JK22

Med det er alle vinningene i Søndre Donbass-fronten fra desember blitt reversert. Først bli Huljajpole sikret som en forsvarsbarriere. Deretter ble vegen nordover til Pokrovske rensket, slik at russerne retirere til landskapet omkring Yanchur-elven, og nå er trusselen mot Pokrovske-Pokrovsk forbindelsesvegen eliminert for tiden, ved å sikre Velkyomykhailivka og erobre viktige beliggenheter helt ned til Verbove og Ternove i sør. Det kan betyr at ukrainerne har stabiliserte sørfronten som var på randen av kollaps i førjulstiden. Stabilere vær gir nå ukrainerne en fordel i møte med de russiske angrepene som demonstrert at de ikke lenge kan sikre sine fremste stillinger som før, ikke bare på grunn av dronetrusselen, men også fordi vinterforholdene hadde blitt krevende for transport. Motorsykler er nå ubrukelig. I likhet med vanlige sivilkjøretøyer på hjul.

Is the Iranian Regime About to Collapse? - The Atlantic History suggests that regimes collapse not from single failures but from a fatal confluence of stressors. One of us, Jack, has written at length about the five specific conditions necessary for a revolution to succeed: a fiscal crisis, divided elites, a diverse oppositional coalition, a convincing narrative of resistance, a favorable international environment. This winter, for the first time since 1979, Iran checks nearly all five boxes. For presteregimet er situasjonen katastrofalt; de har mer eller mindre mistet dikteringskontrollen som betyr å kunne diktere hverdagslivet dag som natt i de berørte områdene, om døgnene har de kontroll, men om nettene så definitivt ikke, fordi de ikke har nok menn og sliter med å bringe motiverte menn ut på gatene i møte med rasende horder som vil gladelig rive dem fra hverandre. The regime has been hollowed out by decades of negative selection—the result of rewarding mediocrity and prizing ideological loyalty over competence. The effect has been to alienate the professionals and technocrats who once provided the state with its administrative backbone. Replaced by sycophants and suffocated by the clergy’s interference in daily life, this class has long since lost faith in the system. It sees its wealth eroded by inflation, and the country ruined by incompetence—a failure now undeniable in the mismanagement of Tehran’s water supply. Dette er resultat av Khameneis politikk som Khomeini hadde advart mot da han på dødeleien gjort det klart at IRGC og andre ikke-statlige aktører måtte ikke få for mye makt, han hadde tenkt på den underliggende årsaken bak korrupsjonskulturen i sjahens Persia hvor disse som sto utenfor statsadministrasjonen som generalene hadde kunne berike seg. Historien gjentar seg, bare i langt større skala. Da Khamenei lot IRGC kom inn i politikken og opphevet reguleringene som skulle hindre korrupsjon, var det som reaksjon på moderasjonstendensen i 1998-2010 hvor det islamske regimet aktuelt var progressivmoderat under ledelse av effektive sivilregjeringer. Utover årene kom Khamenei inn i konflikt med den ene samfunnsgruppe etter den andre. Only a small percentage of its insiders remain true believers; the majority are motivated by wealth and privilege. One Tehran-based political-science professor we spoke with put a finer point on this: “At the beginning of the revolution, the regime was 80 percent ideologues and 20 percent charlatans. Today, it is the reverse.” Dette underminere regimelojaliteten. Siamak Namazi, an Iranian-American businessman held hostage by the regime for eight years, compared the Iranian state to “a collection of competing mafias—dominated by the IRGC and its alumni—whose highest loyalty is not to nation, religion, or ideology, but to personal enrichment.” Som Khamenei helt ignorere. Det er 20 % ideologer og 80 % sjarlataner, det betyr da at et fåtall som kan ha all makt de skulle ønske, aktuelt saboteres av sjarlatanene som knapt bryr seg om annet enn egeninteresse. The country is suffering from a severe water shortage—and many Iranians believe that a “water mafia” linked to the IRGC is diverting resources to their own industrial projects while entire villages are left to die of thirst. Ikke rart at vannkrisen spilt en meget viktig rolle. Observers of the current protests ask: What is different this time? The answer is that the breadth of the economic collapse and the disastrous defeat in the 12-day war have shown all Iranians that the regime is no longer capable of providing them with basic economic or military security. Why tolerate a state that enriches itself but cannot fulfill the most elemental state functions? When the five conditions coincide—economic strain, alienation and opposition among the elites, widespread popular anger at injustice, a convincing shared narrative of resistance, and favorable international relations—the normal social mechanisms that restore order in a crisis are unlikely to work. The society’s equilibrium has been profoundly disrupted and can easily tip into escalating popular revolts and open elite resistance, producing a revolution. The Islamic Republic is today a zombie regime. Its legitimacy, ideology, economy, and top leaders are dead or dying. What keeps it alive is lethal force. The most important element still missing from a full revolutionary collapse is the repressive forces deciding that they, too, are no longer benefiting from, and hence no longer willing to kill for, the regime. Brutality can delay the regime’s funeral, but it’s unlikely to restore its pulse. Presteregimet er ferdig. Selv hvis protestbølgene knuses, hadde forfallet gått for langt til dette kan reverseres fordi en idiot som måtte ha fått hjerneråte, hadde bestemt altfor lenge. Etter sist nytt - ingenting kan verifiseres - påstås det om 2,000 døde, selv om det sannsynlig er flere hundre døde, av dette flere dusin regimelojalister.

Det virker som bristepunktet for det venezuelanske regimet kan være nådd. Det hendt etter Trump til alles overraskelse undertegnet en presidentordre som tillate beslagleggelse og beskyttelse av venezuelanske oljeinntektene - som ved første inntrykk kom fra tankskipene - men i virkeligheten gir en legal dekning for å ta kontroll over den venezuelanske oljeeksporten pga. blokaden. Rodríguez vil ikke få en dråpe olje i retur, og oljeinntektene vil ikke havne hos regimet, som fant seg ribbet og robbet da de hadde prøvd seg på å blidgjøre Trump. De fleste ser nemlig ikke dette. Men det gjør regimet. I uken siden bortføringen hadde en desentraliseringsprosess hendt, hvor militære og paramilitære spres ut på hele landet, etablere militær kontroll ettersom det er unntakstilstand, samtidig som mange arresteres av colectivos som reist veisperringer, raidet kjente opposisjonelle strøk og ser etter disse med amerikansk statsborgerskap. Dette tyder på at Cabello og Padrino ikke har til hensikt å gi etter, de i likhet med Rodríguez hadde først ønsket å få Trumps beskyttelse, men det innbar at han skulle respektere disses suverenitet over de venezuelanske oljeressursene. Presidentordren den 10. januar bare timer etter lovnader om å "selge til hvem som helst" (igjen timer etter å ville forby oljeeksport til Russland, Kina og Cuba) - kan ha fått regimet til å forstå de er nådd muren akkurat som Maduro. De kan ikke gi fra seg oljeinntektene som Trump vil bestyre etter egen hensikt, da det vil betyr slutt på deres eksistens. Det vil eksplodere. Nå har venezuelanerne fått den nødvendige tiden de trenger for å forberede seg på fullskala krig, ettersom de har innført et militært unntakstilstandsregime, mobiliserte alle lojalister, silte ut upålitelige elementer og iverksatt alle tiltak for å avverge interne reisning som utfordring. Dette ble oppdaget av amerikanerne, som sendt ut en advarsel til alle med amerikansk statsborgerskap om å forlate Venezuela snarest mulig ettersom flyforbindelsene gjenreises. Det kom bare minutter etter sist nytt om snakk om å oppheve sanksjonene mot Venezuela. Dette viser i all alvor at Trump ganske enkelt ikke forstå utviklingen omkring Venezuela.

Ukrainerne har gjengjeldt. Med presisartilleriraketter - sagt å være HIMARS - skal strømforsyningen i Belgorod oblast ha blitt helt utslått gjennom flere koordinerte angrep, rundt 600,000 er fratatt deres strøm. Dette kan være for å bedre grunnen for et angrep på Moskva oblast eller for å ta ut den ene oblast etter den andre mellom grensen og Moskva. Putin tok ikke på alvor faren til tross for strømavbruddet i sørvestre Moskva omegn som det tok flere dager å reparere.

Altfor lav. Det var nemlig mye høyere terskler i eldre tid hvor politi og sivilister ikke hadde et problematisk forhold med hverandre, dette hadde endret seg da det hendt en militarisering av politiorganisasjonene samtidig som den konservative våpenholdkulturen erstattes av en politisert og uansvarlig våpenkultur hvor ordet "våpenhold" erstattes med "våpenrett" - som det ikke finnes dekning for i både amerikansk fortid og resten av verden. Dessuten hadde folkeskikken endret seg, respektløshet, freidighet og sosial ignoranse bli vanlig uten at det autoritære maktatferdsmønsteret endret seg. Dette fulgt da til voksende konflikt, flere dødsfall, høyere sosial spenning og sist en farefull svekking av antiautoritære holdninger. Dette hendt etter den føderale høyesteretten i 1980-årene sammen med kongressen ikke bare skjerpet politiretten, men også innført noe som ikke finnes annetsteds; konstitusjonell rett til å drepe. Det bli fullt tillatt å bruke dødelig makt uten konsekvenser om det kan rettferdiggjøres. Dette finnes ikke i Putins Russland. Ikke i Xis Kina. Ikke selv i Iran hvor man må alltid ha legal og politisk tillatelse i forveien, hvor det nå skje massakrer. Politikerne aktivt - også demokratene, Biden selv var innblandet - prøver å skjule bort statistisk data over politidrap, så det finnes bare anslag; gjennomsnittlig sett bli ett tusen mennesker drept av politi hver år, som satt USA på førsteplassen i hele verden, 1,247 var drept alene i året 2023. En liten andel av de drepte var kriminelle. Selv da kjente skuespillere og sportshelter utsettes for politivold hendt det nærmest ingen som helst reaksjon, for amerikanerne klarte ikke å fatte hovedproblemet; nemlig at man har fratatt staten direkteansvaret for voldsbruk og tillatt ikke-statlig vold gjennom privatpoliti - de fleste væpnede ordensorganisasjonene er ikke engangs underlagt statlig autoritet, bare på det legale området - og det gjør at USA er ikke det samme som resten av verden. Det finnes ikke et annet land som har så løs kontroll over ordensvold eller så mangelfull folkelig kontroll på statssanksjonert vold. Det var tatt i bruk improviserte bomber sluppet fra helikoptre - det blir ikke straffet, det blir ikke forbudt, heller - overalt ser man det samme; uønskelige konsekvenser uten evne for å lære og sette inn faste tiltak. Død, oppstyr, skriking, etc. - igjen og igjen i år etter år i evigheter. Dette har dessuten meget alvorlige følger for demokratiseringen i det amerikanske folket, som settes i revers fordi autoritær maktutøvelse forbli konsekvensløst og fordi man vil ikke erkjenne at man har alvorlige kulturelle og mentale problemer som hindre dem å fatte dybden av dreping uten konsekvenser. Amerikanerne som kom til andre land, skilt seg ut ved at disse virker stereotypisk i deres oppførsel, på den ene siden ekstremt sosialt åpent, svært opptatt med smiger, småsnakk og mye annet som gjør andre både betenkt og forbauset, spesielt i nordvestre Europa - på den andre siden respektløst, ignorant og stundom barnslig uten sosiale antenner som tendens for ekstrem overreaksjon. Ifølge forskerne har amerikanernes demokratibevisstheten blitt meget farlig svekket i de siste førti årene. Politiet i USA er så autoritært, at de ikke kan sammenlignes med vestlige politi annetsteds, at de ikke kan karakteriseres som annet enn paramilitære fra et europeisk perspektiv. Paramilitær politi i Sør-Europa har bakgrunn i eldre autokratiske regimer. Det vil fortsette inntil amerikanerne innser at politivold, våpenkriminalitet og masseskytning er sammenknyttet til en og samme årsak; manglende folkevett omkring maktbegrensning.

Galt. Iran og Israel hadde et komplisert forhold i 1980-årene, begge parter uvillig kom i kollisjonskurs etter Sharon invaderte Libanon i 1982 og okkuperte den sjiamuslimbefolkede Sør-Libanon, inntil da hadde begge i det åpnet proklamert evig hat mot hverandre, men samarbeidet i det skjulte pga. Saddam Hussein. Hizbollah var en av mange stedfortrederorganisasjonene som representerte de regionale maktenes aktive interesser i Libanon den gang fram til freden i 1990. Iran begynte å levere våpen og trene Hizbollah militante først i 1990-årene som respons på israelske aggressive språkbruk som kom med Netanyahu, inntil da var det mer snakk om fordekte støtte i lik linje med alle andre. Saddam Hussein var Hamas` s alliert fram til Irak-invasjonen i 2003. Hamas og Hizbollah var ideologiske fiender den gang. Iran anså Israel å være en alvorlig trussel, og derfor bygd opp en bufferstyrke i Gaza, Libanon, Syria og sist Nord-Jemen. Men da 7. oktober hendt, skulle det vise seg at det var en strategisk feil, for det tillate Israel å plukke ut den ene motstander etter egen valg gjennom en langvarig krigstilstand - Khamenei bare reagert hver gang Iran ble direkte berørt, men han unnlot å støtte hans allierte - som i tur unnlot å støtte ham under Tolvdagerskrigen til manges overraskelse. Så falt Assad-regimet samtidig som de iransklojale vasallstyrkene mistet innflytelse i Bagdad. Plutselig bli bufferen helt vekk, og Iran sto blottstilt. Alt som hadde vært bygget opp i under tjue år, forsvant i løpet av bare et halvt år. 77-tonnersbombeangrepet på Nasrallah i september 2024 var det som fikk byggverket til å falle sammen. Bare få måneder senere sviktet Putin Bashar Assad, som flyktet mens Teheran i sjokk bare så på. Hamaskrigen fulgt ikke til internasjonal isolasjon av Israel som fikk uventet hjelp fra arabermaktene som nekte å hjelpe palestinerne, så Iran bli helt alene. Da hadde situasjonen kommet utenfor kontroll. Da Nasrallah ble drept, vist det seg at hans død og personsøkerangrepene var arrangert fra inni Iran gjennom Mossad som hadde tatt fordel av vanstyret - de var aktiv der i meget mange år - uten at IRGC eller Khamenei maktet å hindre dette. Israelerne som i lang hamret forgjeves på buffersonen, fant på at de kunne sprenge den fra den andre siden. Det lyktes bedre enn forventet.

Det fantes en strategisk og logisk forklaring på dette; Netanyahus aggressivitet. Dette fulgt til byggingen av en strategisk buffersone i form av Hizbollah og Hamas for å avskrekke israelsk aggresjon mot egne land i 2006-2020, som intensiveres etter utbruddet av den syriske borgerkrigen i 2011 og Gazakrigene. Logisk sett kunne dette forsvares, støtte til houthiene i Jemen, sjiamuslimske milits i Irak og støtte til Assad var utelukkende defensiv fra et iransk perspektiv, samtidig som man ivareta en allianse i hele Midtøsten. Så hendt tre ting som aldri skulle ha hendt. Suleimanis død i 2020, slik at Khamenei med hans meget seriøse forfeilede strategisk evne bli helt alene. Deretter Putins invasjon av Ukraina i 2022, som Iran skulle ha forbeholdt seg helt nøytralt til. Og verst av alt, 7. oktober. Akkurat der har du et poeng; terrorgrupper. Istedenfor å følge militære og strategiske målsetninger valgt Hamas massemord, bortføring og utpressing. Akkurat som med MBZ i Emiratene som mistet Sør-Jemen og er dels utstøtt i kulden pga. folkemordet i El Fasher. Det var der alt helt raknet, som en eneste stor brikkekjede som faller ett for ett, begynte alliansen å kollapse fordi Khamenei gjort alt helt galt. For årsaken lå ikke hos terrorgruppene - men Khameneis katastrofale politikk som underminerte samfunnsfreden i et par tiår. Khamenei kunne ha stoppet korrupsjonen, gi de moderate politikerne fullmakt og deretter holde seg unna samt skape troverdige bånd med andre makter ved å holde på Khomeinis prinsippet om balansert nøytralitet. Han gjort det ikke. Istedenfor førte han presteregimet mot et kollaps som gjør at en hel generasjon nå hylle sjahen, for å demonstrere at Khomeinis svarte revolusjon er en stor feil. Suleimanis død kan ha fått ham til å klikke helt, samtidig som han nekte å sette seg inn i realpolitiske betraktning som en dommer løftet over hverdagslivet, dermed ikke forstå virkninger av egne valg som den voksende misnøyen. Hvis det er en eneste faktor som er ansvarlig for at det nå renner blod i gatene og hundrevis av bygninger brenner opp - deriblant moskeer - er det en mann, Ali Hosseini Khamenei, som hadde blitt simpelt for gammelt og virkelighetsfjernt. Leksen i dette er enkelt; eller det er to - ikke vende det andre kinnet til som en langvarig strategi, da det bare gir fiender mersmak - og alltid ha nærkontakt med grasrota, da man kan sanse stemningsskift, forstå virkninger av egne valg og reagere pragmatisk og logisk. Dette skape to utrøttelige fiender som hver for seg forsto Khamenei er en sterk, men useriøs og ulogisk fiende som de kan ta fordel av. Hadde islamistene kastet ut Khamenei for lenge siden, ville de ikke ha havnet i dagens situasjon.

At Putin er en gjerrig mann som vet ikke hvordan å ta vare på venner og allierte, er gammelt nytt - da kineserne hjalp Cuba, hadde Xi nemlig ikke overtatt all makt, det hendt i 2018 - og siden hadde vært observert mindre vilje på kinesisk hold om å hjelpe det kubanske kommunistregimet. Som du sa, Trumps skjerpede sanksjonene som ifølge mange observatører var folkerettslig stridig, hadde spilt en meget viktig rolle, men regimet i Havanna hadde ikke kjent sin besøkstid da det var tøvær for å bygge ut infrastruktur på nytt og gjenopplive realøkonomien - og det var investert for mye på turismen, som utebli siden epidemien i 2020, så resten av landet bli lidende. Dessuten er Diaz-Canels styring preget av motstridende praksis og manglende vilje for å åpne helt opp for privatinitiativ. Kineserne hadde oppmuntret kubanerne til dette før Xi mistet interessen. En interesse som minskes og minskes etter hvert den kinesiske shippingnasjonen utbygges. Mexico selv har trøbbel; bortfallet av narkosmuglingsinntektene og trafficking inn i USA hadde fulgt til at kartellene har begynte å samle til seg politisk og voldelig makt på flere og flere områder, hvor de utnytte fattigdom, sosial avgrunn og manglende korrupsjonsbekjempelse til egen fordel. De har endog selvbygde panserbiler og bombedroner som benyttes mot hverandre. Dette satt Sheinbaum i en lei knipe, som gjør at hun kan ikke provosere Trump mer enn nødvendig, selv om meksikanerne vil ikke tillate amerikansk alenegangsangrep, er det mange som vil ha amerikansk assistanse mot kartellene som hjemsøker landet. Ved et fotballstadium ment for Fotball-VM blir flere hundre kroppsdeler funnet. Det må sies at kriminaliteten er fallende - 25 % redusering i dødsfall i 2025 - har kartellene blitt mer organisert, selvsikkert og farligere. Som med Norge, oljeproduksjonen er på hell. Men i motsetning til Norge hadde meksikanerne diversifisert sin økonomi som fram til tollvanviddet gikk meget bra. Som nå er truet av kartellene fra innsiden og Trump fra utsiden.

Så ironisk... Syria har kommet til Iran. Alt det som kom fra Iran minner meget sterkt om det som hendt i Syria i 2011. Bare enda mer intenst. Det burde huskes at iranerne er et varmblodig, impulsiv og stolt folk uansett etnisitet, tro og kultur - slik at de av observatører sammenlignes med franskmennene i Europa. Alle europeer med selvrespekt vet hvordan franskmennene er.

En nylig avisartikkel forklart at det ikke er bare vanskjøtsel og økonomisk krise, men også en seriøs alderskrise fordi de yngre rømte ut eller sluttet med å få barn fordi fremtidsoptimismen på det kubanske landet er nærmest null komma null NIKS. Den andelen som er villig til å slåss, er i ferd med å bli oldinger bokstavelig talt så resten vil ikke gjør motstand i det hele tatt. I 2012 hadde Cuba god, men skrøpelig økonomi, god selvforsyningsevne og grønne tall på budsjettbøkene - i dag minner landet mer som et forfallent ruinbygg som kan kollapse når som helst. Nedgangen startet i 2018 da Miguel Díaz-Canel overtok etter den siste Castro trakk seg fra makten. Han innførte noe av de meste progressive sosiale lovene på hele det amerikanske kontinentet, men vist seg å være komplett udugelig innenfor økonomistyring. Istedenfor en stram og disiplinert politikk på det lite som er tilgjengelig, sammen med innføring av privatøkonomi, hadde han rotet det til, lagt skylda på Trumps skjerpede sanksjonene. Under normale omstendigheter ville Putin eller Xi ha hjulpet til, men Putin var for gjerrig og siden opptatt med krig mot Ukraina, samtidig som Venezuela glir inn i voksende krisetilstand - og Xi bryr seg ikke. Cuba var blitt alene, prisgitt en russer som ikke maktet å hjelpe hans alliert, en venezuelansk regjering som nå er i overlevelsesmodus, og demokratiske stater som enten ikke har råd eller vilje. Viruset, energipriskrisen som fulgt til resesjon og manglende assistanse sendt Cuba ut i katastrofen. Nå er det slikt at Cuba er blitt et aldershjem der alt ruster og råtner opp. Men kubanerne - selv disse som misliker regimet - har liten tro på amerikanerne og vil gjør motstand om de skulle få det verre, så regimeendring gjennom militær maktbruk er svært farefullt, samt muligheten for angrep på selve USA som respons. Det er nå 9,7 mill. som bor i Cuba - bare to år tidligere var det 11,1 mill. - det er som hvis befolkningen i Norge reverseres fra 5 mill. til 4 mill. - en trettårsperiode på bare to år. Men til tross for skrekkelig vanskjøtsel i Venezuela, Cuba og Iran, alle disse landene - i likhet med Syria som var underlagt Assad fram til for ett år siden - har en felles skjebne; disse er under meget voldsomme sanksjonsregimer i strid med internasjonale normer av USA, som skjerpes meget sterkt av Trump, siden noe svekket i Bidens tid, og siden skjerpet på nytt.

Republicans’ willingness to ignore a new threat is the real problem | Opinion Republicans’ willingness to ignore a new threat is the real problem When Louise and I lived in Germany in the 1980s, we visited Neuschwanstein Castle, the fantasy palace perched on a Bavarian cliff that looks like it escaped from a fairy tale. Tour guides will tell you about its beauty and its role as an inspiration for Disney, but they’ll also share a more unsettling story that today echoes Donald Trump. Neuschwanstein was built by King Ludwig II, a ruler who withdrew from reality, governed through spectacle instead of policy, ignored his ministers, and bankrupted Bavaria by indulging his own grandiosity and a never-ending stream of construction and renovation projects. (Neuschwanstein was only one of three castles he built.) Bavaria eventually dealt with Mad King Ludwig: his own government declared him mentally unfit to rule and removed him from the throne. That memory of Ludwig and his architectural obsessions has been haunting me lately, and it’s frankly astonishing that more people in the media aren’t asking the same question I’m bringing up here (and people are constantly calling into my radio/TV show about): “Is Trump losing his sanity?” I’m not talking about his well-documented lifelong narcissism, his sociopathic inability to feel or even understand the pain of other people, his bullying, or even his compulsive lying, greed, and lechery. This is about whether he’s fit for the job he’s holding or is losing his touch with reality in a way that endangers both our nation and world peace. When Trump held his press conference announcing the invasion of Venezuela and the arrest of Nicolás Maduro, a reporter asked the most basic question imaginable: Who is running Venezuela now and going forward? Trump first claimed that he was in charge, but then when other reporters asked for details he waved his hand toward the men standing behind him and said, “They are.” Marco Rubio, Stephen Miller, Gen. Dan Caine, and Pete Hegseth. The expressions on their faces told the real story: Surprise, confusion, and even alarm. This was clearly, visibly news to them. Shocking news, even. Did he just decide to lie his way through the press conference like he’s done so much of his life? Didn’t he realize this was a violation of both international law and the U.S. Constitution? Did he think for a moment that he’s the king of the Americas? Or the world? The next day we discovered the truth their expressions revealed; there was no plan for governing Venezuela, or even trying to via an occupation Iraq-style. There was no congressional authorization; in fact, he told the oil companies before the raid but didn’t bother to inform Congress. (Although the oil companies now say he’s lying.) There was no public debate and no involvement of any visible constitutional process involved in this invasion and body-snatch. Under our federal system, the president doesn’t get to just improvise an occupation or administration of a foreign nation from a podium. Even Nixon, Reagan, Bush, and Bush didn’t try to pull that off; all sought congressional authorizations for their wars and each gave explanations that at least gave a hat-tip to the traditional American values of democracy, peace, and the rule of law. Congress, after all, declares war under our Constitution, as well as controlling the purse that makes that war possible. Even the idea of “running” another country would require massive legal, diplomatic, and military frameworks, and now we discover that none of that stuff existed. Instead, apparently, Trump had an impulsive thought or idea and just blurted it out. That moment should have set off loud alarms throughout Washington and should have shot across our media like a meteorite. Instead, it drifted by as simply another strange episode in a presidency that’s taught us to pretend the abnormal is now normal. Democrats (and a few Republicans) condemned Trump’s claim that he was running Venezuela; Republican politicians are now twisting themselves into pretzels to try to justify it. Reporters were simply confused. It’s nuts. And in just the few days since then, Trump has openly threatened to seize Greenland, Cuba, Colombia, even Mexico. These aren’t policy proposals. They also aren’t rooted in American or international law, military or political strategy, or diplomacy. They are, instead, Mad King Ludwig-like expressions of personal fantasy, of imperial imagination, of a man who appears increasingly convinced — who actually believes — that all power in America and perhaps around the world flows from his will alone. And then there’s Trump’s bizarre online behavior, like posting over 100 times a night, and promoting a tweet saying that Minnesota Governor Tim Walz hired a hit on State Representative Melissa Hortman and her husband, close personal friends of Walz’s. Or his refusal to consider the last Venezuelan election winner, María Corina Machado, to run the country because she “stole” the Nobel prize from him. Rachel Maddow on her television program suggested the real reason Trump invaded Venezuela was simply because he could. Like a child, or a mad king, he wanted to play with his soldiers, watch them kill people and blow things up, and he doesn’t want anybody to tell him that he can’t. And, I would add, eventually he plans to turn them on people like you and me. Once he’s made sure they’ll do anything he demands, no matter how bizarre, no matter how wrong, no matter how illegal. That’s why he’s now going after Sen. Mark Kelly (D-AZ) and other members of Congress for telling soldiers they don’t have to follow illegal orders. Lev Parnas, who once worked closely with Trump and still hears from people inside his orbit, writes that Trump is receiving regular intravenous infusions of a new Alzheimer’s medication, administered through veins in his hands, whose known side effects include “sleepiness” during the day, “poor judgment,” and “impaired impulse control.” It could explain the bruises, the CT scans and MRIs, and the regular cognitive tests that the medication requires. Not to mention the increasingly bizarre and grandiose behavior. I’m not diagnosing Trump, but I am watching — a shocked world is watching — a pattern of behavior that is becoming more erratic, more impulsive, and more detached from constitutional reality week by painful week. This also isn’t a partisan observation; I’m describing precisely the scenario the Framers and a later Congress worried about when they designed safeguards for presidential incapacity. The 25th Amendment wasn’t written for removing villains but rather for those moments when a president can’t or won’t reliably discharge the duties of his office but doesn’t have the good grace, insight, or ability to step down himself. But constitutional tools are only as strong as the people willing to use them. Bavaria in the 19th century had fewer options than we do. It had no elections to depose Mad King Ludwig, and no amendment laying out a clear procedure for replacing him. For years, Ludwig had ministers serving him who watched how crazy he’d become but nonetheless delayed, rationalized, and hoped the problem would solve itself. It wasn’t until the damage became so great, as the state trembled on the verge of bankruptcy, that it was impossible to ignore any longer. Modern America, on the other hand, has elections, courts, and a theoretically independent Congress. And we have the 25th Amendment. What we lack right now, however, is courage in the GOP and Trump’s cabinet. Republican members of Congress know that a president can’t unilaterally invade or administer foreign nations on his own whim or impulse. They know that threatening annexation destabilizes the entire world, and Trump’s handed both Putin, Netanyahu, and Xi the rationalizations they all crave to expand their own empires. Even Republicans know that governing by impulse isn’t strength but, instead, represents a very real danger to our republic. And yet they remain silent, calculating that confronting Trump is riskier to their careers than indulging him is to the country. That GOP calculation is the real threat. Trump’s love of military spectacle also fits perfectly — and dangerously — into this pattern. Like Ludwig staging operas and medieval fantasies in his version of the Kennedy Center, Trump treats America’s armed forces as props in his own pathetic personal drama. Rallies, salutes, parades, flyovers, and dramatic announcements substitute for deliberation, applause substitutes for legitimacy, and the human costs, the constitutional limits, and the long-term consequences are all fading into the background. Neuschwanstein still stands today, beautiful and empty, a monument to what happens when fantasy replaces governance. Bavaria survived despite Ludwig, not because of him. Twenty-first century America, however, doesn’t have the luxury of turning its current ruler into a picturesque lesson (complete with a Ludwig-style ballroom) after the damage is done. A nuclear-armed superpower can’t afford indulgence that’s pretending to be patience. The Constitution isn’t self-enforcing and doesn’t rise up on its own when norms are trampled. It instead relies on people in positions of authority to choose responsibility over fear; that’s why federal officials and our soldiers pledge their allegiance to our Constitution rather than to our government or any particular administration or person. We hold the rulebook sacred, not the rulers. If Republicans continue to refuse to even acknowledge the danger in front of them, history suggests the reckoning will come anyway, just at a far higher cost. Bavaria eventually acted, not because it was easy but because delay had become more dangerous than dealing with a psychologically incapacitated and emotionally stunted ruler. The question facing the United States today is whether we’ll learn from that history or insist on repeating it. Mad kings rarely stop themselves: they’re stopped when the people around them decide the country matters more than the crown. God artikkel. Hartmann har rett, Trump blir bare mer og mer utilregnelig med tiden, han har regelrett smadret den internasjonale rettsordningen akkurat som han hadde smadret den konstitusjonelle balanseordningen i USA, under beskyttelse av republikanske politikerne som helst valgt å svikte deres land, folk og ed fremfor deres ambisjoner, karriere og egeninteresse. JD Vance just revealed how ICE might ramp up deportations, and I'm honestly terrified for what's coming next "This is starting to look disturbingly like Germany in the 1930s," another person agreed. Borgerkrig vil bli en realitet. Det hevdes at man har planer om å kaste ut 100 millioner mennesker uansett statsborgerskap eller ikke, inkludert de fargede for å skape en all-hvit befolkning. Dette vil da lede til utbrudd av krig når republikanerne skulle nekte å gjøre deres plikt som er pålagt dem.

Tyrkia, Saudi-Arabia og Pakistan er i ferd med å inngå en militærallianse. Samtidig som pakistanere vil støtte militærregjeringen i Sudan mot RSF. Først når republikanerne innser at de vil tape sterkt på å la Trump fortsette. Men jeg tror det vil først komme folkelige reaksjoner som vil endelig få dem til å våkne.

" - Forhåpentligvis kommer Hitlers effekt også til Norge, for vi trenger store endringer i dette landet, og vi trenger dem raskt - ". Dette er hva Vidkun Quisling ville ha sagt. Enig; noe er galt her. Ifølge selvstendige meningsmålingsorganisasjoner er omslutningen omkring Trump på 35 %, et sprang på 7 % er veldig merkelig, man vet at Trumps politikk bli stadig mer og mer upopulært. Men på den andre siden, det amerikanske folket hadde blitt demobilisert - og mangel på en tydelig leder mot Trump har vist svært skadelig, Obama MÅ få klar beskjed om å enten ta lederrollen eller kunngjøre fullstendig retrett ut av politikken - slik at folkemeningene mer og mer bli ustadig. Så ustadig at dette vil lede til samfunnskollaps og i verste fall borgerkrig. Sist gang et folk var demobilisert, var i Jugoslavia.

I sannheten er verdenssituasjonen bokstavelig talt utenfor enhver kontroll, Putin har mistet styringen, hans alliansevenner faller ut, tjue års arbeid i ferd med å forsvinne, Xi har ingen ide om hvordan å vinne seg venner - han er for sjåvinistisk - Erdogan, bin Salman og Pakistan nærmere seg hverandre i rekordtid, Israel er i hender på høyreekstremistiske krefter som ikke evnet å innse at de vil bare få nye fiender, Afrika destabiliseres for hver måned som går, USAs alliansenettverket er i ferd med å gå i oppløsning mens Trump angripe alt og enhver uten respekt for annet enn seg selv og grådighet. Verdensordningen har munnet ut i kaos. Det finnes folk som deg som vil ha HVITT TERROR gjennom SoMe, forum og annet, uten å fatte at man synke ned på nazistenes nivå, samtidig som de ikke makte å fatte at når det er kaos, vil INGEN være trygg. Det vil komme reaksjoner som kan bli katastrofalt, Trump er i ferd med å få amerikanerne vendt mot seg, Putin er i ferd med å miste all troverdighet, europeerne og latinamerikanerne er i krisetilstand, det blir mer og mer død og lidelse for hver dag, man kunne se at alt som het stabilitet er ved å forsvinne. Trump oppfører seg som en galning. Han forgripe seg på ALLE og ENHVER motivert av hans selvopptatthet og stormannsgalskap som gjort det klart at det har rablet helt for ham. Som Grønland er ved å bli et monument over. Når amerikanerne fjerne ham, vil det ikke bli noe bedring før mange år senere. Trump har smadret verdensfreden.

Den føderale høyesteretten gav kongressen retten til å arrestere Trump med immunitetsdommen fordi istedenfor vanlig prosedyre blir ansvaret overført til kongressmedlemmene - som meget mange protestert mot, da de forstå det muliggjør partipolitisk beskyttelse - som har hendt. Så langt har republikanerne opptrådd feigt, selv om de tape på det - men når det gjelder USAs sikkerhet og anseelse kan ikke de lenge bare ignorere det, for hele ansvaret vil falle på dem. En voksende andel amerikanerne er overbevist om Trump har blitt gal, ICE-drapet har skjerpet opinionen inntil brytepunktet. Det finnes ikke lenge rasjonale forklaringer omkring Trump. Det viktigste er å sende konstitusjonstroe marsjallene - til det hvite huset, om nødvendig med militær støtte. Til sjuende og sist er kongressen den som inneha den endelige autoriteten, ikke presidenten eller høyesteretten. Hvis Trump skulle gjøre motstand, kan kongressen erklære ham som forræder - det finnes bestemmelser i konstitusjonen om det - som da medføre summarisk henrettelse i verste fall.