Jump to content

C_Buk

Medlemmer
  • Content Count

    260
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

321 :)

Recent Profile Visitors

475 profile views
  1. Nei. Dette er åpenbart forkastelig og kan ikke vurderes formildende på bakgrunn av kunst eller ytringsfrihet. Dette er farlig og ufyselig, og bør slås hardt ned på.
  2. Attraktivitet er subjektivt, og det jeg fant attraktivt som 18-åring og hva jeg kommer til å finne attraktivt i 60-årene varier nok. Er i 30-årene nå og faller ikke for de samme fysiske kvalitetene som for 15 år siden. Men dette er subjektivt og noe som kan utvikle seg. Et rikt liv for meg involverer også et seksuelt forhold med en partner jeg finner fysisk tiltrekkende og attraktivt. Og jeg er glad i min kjæreste og derfor ønsker jeg at hun også får ha et rikt liv med en partner hun finner attraktiv. Noe mindre enn det ville fir meg vært egoistisk. Attraktiv trenger ikke bety glatt perfekt hud og en kropp uten "slitasje". Arr/ merker etter fødsel eller arr etter sykdom gjør ikke en person mindre attraktiv i min bok. Det er bare merker som viser et liv vi har delt. Å la kroppen forfalle av latskap og overspising er meget lite attraktivt for meg og for noen kan en drastisk forandring i stil (herunder blant annet sveis) og ødelegge mye av attraksjonen. Man spør ikke om lov til å forandre noe ved sitt utseende. Men man bør (etter min mening) bry seg litt om hva partneren mener. Men klart det, dersom fysisk attraksjon betyr lite for deg eller noen andre utover i forholdet så er det også helt fair. Vi har ulike behov, og det må respekteres.
  3. Utseende er jo ikke det viktigste nei. Så jeg synes det blir litt tullete å sammenligne cellegift med en frivillig hårsveis eller sykdom med skavanker som skyldes livsstil. Man trenger heller ikke dra på treningssenter for å ha en aktiv hverdag og dertil en aktiv kropp og et aktivt sinn. Men synes det blir å ta det for langt å skyve fysisk attraksjon og utseende så langt ned at det blir en bagatell. Det er faktisk en del av livet og er man glad i partneren sin, så ønsker man vel ikke at partneren skal være sammen med deg til tross for utseende. Det handler ikke om å tvinge hverandre. Da er fokuset feil. Der er jeg helt enig med deg. Men jeg synes det er egoistisk å la seg forfalle til en "mindre attraktiv" (subjektivt kriteriet) enn det partneren falt for. Og det innebærer ikke sykdom eller at livet rett og slett kan by på noen overraskelser og utfordringer. Da er utseende av lite betydning. Men likevel så er ikke det noe som trenger å vedvare. Før eller siden kan man komme ut av den vanskelige perioden, og da ville i det minste jeg tenkt at jeg ville ønsket å komme tilbake igjen til det stadiet hvor partneren falt for meg. Det innebærer også overfladisk fysisk attraksjon.
  4. Så når man er i forhold så har ikke utseende noe å si lenger? Huff, det hørtes bare trist ut. Jeg mener dersom man er i et forhold så "skylder" man sin partner å ta vare på egen kropp og utseende. Sånn fungerer det hos oss i hvert fall. Litt trening og vedlikehold av kroppen, slik at vi ikke trenger å nøye oss med en forfallen partner og drømme om en partner som ser mer velstelt ut. Når det gjelder sveisen, så bestemmer man sin egen sveis. Det tror jeg ikke noen innerst inne er helt uenig i. Men det er klart at man som kjæreste har rett til å føle seg skuffet over at kjæresten har gjort en såpass stor endring med utseende sitt uten å engang høre om det er noe kjæresten har noen tanker om. Grunnlag for å slå opp mener jeg absolutt ikke at det er. Hår vokser ut. Men det hadde ikke kostet mye å lufte ideen først. Og dersom man sier at man ikke likte det, og hun likevel valgte å gå for sveisen så hadde den vært mye enklere å "svelge" synes jeg.
  5. Er man også hjernedød om man for eksempel har operert bort 1-2 pupper på grunn av kreft eller lignende, og i ettertid har bestemt seg for å gå for silikonpupper for å kunne føle seg komfortabel i egen kropp igjen?
  6. Vi kjøpte boligen for ca 1,150 000. Ca 200 000 egenkapital. Ingen jobb, kun lån/stipend. Men som Loko skrev, så ringte vi ikke rundt hos alle. Vi lette etter en rådgiver å kunne snakke med. Vi så forøvrig bolig 3-4 år senere med ca en halv million profitt 😄
  7. Vi var to med lån/stipend og vi fikk et lite boliglån. Dette var for 10 år siden da, så ikke sikkert det ville gått i boks idag. Fikk først avslag gjennom de vanlige kanalene, men vi fant til slutt en rådgiver som var villig til å "kjempe" litt for oss. Vi hadde da vært gode kunder, utvist meget god spareevne og var begge under utdanning med relativt sikre arbeidsfremtider. Det var kun snakk om ca 1 mill i lån fordelt på 2 lånetakere, og selv med en rente som skjøt i været ville det fortsatt være billigere/likt som leieprisene vi allerede håndterte fint. Vi hadde mye dokumentasjon og et budsjett vi kunne bekrefte med faktisk bankutskrifter. Vi hadde også en spesifikk bolig vi kunne kjøpe til avtalt pris.
  8. Jeg trivdes best med studiene i Oslo. Større by. Blir mest smak og behag. Sjekk opp hvilken by som har best fagmiljø innen ditt fag.
  9. Jeg var i liknende situasjon hvor utleier slo seg vrang helt ut av det blå. Han brukte advokat og trusler om dekning av advokatutgifter og saksomkostninger. Jeg oppfordret han til å ta saken videre, og ønsket han lykke til med å få det dekket. Han ble mer ufin og begynte å finne opp erstatningskrav han mente jeg måtte stå til ansvar for, så begynte han også å kreve økt leie med tilbakevirkende kraft. Jeg skrev at jeg ikke lenger kom til å svare på e-poster og telefoner fra han og at videre saksgang skulle gå via forliksrådet eller korrekt rettsinstans. Jeg skrev også at hans trusler om at dette kunne bli dyrt for meg ikke hadde noen annen effekt enn at jeg virkelig ønsket at han skulle ta saken videre.
  10. Men ditt scenario fordrer at begge overspiser. Og i det scenariet har du rett. Men om begge spiser tilstrekkelig for å gi kroppen den energi den trenger, og ikke mer, så er ingen av dem overvektige. Da ilegger jeg ordet overspise den mening at det innebærer å spise mer enn det som trengs for å opprettholde kroppens funksjoner. Altså mat som næring/drivstoff.
  11. Kan godt fremheve/spissformulere meg selv litt. Da slipper jeg å ilegge deg meninger. Hvis man, ved å unngå overspising, uansett kan unngå overvekt. Med eller uten genet. Faller vi da ikke tilbake til at det er den enkeltes ansvar/skyld/"sett inn korrekt ord" å følge et fornuftig kosthold og på den måten unngå overvekt. Med eller uten gen så er det ingen som trenger å overspise. Når det gjelder ordene dumme og late så er jeg uenig i den språkbruken. Den er jo nedverdigende med hensikten å være ufyselig. Men jeg vil heller si at overvektige i stor grad har med seg dårlige kostholdsvaner både kulturelt og fra oppveksten, samt at dårlig kunnskap om ernæring og helse (eventuell dårlig anvendelse av kunnskapen) også spiller en rolle. Om man vet at noe er farlig, og så fortsetter man å gjøre det, så er jo handlingen ganske så idiotisk (handlingen, ikke personen).
  12. Men gen eller ikke gen. Overspising + gen = overvekt? Og da er trolig også "ikke-overspising" + gen = ikke overvekt. Altså kan man ved å spise fornuftig og evt bevege seg rikelig fortsatt unngå overvekt?
  13. Men da lurer jeg på følgende. Vil disse personene lagre overflødig med fett på kroppen om de ikke inntar overflødig med energi?
  14. Slankekur er ingen løsning nei. Livstilsendring er tingen. Jeg er enig i at fett er sunt. Som sagt, så følger jeg selv et kosthold hvor min utfordring er å spise nok og å restituere. Jeg er storspiller av blant annet mye frø og nøtter. Nøttesmør er det beste jeg vet. For noen som sliter med å regulere matinntak kan fett være skummelt for det er så lett å bare spise litt til av det. Men å unngå fett er aldri løsningen. Med all den prosessere maten som spises er det nok et stort problem med mikronæringsstoffene i folks kosthold. Dette kan, som du nevner, være mineral. I tillegg vil jeg slenge med fiber og viktigheten av å ha en velfungerende bakteriekultur såkalt "gut-health". Spiser man mer uprosessert, og kanskje er litt ekstra påpasselig med å tilfredsstille metthetsfølelse (et glass vann eller et eple før måltidet) så ville man nok sett en kraftig nedgang i overvekt blant både voksne og barn.
  15. Jeg er ikke uenig med mesteparten du skriver her. Men den delen av skyld foreldre bør ha del av er at, hadde man fylt et middagsbordet med mager kylling, brokkoli og søtpotet skal barnet spise ekstreme mengder for å bli overvektig. Grovt brød er vel et eksempel på sunn mat som i og for seg egentlig er ganske kaloririkt. For de fleste barn er det uproblematisk, og barnet slutter å spise i tide. Men foreldre må være obs når barnet strekker seg etter den 3. brødskiven og kanskje heller supplere måltidet med noe råkost elle rlignende som kan gi metthetsfølelse uten for mange kalorier. At det finnes bakenforliggende årsaker som regulerer hva et barn spiser er jeg enig i. Men vi har alle ulike utgangspunkt, og da må vi passe på å tilpasse kostholdet. Jeg personlig trener nå såpass mye at jeg mer eller mindre kan spise hva jeg vil. Min utfordring er å spise nok og å restituere. Men dersom jeg lever et mer stillesittende liv så er min naturlige medfødte metabolisme under gjennomsnittlig. Men det er ingen unnskyldning for fedme eller overvekt. Det er bare en individuell forskjell jeg må ta høyde for. Mine foreldre regulerte ikke midt matinntak. Kostholdet var gjennomsnittlig sunt, men små mangler gjorde at jeg var nødt til å ha en barndom preget av overvekt. Jeg er ikke sur eller bitter mot mine foreldre av den grunn. De gjorde det beste de kunne. Men det var likevel dem som må tilskrives skyldes for den bagasjen jeg må entre mitt voksne liv med. Men igjen. Jeg er ikke nødvendigvis uenig med deg når det gjelder metabolisme of bakenforliggende årsaker. Jeg er bare mer opptatt av løsninger og for at folk skal ta ansvar for egne liv og ikke betrakte overvekt som et problem uten skyld eller løsning. En mikroskopisk andel av overvektige er det pga andre faktorer enn det man kan styre. Sykdom og medisiner er selvsagt helt legitime grunner og grunner personen selv ikke kan bebreide for. Apetitt og forbrenning er dårlige unnskyldninger. Har man lav forbrenning må man bare spise mindre, smartere eller rett og slett bevege seg mer (mye mer). Skyldes overspising mentale faktorer så må man oppsøke profesjonell hjelp for å få psyken på plass. Fedme er farlig. Det er en enorm dødsårsak, og det er helt høl i hodet at vi skal sy puter under armene på mennesker som bokstavelig talt spiser seg til en unødvendig tidlig død.
×
×
  • Create New...