JK22

I bunn og grunn er Taliban Pakistans egen monster som de hadde skapt, så det er deres problem. Pakistanerne, spesielt militærledelsen, hadde demonstrert en ufattelig elendig statsledelse uten sidestykke i de siste førti årene med deres innblanding i Afghanistan, støtte til motstandsgrupper i Kashmir og terrorister i India og utankeløs islamisering i egen land som har kostet dem altfor meget. Nå kan sønner myrde deres mødre, uskyldige kan anklages og slaktes med falske anklager, de fattige lider voldsomt, og det er daglig vold mellom etnisiteter som religionsretninger hele tiden. Taliban er Pakistans skapning.

Dette er samme regel historisk i uminnelige tider; hver gang en krig starte er det alltid med entusiastiske folk som verver seg eller slutte seg til nydannede grupperinger av diverse sort som statsbaserte organisasjoner uten ettersyn, men det alltid slutte med at folk måtte tvinges til å slåss så snart entusiasmen avløses av realismen og deretter av kynismen etter hvert som påkjenningene forstørre seg og man trøttes av pågående konflikter som vart lenge enn hva man antok i begynnelsen. Alle nevnte land hadde helt presist den samme erfaringen om at man måtte avløse vervede menn med innkalte menn før eller senere, Napoleon hadde for eksempel måtte mobilisere i senhøsten 1813 etter å ha mistet hæren under de store slagene i indre Tyskland, og til tross for betydelig kvalitetsfall var han nødt til det - og som amerikanerne i 1973 valgt å foretrekke de fåtallige og uerstattelige vervede under Waterlooslaget i 1815, bare for å gjøre Frankrike forsvarsløst. Som et resultat satse franskmennene på verneplikt fordi kvalitetsfall under en pågående krig kunne bli skjebnesvanger. Alle andre lært den samme leksa, men alltid finnes det en folkelig motstand som gjør at det før eller senere kan raskt lede til vervede militære styrker som generelt har et høyere kvalitetsnivå, men med kort varighet i krigstid ettersom tap, styrkeoppbygging og opprustning alltid lede til utskifting av de stående tropper med nye. Det er sjeldent en vervede hær vant en krig innenfor de tidsmessige og finansielle rammer, fra vår egen historie har vi levende eksempler på det, spesielt under den Nordiske sjuårskrigen, Kalmarkrigen og Trettiårskrigen hvor danskekongene stadig opplevd å bli latt ned av vervede styrker som oftest besto av leiesoldater og adelige profesjonelle. Ennå har man alltid blitt tiltrukket av profesjonalisme, kvalitetsnivå og effektivitet som finnes i et slikt militærsystem - slik at man enten vil ha en så kort krig som mulig, eller innta et realistisk perspektiv hvor vervede og innkalte menn inngår i systemet. For da dronning Margrethe i 1300-tallet erklært at krig er et stort sjansespill man burde ikke våge seg på, var det med grunnlaget i erfaringer som hadde vært høstet av hennes ektemann, svigerfar og spesielt far Valdemar Atterdag som opplevd at krig aldri hendt slik de var ment å være, og Napoleon mange århundrer senere sa enhver krigsplan overleve ikke kontakt med fienden. Det har oftest hendt at en krig som brøt ut, kunne vare for lenge - så man må deretter tvinge folk til å slåss, og der har man allerede meget gamle tradisjoner fra i tusener av år, i et steinaldersamfunn måtte alle stridsdyktige menn stille opp eller risikere sosial og endog fatal straff. I mange land som Storbritannia i Napoleonstiden og dagens Russland under Putin hadde man med viten og vilje ignorert fattigdomsproblemet og sosial nød for å kunne tvinge så mange som mulig til å verve seg, men i andre land var militærtjeneste ansett som et privilegium, som i tsartidens Russland hvor ikke-russerne bare få lov til å slåss som gunst av russerne - som sjeldent hendt fram til 1917. Napoleon hadde prøvd å rekruttere så mange som utenfor Frankrike, men alltid endt med at de vervede raskt uttømmes på slagstedene eller smelte bort så snart hellet tok slutt, spesielt fordi hans militærsystemet var basert på verneplikt og franske privilegier gitt til både vervede og innkalte. I dag er det fire år siden den russisk-ukrainske krigen startet, som kan ha sett to millioner drepte, savnede, skadde og livlidende mellom to land med sterk nedadgående demografisk befolkningsutvikling - bare få titusener intakte er tilbake ut av de to militærorganisasjoner som da kommanderte minst to millioner menn og kvinner i senvinteren 2022 - selv generaler som aldri kom i ilden, hadde blitt sterkt skadelidende av påkjenningene. Alt dette skyldes en av de meste groteske feilvurderingene i Russlands historie da Putin invadert et naboland uten å fatte hvilken fare som oppstå ved å komme i krig. Margrethe sa rett ut at man aldri kan forutsi utfallet, og Napoleon på hans side hadde opplevd at man kan aldri helt vinne avgjørende, bare nederlag kunne bli total - og hans nederlaget kom på overtid mange, mange år etter hans Grand Arme startet marsjen. Hannibal i antikken stadig vant og vant, men aldri kunne vinne krigen. For krig er en naturkraft som ingen kan kontrollere. Men det var alltid det samme scenario hver gang, entusiastiske, opplivenende og optimistiske menn og kvinner alltid kom ut og hentet fram våpnene i begynnelsen - og i slutten bare de livstrøtte, kyniske og opportunistiske menn og kvinner er tilbake.

“Today, … Trump has lost about one sixth of his approval in the last year,” said Kristol. “A new poll from CNN is even more dramatic, showing Trump at 36 percent approval today, down from 48 percent in that same poll a year ago. That suggests one in four of his original supporters deserting him. … So Trump has lost considerable ground.” Americans increasingly 'sickened by the odor' of Trump: Bush admin official Det var ikke mye nytt i talen som bare understreket hva slags person man har i en slik kolerisk løgner og svindler uten skamfølelse eller medfølelse, utover det enslige budskapet omkring Iran som kan oppfattes som et varselskudd foran baugen på det iranske presteregimet, og han vist dessuten at han helt ignorere USAs vennskap med andre land, fremme selvinteresse og ambisjoner i brudd med hevdvunnede normer. Han plapre løst om økonomi uten å skjønne hvor det går; AI-boblen er i ferd med å ebbe ut samtidig som mange nå synlig slite etter alle marginene hadde forsvunnet for å takle inflasjon og kostnadsstigning mens arbeidsmarkedet helt flate ut. Og sist hadde han mer eller mindre oppmuntre til separasjon av USAs enhet ved å gjøre demokrater til fremmedelementer. Ingen president har gjort det i USAs historie. Fordi det er et angrep på unionen. Et stort problem allikevel vist seg, demokratene forbli sterkt amerikansk ved å ikke opptre samlet og ikke kontrollere sine folk, mens republikanerne oppført seg mer lik et typisk europeisk parti med partidisiplin, kollektiv samhold og absolutt lydighet i strid med de grunnleggende amerikanske partipolitiske verdiene. I det minst virker det som Roberts som sto der i salen, har eldet på kort tid, som hvis han meget dypt angret på hans stupiditeten. For hans høyesterett er blitt dypt delt, Thomas har blitt helt gal, Alito sterkt uegnet og Gorusch åpent brøt med nøytralitetsprinsippet. Mange republikanerne innser de har tjoret seg til en bevegelse som i øyne på andre er blitt en kult som mer og mer gjør seg forhatt av de andre. Dette har slått ut det amerikanske systemet basert på kompromisspolitiske verdier. Borgerkrig bli mer og mer sannsynlig uansett Trumps skjebne, denne galningen har dyttet USA i feil retning - og selv hvis det ikke skje, kan systemet helt komme i oppløsning til allmenn forvitring for befolkningen, som kan finne seg underlagt tyranni eller kaos uten noe ende i sikte. Det som hindre forverrelser er at amerikanerne vil ikke miste unionen eller fordelene de hadde ved å bli værende, samt en motvilje mot politisk mobilisering på gata - men de nærmere seg bristepunktet. Det var mange som ler i våren 1990 over muligheter om krig i Jugoslavia - ti år senere hadde flere hundretusener blitt drept og skadd, minst 150,000 kvinner voldtatt, de fleste i systematiske forbrytelser gjennomført av serberne, samt tre millioner drevet på flukt - og en generasjonsavgrunn mellom de eldre og de yngre, som vil ikke bli værende i et land der man verken har fred eller krig. Det var en flestepart for å bevare Jugoslavia som en konføderasjon. To år senere gikk den i en blodig oppløsning fordi normbrytende folk hadde fått komme til makten som Milosevic og Tudjman. Hver gang en normbryter kom til makten gikk det meget galt. Putin var en normbryter da han kom til statsministerposten i 1999. Khomeini var en normbryter da han manipulerte det iranske folket. Det som først og fremst kjennepreger Trump er at han med full overlegg bryte normer.

Dette er ikke bare et amerikansk fenomen, dette var personlig observert for tjuefem år siden i et diskusjonsforum hvor et fåtall med full overlegg søke alternativ og usann informasjon til tross for fri tilgang da man hadde nesten bare redaktørstyrte medier, respektable mediekanaler og generell god verifisert informasjon tilgjengelig i bokformat, TV format og endog dokumentasjon med høy troverdighet den gang. Dette forverre seg mer og mer i løpet av de neste to tiår, spesielt under den russisk-ukrainske konflikten siden 2014 da det blir klart at mange hadde utvikle meget farlige ideologiske holdninger som gjør dem sterkt fiendtligstemt mot enhver som "ikke passe inn". En blanding av ekstremvenstreaktivister, ekstremhøyreaktivister og sist antivestlige som antiintellekturelle hadde oppstått, som gjort dagens situasjon i Frankrike etter et overfallsdrap i Lyon og USA omkring Trump svært betent, hvor altfor mange hadde konstant avvist fri og sann informasjon. En kjenning her i dette forumet hadde spekulert om det er noe grunnleggende galt omkring en bestemt gruppes evne til å akseptere informasjon - uansett hvilken side de stilt seg på fra venstre til høyre. Det gjør ikke saken bedre. Jeg hadde måtte arbeide meget hardt med å avvise påstander, feilaktige opplysninger og annet omkring de serbiske forbrytelsene under den jugoslaviske oppløsningen, spesielt omkring behandling av kosovoalbanerne som jeg nå etter tjue år har begynte å ante kan skyldes reinspikka rasisme mot disse av forskjellig tro og mørkere hudfarge - det var laget TV-dokumentasjon som munne ut i skandale, det var bøker som vist seg å ha uholdbare opplysninger, og det var flere som oppfattes å være "intelligente", ved å være eks-militære, politikere, intellektuelle etc. - men de hadde alle det samme budskapet om at serbisk ondskap var ondsinnede løgn til tross for et hav av beviste opplysninger ikke bare av medier, men også historikere, professorer og lærde folk som lekfolk og ofre som ikke nølt med å stå fram. Siden hadde det ballet seg annetsteds, det var spesielt ille omkring den israelsk-palestinske konflikten, en debattant i VGD for 20 år siden endt opp med å bli politianmeldt og brakt til taushet etter uhyrlige påstander omkring Oslos myndigheter og palestinske terrorister. Hun var helt sprø, og helt umulig å snakke med. Meget mange den gang som i dag er ikke mulig å snakke fornuft med fordi de har blitt så patologisk innstilt på at de vet best, og blitt så ensidig fanatisk at brutal behandling synes å være det eneste alternativet som med denne sionistiske debattanten. Den gang hadde man integritetsfulle personer med mye makt som Olav Vesto, som ikke nølt med å stoppe slike utglidninger. Men de forsvant for raskt, erstattet av en generasjon som tror all fri utveksling av informasjon og debatt skulle tolereres inntil selvutslettelsens rand. Dette ødela Aftenpostens Debatt og langt senere VGD, siden andre. Mange forlater nå Twitter som er blitt kraftig forpestet av fanatister og ekstremister etter den bli X som et resultat av Musks overtagelse. Fagfolk føler at de utsettes for mistillit på et galt grunnlag, allerede lenge før epidemien kom i 2020 hadde det vært en voksende antiintellektuell stemning som bli forverret for hver år på SoMe og annetsteds, spesielt i forbindelse med konfliktemner som satt følelser på høygir. Mange valgt å dø i løgnens grep fordi de lot seg utsettes med ondsinnede løgn og påstander omkring vaksineringen, som hadde bare vært mulig fordi det var 54 år siden sist en dødelig epidemi hjemsøkte vestlige land. Internett blir dødelig på grunn av disse menneskene som allerede for 25 år siden - før SoMe var en realitet - demonstrer en meget farlig tendens for å ignorere velmente og verifiserte informasjon til fordel for deres overbevisninger og holdninger, som på flere steder vist seg å være fordomsbestemte forutinntatte verdensbetraktning, som ekskludere fremfor å forklare. Dette er ikke et SoMe-skapt fenomen, man ser mye av dette i den moderne historien. Feilen med Internett er at et lite fåtall ekstremister og fanatister hadde kunne komme i kontakt med så mange som de siden med full overlegg går inn for å hjernevaske dem, og det bli lettere etter hvert som de redaktørstyrte mediene først bli tabloidorientert, deretter underlagt privateierskap av færre hender og sist satt bak betalingsmur - som gjør at de gradvis, men sikkert mistet folkets interesse. Det gjør at alternative kilder som er gratis, hadde kunne kom framover, spesielt fordi de ikke er underlagt medielover i både USA, Norge og andre land. SoMe helt overtok. Dette fulgt til det voksende vanviddet i USA og andre land. Eldre folk i 1800-tallet vil straks si at dette er et bevis på folkets indre ustabilitet da disse motsette seg demokratismen, og man ser voksende stemning for det over hele verden hvor demokrati har blitt sterkt omdiskutert pga. Brexit, Trump og annet. Altfor mange velge bort det som er ubehagelig og upassende som med fortellingen om kongen som vil bare høre gode nyheter, og dermed vil drepe den som kom med dårlig nytt til ham. Det endt med at utsendingen lykte å få kongen til å anta det verste med vage indisier, og berge livet - men kongens skjebne var forseglet, det bli hans død. Nå ser vi dette skjer verden rundt omkring mange millioner mennesker.

Han er gal. https://www.msn.com/en-us/money/markets/trump-has-already-hit-peak-tariff-morgan-stanley-says-his-new-15-levy-might-not-even-be-legal/ar-AA1WURFi?ocid=hpmsn&cvid=92410d8d74854d068bd4e3d1265b52f5&ei=19 While Trump quickly pivoted to Section 122 of the Trade Act of 1974 as a stopgap measure, Morgan Stanley economists argued any new trade framework will be legally vulnerable and mathematically weaker, and a return to last year’s aggressive “Liberation Day” tariff levels would be “quite complicated.” The flawed foundation of Section 122 The administration’s fallback plan relies on Section 122, a statute that allows the president to impose an across-the-board temporary import surcharge of up to 15% for 150 days. However, Morgan Stanley warns Section 122 could face legal challenges similar to those versus the IEEPA, especially given that it has never actually been used since its creation. The act provides the president authority to impose temporary import measures of up to 15%, limited to 150 days unless extended by Congress, with no formal investigative process required. But more important, Gapen writes, the statutory trigger is framed around a “balance of payments disequilibrium” rather than a goods trade deficit. In the 1970s context in which this law was written, Gapen explains, this had a concrete meaning related to the Bretton Woods regime in place since the end of World War II. In the 1970s era of fixed exchange rates, a payments problem meant severe reserve loss and forced currency adjustments. Today, under a regime of floating exchange rates and monetary sovereignty, Morgan Stanley economists said, “we would not view a persistent trade deficit as constituting a classic balance of payments ‘crisis’ or solvency constraint.“ Because of this mismatch, relying on Section 122 leaves the new tariff framework wide open to inevitable legal challenges. Beyond this legal fragility, Section 122 mechanically caps the administration’s trade ambitions. Replacing IEEPA with Section 122 would mechanically lower baseline headline tariffs from approximately 13% down to 11%, Morgan Stanley estimates. And if Congress fails to renew these tariffs by roughly August, the bank calculates nominal tariff levels would plummet to the mid-single digits, around 6% to 7%. The refund question A major lingering question following the Supreme Court’s decision to strike down the administration’s use of the IEEPA is the status of the tens of billions in tariff revenue already collected. However, because the Supreme Court ruling did not explicitly mandate whether the Treasury must pay back the collected tariff revenue, the path to recovering those funds remains legally ambiguous. Morgan Stanley expects the issue to be heavily litigated in lower courts. The timeline for this process is expected to be extensive, mirroring comments made by Trump, who said during a press briefing: “We’ll end up being in court for the next five years” over the matter. Given this lack of clarity and the anticipated legal battles, any potential refunds are expected to take a significant amount of time to actually reach the broader economy. When they do arrive, Morgan Stanley forecasts a “midpoint scenario” of partial and delayed refunds totaling approximately $84 billion to $85 billion. Alternatively, a “limited/minimal” scenario projects the refunds could be as low as roughly $56 billion. Because of the relatively limited size and the extended, complicated timeline, economists predict these refunds will ultimately result in very little change to their broader macroeconomic and supply outlooks. Should the administration eventually need to fund these refund issuances, Morgan Stanley expects it will likely do so using Treasury bills, and any resulting rise in yields is expected to be short-lived. “Given the lack of clarity by the Supreme Court, refunds are likely to take a while to reach the economy,” the bank wrote—and these refunds would be for companies, not consumers. The complicated picture Because of the strict 15% cap, the temporary nature of the authority, and the legally untested “balance of payments” trigger, raising tariffs back to the extreme “risk” scenarios seen around last year’s “Liberation Day” would be “quite complicated,” Morgan Stanley said. To rebuild those sweeping tariff walls, the administration would have to rely on slow-moving, sector-specific Section 232 or Section 301 investigations, which can take months or even years to fully implement. For the broader U.S. economy, the unraveling of the administration’s primary tariff tool is a distinct positive, and if the Section 122 tariffs ultimately expire after 150 days without a legislative replacement, the macroeconomic picture would brighten further. A material drop in tariff rates in the third quarter of 2026 could provide a significant uplift to domestic demand, supporting corporate margins, labor demand, and household spending. For now, the Supreme Court ruling has effectively installed a strict near-term ceiling on trade barriers, substantially neutralizing the threat of runaway tariff escalation. What’s unknown, of course, is whether Trump will accept it. Det kom fram at Seksjon 122 som benyttes for 15 % grunntollsats for 150 dager framover, ikke er så legalt sikkert som antatt fordi denne fullmakten opprinnelig er ment for meget forskjellige omstendigheter og var utformet for spesielle situasjoner som avverge presidentbruk i fredstid som stabil økonomisk tid. På norsk ment det "betalingsbalanse" https://brendonbeebe.substack.com/p/section-122-and-the-150-day-tariff Section 122 of the Trade Act of 1974—codified as 19 U.S.C. § 2132 and titled “Balance-of-payments authority”—is one of the broadest and most time-limited unilateral tariff authorities Congress has ever written. It was designed for “fundamental international payments problems,” not for ordinary trade skirmishes. When the statutory trigger is met, the President “shall proclaim” (the statute uses that word) a temporary import measure for no more than 150 days unless Congress extends the period by statute. The menu of tools is intentionally blunt: a temporary across-the-board import surcharge (up to 15% ad valorem), import quotas, or both. The trigger language is equally specific. Section 122(a) frames its use around three scenarios: • dealing with “large and serious” U.S. balance-of-payments deficits; • preventing “imminent and significant” dollar depreciation in foreign exchange markets; or • cooperating with other countries to correct an international balance-of-payments disequilibrium. Two design choices matter for understanding why this authority is suddenly in the headlines: First, Section 122 is fast. Unlike many other tariff tools, it does not require a predicate investigation or agency fact-finding process before the President proclaims the surcharge. Second, Section 122 is capped. Congress hard-coded both the rate ceiling (15%) and the duration ceiling (150 days, absent an Act of Congress). Why Congress wrote it in the shadow of the Nixon surcharge To understand why Section 122 exists, you have to go back to the “Nixon shock”—the early-1970s monetary crisis era when the U.S. was navigating pressure on its international reserves and the global monetary order. On August 15, 1971, Richard Nixon issued Proclamation 4074, declaring a national emergency and imposing a 10% supplemental duty on “all dutiable articles” to address what the proclamation described as a worsening balance-of-payments situation and threatened U.S. international reserves. That move became a key reference point in later legal and policy debates about whether broad emergency statutes could be read to authorize tariffs at all. In modern summaries of that episode, the Congressional Research Service links the 1971 surcharge directly to later arguments over the scope of emergency economic powers, noting that President Nixon used the Trading with the Enemy Act framework (a precursor conceptually linked to later emergency-powers debates) to impose a 10% tariff during a monetary crisis. Congress’s solution in the mid-1970s was not to erase presidential flexibility, but to box it in. As the CRS tariff-powers report explains, Section 122 was enacted “following” Nixon’s temporary 10% balance-of-payments tariff; and contemporaneous legislative commentary suggested it was not expected to be used much in the post–fixed-exchange-rate world. Section 122 entered the U.S. Code as part of the Trade Act framework that Gerald Ford signed into law on January 3, 1975. In his signing remarks, Ford emphasized that this law would shape U.S. trade relations for years—reflecting how Congress was building a durable set of trade tools (and limits) rather than improvising from crisis to crisis. Why “balance of payments” is a narrower trigger than it sounds A core confusion—especially in today’s politics—is that “balance of payments” sounds like a synonym for “trade deficit.” It is not. In the CRS analysis of Section 122, the phrase “balance-of-payments deficits” is treated as a term of art that likely refers to broader concepts of international payments that include capital flows, not simply the net of imports and exports of goods and services. This is why Section 122 often sits awkwardly in modern tariff debates. In the mid-1970s, the U.S. was transitioning away from the Bretton Woods fixed-exchange-rate system, and some of the older “overall” balance-of-payments accounting frameworks fell out of favor; CRS notes that the U.S. ceased reporting certain balance-of-payments measures after 1976, and commentators at the time viewed some of these metrics as obsolete after the shift to floating rates. Even the statute itself flags the conceptual distinction. Section 122(a) speaks in balance-of-payments terms (deficits and currency pressure), while Section 122(c)—the rarely mentioned mirror provision that authorizes temporary import liberalization—uses “balance-of-trade” language when discussing persistent surpluses and limits the President to small temporary duty reductions. CRS highlights that courts often treat such drafting differences as intentional. In plain English: Section 122 was written for a world where “payments problems” meant something closer to a currency-and-reserves emergency than to a campaign slogan about trade gaps. The limits baked into the statute Section 122 looks sweeping at first glance—up to 15% on essentially everything—but its internal constraints are unusually explicit. Several of these constraints are easy to miss if you only focus on the “15% for 150 days” headline. The hard cap and the congressional gate The surcharge authority is explicitly time-limited: “for a period not exceeding 150 days (unless such period is extended by Act of Congress).” That parenthetical matters: it’s Congress reserving the right to decide whether a temporary emergency tariff becomes semi-permanent. Nondiscrimination is the default—selectivity is the exception The statute instructs that import-restricting actions should be applied “consistently with the principle of nondiscriminatory treatment.” But it also contains a pressure-valve: if the President determines the purpose is best served by acting against one or more countries with large or persistent balance-of-payments surpluses, the President may exempt all other countries. Broad and uniform product coverage, with narrow carveouts Section 122 aims at macroeconomic stabilization, not sectoral protection. It requires “broad and uniform” product coverage and permits only limited product exceptions tied to economic-need concerns (such as lack of domestic supply at reasonable prices, need for raw materials, avoiding serious supply dislocations, goods already restricted, goods in transit, and similar factors). It also says the authority may not be used for the purpose of protecting individual domestic industries from import competition. Quotas are legally and diplomatically harder than surcharges The statute allows quotas, but only if international agreements to which the U.S. is a party permit quotas as a balance-of-payments measure—and only if the imbalance cannot be dealt with effectively through a surcharge. It then adds quantitative guardrails (e.g., quotas should not drop below representative historical import levels and must account for consumption changes). Built for speed, not for litigation-tested certainty Because Section 122 had never been used as of 2025, CRS emphasized that courts had no occasion to interpret its language and boundaries—meaning that, until very recently, its practical meaning was largely theoretical. Presidents who have used Section 122 A key fact that surprises even trade lawyers: for decades, no president invoked Section 122. In 2025, CRS stated plainly that Section 122 “has never been used.” As of February 20, 2026, reporting indicates Section 122 has now crossed from “dormant” to “deployed,” apparently for the first time: * Donald Trump — Announced he would sign an order imposing a 10% global tariff under Section 122 for the statute’s maximum 150-day period, framing it as a rapid replacement for sweeping tariffs the Supreme Court of the United States held could not be imposed under IEEPA. He said the new duty would take effect the following week and would be layered “over and above” existing tariffs. In the same remarks, he said existing tariffs under other authorities (including “Section 232” and “Section 301”) would remain “in full force and effect,” while his administration would initiate further Section 301 investigations—a signal that Section 122 was being used as a time-limited bridge while slower-moving tariff tools are spun up. Asked about the 150-day limit and the need for congressional extension, he responded: “We have a right to do pretty much what we want to do.” The practical constraints no statute can waive Even if you accept the statute’s broad language on its own terms, Section 122 carries real-world constraints that tend to get lost in the political theater. Congress controls the “day 151” question The statute’s design forces a fork in the road: either the measure ends at 150 days, or Congress passes an Act extending it. That structure is not an accident; it is Congress explicitly choosing temporariness as the default for this particular tariff authority. The WTO and IMF process is part of the background radiation Section 122’s quota authority is explicitly conditioned on what international trade or monetary agreements permit. In the global trading system, balance-of-payments import restrictions have long been treated as extraordinary measures subject to consultation and discipline. The World Trade Organization explains that members using balance-of-payments restrictions under the relevant GATT provisions face consultation requirements intended to ensure such measures are temporary and justified. Those consultations are informed in part by the International Monetary Fund, which historically plays a role in assessing whether a member is experiencing balance-of-payments difficulties. “Tariffs are taxes,” and taxes create political enemies quickly Tariffs function as taxes collected at the border on imported goods. That doesn’t settle who ultimately bears the cost in any specific industry or contract, but it does explain why tariffs rapidly become a constituency fight—importers, domestic producers relying on imported inputs, consumers, and exporters facing retaliation all have different incentives. Litigation risk rises when a dormant statute becomes an active weapon CRS’s point that Section 122 had never been used matters because it implies there is little jurisprudence interpreting phrases like “fundamental international payments problems” or “large and serious” balance-of-payments deficits in this specific statutory context. When legal meaning is unsettled, disputes tend to shift from “does the President have authority?” to “did the President satisfy the statute’s predicate conditions?”—especially when a statute’s trigger language is economically technical but politically elastic. The “bridge” problem One reason Section 122 is suddenly attractive is that it is immediate, while other trade tools can be slower. Reuters noted, for example, that investigations under Section 301 generally take months—an awkward mismatch with a tool that expires after 150 days unless Congress acts. Denne artikkelen er meget opplysende omkring problemet med å bruke Seksjon 122-fullmakten, som kan utfordres legalt og avvises av det amerikanske rettsvesenet basert på faktumet om at det knyttes spesielle betingelser til bruk av denne fullmakten, som dermed forklare hvorfor den hadde blitt liggende urørlig siden 1975, den er en tidsavhengig fullmakt som i realiteten er utdatert i dagens økonomiske situasjon, og noe som ikke kan benyttes i handelskrig eller som del av ens politikk. Det kan aktuelt skje at høyesteretten måtte også avvise seksjon 122-fullmakten. Og da er vi kommet til refusjonsspørsmålet, minst 179 mrd. dollar må tilbakebetales, men dette ville ikke Trump høre snakk om, og vil istedenfor innlede en legal prosess for å avverge refusjon inntil punktet at bare 56 mrd. dollar kan sendes tilbake - som da betyr i praksis statlig tyveri. Da det første dommervedtaket kom, skulle IEEPA-tollsatsene ha blitt satt på hold som det er regel for, men Trump regelrett nekte og forbrøt seg mot den amerikanske loven ved å ta fordel av Roberts` stupiditeten omkring absolutt immunitet for presidentembetet. Dette kan skape meget sterk bitterhet for store deler av forretningsstanden som hadde vært tvunget til å betale av egne lommer fremfor å overføre byrdene på kundene og dermed reddet den amerikanske økonomien fra kollaps, ikke minst gjennom svimlende pengeforbruk på børsene. For dem har Trump blitt en tyv og en katastrofe, og ved å nekte å stoppe tollvanviddet - og endog vil ta i bruk andre fullmakter som er legalt sett mindre stødig enn IEEPA - har de nå en meget god grunn for å bryte med ham og republikanerne. Uansett kan ikke Trump forøke tollsatsene på egen ansvar uten legal risiko og større tilbakeslag, spesielt i et valgår. Om han skulle fortsette - vil det enda mer verre. Han hadde griseflaks ved at oligarkene betalt ut av egne lommer, at land som EU og Japan vil helst unngå uroligheter i det som var et dårlig år fram til høsten 2025, og et AI-boble i børsene med enorm pengeforbruk, halvparten av veksten i virkeligheten skyldes AI selv. Men nå ser det ut som flaksen kan være oppbrukt, han er i full gang med å bli sterkt upopulært, blant de selvstendige som utgjør 50 % av velgermassen er det nå ned til bare 24 % som holdt med ham. Selv yngre som misliker demokratene, misliker Trump enda mer. Og utenrikspolitisk sett er det sett at Trump gjør seg meget lite likt, hans aggressivitet mot EU og støtte til Orban og Fico har gjort europeerne sint mens stolte asiater fant seg dypt frustrert - oljesjeikene og andre bare jabbe med Trump. Under FN-avstemningene har man sett et stort fall for USA, selv om Kina bli ikke mer populært pga. Xis kultursjåvinistiske holdninger. Tollvanviddet burde avsluttes om det finnes en fornuftig ledelse i det hvite huset. Der vet man at nesten hele administrasjonen er sterkt mot Trumps sykelige tvangstankene omkring toll.

Vi ser nå tegn på begynnelsen av den siste fasen av nedbrytende demobilisering av et samfunn. Trump's new fury farming crusade is pushing America toward the inevitable | Opinion AJanuary 2026 Gallup poll showed that 89% of all Americans expect high levels of political conflict this year, as the country heads toward one of its most decisive midterm elections ever. Gallup, however, was stating the obvious. It is a surprise that not all Americans feel this way, judging by the coarse, often outright racist discourse currently being normalized by top American officials. Some call this new rhetoric the “language of humiliation,” where officials refer to entire social and racial groups as “vermin,” “garbage,” or “invaders. The aim of this language is not simply to insult, but to feed the "Rage Bait Cycle“—tellingly, Oxford’s 2025 Word of the Year: A high-ranking official attacks a whole community or ”the other side“; waits for a response; escalates the attacks; and then presents himself as a protector of traditions, values, and America itself. This does more than simply ”hollow out“ democracy, as suggested in a Human Rights Watch report last January; it prepares the country for “affective polarization,” where people no longer just disagree on political matters, but actively dislike each other for who they are and what they supposedly represent. How else can we explain the statements of US President Donald Trump, who declared last December: “Somalia... is barely a country... Their country stinks and we don’t want them in our country... We’re going to go the wrong way if we keep taking in garbage into our country. Ilhan Omar is garbage. She’s garbage. Her friends are garbage.” This is not simply an angry president, but an overreaching political discourse supported by millions of Americans who continue to see Trump as their defender and savior. We are entering a state of regime cleavage—a political struggle no longer concerned with winning elections, but one where dominant groups fundamentally disagree on the very definition of what constitutes a nation. This polarization reached a fever pitch at the 2026 Super Bowl, where the halftime selection of Puerto Rican artist Bad Bunny ignited a firestorm over national identity. While millions celebrated the performance, Trump and conservative commentators launched a boycott, labeling the Spanish-language show “not American enough” and inappropriate. The rhetoric escalated further when Homeland Security Secretary Kristi Noem suggested Immigration and Customs Enforcement agents would be “all over” the event, effectively ostracizing countless people from their right to belong to a distinct culture within American society. The weaponization of culture and language was not limited to the stage; it split American viewers into two distinct camps: those who watched the official performance and those who turned to an “All-American” alternative broadcast hosted by Turning Point USA featuring Kid Rock. This “countering” is the very essence of the American conflict, which many have rightly predicted will eventually reach a breaking point akin to civil war. That conclusion seems inevitable as the culture war couples with three alarming trends: identity dehumanization; partisan mirroring—the view that the other side is an existential threat; and institutional conflict—where federal agencies are perceived as “lawless,” sitting congresswomen are labeled “garbage,” and dissenting views are branded as treasonous. This takes us to the fundamental question of legitimacy. In a healthy democracy, all sides generally recognize the legitimacy of the system itself, regardless of internal squabbles. In the United States, this is no longer the case. We are entering a state of regime cleavage—a political struggle no longer concerned with winning elections, but one where dominant groups fundamentally disagree on the very definition of what constitutes a nation. The current crisis is not a new phenomenon; it dates back to the historical tension between ‘assimilation“ within an American ”melting pot“ versus the ”multiculturalism“ often compared to a ”salad bowl.“ The melting pot principle, frequently promoted as a positive social ideal, effectively pressures immigrant communities and minorities to ”melt“ into a white-Christian-dominated social structure. In contrast, the salad bowl model allows minorities to feel very much American while maintaining their distinct languages, customs, and social priorities, thus without losing their unique identities. While this debate persisted for decades as a highly intellectualized academic exercise, it has transformed into a daily, visceral conflict. The 2026 Super Bowl served as a stark manifestation of this deeper cultural friction. Several factors have pushed the United States to this precipice: a struggling economy, rising social inequality, and a rapidly closing demographic gap. Dominant social groups no longer feel “safe.” Although the perceived threat to their “way of life” is often framed as a cultural or social grievance, it is, in essence, a struggle over economic privilege and political dominance. There is also a significant disparity in political focus. While the right—represented by the MAGA movement and TPUSA—possesses a clarity of vision and relative political cohesion, the “other side” remains shrouded in ambiguity. The Democratic institution, which purports to represent the grievances of all other marginalized groups, lacks the trust of younger Americans, particularly those belonging to Gen Z. According toa recent poll by the Center for Information & Research on Civic Learning and Engagement (CIRCLE), trust in traditional political institutions among voters aged 18-25 has plummeted to historic lows, with over 65% expressing dissatisfaction with both major parties. As the midterm elections approach, society is stretching its existing polarization to a new extreme. While the right clings to the hope of a savior making the country “great again,” the “left” is largely governed by the politics of counter demonization and reactive grievances—hardly a revolutionary approach to governance. Regardless of the November results, much of the outcome is already predetermined: a wider social conflict in the US is inevitable. The breaking point is fast approaching. Det er hva som var sett i Syria fram til 2011 da det oppsto en rift mellom de moderatprogressive kreftene og de sosialkonservative kreftene som et resultat av økt ulikhet, større identitetspolarisering og ekstremisme som ved en feil var tillatt av Assad-regimet som tiltak mot den amerikanske okkupasjonen i 2003-2009. Det var også sett i Bosnia Hercegovina i 1989-1991 hvor det oppsto større og større uenighet om identiteten av delstaten den gang etter å ha adoptert multikulturalisme med aksept av forskjellige verdier siden Tito byttet ut den totalitære modellen med den inkluderende modellen i 1960-tallet i hans kommunistiske enmannsdiktaturet. Til å begynne med var kroater, serber og bosniere forent, men etter hvert begynte det sosiale limet å gå i oppløsning gjennom 1980-årene idet ulike politikere begynte å spille på forskjellene fremfor på det som forente dem, til tross for mange århundrer med sameksistens med undertrykkelse, forskjellbehandling og vold som vist for alle hvilken farepotensialitet som finnes ved å bryte seg ut. DET HENDT AKKURAT SOM I USA I DET SISTE. Retorikk. Polarisering. Sviktende tiltro på det politiske systemet. Deshumanisering. Rasistiske og fornedrende språkbruk for å skape fiendebilde man vil utløse undertrykkelse, hets og sist vold mot. Vi ser nå konturer av et enormt sivilisasjonssammenbrudd i det nordamerikanske samfunnet, de hvite med rasistiske motiv mot de progressive kreftene støtter av "ikke-hvite" som utgjør så mye som 40 % av befolkningen. Demokratene er intet mindre enn voktere som vil beholde systemet og deretter samfunnet, men de har mistet mye tillit fordi de hadde gjort tre katastrofale feil; for det første ved å svinge for langt til høyre i 1996, for det første ved å ikke fatte den samfunnsfiendtlige ambisjonen av republikanerne inntil det var for sent, og for det tredje ved å fortsette med amerikanske tradisjoner. Republikanerne som erklært seg amerikansk, er i virkeligheten så uamerikansk som mulig ved å gå nedover det samme sporet som europeerne fra 1880-1940 perioden, deres parti har for lengst sluttet med å opphøre som et amerikansk mobiliseringsparti - slik at det har mer til felles med et hypereuropeisk parti. Dette klarer ikke mange amerikanerne å oppfatte, spesielt ikke at republikanerne er ødeleggerne i likhet med de syriske islamistene i 2011 og de bosniskserbiske/bosniskkroatiske partiene i 1991. Islamistene i 2011 nekte å akseptere ideen om et sekulært multireligiøst samfunn, mens separatistkreftene i 1991 nekte å akseptere ideen om sameksistens og samfunnfred. Nå er USA i ferd med å gå nedover den samme vegen som Syria og Bosnia fordi et parti fornekte ideen om den multikulturelle sammensmeltningen til fordel for ideen om felleskulturell sammensmeltning fra rasehygienens tid. Da året 1965 ebbe ut, hadde alle minoritetsamerikanerne fått deres politiske rettigheter og menneskerettigheter som var fornektet dem i 1880-1965, samtidig som amerikanerne innså de måtte slå følge med resten av verden om å inkludere fremfor å ekskludere "det som ikke passe inn" pga. disses språk, kultur, tro og hudfarge. Hva disse rasistiske idiotene - som sannsynlig utgjør 28 % (visse mene 34 %) av befolkningen, og minst 70 til 75 % av de republikanske velgere - ikke evne å innse, er at inkludering av fremmed kultur hadde alltid hendt reguleringsfritt med unntak av de fargede og asiater som siden 1880-tallet var utstengt pga. disses hudfarge. Likedan med degos selv om disse latinos utgjorde betydelige deler av befolkningene i de søndre grensedelstatene. Dette hendt gjennom sosial press og tilpasningsønske slik at ethvert som kom til USA, før eller senere integreres, gjerne i løpet av et par generasjoner. Men disse gir aldri slipp på sitt kulturell arv - hamburgeren, som mange anså være amerikansk, i virkeligheten skyldes tysk immigrasjon til USA. Svært mye av det som utgjør amerikansk kultur er i virkeligheten importert og bearbeidet inn det "felleskulturelle" samfunnet som svært raskt avsløres å være multikulturelt - bare for disse med hvitt hud. Ennå hadde de fargede og andre satt deres uutslettelig preg på USA, til tross for at rasistene den gang og i dag vil ikke erkjenne det, og da nazistenes grusomhetene offentliggjøres samtidig som avkoloniseringen skjøt fart, var det en voksende erkjenning at man ikke kunne fortsette å forbli rasistisk - spesielt ikke når lovene er fargeblindt. Så snart minoritetsamerikanerne tok i bruk lover for å få de samme rettigheter som de andre, fulgt dette til vold, drap og ondskap i 1945-1965 med tusener av ofre. Dette satt USA i sterk forlegenhet i møte med resten av verden, spesielt de nye statene. Det vil bli langt mye verre ved å gjenoppta dette rasetyranniet. Nå er det meget klart at USA går mot en katastrofe. Begge parter føler nå voksende avsky for hverandre, Trumps vanviddet har fulgt til meget farlige stemninger hvor det er klart at altfor mange er villig til å gi avkall på sine rettigheter og endog sin egen fremtid til fordel for strømningene bak Trump - rasehegemoni, hvithet, overlegenhet - med andre ord, fascisme eller endog nazisme. På den andre siden føler man voksende raseri og forvirring som kan raskt munne ut i voldsomme reaksjoner, motsetninger har blitt for dypt, for sterk, slik at man etter hvert mer og mer bli sintere og sintere. Den ene velge å fornedre seg selv og bli mer og mer ekstremistisk mens den andre mer og mer mente enhver de verdsette er i sterk fare, og må forsvares - til slutt med alle midler. Det er for sent. Mange millioner vil dø, fordrives eller forvitre over det som kan skje i 2027-2030 når USA faller fra hverandre - i slutten vil de progressive kreftene vinner ettersom de vil ha størst mobiliseringsevne og inkluderingsvilje, men ikke før alt har blitt ødelagt.

Uansett kan dette ikke bevises udiskutabelt, da dette er spekulasjoner som kan eller kan ikke avvises. Kvantefysikere kan bare teoretisere, men det er som hvis et steinaldermenneske skal kunne forestille seg en bil i dag - som dermed betyr et langt tidsrom mellom teori og bevis. Vi er ikke nådd stadiet hvor man kan gjøre det mulig å skape FTL drift som annet som forbli i fantasiens domener, da vegen dit kan bli veldig annerledes og krevende, hvor man må hele tiden regner med at det umulige ikke kan bli mulig. Men dette er noe som ikke kan ignoreres. Uansett finnes det ikke bevis for at det finnes utenomjordiske sivilisasjoner, bare en sterk mulighet for at primitiv liv kan ha oppstått på noen av de flere milliarder planeter som finnes i en enkel galakse i et uendelig univers med talløse galakser.

Bare Yehorivka, Pryvillya og Zlahoda gjensto av fremspringet langs den nordre delen av Yanchu-elven som renner sørøstover mot Uspenivka. Ifølge andre opplysninger har ukrainske enheter nådd utkantene av Novohryhorivka og Kalynivske samt Zlahoda, så det betyr at russerne er blitt begrenset til fastvegene i de grunne elvedalene som skårer gjennom det flate landskapet. Uspenivka-Novovasylivske området er i ferd med å bli angrepet fra nord og nordvest. Dette er ikke lenge gråsoner.

Her beveges en seg inn i grenseranden mellom det teoretiske og det fiktive, dvs. hva jeg hadde sagt om "snarvei", de fysiske lovene er uendelig, ved at disse ikke kan brytes, ettersom det er en del av eksistensen i dette universet. Alle sci-fi forfatterne forsto denne realiteten og hadde derfor basert deres fiktive "snarveier" på en blanding av faktiske hypoteser hentet fra vitenskap og ren fantasi hvor man ignorere de fysiske lovenes mer subtile påvirkning. Et godt eksempel er Mass Effect, det kosmiske rommet er ikke et vakuum man kunne bare ferde gjennom med FTL drift. Alt dette er ren underholdning, som egentlig bare tjente som inspirasjon for seriøs grubling for å finne fram til de rette oppskriftene som gjør det mulig å omgå naturlovene. Dermed kvantefysikk. Det er så langt intet som helst bevisbyrde om det finnes interstellare sivilisasjoner i Melkeveien, enda mindre om eventuell "besøk" i ren spekulasjonslitteratur uten verdi. Det eneste dette beviste er menneskets ufattelige evne til å skape fiktive virkeligheter som skildret i bøker av Yuval Noah som skrev - "det finnes ingen vei ut av den imaginære virkeligheten. River du fengselsmurene og løper mot friheten, løper du faktisk bare inn i en romsligere luftegård i et enda større fengsel." Det er vår evne til å forestille seg imaginære virkeligheter løsrevet fra den fysiske virkeligheten og sette dette ut i livet, som gjør at man kunne spekulere om liv på andre verden. Vi tror det vi enten er oppdratt til, lært opp i, søke og bearbeide av egen fri vilje eller som del av gruppen. Det om "den kognitive revolusjonen", det er mulig at de kognitive egenskapene som kom sporadisk, ikke nyttiggjøres inntil man kan koble sammen flere personers bevissthet, dvs. et nettverk som opprette et intersubjektivt fenomen - sapiensene lot til å være den første menneskearten som brøt befolkningsbarrieren ved å forøke seg og skaffe seg evne til langvarig intersubjektive nettverk over avstand, de andre menneskeartene nådd ikke det samme nivået. De klarte ikke å utnytte potensialiteten slik at de bli utkonkurrert og siden regelrett slukt av de mange flere sapienser som enten spist dem, omfavnet dem, fordrevet dem eller endog tok dem til seg som partnere. I dag er det lett å se hva slags kraft det finnes i dette som et resultat av nettet som på godt og ondt påvirke menneskeheten, i visse tilfeller så destruktivt at noe måtte gjøres, ettersom dumhet og ondskap kan adopteres i et slikt nettverk. Og det er hvorfor alle må følge en meget streng regel; aldri blande sammen fantasi og virkelighet. Bare elendighet vil skje om man ikke kan skille fantasi og realisme fra hverandre, da man omsette det imaginære i virkeligheten er det gjennom prøving og test i resultatorientering hvor nettverket kan samarbeide, eniges om regler og fremme eller avvise individets ideer. Vi ser at altfor mange ikke maktet å holde fri fantasi og faktisk data fra hverandre. Vi har nyttig fantasi og unyttig fantasi, skillet mellom disse har sin røtter i virkeligheten, som regler, bevisbyrding etc. Jeg nyter for eksempel massevis av science-fiction underholdningsemner, kunne diskutere høyt og lavt om subspace, hyperspace, folding etc. - men bare på liksom, som ren tidsfordriving fordi jeg har et virkelignært verdenssyn som utelukke det man vet er uten røtter i virkeligheten. Dessverre ser det ut at det er simpelt for mange som ikke maktet det. Det er hvor vitenskap kom inn som en viktig balanseskål.

Nei. Det er grunnleggende regler og vitenskapelig basis som er sentralt i kunnskapssøking som ved å bruke det fiktive romvesenets argumentet om logikk gjennom filosofi om ren objektivitet, fornuft og resonnering i møte med søk etter kunnskap og visdom. Da mene det at man kan argumentere, debattere, levere inn innsigelse og så mye annet, men i bestemte rammer formet av allmennkunnskap som da innbar en rekke strenge regler som kan ikke brytes uten å miste troverdighet. Jeg antar de som lese det, vil straks forstå hvem dette fiktive romvesenet er. En fiktiv person som er enda mer kjent, hadde sagt " - når du har eliminert det umulige, må det som gjenstår, uansett hvor usannsynlig, være sannheten". I likhet med romvesenet mente han at nøkkelen til deduktiv resonnering er å ikke teoretisere før man har alle data eller tydelig oversikt. De to fiktive mennene ville ha sagt konspirasjonstenkning og manglende regelbestemte argumentering ikke finnes i deres verden. Det er hvordan man hadde kommet så langt, ingenting er "låst", men ingenting er heller løsrevet. Det er denne feilen meget mange gjør, spesielt av disse som ikke forstår reglene eller behov for dyptgående innsikt og samråd med likesinnede som forståelse av andres argumenter, datasankning og så videre. Av dette oppsto konspirasjonstenkning, alternativ tenkning som gjør mer skade enn nytte og dumhet - spesielt forutinntatte holdninger som "sannhetsetablering". Alt må dermed skje der hvor det er regler, hvor man kan teste og prøve uten å miste troverdighet, og hvor man kan resonnere uten å komme på feilspor, ordet "resonnement" er for dårlig kjent i hverdagslivet ettersom forutinntatthet, fordomsbestemte verdensanskuelse og manglende evne for å sette logiske grenser for seg og sin tenkning er "naturgitt" fra menneskets perspektiv. Sannsynlighetsmuligheten for at det er liv annetsteds der ute i verdensrommet, skyldes økt kunnskap om liv her på Jorden, vi vet hvordan byggemateriale er, hvordan det kan oppstå, men vi vet ikke om det avgjørende øyeblikket når grensen mellom det døde materialet og levende materiale brytes. Jo mer vi lærer om den paleologiske utviklingen, jo mer sannsynlig bli at det er liv på talløse planeter i galaksen - som sannsynlig har flere milliarder planeter hvor liv teoretisk kan oppstå. Men det er et stort spørsmål blant forskerne over hele verden om avansert liv hadde kunne oppstå fordi den samme læreprosessen vist at man må ha et meget stort antall usannsynlige tilfeldigheter for at liv ikke bare skulle oppstå, men også evolvere inntil intelligent liv med kognitiv skapelsesevne var blitt mulig. Det kunne være flere millioner planeter der ute som bare har bakterier og de meste primitive livsformer som ikke kunne komme videre. De fysiske lovene gjør det dessuten umulig å etablere interstellare sivilisasjoner som dermed innbar at "snarveier" måtte finnes, og da har man beveget seg over i den fiktive verdenen som demonstrert med de to fiktive figurer fra underholdningsindustrien som opprettholde troen på at det finnes intelligent liv der ute, og dermed troen på at det er langt mye mer mellom jord og himmel enn det man vet.

I de siste ti årene som et resultat av aDNA-forskningen og økt internasjonal samarbeid mellom forskerne som deretter lærte hvordan å sammenligne sine forskningsresultatene knyttet til arkeologi, studie av dyrelivet, genetisk granskning og DNA-kartlegging har vi lært mye mer om menneskehetens evolusjonære historie enn før, og det vist seg å være langt mye mer fascinerende og mangesidig enn antatt. Ved å adoptere tesen om at ingenting er absolutt sikkert, alt forbli hypoteser som kan diskuteres, bevises og forkastes uten konsekvenser utover et generelt ønske om økt kunnskap har man gått mye lengre på ti år enn på to hundre år. Vi lærer mer og mer etter hvert som vi forstå at det ikke lønne seg å være forutinntatt, som da våre observasjoner av dyrelivet og den økte forståelsen av de kognitive fakta i naturlivet fulgt til at det ikke lenge er mulig å sette mennesket på en pidestall helt atskilt fra omgivelsene. Vi vet nå at aper og andre dyr kan bruke verktøy, kan huske praktiske triks, kan lære problemløsning etc. selv om de forbli på barnetilstand i sammenligning med et voksent homo sapiens menneske. Vi lærer dessuten også at eldre fordommer som større hjerne ikke er holdbart; en gang var det trodd at større hjerne skyldes økt kjøttinntak og at det følge til større intelligens. Nå vet vi at de tidlige mennesker ikke bare spist kjøtt, men også alt spisende inkludert røtter, frukter og bær og at vi i "Herrens år 2026" aktuelt har mindre hjernevolum enn for 10,000 år siden. Det var allikevel latt merke til brå og voldsomme evolusjonære "hopp" som for rundt 50,000 år siden gjennom menneskehetens historie, som vist alt hendt tilfeldigmessig i møte med naturlivets endringene i levevilkårene. Hvordan "den kognitive revolusjonen" hadde kunne hendt, har så langt ikke latt seg forklart, ettersom nyere studier vist at de tidlige sapiensene fram til for 350,000 år siden og andre menneskearter egentlig ikke er dummere enn oss i dag, de bare har ikke de samme skapelsesevner på det kognitive feltet som oss. Det gjør at det er mange forklaringsmodeller som det nå diskuteres, blant annet at "revolusjonen" muligens skyldes en befolkningstetthet som tidlig var ikke mulig å oppnå, slik at det bli mer tid og ressurs for eksperimentering, oppfinnsomhet og grubling. DNA-undersøkelsene og studier av menneskebein som hodeskaller vist at sapisensene ikke utryddet de andre menneskeartene, de simpelt drukne dem ved å være flere, mer fleksibelt og tilpasningsdyktig med større utnyttelsespotensialitet av omgivelsene. Det forklarer hvorfor vi har DNA fra nesten samtidige menneskearter som hadde kunne reprodusere seg med hverandre. Vi så noe av det samme i dag; jo færre, jo mindre innovativt bli man - jo flere, jo mer potensialitet. Vi hadde ikke båter, bare farkoster som kunne være lette bearbeide flytetrær (de var benyttet så sent som i 1900-tallet i nordvestre Australia), alt tyder på at kunstige oppbygde båtfarkoster oppsto langt senere - inntil da benyttet man alt som kunne flytes på vannet. "Hus" var knapt mer enn telt av grener tatt fra busktrær og skinneheller som ble lagt ovenpå, noen ganger ved å lage steinring og grave ut grunne groper. Gjennom talløse generasjoner hadde man ikke gjort annet enn å etterape, lære fra far til sønn, gjenbrukte testede og velprøvde hjelpemidler og deretter levd ut livet slik forfedrene hadde gjort - men de var ikke ribbet for villighet til å lære, å finne på, å søke alternativer. Det var først de bli flere med flere sikre matkilder og bedre vilkår for å forøke seg man så en improvisering som skulle mangedoble seg etter hvert som befolkningen forstørres og spres med større ressursutnyttelse enn før. Likedan med klær, de bare trengte klær i kjølige klima og inntil synål med åpning i den ene siden var oppfunnet, var klær ikke annet enn multibruksgjenstander som allikevel forutså en improviseringsvillighet generasjon etter generasjon for at materialet skulle holde seg lenge, bli mer fleksibelt og allsidig for all slags bruk. Over hele verden er det mulig å finne ting og annet som hadde blitt sittende fast i uminnelige tider - en indianerstamme i Ildlandet (Chile, Argentina) hadde ikke klær til tross for bare et dusin varmegrader og kalde vintre ned til få kuldegrader, bare skinneplagg og meget primitive teknikk for sy og surring blant annet for deres telthus og skinnbåter. De fleste menneskene i varmt klima for 50,000 år siden med unntak av disse i Eurasia mot nord hadde ikke hverdagsplagg på seg, de var mer interessant i snorer og tauverk for å bære, slepe og lage bruksgjenstander. Men klær for dem var ikke mindre viktig for dem enn i dag, som ly mot dårlig vær, som varmeelement, som bæregjenstand og som materiale for reisning av ly eller transport - de bare tenkte forskjellig fra før om hvordan å bruke deres verktøyene og gjenstandene for hverdagslivet. Mye av dette overlevd helt fram til slutten på 1800-tallet, som med indianerne i Ildlandet. I dag er det mange milliarder mennesker på hele verden.

Godt at andre grepet inn for å stanse rotet Trump hadde prøvd å utløse, ved å suspendere alle IEEPA-relaterte tollsatsene knyttet til handelstraktatene og andre enigheter til fordel for grunntollsatsen på 10 %, som er innenfor aksepterte internasjonale rammer for benyttelse av generell toll som er på rundt 11 %. Dermed har ti måneder med et marerittaktig tollregime som aldri har vært sett i historien, nådd sin slutt. Det finnes forskjellige toll; beskyttelsestoll, straffetoll etc. - men ingen hadde tenkt på å bruke toll som et våpen i mellomstatlige relasjoner for ren utpressingsformål, langt mindre for hender på en utøvende makt. Til og med Putin vil ikke reise toll uten dumaens samtykke (som selvsagt kom på bestilling). Det er ikke noe tvil om EU som Norge må reise toll som beskyttelsestiltak - ikke heller USA - men måten Trump gjort det var intet mindre enn katastrofalt. Den økonomiske veksten har nesten helt stanset opp. Investorene i USA og annetsteds går nå utenfor det amerikanske markedet, handelsunderskuddet har aldri vært så katastrofalt enormt fordi alle barrierene reist av Biden var revet bort. Trumps reaksjoner gjort det meget klart at han har meget ekstreme tvangstanker som gjør at det ikke er mulig å når ham omkring hans syn på toll, som definitivt er ekstremt malplassert - at noe måtte ha helt klikket i hjernen på ham. Men; da den nye grunntollsatsen innføres - valgt Trump å ikke lytte på fornuft, og administrasjonen i det hvite huset kunne ikke annet enn å gå med på det for å rydde opp - for den bli totalt helt ned til sist cent. "De minimis"-ordningen om tollfri import av varer opptil 800 dollar i verdi som hadde blitt redusert i sommeren 2025, suspenderes helt for godt. Tidlig var reduseringene knyttet til bestemte toll mot bestemte land, i særpregenheten Kina. Dette er ikke populær for middelklassen i USA, som har nå enten blitt selvstendig eller "Never-Trump" uansett partitilhørighet. Fra Ny times kom det en meget interessant avsløring; Trump hadde laget et stort bråk omkring den nyreiste grensebroen (Gordie Howe International Bridge) mellom Detroit og Windsor som reises for regning for kanadierne uten noe innblanding på amerikansk hold. Det kom fram at det skyldes korrupsjon. For det finnes en andre grensebro, Ambassador Bridge, som har en meget uvanlig historie; den er en av de meget få private bruer over hele verden som tjene som grenseovergang, da den ble reist i 1927-1929 av en gruppe av ulike privatentreprenører knyttet til bilvirksomhet inkludert godstransport som hadde sett seg lei på de sløve og overfylte fergene mellom byene. Senere ble eierskapet overført til Manuel Moroun, som i 1979 privatiserte hele brodriften som ikke lenge hadde statlig medvirkning eller kooperative samarbeid. Det skulle senere vise seg at Moroun ikke var villig til å påta seg ekstrabyrd eller medvirke til økt grensetrafikk, som da fulgt til at statsmyndighetene vil ha en ny og mer kapable bro for å erstatte den eldre broen som nærmere seg slutten på levealderen. Ved et tidspunkt ble Moroun regelrett kastet i fengsel for hans motvilje! Det hadde gått så langt at Moroun er sterkt upopulært i Detroit-Windsor. Da man først ville kjøpe broen i 2009, forlangt Moroun hele 3 mrd. dollar - som den gang var meget høy, og i 2012 hadde regjeringene i begge land blitt enig om å reise en ny bro (som skulle ha blitt bygd der den gamle grensebroen står) et stykke vekk. Da begynte Moroun å reise nye planer om å utvide den aldrende broen, men det bli ingenting av dette fordi man på begge sider var bekymret over faktumet om at broen vil bli hundre år gammel ved år 2029. Etter hvert som byggingen av den nye broen fortsatt ble det større og større støy av Moroun mot hans død i 2020. Delstatsmyndighetene i Michigan tillatt prosjektet fordi kanadierne ikke bare skulle bekoste all bygging, men også ha tollfrihet for amerikanske kjøretøyer på vei inn i Canada. I dag er all arbeid på grensebroen avsluttet, som skal åpnes en gang i mars 2026, til tross for det dårlige amerikansk-kanadiske forholdet. Da begynte Trump å lage bråk. Siden kom det fram at det hendt etter en betydelig donorgave var overført til Trump av Matthew Moroun som overtok etter hans far. Dette fulgt til at kongressen har startet en korrupsjonsgransking mot Howard Lutnick for hans forbindelse med Moroun-familien, som er kjent for deres republikanske forbindelser. Det eneste dette fulgt til var en storm av raseri, protester og fordømmelse fordi broen mer eller mindre er ferdig, betalt for ingenting på amerikansk hold, og i tillegg helt tollfritt. Dette har satt michigan-republikanerne i en knipe, Trumps tollpolitikk som kan være ved en slutt, hadde nesten knekte grensehandelen og gjort store deler av befolkningen i Michigan forarget - slik at enhver lettelse mottas med størst mulig glede. Mange så fram til broåpningen som nå er viktig etter høyesteretten stoppet tollvanviddet, så republikanerne vil tape sterkt på sin kontakt med en familie som er ikke populært, og som hadde vært kjent for lite gjennomtenkte legale sabotasje som korrupte atferd.

https://x.com/sentdefender/status/2024929210867839399 "Ford" har kommet gjennom Gibraltarstredet og er bare få dager vekk, senest om 15 dager vil begge hangarskipene være på plass med 96 kampfly, i tillegg til 112 kampfly på basene i Midtøsten og 100 kampfly i Europa. Det vil være cirka 300 kampfly som vil støttes av 103 tankfly - på visse flyplasser er det overfylt med tankfly, mens det meldes at flere skvadroner i Nord-Amerika hadde fått ordre om å sette seg i beredskap på kort varsel. Sammen med israelerne vil de deretter ha de nødvendige 500 kampfly som trenges, og da er ikke de strategiske bombeflyene tatt med. Til alles overraskelse hadde Starmer helt uventet vetoet bruk av Diego Garcia for angrepsoperasjoner mot Iran. Dette fulgt til hastemøter og frustrerende samtaler fordi det virker som selv britene var overrasket over statsministerens beslutning. Dette forverres da det kom fram at ordren også gjaldt RAF-flybasen i Fairford, Storbritannia. Det amerikansk-britiske forholdet settes i en meget seriøs prøve fordi Starmer ikke ser ut til å realisere at det er tidspunkter hvor man må gi etter, og at man ta en for stor risiko med å tirre ikke bare Trump, men også hele kongressen. For det er tverrpartisk støtte for Trumps politikk mot Iran til tross for folkelig motvilje, med dette inngrepet kan Starmer miste alle venner i USA. Han har glemt at Iran er personlig for USA siden ambassadestormingen for førtiseks år siden. De andre er ikke villig til å gå så langt som Starmer, bin Salman ser ut til å ha akseptert det uunngåelige, slik at han arbeider meget utrøttelig med å få presteregimet til å kapitulere for Trumps forlangelsene - mens Erdogan valgt å rette hans fokus på Afrika omkring Sudan/Etiopia. De innser at Khamenei er rett og sett gått fra forstanden bokstavelig talt, selv om de fortsette sitt arbeid har det etter hvert blitt mer og mer klart at denne aldrende mannen som har omringet seg med fanatikere og idioter er ikke i stand til å fatte alvoret. Istedenfor å søke samtaler og åpne opp for kompromiss som kunne få Trump på gli hadde man nektet å fire på noe sted, selv ikke omkring atomprogrammet som er steindød. Trump vil vente, for angrepsordren er for lengst gitt - det må huskes at det tok et halvt år fra øyeblikket Putin hadde bestemt seg for å godkjenne invasjonsplanen til den iverksettes mot Ukraina i februar 2022 - og at han kan sende kontraordre ethvert øyeblikk inntil den kritiske tidsfasen like før angrepsøyeblikket. Som etter min mening vil være i mars 2026.

Dette var forvarslet. Da Trump erklærte de første tollsatsene var det mange som advart ham om dette i forveien, blant annet at det ikke finnes juridisk dekning for slik ensidige tollpolitiske handlinger av den utøvende makten i tråd med den amerikanske konstitusjonen som gjort det klart at bare den lovgivende makten - kongressen - har den nødvendige autoriteten for å beskatte det amerikanske folket gjennom skatt, avgift og toll - som nevnes i de konstitusjonelle skriftene - mens unntaksfullmakten som han anropte som begrunnelse, ikke nevne ordet "tariffs" i det hele tatt. Men helt til nå hadde Trump nekte å høre på fornuft, og stadig erklært mer og mer SKRIKENDE at det ikke er amerikanerne, men andre som betalt toll. Han regelrett SKRIKE UT i slik omfang at det er klart at han har meget seriøse ekstreme tvangstanker. Bare en enslig dommer av integritet hadde stemt for Trumps unntaksfullmaktene, og det var ved å påpeke problemer med tilbakeoverføringen av tollsatsene som hadde blitt ulovlig krevet inn - det var en stor feil av Roberts å vente et halvt år eller å legge opp til at høyesteretten bare tok saken i sist instans. Det gjør at man sitter med 179 mrd. dollar som må tilbakebetales - og først må man redegjør om tollinnkrevingene var hendt med utgangspunktet i IEEPA fremfor annetsteds. De andre to er den korrupte Alito som har lagt seg ut med hele dommerstanden, og den avsindige Thomas som mange nå anser å være sprøytende gal som hadde stemt sammen med Kavanaugh. Roberts hadde derimot valgt å overse saken omkring tilbakebetalingene, som vil avklares i lavere rettsinstans - eller i kongressen. Under enhver omstendighet må alle IEEPA-tollsatsene forkastes. Istedenfor å ta det til etterretning reagert Trump med blind raseri og kom med uhyrlige anklager, samtidig som han nekte å stoppe; istedenfor å rydde rent bordet for å starte på nytt hadde han valgt å ta i bruk andre unntaksfullmakter som seksjon 122 (aldri før tatt i bruk), om bare tre dager vil 10 % toll innføres i tillegg til andre toller. Det virker som Trump er ikke i stand til å fatte at det sender markedet ut i forvirring fordi det vil ta tid å fjerne de ulovlige tollsatsene, han vil derimot fortsette under forskjellige fullmakter - slik at man risikere at ingen vet hvilken toll kan betales eller fornektes. Han nekte dessuten å erkjenne disse fullmaktenes betingelse om at disse er av midtetidig varighet opptil 150 dager, og må ha kongressens samtykke. I et valgår vil det være politisk selvmord å gi støtte til Trumps tollpolitikk som er sterkt upopulært for det amerikanske folket, minst tretti republikanske kongressmedlemmer vil ikke lenge gå med det, og i senatet er det flertall for frihandel fremfor toll, som hadde fulgt til meget store problemer for den amerikanske realøkonomien som nå sakket helt, så resten av verden kom seg opp, inkludert EU som i senåret 2025 begynte å se grønne tall i horisonten. Men minst 179 mrd. dollar må tilbakebetales til de amerikanske importørene, som er i full rett til å kreve refusjon - og erstatningssum i tillegg.

Den meste lettvinte forklaringen er rett og slett reduserte industriell kapasitet mellom 1941 og 2025, fordi den teknologiske utviklingen fulgt ikke bare til mer kompliserte, ressurskrevende og tidskrevende våpen, men også til redusert tilgjengelig kapasitet simpelt fordi det ikke lenge er økonomisk tilrådet selv om statsbudsjettet skulle endres helt om. I 1941 var USA en av de ledende industrimaktene i verden med uante potensialitet som var blitt mulig gjennom gjenopplivningen av økonomien med New Deal-politikken og den voldsomme teknologiske fornyelsesånden i 1920-1932, slik at man deretter satt med en stor arbeidsgruppe med den nødvendige kompetanse, dristige produsentselskaper med stor oppfinnsomhetsvilje som skyldes omfattende utdanningsinnsats i 1880-1930 med sterk statlig støtte (som tiltrekke seg tusener av geni, ingeniører, professorer etc. fra hele verden) og et interne marked med fokus på kommersiell vareomsetninger, regulert med strenge lover som da fly bygd av tre ble forbudt fra passasjerflytrafikken ved år 1930. Dette forbudet ledet direkte til DC-3 flyet. Men; blir prosjekttiden lengre i dag enn den gang? Svaret må bli NEI. Et meget stort NEI fordi hver gang et prosjekt innenfor kjøretøy, fly, skytevåpen, skip ment for militæret starte, tar det nemlig alltid mange år med stadige endringer av spesifikasjoner og målsetninger i tråd med teknologiske og strategiske revurdering. B-24 bombeflyet er et meget godt eksempel. Da Consolidated fikk forespørsel fra luftkorpset i januar 1939 om et nytt strategisk bombefly, hadde man i ett tiår opparbeidet seg betydelig ekspertise for utvikling av tyngre flermotors fly - de rette motorene var på plass, de rette designutkastene var utarbeidet og man hadde kjøpt patent på en ny vingedesign - "Davisvingen" - som tillatt større løfteevne tross mindre vingeareal. Selv om prototypen flyr i 29. desember 1939, skulle det ta mer tid enn ventet - de første i militær tjeneste i 1941 var transportfly og maritime patruljefly. Det første egentlige bombeflyet ble operativt først i våren 1942, tre år etter arbeidet på B-24 startet. Og da var det et "heldig" fly som kom tidlig, ved krigsutbruddet satt mange land med nye fly som raskt ble utdatert, da disse hadde sin startdato helt tilbake til 1930, og det var enda verre med slagskip, 6 år er et heldig anslag. Problemet var ikke industriell kapasitet, det var rett og slett snakk om tilretteleggelse av serieproduksjonen som må kunne oppgraderes. Nå er det mindre militærsgradert industri enn før i hele verden, simpelt fordi det ikke er lønnsomt samtidig som man må ha "skreddsying" omkring hver eneste militærsprosjekt, det har vist seg at disse basert på eksisterende lett tilgjengelige komponenter fra sivilmarkedet og eksisterende konsepter som tillatt videreutvikling raskest kom til soldatene, som allikevel måtte hamre ut mange jomfruproblemer og annet som under fredstid ville ha sett en mye langsommere tilpasningsfase, som kunne ta mange år. Da amerikanerne utvikle "littoral warship project" var det fordi de korrekt innså at deres dypvannsflåte (Blue Navy) ikke kunne klare seg i nærkystfarvann og trang farvann innenfor skuddvidde av kystartilleri/kystmissil, samtidig som projisering av makt til sjøs med kampkapable fartøyer til sjøs er nødvendig. Store deler av Sørøstkinahavet er nemlig meget grunt og dårlig egnet for krigsskip som stakk for dypt. Deres feil var at de ikke klare å styre seg fra eksperimentering og presentasjonstrang - som et et gammelt problem helt tilbake til 1960-tallet. Kineserne fant svaret på det ved å satse på serieproduserte fartøyklasser og standardisering av både utstyr og våpen med en modulær tenkning. Saddam Hussein allerede i 2002 vist vegen da han fikk hundrevis av "mini-Scud" utviklet og bygd i rekordtid, man burde ha evne til så billig og lettvint produksjon som mulig med størst mulig tilgjengelighet. Men den gang hadde man ikke digitalisering som i dag, som nå er et meget stort og voksende problem som sett med APKWS-våpenet; nesten hele regningen på 310,000 kroner er for digitalutstyret på en gammel rakett som kostet ingenting i det hele tatt. Den eldste Hydra 70-raketten var levert i 1972. Trumps handelskrig og Kinas restriksjonsregime samt overfokus på enslige produsenter har skapt store vansker i dag.