uten skyld eller løsning. En mikroskopisk andel av overvektige er det pga andre faktorer enn det man kan styre. Sykdom og medisiner er selvsagt helt legitime grunner og grunner personen selv ikke kan bebreide for.

Apetitt og forbrenning er dårlige unnskyldninger. Har man lav forbrenning må man bare spise mindre, smartere eller rett og slett bevege seg mer (mye mer). Skyldes overspising mentale faktorer så må man oppsøke profesjonell hjelp for å få psyken på plass. Fedme er farlig. Det er en enorm dødsårsak, og det er helt høl i hodet at vi skal sy puter under armene på mennesker som bokstavelig talt spiser seg til en unødvendig tidlig død.

Ka9nen skrev (2 minutter siden):

Foreldrene mine gjorde ingenting galt, annet enn å lytte til det dårlige rådet om å kutte vekk salt. Ellers serverte de helt vanlig mat, ikke "svært kalori-rik mat". Selv om du er normalvektig så er du ingen ekspert på området, du har bare vært heldig med god metabolisme til nå i livet ditt. Det kan jo forandre seg. Er det ikke slik nå at flertallet av voksne over en viss alder var overvektige eller noe slikt? For meg har det gått motsatt vei, jeg kan idag spise hva jeg vil (inkludert "svært kalori-rik mat") fordi jeg blir mett i tide. Det tok en del tid å avvende det å ha dårlig samvittighet fordi man har spist seg helt mett.

Som jeg skrev noen kommentarer ovenfor så kan man enkelt spise seg overvektig på normal mat, og ikke kun på svært kaloririk mat.

Jeg var et overvektig barn/ungdom som selv har lagt om kosthold og trening til å være stabilt normalvektig. Så jeg mener i hvert fall jeg har en stemme med i en slik debatt. Jeg ble forøvrig fortalt av leger og helsesøster at min kropp var sånn og at det skyldes at jeg hadde store ben eller skjelett eller hva enn de skyldte på. 

Denne illusjonen om at vi alltid skal spise oss mette, eller at vi skal spise til vi ikke orker eller har lyst på mer er litt merkelig. I det store og det hele så spiller mat i hvert fall 2 store roller. Det skal smake godt. Det skal tilføre kroppen den næringen kroppen trenger for å yte godt. At vi skal spise til vi ikke føler for å dytte mer mat i munnen er jeg rett og slett ikke enig i.

Min mening er at foreldre som overmater sine barn, påfører barna helsemessige utfordringer. Man kan åpenbart ikke bebreide et ungt barn for å spise det som serveres, og da er det foreldrene som er ansvarlige. Så kan man jo selvsagt si at foreldrene gjorde det beste de kunne og at de ikke visste bedre. Det kan for så vidt renvaske intensjonen, men handlingen og konsekvensen er fortsatt lik.

Ka9nen skrev (28 minutter siden):

Da blir neste spørsmål, hvorfor overspiser så mange og hvorfor er hormonet leptine delvis satt ut av spill? Det må det jo være, siden det skal sørge for energibalanse og metthetsfølelse når kroppen har fått i seg nok mat.

Var det manglende viljestyrke det stod på da jeg var 6-7 år? Eller har jeg hatt vanvittig stor viljestyrke som spiste meg forbi den naturlige metthetsfølelsen? 

Hvis du ønsker en diskusjon tilknyttet metthetsfølelse og lysten til å spise mer så tenker jeg at vi fullstendig kan fraskrive de fleste overvektige for noen "skyld". Uavhengig av metthetsfølelse og apetitt skyldes overvekt som oftest at man spiser litt mer enn fysiologi og aktivitetsnivå tilsier. Og der mener jeg man må ta personlig ansvar.

Overspiser man i en alder av 6-7 år så mener jeg foreldrene må være mer på vakt. Da enten tilpasse måltidene så de er litt mer kalorifattige og mer fiberrike slik at barnet kan spiser mer, og dermed oppnå en god metthetsfølelse. Vi er mange normalvektige som, om vi kun handlet etter lyst, hadde spist mer mat og mer mat som var svært kaloririke. Så som voksen har man ansvar for å passe på egen helse. Som barn bør det ansvaret tilskrives foreldrene.

Ka9nen skrev (1 time siden):

Samme alder som meg, vi spiste vel ganske normalt også. Eneste jeg kan komme på er at en idiot av en lege ga oss råd om å kutte vekk saltet. Så vi hadde ikke salt i maten. Men ellers normalt, norsk kosthold med godteri på lørdager og bursdager/høytid. Ekstra glad ble jeg når jeg fikk mor sitt hjemmelagde grovbrød.

Det var vel sikkert noen som trodde at vi bøttet nedpå med loff, godteri og fett siden jeg var god og rund. Men det stemte altså ikke.

Normalt og sunt kosthold kan fortsatt medføre overvekt uten at man overspiser noe særlig. En ekstra brødskive med smør og ost er fort snakk om 200-300 kcal. Da kan det enkelt snike seg inn 1 kg ekstra på kroppen hver måned. Og vipps så har man plutselig 10 kg ekstra på kroppen i løpet av ett år.

Slike eksempler på relativt sunne og vanlige matvarer i små mengder finnes det mange av. Jus, melk, litt ekstra olje i maten, litt ekstra potet, pasta, ris eller lignende til middag. Osv osv. 

Hvorvidt noe er sunt eller ikke sier desverre ikke alltid så mye om det medfører overvekt eller ikke. 

Abigor skrev (2 timer siden):

Det er et argument som blir gjentatt mange ganger, som jeg ikke forstår:

"Norge trenger ikke ta hensyn til utslipp og klima fordi våre utslipp ikke har noe å si i forhold til Kina"

Men er ikke klimaendringer et resultat av summen av alle mennesker på jorda? Hvordan kan et slikt argument gi mening for noen som helst?

En enkelt kineser har vel ingen effekt på klima, så da kan vel hver enkelt kineser gi blaffen? Eller snu det på hodet, kina påvirker veldig lite i forhold til resten av verden, så hvis vi skal oppnå mest effekt så må alle andre enn kina gjøre noe?

Kan noen som forstår argumentet eller står for det forklare?

Er vel gode gamle "jeg orker ikke/ønsker ikke forandring, derfor kommer jeg med dumme påstander".

Vanskelig å gi tips her på generelt grunnlag, men ville anbefalt deg å ligge på ca 0,8g - 1,2g gram protein per kg kroppsvekt og justere deretter. Fordelt på 3 måltider er ikke 90 gram protein så fryktelig mye. Dersom du sliter med å nå dette kan du også finne små triks som hjelper deg på veien. Skyr kan for eksempel være et greit alternativ da den er kalorifattig og proteinrik. 

Husk at alt ikke handler om proteiner og i en startfase er det viktig å bare komme igang med treningen og jobbe litt med kostholdet. Om det innebærer 80 eller 90 gram protein har liten betydning. I en slankeprosess reduseres matinntaket og da er det viktig at kroppen får i seg alle næringsstoffer den trenger, og et fokus på godt kosthold vil gi langt bedre resultater på sikt enn å jage den perfekte proteinmengden. 

Mann32 skrev (15 minutter siden):

Sjalusi er noe alle har til en viss grad. Her vil jeg ikke si meg sjalu på noe vis. Jeg kan derimot bli sjalu dersom jeg føler sambo bruker mer tid på en annen gutt, eller ikke legger merke til at jeg snakker til henne fordi hun chatter med en annen. 

Det er jo helt fair det. Enig med deg i at sjalusi er noe alle/de fleste til en viss grad opplever. Dersom du opplever situasjonen som ubehagelig/over streken så er jo det helt fair det. Du må jo selv få bestemme hvor dine grenser går.

Personlig ville grensen, slik jeg opplever den her, blitt feil for min del. Jeg trenger mer personlig frihet og space for å være meg utenom en "oss". Men da igjen så vil nok andre oppleve min grense som for fri og som for strikt. Men hvor denne grensen går er en sak som må avklares i forholdet, og er man ukomfortabel med hverandres grenser så er det en grobunn for konflikter.

👌👌👌 skrev (4 minutter siden):

Hei ja, jeg er samboeren. Og det som skjedde var at jeg og venninna di dro på badingen, hun er none år yngre enn meg. Og på badingen så kjente hun noen folk hun går på skole med, jeg var for det meste i bakgrunnen og passet på hun. Ja noen av guttene kom bort til meg og snakket å prøvde og kødde med meg, men jeg sa i fra klart og tydelig at jeg er i et forhold. Han ene spurte etter snappen min og jeg sa ja men jeg er forlovet, vi kan godt snakke på snap men jeg har type, jeg var veldig tydelig. Etter noen timer i bassenget så ble jeg og venninna min sulten, broren til han ene gutten eier en pizza kjappe så vi dro dit for å spise, på ingen måte var det flørting eller noe som helst nærkontakt. Så mens jeg og venninna mii spiste så snakket jeg med han ene gutten om samboeren og viste bilder av og hunden vårs osv, han syns til og med at samboeren var fin. Så vi lo og snakket om generelle ting, så ville de kjøpe røk så jeg kjørte dem på butikken også kjørte jeg dem hjem. Når jeg kom jeg så sa jeg dette til samboeren min, så jeg føler ikke jeg har gjort noe feil, og hvis han fortsatt tenker på dette så må han snakke med noen. For jeg må kunne gå ut og møte folk uten at skal bli "rar" eller få en "dårlig følelse" av det.  Så dette var min side av historien

 

Da mener jeg definitivt det jeg skrev om at ingen har gjort noe galt. Når det var en såpass uskyldig kveld også synes jeg personlig dette er godt og trygt innenfor.

Helt enig med deg når du skriver at må kunne gå ut og møte folk uten at det innebærer negative følelser i forholdet. Kudos for ærlighet også.

Da heller jeg nok mer mot at dette er et sjalusiproblem.

Jeg synes ikke hun gjør noe galt og jeg synes ikke det er noe galt i reaksjonen din.

Personlig er jeg nok mer som deg. Å være venner med eller henge med det motsatte kjønn er selvfølgelig helt greit. Men det er noe med måten denne relasjonen ble inngått på som for meg beveger seg mer over i flørting/utforsking etter forhold.

Jeg synes ikke det er rettferdig for noen av dere at dere skal måtte forandre denne siden av dere kun for forholdet sin del, men synes det er viktig å kanskje ta litt tak i seg selv å finne ut av hvorfor man er slik man ee, og om det er slik man ønsker å være. Hvis svaret på det er at man ønsker en liten forandring, så ser jeg ikke noe galt i å jobbe litt med seg selv.

Jeg er i forhold og har selv gode venninner jeg godt kan henge med, spise med, ta en øl med osv., men da ble vi jo først godt kjent på andre arenaer. Det er jo ikke slik at jeg dro på datelignende møter for å bli kjent. Det ville vært unaturlig for min del.

Vi har det jo slik at vi ble sammen før noen hadde noen store summer/verdier å snakke om. Og vi studerte så skjev inntekt var ikke relevant. Vi har gått for hundre prosent felles, og har kommet styrket ut av det. Det har også gjort det lettere psykisk å takle problemer som arbeidsledighet, og eventuell fremtidig sykdom eller annet som kan påvirke økonomien. Tror alle par egentlig bare må finne ut av hva som er rett for dem.

Gjest ccea9...4ba skrev (6 timer siden):

Hei

 

Har en "vanskelig" situasjon der jeg og samboer stiller veldig ulikt finansielt.

Jeg har en lønn på ca 900k

Egenkapital på ca 2,3 mil, der store deler er plasser i fellesbolig

Jeg eier 60% av bolig (bolig verdi ca 5 mil)

Vurdere å kjøpe meg inn i samboeren leillighet, 50% (må ta opp ekstra lån for dette) verdi leillighet ca 2 mil

 

Hun har lønn på ca 450k

Hun eier 40% av felles bolig

Hun eier leillighet 100%, men nesten ingen egenkapital i denne. (blir idag leid ut, og går ca i 0 iløpet av året)

 

Vi kommer nok til å få barn ilag i fremtiden 2-3 år til. Ingenting som tyder på vi skal gå fra hverandre med det første, men føler også at det er viktig å ha tenkt gjennom dette om det skulle bli et brudd i fremtiden.

Føler at regnestykke blir veldig komplisert, da jeg ikke ønsker å sitte "gjeldsfri" og ha bedre lønn, mens hun kansje "sliter" enkelte mnd. Da vi faktisk er sammen, der jeg jobber veldig mye i perioder.

Vurdere derfor om det er en "god" ide eller hvertfall mer rettferdig ide om at jeg skriver ned min formue i kontrakten og hun sin.

Fra dato xx.xx.xxxx så begynner begge å sette inn lønnen sin til en felleskonto, der vi igjen får en prosentandel hver som skal dekke våres egne lån og evt andre utgifter som er til seg selv. (eks frisør, playstation, sparing osv.

Eks vi setter inn totalt 60000kr der begge får 25% av denne summen (18000kr), hun sitter jo igjen med mindre penger en meg siden hun har mer lån en meg, men så har vi veldig forskjellige utgangspunkt i økonomien vi hadde når vi møttes.

Resten av pengene går til bolig, mat osv. 

Vi har felles regningskonto og matkonto idag.

 

Noen syns punkter evt andre løsninger?

Anonymous poster hash: ccea9...4ba

Jeg synes kanskje du overkompliserer dette veldig. Kan dere ikke bare signere en avtale hvor dere dokumenterer store verdier. Og oppdatert den ved store forandringer.

Når det gjelder hverdagen... felles matkonto slik som idag, og så har dere jo hver deres brukskonto. Det er klart du vil ha mer å rutte med hver måned, men slik blir det når deres økonomi er såpass skjev. Noe dere evt kan gjøre for å rette opp det er at dere overfører en prosentvis sum til felleskonto (for eksempel 15% av lønna til felleskonto), men det vil jo du evt "tape"penger. Det kan også føles ut, for henne, at hun får ukelønn av deg da, siden du finansierer henne.

Personlig hadde jeg nok signert en avtale hvor store verdier fra før forholdet ble oppført, så hadde jeg bare skrotet felles brukskontoer. Da ville jeg heller bare hatt felles hverdagsøkonomi, og at sparing fra da også er felles.  Dette vil jo du, slik situasjonen er nå, tape penger. Så dette er egentlig noe du/dere må tenke på og snakke om.

Gjest 4d5f6...4b5 skrev (19 timer siden):

Hvordan vet om ts er unntaket fra normen vår? Er heller du som er unntaket her som ønsker å holde deg til en dame resten av livet og foretrekker en stabil hverdag med en samboer. De fleste menn jeg har vært i forhold med, datet og ellers vet om, hopper fra forhold til forhold og er aktiv på tinder mens man ligger sammen og dater. Og mennene blir sure og fornærmet når jeg ber om å få være den eneste for de... og menn flest har gjerne mange forhold bak seg, barn fra før av og ellers liker å være single, henge med gutta, slippe forpliktelser og bare leke med en dames følelser over nettet og gi falske forhåpninger. Men sånn er mange damer også, kulturen har blitt helt fucka og folk finner aldri en de vil være med resten av livet og klarer heller ikke å være uten sex et sekund og ligger med randoms hele tiden. Selv ønsker jeg mer enn noe annet en mann å dele Resten av livet med som i at han er den siste jeg bor med, en som jeg er trygg på, en som er stabil og snill og vil bare ha meg og gir meg barn, giftermål, respekt, kjærlighet, tiden sin, et hjem, at han er flink til å gi sex og kjærtegne meg i hverdagen etter mange år sammen og får meg til å føle meg verdifull og elsket igjen.

Vet ikke jeg, men jeg har vel vært veldig veldig uheldig med hva slags menn jeg har vært borti sikkert. For det er klin umulig å finne en mann med dine holdninger og en som vil være min i mange år framover. Har hatt mange kjærester og datet mye, var ikke mangel på interesse oppigjennom, men forholdene og datene varte bare noen måneder og de dumpet meg, i hvert fall de jeg ville ha og ble forelsket i. Har bare hatt et samboerskap på 4 år og det vsr lykkeligste tiden i livet mitt, gråter av ensomhet hver natt og lurer på hvorfor ingen menn vil ha meg, gi meg en sjanse eller synes jeg er fantastisk, når alle andre får barn og mann. Man blir også frustrert når man går lenge uten sex og man avskyr uforpliktende og ikke finner noe nytelse i det. Er også vanskelig å finne en mann som tåler livets utfordringer og ikke stikker så fort man har en dårlig dag, som ikke er kravstor og ikke forventer en perfekt dame og ikke generelt mener alle damer er lite verdt og er rare. For disse mennene er fortsatt single... og de klager på at damer vil ha barn og forhold så fort liksom... og de fleste menn vil ta det sakte, men vil ha sex fort som mulig, holde dere skjult og være åpen for andre damer. Jeg er lei, vet ikke hvor jeg skal lete etter en mann som er oppegående og GREI. Som ikke får meg til å føle meg som dritt og bruke meg for sex. Begynner å nærme meg 30 og har ikke god tid på å finne en mann og etablere meg heller. Har også dårlig med nettverk som kanskje har noe å si for at jeg aldri finner en attraktiv, seriøs og snill mann der ute.

Anonymous poster hash: 4d5f6...4b5

Jeg kan jo åpenbart ikke uttale meg om hvilke opplevelser du har hatt. Mennene du beskriver er i hvert fall ikke slik jeg kjenner vennene mine og fremstår mer som karikaturer enn noe annet. Men her er sikkert nettverk alt. I mitt nettverk er folk ute etter seriøse forhold og meningsfulle relasjoner. 

Blesten_i_vesten skrev (20 minutter siden):

Helt ærlig så misunner jeg dem! Noen ødelegger kroppene sine, ja, men jeg føler jeg har nok med meg selv til å tenke på hva andre gjør, så lenge det ikke direkte går utover meg. 

Det er estimert at 1 av mellom hver 9 og 10 kvinne har diagnosen lipødem. (kilde: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5055019/#:~:text=Lipedema is described as “adiposis,1 in 9 adult women.) 

Det betyr at vi alle kjenner eller vet om minst en person med lipødem (jeg har en liten omgangskrets, men kommer allikevel på 8 stykker på rappen jeg vet om som har lipødem, uten at de har diagnose på det). 

Om man går utifra at det er anslagsvis 2500000 kvinner i Norge (litt flere menn enn kvinner i Norge, så det er et grovt tall), så vil det si at omlag 250 000 kvinner i Norge har fedmesykdommen.

Når det gjelder menn sies det at menn kan ha lipødem, men jeg har enda til gode å lese eller høre om noen som har det. Lymfødem derimot diskriminerer ikke kjønn. 

Det jeg vil frem til med dette er at vi ikke vet hva som skjer bak lukkede dører. Overvektige kan slite med fedmen av forskjellige årsaker. Noen må gå på livsviktige medisiner som forårsaker overvekt og må velge mellom to onder. Noen kan ha underliggende og udiagnostiserte sykdommer. Andre kan være deprimerte og spiser fordi de finner trøst. Noen har dårlige vaner fra barndommen. 

Uansett årsak så er dette så personlig og individuelt at det ikke vil finnes en "formel" for svaret. Det kan være noen andre har nevnt det før: men for å hjelpe noen til å gå ned i vekt og legge om kostholdet så bør dette være noe som de kjenner er riktig selv. Når de først erkjenner det, så er de klare for å få hjelp. 

Å legge om til andre kosthold halvhjertet vil oftest bare medføre flere plager og kan derfor virke mot sin hensikt. Det vil nok ikke ha så mye å si om regjeringen bestemmer at "nå skal alle på slankekur" (satt veldig på spissen) .

Ps: Søk gjerne opp antibeitestoffer. Litt segway, men mange kan være syke i dag fordi de ikke tåler husmannskost, uten å være klar over det. 

Jeg er for så vidt enig i at det trolig er håpløst å gå på en nasjonal slankekur. Jeg er mer bekymret over vanene vi overfører til barna. Jeg ønsker at sunnhet skal være normalen, mens usunne valg skal være det "sære" eller unormale. På den måten vil kostholdsdelen løse seg selv litt. Å omvende de som allerede er satt i sine mønster kan være vanskelig. Foreldre har et ansvar for å gi barna en god start på livet, og det innebærer også gode kostholdsvaner.

Trenger vi å normalisere usunn fastfood og boller fra Narvesen? Bør brusdrikking betraktes som normalen? Trenger vi sukret frokostblanding? Er Nugatti et fornuftig pålegg? I nesten alle faser av dagen hvor inntak av næring er relevant har vi normalisert usunnhet. Det er en for dårlig standard å akseptere. 

Når det gjelder statistikk over hvor mye av overvekten som skyldes sykdom skal jeg trå varsomt. Jeg tviler dog på at 250 000 kvinner i Norge er overvektige grunnet sykdom, men jeg kan selvsagt ta feil her. 

Når det gjelder husmannskost så opplever jeg ofte at det brukes som et uttrykk for å normalisere mat som har blitt bevist usunt. Grove kornsorter, frø og nøtter (uten olje og salt), frukt og grønt bør vel være det vi kaller husmannskost? Smør, kaker og bakverk, loff, sukkerholdige produkter osv er gjerne matvarer/matgrupper jeg opplever at folk baker inn i husmannskost.

Normalen i forbindelse med kosthold bær være sunne rene matvarer. Da vil mye av overvektproblemet på samfunnsnivå løse seg selv. Som jeg skrev istad. Sykdom er åpenbart en helt annen situasjon. 

Blesten_i_vesten skrev (1 time siden):

Jeg har ikke orket å lese gjennom tråden så jeg kan kun svare for meg selv.

Jeg har dessverre en sykdom som gir fedme. Denne sykdom er bevist på ultralyd-bilder samt på genetiske prøver. Jeg ble diagnostisert av en spesialist på Haraldsplass. 

Først og fremst har jeg lipødem som fører til at kroppen ikke klarer å forbrenne fett, men lagrer det i små "kapsulerer" som vises i form av appelsinhud. Disse kapsulene kan også kjennes tydelig på de affekserte plassene ved at det kjennes ut som erter i kroppen. Dette bildet illustrerer forskjellen på lipødem fett og vanlig fett:

 

Siden disse nodulene ikke kan slankes bort får vi med lipødem uproporsjonale kroppsfasonger. Slik ser en lipødemiker med anoreksia ut for eksempel:

 

Disse fettcellene har en tendens til å klemme på lymfesystemet. Lymfesystemet sin oppgave er å rense kroppen og når disse blir blokkert oppstår det avfallsstoffer i kroppen som igjen skaper betennelser. Derfor er det vanlig å se flere med lipødem gående med stokk eller i rullestol. Ikke pga latskap, men fordi hele kroppen er betent. Det er også veldig vondt å bli berørt på plassene der lipødemet råder. For min del kan jeg klemme masse på magen min, men om jeg er borti lårene så er dette vondt. Stillesittingen vil igjen føre til økning av naturlig fett (som kan slankes bort).

Det er gjort noe forskning på diett og kosthold. En teori er at personer med lipødem ikke klarer å forbrenne karbohydrater. Normalt spiser man karbs, så blir dette gjort om til fett og deretter forbrent av kroppen. Hos personer med lipødem så er teorien at man forbrenner karbsene, men klarer ikke å forbrenne fettet, og derfor anbefales det å unngå å spise karbohydrater. I mitt tilfelle stemmer dette. Jeg har selv gått på Grete Roede kosthold med liten effekt. Viser her bilder fra januar til juni 2008 da jeg prøvde meg på denne kostholdsmetoden. Spiste etter boka og så hvordan alle andre rundt meg hadde god effekt, men ikke meg. Jeg gikk ned 6 kilo på et halvt år. Utrolig å se på disse bildene igjen i dag og tenke at jeg følte meg feit på den tiden. 

Januar 08

   

Juni 08

Skulle gifte meg og hadde kjøpt en brudekjole som var 2 størrelser for liten. Jeg fikk panikk og la om kostholdet til ketolysekuren (det fikk briste eller bære.) Her er jeg 3 uker inn i ketolysekuren, 3 kilo mindre enn forrige bilde

 

Og til slutt et bilde fra bryllupsdagen

 

Jeg nevnte at en gentest har vist at jeg er disponibel for fedme. Det trengte jeg ikke en test til å fortelle meg: Alle kvinnene i min familie på morssiden har lipødem. Dessverre ser jeg at tenåringsdatteren min også har det, men hennes våpen er noe som ingen andre generasjoner før henne hadde: Kunnskapen om kosthold. Hun har derfor kanskje en større sjanse til å bekjempe lipødem enn det vi hadde.

Så har jeg også lymfødem. Det ble påvist med MR. Også en svært smertefull sykdom som heller ikke kan kureres. Jeg har vel hatt litt uflaks der om man kan kalle det det. Jeg har ingen bilder av meg i dag, men jeg ser ikke ut som jeg gjorde på bryllupsdagen for å si det pent. Jeg spiser dog strikt lavkarbo i håp om at kroppen ikke skal ha like mye betennelser. Vektnedgangen gå fryktelig tregt. I grunn hater jeg kostholder. Jeg elsker hvetemel (som blir gjort om til sukker i kroppen, men det vet dere sikkert). Sukkerholdige søtsaker savner jeg ikke, men det er gjærbakst som er min trigger. Å "ta et kakestykke" i et selskap fører alltid med seg ett til, og ett til. Så finner jeg masse unnskyldninger til å spise mat kroppen min ikke tåler. Jeg tar derfor med egen lavkarbo-bakst i selskap. Produserer også hjemmelaget sukkerfrie fristelser til når mensendagene når jeg normalt er sugen på sjokolade. Grønnsaker med dip går også, men det gjelder å være disiplinert og det gjelder å tenker fremover. 

Jeg hater ikke kroppen min, men jeg hater alt dritet lipødem fører med seg. Tråder som dette, som viser hvordan mennesker tenker, for jeg vet at folk dømmer meg når jeg går ut av døra. Mennesker som ikke forstår, eller ikke vil forstå. Nyforelskelsen fra i sommer som sa "du er pen og jeg trives med deg, men du er litt tjukk så du må legge om kostholdet" (sagt av samme person som stappet godteri i kjeften min fordi jeg takket nei til godteri). Jeg hater at lipødem skaper så mye smerter at jeg ikke kan leve normalt. At jeg må betale for å ta med meg en ekstra voksen på ferie som kan være med barna når mine egne smerter blir for store. Jeg hater at jeg ikke kan jobbe som normalt, fordi lymfødemet gjør at det er for vondt å stå på beina hele dagen (jeg tar utdanning til kontorjobb nettopp for ikke å bli ufør, slik både lege og tidligere sjef har anbefalt at jeg skal gjøre).

Jeg har ikke lest gjennom hele denne tråden som sagt. Jeg tror det blir for sårende, for mange snakker om noe de ikke har kjennskap til. Mange dømmer overvektige, uten å vite hvorfor de er overvektige, og jeg syns det blir for vondt å forholde seg til. 

Og til trådstarter: Du er heldig som ikke er overvektig. Det er ikke alle som kan leve med den luksusen. Men ikke foreslå at jeg skal straffes for noe jeg ikke kan noe for. Du hører vel selv for feil det er?

Ha en fin dag.

 

 

 

 

 

 

 

Vil tror de fleste her sympatiserer med din historie, og vil tro at de aller fleste her ikke mener at din eventuelle overvekt skyldes latskap eller andre faktorer annet enn sykdom. Du har jo rett og slett hatt veldig uflaks med sykdommer, og etter alt jeg kan lese fortjener du jo ingenting annet enn ros, for den innsatsen du har lagt ned tror jeg de færreste hadde orket med det utgangspunktet (altså sykdom).

Fedmen (som i hvert fall jeg har diskutert) omhandler majoriteten av overvektige som skyldes feilernæring og lite aktivitet og trening. Så har spørsmålet vært (fra min side), hvordan løser vi dette samfunnsproblemet. Mitt utgangspunkt er at jeg mener overvekt (majoriteten) er selvforskyldt, og at det bør være rom for å diskutere tiltak. Du er jo åpenbart ikke en person som faller inn under selvforskyldt overvekt. Derfor skal man ikke mobbe, og derfor skal man ikke dømme enkeltindiver. Men på samfunnsnivå er det bekymringsverdig at halve den godt voksne befolkningen er overvektige, og det er helt unødvendige at familie og venner dør/r nedsatt livskvalitet på grunn av kostholdet. På samfunnsnivå er ikke det godt nok.

Og ønsker bare å poengtere igjen. Jeg foreslår ikke at vi skal peke og le av alle som har en kropp med litt ekstra fett. Det hjelper verken de som er overvektige på grunn av kosthold eller mangel på aktivitet, og det hjelper ikke de som har en sykdom. Og man skal ikke være nødt til å påpeke at man har en sykdom for å unngå mobbing. Å peke på at det er uakseptabelt at majoriteten av befolkningen påfører seg selv overvekt mener jeg ikke er det samme som å mobbe overvektige. 

Ps. Fra ditt perspektiv. Er det ikke litt irriterende å se at mennesker som ikke har en sykdom som deg kaster bort sin mulighet for en "frisk" kropp ved å trykke i seg brus, godteri og usunn mat? Det ville irritert meg grenseløst dersom jeg hadde lignende sykdom og så på andre ikke verdsette sin kropp mer enn det. 

knutinh skrev (1 time siden):

Jeg tror at man har en tendens til å overkomplisere. Lav karbo? Frukt-kur? Fedon? Er det ikke mye energi i Avocado? Hva spiste mennesket for 200.000 år siden?

Hvis du begrenser kosten din til utelukkende mango og egg så vil du antageligvis gå ned i vekt fordi det er en utrolig ensformig diett som ikke inspirer til å spise. Når du går lei så vil du gå tilbake til tilstanden du var i før. Det er upraktisk hvis kostholdet hindrer oss fra vanlig sosial omgang og spising i Norge, eller at vi må kjøpe dyre sære produkter. 

Min personlige fortolkning av gråhårede, usexy kostholdseksperter som ikke har et produkt å selge: Spis mindre. Hvis man spiser mer rene grønnsaker, mer grovt korn, mye fisk, noe magert lyst kjøtt, noe magre/usøtede meieri-produkter, drikker mest vann så får man i seg det man trenger, man blir mett på ting som har moderat kalori-tetthet. Hvis man misliker å lese lange innholdsfortegnelser og å vurdere kalori-tetthet så kan man med fordel spise rene plantevarer (en kålrot eller havregryn) heller enn en boks eller tube med prosessert innhold. Det er mulig å lage musli av grovt korn som er tilsatt usaklig mye sukker eller olje. Det er mulig å lage fritert fisk som inneholder usaklig mye fett. Hvis man skal spise slik prosessert og komplisert mat så må man tenke på totalpakken og ikke bare "fisk er sunt".

Dette er ikke komplisert og de fleste av oss har kunnskapen hvis man har fullført barneskolen. Kostholdssirkelen som man hadde for 40 år siden er ikke helt utdatert. Kanskje ville man ha betont den litt annerledes i dag (rødt kjøtt ned til bunnen?), og en enkel sirkel som skolebarn skal huske har neppe samme detalj som en fagmessig framstilling. 

Problemet er bare folk gjør ikke som de ble fortalt. De drikker Cola (29% av sukkeret er søtede drikker). De spiser smågodt og sjokolade. De spiser potetgull. De spiser bearnaise-saus. Fordi det er innmari godt. Og fordi man lar den impulsen overstyre langsiktie mål.

Hvis folk hadde sluttet å drikke søtede drikker og heller drukket vann så er min påstand at det hadde vært en signifikant bedring av kostholdet. Hvis de hadde kuttet ut potetgull og smågodt og heller spist kålrot med kesam så hadde det vært en signifikant bedring av kostholdet. Heller enn et meningsløst jag etter "den perfekte livsstilen" så burde politikken være å hjelpe folk til å kutte ned på det som er opplagt usunt og som man spiser mye av og erstatte med noe som er ganske bra for oss.

-k

Støtter dette. Sunn mat er egentlig ganske enkelt, med mindre man har ekstreme eller spesifikk mål med kosthold/trening.

En liten tommelfingerregel dersom man synes dette er veldig vanskelig er: Dersom varen har en innholdsfortegnelse, ikke kjøp den. 

Man kan fint kjøpe sunne produkter med innholdsfortegnelse, men et sunt kosthold er basert på rene matvarer som ikke er prosessert. Da er det også vanskeligere (men ikke umulig) å overspise. Det gir bedre metthetsfølelse og man avvender seg sukkerinntak. 

tigerdyr skrev (27 minutter siden):

Når det gjelder vitaminer, så holder det vel for de aller fleste å bare ta en vanlig vitaminpille?  Så slipper man å lete etter bestemte typer frukt og grønt. 

Når det gjelder kun vitaminer har du trolig rett her. Forskningen jeg har lest viser at det kan være litt vanskeligere for kroppen å ta til seg vitaminene like effektivt, men at opptaket likevel trolig er godt nok. 

En annen viktig fordel med frukt og grønt er jo fiber. I tillegg er det også en lang rekke med mikronæringsstoffer som finnes i frukt og grønt som er bra for kroppen. 

Men vitamintilskudd er definitivt lurt dersom man mistenker at man får i seg for lite gjennom kosten. 

Gouldfan skrev (1 time siden):

Ja ingefær røtter feks. Vet du noen andre C vitamin bomber? Annet enn frukt?

Frukt er vel ganske vidt begrep noe inneholder mer og andre mindre fruktose.

Rød paprika er en C vitamin bombe ?

jae-ols skrev (6 timer siden):

Så du kverulerer voldsomt nå? Vil ikke høre sannheten. For meg er Herbalife det eneste som har fungert. Surt for deg som ikke tror på dietter. Men her bommer du totalt.  

Går det bra med deg? Du skriver jo setninger uten sammenheng. Hva mener du med at han ikke vil høre sannheten?

Hvorfor er det surt for han at han ikke tror på dietter? Selv om dietten funker for deg, så er det jo på ingen måte surt for andre som har mer tro på sunt kosthold enn dietter? Hva er det du forstår her som ingen andre forstår.

Som mange har skrevet til deg så er det jo fint for deg om det funker for deg. Men desverre så er det mange som ikke opplever varige resultater etter dietter, da det gir få verktøy for livet etter vekttapet. Og i dietter, slik som pulverdietter så erstatter man vel bare måltider med næringsstoffer i pulverform. Det mange her påstår er det du like gjerne kunne fått disse næringsstoffene gjennom mat. 

Men igjen. Funker det for deg så bare fortsett da vel. Men det var du som fremmet et problem med midjemålet ditt i forbindelse med dietten din.  Og selv om vekten går ned så er ikke alt vektnedgang lik. Og mange av tipsene er kun velment med det ønsket om en vektnedgang med resultater etter forventningene. Desverre er det slik at man ofte mister vekten på "feil" måte, og så må man bruke tid etter vektnedgangen på å jobbe riktignok et resultat etter forventningene. Blant fallgruvene er å bli såkalt "skinny-fat", og da vil man ha mye synlig fett rundt magen, til tross for en normal vekt og et relativt slankt utseende med klær på. Men det farlige fettet er fortsatt der. 

Hvis du fisket etter andre som deler dine oppfatninger om Herbalife så er det tydelig at du ikke finner det her.

fokkeslasken skrev (33 minutter siden):

Forøvrig er ikke potetgull, kaker og is så fryktelig fettete. Potetgull er vel den med mest av de på kanskje rundt 30% på grunn av kokeoljen, men de har alle desidert mest av karbohydrater. Kaker er jo tross alt i all hovedsak hvete og is er nesten like mye sukker som melk og potetgull er laget av poteter som er nær på kun stivelse (karbohydrat).

Det er også sant.

jae-ols skrev (16 timer siden):

Det tror jeg ingen ting på. Å putte i seg fett (potetgull, kaker, is osv) er vel ikke bra i det hele tatt. Styrer også unna bacon og sjokolade og smør. Det blir endel karbohydrater men ikke for  mye. Midjemålet vil nok bli redusert, men det tar tid. Alt er ikke gjort på en dag. 

Det der er elendige fettkilder. Bytt heller til sunne fettkilder du. Avocado, nøtter, frø... da snakker vi sunnere kilder.

jae-ols skrev (8 minutter siden):

Og du tror at du kan noe? Ikke mye som tyder på det. Du opptrer veldig arrogant. Alle er ikke like flink som deg. Tenk det! 

Nå må du bestemme deg da. Er jeg arrogant og intetanende, eller er jeg så flink at ikke alle er like flinke som meg? 

Informasjonen jeg forsøker å dele er ikke akkurat revolusjonerende eller nytenkende. Om du mener noe av det jeg skriver ikke er sant så er det helt fair det. Men sist jeg sjekka så er det ikke meg som har et problem med kosten ?

For all del. Om du mener det er bra å spise så lite protein og fett, samt fylle på med pulver så er det ingen her som stopper deg. Men da kan du heller ikke forvente samme resultater som ved sunt kosthold og trening. 

Drunkenvalley skrev (3 minutter siden):

Eg trur me har veldig god høgde under taket her så lenge me ikkje tillate politikere å strupe det.

Det tror ikke jeg. Og slik retorikk angående politikere klarer ikke jeg å kjenne meg igjen i.

Drunkenvalley skrev (29 minutter siden):

På kva måte er dette ekstreme holdninger? Trur du Norge slit med å finne penger til helsevesen om det er nødvendig? Du er langt ute på landet da...

Da er jeg langt ut på landet. Jeg tror nemlig det er begrenset med offentlige midler.