Jojimbo

Det er bare det, det fungerer ikke.

Det høres egentlig ganske trist ut, men det handlet mer om at de ikke hadde en plan for det ene barnet som sto utenfor. Det er vel noe vi alle kan være enige om at man burde håndtert bedre. Jeg skal være ærlig, jeg mislikte ofte kristendomstimene på skolen selv. Det er først lenge etterpå, når jeg hadde bestemt meg for at religion var tull, at jeg innså hvor viktige mange av grunnverdiene faktisk var. Jeg støttet en gang skillet mellom kirke og stat, men i ettertid har jeg innsett hva som gikk tapt i den prosessen. Som det sies: "You don’t know what you got until it’s gone.

Kloke ord, og egentlig noe flere burde lytte til. Han peker på akkurat det vi står og krangler om her. Ingen sier at vi skal begynne å hate homofile, det er ikke poenget. Poenget er at denne ideologiske pakken som hele tiden skaper mer splittelse må forkastes, ellers kommer vi aldri videre.

Det er mulig skolegudstjeneste var påkrevd i 1930, men i moderne tid har det vært frivillig. Å trekke inn nesten hundre år gamle praksiser som om det forklarer dagens situasjon er bare useriøst. Og når du hevder at regnbueflagget ikke er splittende, men samlende, så ber jeg deg gå tilbake og lese. Jeg har forklart gang på gang hvorfor det er ideologisk og dermed nettopp skaper splittelse. Å ignorere det og gjenta deg selv gjør ikke påstanden din mer sann.

Hvis du må ty til å kalle meningsmotstandere pinglete i stedet for å forholde deg til hva som faktisk er skrevet, så er det du som har et forklaringsproblem. Jeg har vært tydelig hele veien: jeg kritiserer ikke enkeltmennesker, jeg kritiserer bruken av symboler og ideologi som lager mer splid enn fellesskap. Hvis du mener det er "farlig" å si høyt, sier det mer om klimaet vi lever i enn om meg. Mobbing og dårlige holdninger handler ikke om mangel på flagg eller symboler, men om mangel på mot, vilje til å si ifra og evne til å vise folkeskikk. Jeg ble selv mobbet gjennom halve barneskolen, hele ungdomsskolen og videregående, så jeg vet hva det vil si å bli hengt ut, banket opp og knekt psykisk. Når homofile eller andre blir hengt ut i dag, så er det først og fremst et mobbeproblem, ikke et ideologiproblem. Det er derfor jeg sier at respekt og mobbefrihet ikke trenger politiske eller ideologiske markører, men ekte handlinger. Og den ærligheten tåler du tydeligvis ikke å møte.

Det er nettopp her vi er uenige. Når et symbol blir brukt som en felles plattform for alt mulig, fra skeive rettigheter til kjønnsidentitet og transpolitikk, så er det ikke lenger et nøytralt flagg, men en ideologisk ramme. Du kan si at alle «er enige» om hva det betyr, men det stemmer jo ikke, ellers hadde vi ikke hatt denne diskusjonen. Og om du mener at «skeive er like mye verdt» ikke er ideologi, da er spørsmålet hvorfor flagget også er tett knyttet til begreper som woke og DEI. Woke er en ideologi, DEI er et rammeverk, og selv om det ene har vokst ut av det andre, så er begge konkrete ideologiske systemer med egne prinsipper. Det er nettopp det pride-flagget har blitt et symbol for, ikke bare respekt, men en bestemt måte å tolke og formidle respekt på. Hvis staten velger å heise det, er det ikke bare «respekt», men et offentlig standpunkt til fordel for en ideologi. Det oppfyller alle kriterier for å være en ideologi.

Du ramser opp bokstavene som om volumet i seg selv er poenget, men det var aldri mitt poeng. Mitt poeng er prinsippet: hvorfor skal akkurat disse identitetene ha flagg, måned og gjentatte markeringer, mens andre grupper og kamper ikke får det samme? Kvinnedagen og Arbeidernes dag finnes, ja, men de er enkeltstående markeringer. Pride har blitt en hel måned pluss løpende markeringer. Det er særstilling, og det er politikk. Og for å ta spørsmålet ditt: ja, et flagg kan være både ideologisk og samtidig hevdes å være "samlende". Nettopp derfor er det konflikt rundt det, fordi det ikke samler, men splitter. Når man må krangle på at noe er et samlende symbol, som Sir sier, så er det ganske åpenbart at det ikke er det.

Ideologien bak pride-flagget er ikke bare «å erkjenne at homofile eksisterer». Det er en ramme som bygger på bestemte ideer om kjønn og seksualitet: at kjønn er flytende, at identitet er selvdefinert, og at denne forståelsen skal ha forrang i skole, kultur og offentlig institusjon. Det er helt legitimt å mene dette, men da må man også erkjenne at det er en ideologisk posisjon, ikke et nøytralt utgangspunkt. Så jeg kan spørre tilbake: hvis flagget bare handler om "respekt", hvorfor trenger man det i det hele tatt? Respekt kan læres og praktiseres uten symbolpolitikk. Når man insisterer på flagg og feiring, er det fordi man fremmer et bestemt syn – og det er nettopp det som gjør det ideologisk. Dette handler ikke om at du ikke forstår, men at du later som du ikke vet hva vi snakker om for å finne hull i argumentasjonen. Det er et mønster man ser hos alle som forsvarer denne ideologien: kverulering i stedet for reell diskusjon.

Hvis et symbol kan brukes av "tusenvis av grupper" med helt ulike agendaer, så er det nettopp et tegn på at det er ideologisk, ikke nøytralt. Det gir en paraply som alt mulig kan presses inn under, og det er derfor uenighet rundt flagget blir møtt så hardt, fordi det ikke bare er "respekt", men en bestemt fortolkning av hva respekt og inkludering skal innebære. Når staten eller offentlige institusjoner heiser det, blir det ikke lenger et privat symbol, men en offentlig støtteerklæring til en bestemt ideologisk ramme. Å kalle det "samlende" er rett og slett å late som uenigheten ikke eksisterer.

Nettopp. At pride har flagg, måned og gjentatte markeringer, mens andre grupper eller dager ikke får det samme, viser jo at dette ikke er "nøytral inkludering", men en særbehandling. Når likestilling blir koblet til feiring og symboler i særklasse, da snakker vi politikk og ideologi

Du setter fingeren på poenget mitt uten å ville innrømme det: regnbueflagget representerer mer enn «inkludering». Det signaliserer en bestemt forståelse av kjønn, seksualitet og identitet, og at denne forståelsen skal løftes fram som norm. Det er ikke nøytralt, det er en del av en ideologisk ramme hvor uenighet lett stemples som hat. Det er nettopp forskjellen på å undervise i respekt, som er universelt, og å bruke flagg og markeringer. Når du setter et flagg i stanga, har du gått fra å lære respekt til å promotere én bestemt bevegelse og dens tolkning av hva respekt betyr.

Når folk sier at pride-flagget er politisk, handler det om at det ikke bare symboliserer respekt, men også en bestemt bevegelse og et sett med ideer om kjønn, identitet og seksualitet. Det er ikke nøytralt, men knyttet til en ideologisk retning, og derfor oppfattes det som politisk markering. Det norske flagget er noe helt annet. Det representerer nasjonen som helhet, uavhengig av hvem som styrer eller hvilke valg som tas. Man kan være uenig i regjeringen eller kritisk til politikk, men flagget er fortsatt et felles nasjonalt symbol. Pride-flagget derimot tilhører én bevegelse, og når det settes på offentlige institusjoner, er det en støtteerklæring til nettopp den bevegelsen, ikke et samlende symbol.

Hvorfor må likeverd nødvendigvis formidles gjennom symboler? Er det ikke nettopp skolens oppgave å lære respekt gjennom holdninger, undervisning og praksis, uavhengig av om eleven er homofil, heterofil eller noe annet? Når vi gjør likeverd avhengig av markeringer, så gjør vi det til en kamp om hvem som får sitt flagg i masten, i stedet for å bygge fellesskap.

Regnbueflagget er ideologisk fordi det ikke bare sier "vær grei med hverandre", det signaliserer en bestemt forståelse av kjønn og seksualitet som ikke alle deler. Nettopp derfor brukes flagget politisk, som symbol for en bevegelse. Respekt og likeverd trenger ingen flaggstang, det kan formidles uten ideologiske markeringer. Regnbueflagget er ideologisk på samme måte som et kristent kors eller et Greenpeace-flagg er det. Det er symboler for en bestemt bevegelse og et sett med ideer. Et kors kan brukes til å bygge fellesskap og håp, men det kan også misbrukes. Greenpeace-flagget kan stå for miljøvern, men også for aktivisme og radikal politikk. Poenget er at symboler aldri er nøytrale, de bærer alltid med seg ideologi. Imens vi snakker om flagg: det norske flagget med korset er først og fremst et nasjonalsymbol. Det peker tilbake på historien, kulturarven og statsdannelsen vår. Korset er ikke ment som forkynnelse i dag, men som en del av den historiske identiteten til Norge. Det fungerer inkluderende fordi det representerer nasjonen, uansett om man er kristen eller ikke.

Et nøytralt system som håndheves riktig favoriserer ingen. Poenget er ikke å la urett stå urørt, men å rette det opp gjennom like regler og samme respekt for alle, ikke gjennom særskilt symbolpolitikk. Når du sier nøytralitet = favorisering, så legger du inn en selvmotsigelse som gjør prinsippet umulig å forsvare. Skal vi virkelig løse urett med å gi én gruppe flaggplass, eller med å sørge for at reglene gjelder for alle konsekvent?

Da blander du kortene. Jeg har ikke påstått at "skeive barn nyter fordeler", og jeg har forklart hvorfor jeg mener flagg og markeringer er feil verktøy. Poenget mitt er dette: skolen skal lære respekt og likeverd på nøytralt grunnlag; når institusjonen heiser et ideologisk symbol, går den fra å undervise til å markere. Slike symboler blir normsignaler, de gjør uenighet mistenkelig og flytter fokuset fra prinsipper til identitet. Hva jeg faktisk mener i praksis: undervise om kjønns- og seksualitetsmangfold faktabasert i pensum, ha tydelige og like regler mot mobbing for alle, og holde flaggstanga til nasjonale markeringer i stedet for identitetssymboler. Det er ikke selvmotsigende å være for undervisning og mot symbolpolitikk, det er samme linje: respekt for alle uten å løfte én gruppe til "feiring" fra skolens side. Hvis du mener jeg har sagt noe annet, siter meg. Hvis du derimot insisterer på at flagg må til for at undervisningen skal «virke», bekrefter du bare at dette handler om markering, ikke om opplæring.

Poenget mitt er ikke at heterofile barn blir ekskludert i klasserommet på den måten du ber meg «bevise». Det er forskjell på å lære respekt og likeverd for alle, som jeg er helt for, og å løfte én identitet frem som om den fortjener en egen feiring. Det siste skaper en ideologisk slagside uansett hvordan du pakker det inn. Ekskludering handler ikke bare om hvem som mobbes eller ikke, men om hvilke signaler institusjonen sender. Når du trenger flagg og symboler for å vise respekt, så har du allerede forlatt prinsippet om nøytralitet. Hva er vanskelig å forstå her, Atib Azzad? Jeg er konsekvent, det er du som spør igjen og igjen som om svaret plutselig skal endre seg.

Jeg ber deg om å lese i forumtråden, alt du spør om har jeg allerede postet. Flere ganger faktisk.

Du later som om jeg har sagt at undervisning i vanskelige temaer er illegitimt, men det er ikke poenget mitt. Jeg snakker om hvordan symboler og markeringer endrer skolen fra å være nøytral til å ta side. At du stadig gjør det til et spørsmål om t-skjeer viser egentlig bare at du ikke ønsker å ta selve poenget, men å skape tåke rundt det.

Ingen har sagt at skeive barn "nyter fordeler". Poenget mitt er at skolen ikke skal gjøre identitetssymboler til norm. For noen betyr regnbueflagget inkludering; for andre er det en meningsmarkør som gjør uenighet mistenkelig. Inkludering skapes i praksis, tydelige regler mot mobbing, likebehandling og respekt, ikke ved flaggstanga. Hvis flagget var helt nøytralt, hvorfor blir det bråk både når det heises og når det ikke heises? Nettopp fordi det er politisk ladet. Å kalle all uenighet "grovt misforstått" er også en del av problemet: du gjør symbolpolitikk til lakmustest på moral i stedet for å tåle saklig uenighet.

Å peke på hva som er "normalt" blant politikere er ikke et argument, det er bare et forsøk på å delegitimere meningsmotstandere. Historien er full av eksempler på at flertallet har tatt feil. Jeg foretrekker å diskutere handlinger og prinsipper, ikke stemplet "normal" eller "unormal".

Når du kaller det en observasjon, men formulerer det som et skjellsord, så er det ikke nøytralt. Jeg ville vært veldig forsiktig med hva du sier heretter! Ikke ok!

Ingen har sagt at barn må inn i kirka for å lære om Gud, det var du som trakk parallellen dit. Jeg nevnte skolegudstjenester fordi du tok det opp i forrige innlegg. Og ja, vi dro faktisk på dagsturer til fabrikker og gruver da jeg gikk på skolen, nettopp for å lære om historie og tradisjon. Det var ikke forkynnelse, det var kulturarv. Når du sier "de kristne" og "alle andre", er det samme logikk som med "lgbtq" og "alle andre". Forskjellen er at gudstjeneste alltid har vært frivillig, mens regnbueflagg og transundervisning i dag presenteres som selvsagt og nærmest obligatorisk. Det er to helt ulike tilnærminger, og den siste er faktisk mer splittende.

Er det en trussel? I så fall, så er du på dypt farvann.

Jeg kan godt gjenta meg hundre ganger til jeg, men du vil ha det med samme teskje hver gang (fjerde eller femte gangen jeg nevner dette). Dagens skolesystem pakker verdier inn i symboler og markeringer, som regnbueflagg og identitetsfeiring. Det gjør at undervisningen ikke bare handler om respekt og forståelse, men blir en ideologisk markering. Mitt poeng er at respekt og mobbefrihet kan læres uten slike symbolpolitiske grep, det er faktisk mer inkluderende fordi det ikke deler elevene inn i grupper som skal løftes frem eller skyves til side.