Man bruker energien på individuelle fysiske utfordringer fremfor tankekjør og man fokuserer på å mestre neste fjelltopp fremfor å kjempe mot samfunnets skyhøye krav.
Dette er noe av det viktigste kanskje. Man får veldig mye mestringsfølelse for relativt lite. Og så har man et kjempefint forhold mellom slit og belønning. Man kan gå i alt fra 1 til 6-7 timer en dag men man vet alltid at når dagen er omme kan man slå opp teltet å slappe av med enten ingenting eller fiske, bok etc etc.
Og selv når man sliter seg igjennom lange marsjer befinner man seg i noe av det beste landet vårt har å by på, nemlig den beste naturen med vanvittige omgivelser som man bare leser om i bøker eller ser på film med mindre man er ute å opplever den selv
Jeg bruker å tenke på rusavhengighet har ofte en sammenheng med psykisk helse og (dette er bare hvordan jeg "løser det og ingen fasit) jeg bruker å si at når man havner i en dårlig periode er det som om man går nedi et hull eller fengsel. Man kan bruke mye tid og energi på å lure på hvordan man havna her og hvorfor. Men det jeg fokuserer på er hvordan jeg kommer meg ut av "hullet". Når jeg endelig kommer meg ut av huller er det også lettere å se "veien" som ledet ned mot "hullet" om dere skjønner. Og da har man mye bedre oversikt og kanskje lærer seg å kjenne igjen neste "vei/mønster" som kan ledet ned i en dårlig periode og på den måten "angripe" problemet tidligere eller forebygge.
Beklager for liten avsporing.