Jojimbo

Greit, formuleringen «enhver mulighet for alvorlig lidelse» var bredere enn det du konkret skrev. Du peker på bestemte former for lidelse som du mener kunne vært utelatt uten at fri vilje forsvant. Men hovedspørsmålet står fortsatt igjen. Når du foreslår en planet uten platetektonikk, vulkanutbrudd og farlig stråling, forutsetter du at alle de ønskede egenskapene ved en beboelig og stabil verden kan beholdes, mens bare de uønskede konsekvensene fjernes. Det har du ikke vist; du bare viser til allmakt som om den gjør enhver kombinasjon av egenskaper logisk og fysisk sammenhengende. Poenget mitt er ikke at Gud måtte stanse hvert jordskjelv i siste sekund, eller at du uttrykkelig har foreslått dette. Poenget er at alternative naturordener også må vurderes som helheter, med egne vilkår, begrensninger og følgevirkninger. Det håper jeg du klarer å forstå uten at jeg siterer hvert lille avsnitt du lager. Raneren var et eksempel på hva som skjer dersom Gud konsekvent gjør onde handlinger virkningsløse. Det var ikke ment som et direkte sitat av deg, men som en prøve på prinsippet om at Gud kan fjerne konsekvensene uten å påvirke friheten. Du kan mene at eksempelet ikke treffer ditt standpunkt, men da er det bedre å avgrense hvor mye inngripen du faktisk mener er forenlig med uendret frihet. Så ja, jeg presiserer formuleringen min. Men du har fortsatt ikke vist at de lidelsene du kaller helt unødvendige, kan fjernes fra verdensordenen uten at andre vesentlige forhold endres. Du har bare forutsatt det. Årsak og virkning er det jeg etterlyser fra deg.

Nei, jeg sier ikke at hver enkelt plage isolert sett er en «nødvendig brikke» med en egen hensikt. Poenget er at den oppstår innenfor en biologisk verden der organismer, hud, fuktighet, smitte, nedbrytning og mikrobiologisk liv henger sammen. Man kan ikke uten videre plukke ut én uønsket virkning og forutsette at den kan fjernes mens hele systemet ellers forblir identisk. Det er på samme måte som med fysikken: En naturlov eller prosess vurderes ikke bare ut fra én enkelt ubehagelig konsekvens, men ut fra helheten den inngår i. Det betyr ikke at plagen i seg selv er god eller viktig, bare at spørsmålet er større enn akkurat det isolerte tilfellet. edit: Mennesker kan redusere mye lidelse gjennom medisin, teknologi, lover, omsorg og bedre kunnskap. Det er nettopp en del av vårt ansvar. Men inngrep har ofte følgevirkninger. Når vi fjerner én plage, kan vi samtidig endre biologiske systemer, økosystemer, risiko, motstandskraft eller andre forhold vi ikke fullt ut overskuer. Noen konsekvenser er positive, andre negative, og noen viser seg først senere. Derfor er ikke poenget at lidelse alltid må bevares. Poenget er at virkeligheten henger sammen. Å fjerne noe uønsket kan være riktig og godt, men det skjer sjelden i et vakuum. Det gjelder både menneskelige valg og naturens systemer.

Ja, det finnes lidelse som fra vårt menneskelige perspektiv virker unødvendig. Det betyr likevel ikke at hvert enkelt tilfelle kan fjernes isolert uten at det påvirker den biologiske, fysiske og moralske verdenen det inngår i. Jeg hevder altså ikke at all lidelse er nødvendig, men at spørsmålet er mer komplisert enn å peke på én bestemt plage og konkludere med at hele verdensordenen derfor er dårlig eller uforenlig med Gud. Forøvrig likte jeg eksempelet ditt, teit eller ei.

Himmelen er ikke denne verdenen videreført med de samme konfliktene, begjærene og ødeleggelsene. Kaos og ondskap blir ikke med dit. Det er noe av det mest elementære i kristen forståelse av himmelen. Det betyr heller ikke at den frie viljen er fjernet. Fri vilje forutsetter ikke at man må kunne ønske vold, mishandling eller drap. Gud har fri vilje uten å ønske ondskap. I himmelen er menneskets vilje ikke borte, men renset og fullendt i det gode. Det jordiske livet og himmelen er derfor ikke to identiske tilstander. Her lever mennesket i en verden med reelle valg, konsekvenser og muligheten til å vende seg både mot og bort fra det gode. Himmelen er fullendelsen etter at livet er levd og veien er valgt. Å bruke fraværet av vold i himmelen som bevis på at Gud kunne ha skapt jordelivet identisk fra starten, hopper over hele forskjellen mellom veien og målet.

Alle eksemplene dine bygger på at Gud burde ha fjernet enhver mulighet for alvorlig lidelse, enten ved å endre mennesket eller ved å gripe inn i naturen. Verdenen du beskriver kunne sikkert virket behagelig, men den ville brutt kraftig med hele vår virkelighetsforståelse. Naturlover måtte gjelde helt til de kunne føre til skade, og deretter opphøre eller korrigeres. Tyngdekraft, ild, sykdom, geologi og vær skulle fungere normalt, men selektivt miste sine konsekvenser når mennesker eller dyr kunne bli rammet. Det samme gjelder menneskelige handlinger. Tenk på en raner som på forhånd vet med hundre prosent sikkerhet at Gud alltid vil stanse ethvert ran før det kan lykkes. Han kan kanskje fortsatt ønske å rane og gjøre et forsøk, men handlingen hans har ingen reell mulighet til å gjennomføres eller få de tilsiktede konsekvensene. Ondskapen er da ikke valgt bort, men gjort praktisk umulig. Det er ikke det samme som at mennesket selv finner veien til det gode og velger det. Over tid ville mennesker uunngåelig oppdaget slike mønstre. Dersom katastrofer alltid uteble når liv stod i fare, og onde handlinger konsekvent ble avverget, måtte vi ha erkjent at dette ikke hadde noen naturlig forklaring, men skyldtes kontinuerlig guddommelig inngripen. Det ville endret hele rammen for tro, ansvar, risiko og vår forståelse av årsak og virkning. Jeg oppfatter dette som ganske barnlige tanker, og jeg skal gjerne innrømme at jeg selv hadde mange av dem da jeg var 12–14 år. Jeg diskuterte slike spørsmål mye med familien min. Onkelen min er prest, og mormoren min var svært sterk i sin kristne tro. Det var trygt og godt å kunne stille disse spørsmålene åpent. Det vi omtrent kom frem til, er det samme som jeg forsøker å forklare deg nå: Man kan ikke bare fjerne all lidelse og samtidig forutsette at resten av verden, friheten, naturens lover og menneskets forståelse av virkeligheten forblir uendret. Det er nettopp dette premisset i argumentasjonen din som ikke holder.

Det er her du låser deg til et falskt enten-eller: enten gjelder loven nøyaktig som før, eller så er den opphevet. Tenk på en byggeplan. Når huset er ferdig, er ikke tegningen «opphevet». Den har tvert imot nådd hensikten sin. Den forklarer fortsatt hva huset bygger på, men du bor ikke videre inne i selve tegningen. Slik kan loven forstås i kristen tro: Den kastes ikke bort og erklæres ikke ugyldig, men fullbyrdes gjennom Jesus og får sin rette plass i den nye pakten. Det er derfor fullt mulig å si både «ikke opphevet» og «ikke bindende på nøyaktig samme måte som før». Det er ikke uærlighet. Det er forskjellen mellom å oppheve noe og å oppfylle det.

Ja, men ikke nødvendigvis som et uendret juridisk og rituelt lovverk for alle mennesker. Det er nettopp forskjellen du fortsatt hopper over: Loven kan fortsatt ha gyldighet og betydning som Guds åpenbaring, samtidig som den er oppfylt gjennom Jesus og får en annen funksjon i den nye pakten. «Ikke opphevet» betyr derfor ikke automatisk «alle Moselovens bestemmelser gjelder uendret på samme måte til evig tid». Det er dette falske enten-elleret hele argumentet ditt bygger på.

Nei, jeg mener ikke at loven er «opphevet». Jeg har uttrykkelig skrevet det motsatte: at den fullbyrdes gjennom Jesus og forstås gjennom hans lære og den nye pakten. Du erstatter altså det jeg faktisk mener, med «loven er opphevet», og bruker deretter din egen omskriving som argument mot meg. Det illustrerer ikke poenget ditt. Det illustrerer at du ikke svarer på tolkningen min.

Det du gjør her, Ribo, er det som er farlig: å late som om uenighet om tolkning betyr at ordene ikke lenger har noen betydning. Jeg har allerede forklart hvordan jeg forstår teksten. Du trenger ikke være enig, men å gå rett fra tolkningsuenighet til at «religion er farlig» og at man dermed kan rasjonalisere ondskap, er ikke noe annet enn en ekstremt dramatisk anklage. Og på ingen måte et argument mot tolkningen min.

Jeg mener at Jesus sier at loven ikke er ugyldig eller kan avskrives vilkårlig. Den består frem til den er oppfylt og har nådd sin hensikt, «før alt er skjedd». Vers 19 betyr derfor at man ikke kan sette Guds bud til side etter eget forgodtbefinnende og lære andre å gjøre det samme. Men det betyr ikke nødvendigvis at hele Israels rituelle, juridiske og nasjonale lovverk skal videreføres uendret for alle mennesker til verdens ende. Det er nettopp her «oppfylle» og «før alt er skjedd» er avgjørende. Jeg leser teksten som at loven fullbyrdes gjennom Jesus og forstås gjennom hans lære og den nye pakten. Dette begynner å bli veldig repetetivt, nå har jeg gjentatt dette flere ganger. Klarer du nå å erkjenne at påstanden om at jeg aldri har svart, ikke holder?

Du spør ikke egentlig hva jeg mener teksten betyr, du krever at jeg skal bekrefte din forståelse av den. Når jeg ikke gjør det, hevder du at jeg ikke har svart.

Er det «sutring» å korrigere at du tillegger andre et standpunkt de ikke har uttrykt? Du gjorde avvisningen av det filosofiske «ondskapens problem» om til en påstand om at faktisk lidelse er uviktig. Det er en grunnleggende sammenblanding, og argumentet ditt bygger på den. Jeg har dessuten allerede diskutert hvorfor lidelse kan eksistere i en verden med fri vilje, menneskelig ansvar og faste rammer. At du ikke godtar svaret, betyr ikke at diskusjonen er unngått. Du kan gjerne stille spørsmålet om en allmektig og allgod Gud på nytt, men da må du også forholde deg til svarene du får, ikke bare gjenta at de ikke finnes og avfeie enhver korrigering av dine egne fremstillinger som «meta».

Jeg har allerede forklart hovedtrekkene i dette, men siden du fortsatt reduserer uenigheten til at «Jesus sa én ting og Paulus noe annet», skal jeg presisere hva forskjellen faktisk består i. Forskjellen mellom Jesus og Paulus kan ikke reduseres til at «Jesus sa at loven gjelder, mens Paulus sa at den ikke gjelder». Jesus taler inn i en jødisk sammenheng, til mennesker som levde under Moseloven, før korsfestelsen og oppstandelsen. Paulus skriver i stor grad til menigheter med både jøder og ikke-jøder etter at den nye pakten er etablert. De uttaler seg derfor ikke nødvendigvis om nøyaktig samme spørsmål i samme situasjon. Når Jesus sier at han ikke er kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den, kan dette forstås på flere måter. En bokstavelig lesning er at alle lovbestemmelsene fortsetter uendret. En annen, og vanlig kristen lesning, er at loven beholder sin guddommelige betydning, men når sin hensikt og fullbyrdelse gjennom Jesus. Da blir ikke loven kastet bort, men forstått på nytt gjennom ham. Paulus diskuterer ofte et annet spørsmål: om mennesker må underlegges Moseloven for å bli frelst og tilhøre Guds folk. Hans svar er nei. Troen på Kristus, ikke omskjærelse, matregler eller hele Israels lovsystem, er grunnlaget for den nye pakten. Det betyr heller ikke at Paulus forkaster moral eller Jesu lære. Han viderefører bud om kjærlighet, troskap, selvbeherskelse, rettferdighet og omsorg for nesten. Det han avviser, er at hele Moseloven fungerer som bindende paktslov for alle kristne, særlig ikke-jøder. Man kan lese Jesus og Paulus som motsetninger, men da må man først forutsette at Jesus mente at hele Moseloven skulle gjelde uendret for alle mennesker til alle tider. Leser man derimot Jesu ord i lys av oppfyllelse, den nye pakten og den nye situasjonen etter oppstandelsen, blir Paulus ikke en som setter Jesus til side, men en som forklarer hva Jesu verk innebærer for jøder og ikke-jøder. Uenigheten ligger altså ikke i hvilke setninger som står der. Den ligger i hvordan de skal forstås i sin historiske, språklige og teologiske sammenheng. Å stille ett utsagn fra Jesus ved siden av ett utsagn fra Paulus er derfor ikke nok til å påvise en selvmotsigelse.

Kan ikke forstå annet enn at du er uærlig her. Når Påinter kaller «the problem of evil» oppkonstruert, omtaler han det filosofiske argumentet mot Gud. Han sier ikke at faktisk lidelse er uproblematisk eller uviktig. At du leser det slik er helt uvirkelig for meg. Du gjør derimot «ondskapens problem» om til «ondskap er ikke et problem», og det er ikke det samme. Å forklare ondskap med fri vilje er heller ikke å forsvare ondskap. Det er helt avgjørende at du klarer å se denne forskjellen. Ellers blir det vanskelig å ta argumentasjonen din seriøst.

Det er heller ingen her som argumenterer for unødvendig lidelse, eller for at lidelse ikke er et problem. Det er en vesentlig forskjell mellom å bagatellisere lidelse og å forsøke å forstå hvorfor ondskap og lidelse finnes i den verden vi faktisk lever i. Det ligger også en elementær logikk i dette. Man kan selvfølgelig ha tanker om hvordan verden ideelt sett burde være, men man må samtidig forholde seg til hvordan den faktisk er. Mennesket er satt inn i en verden med bestemte fysiske og menneskelige rammer, og innenfor disse rammene har vi frihet og ansvar for våre egne valg. Vi kan velge å gjøre godt eller ondt, hjelpe eller skade, vise omsorg eller likegyldighet. Uten en reell mulighet til å velge annerledes ville det heller ikke vært noen virkelig moralsk betydning i å velge det gode. Det er nettopp her fri vilje kommer inn. Gud og Jesus er ikke ment som en erstatning for menneskets fornuft, ansvar eller handling. De er ment å veilede mennesket gjennom livet. Men veiledning gir bare mening dersom mennesket faktisk kan velge om det vil følge den. Uten fri vilje ville vi ikke vært moralske individer, men viljeløse vesener som bare utførte en forhåndsbestemt handling. Det betyr heller ikke at kristne aksepterer ondskap. Å erkjenne at ondskap finnes, og å prøve å forstå hvorfor den kan finnes i en verden med frie mennesker, er ikke det samme som å forsvare den. Tvert imot innebærer kristen tro at mennesket har ansvar for hvordan det møter ondskapen det faktisk står overfor. Samtidig er det urealistisk å kreve at hvert enkelt menneske skal bekjempe all ondskap og all lidelse i verden. Ingen av oss har makt, kapasitet eller oversikt til det. Man må velge sine kamper, arbeide med sine egne svakheter og demoner og forsøke å gjøre noe med det man faktisk kan påvirke. Det er ikke likegyldighet, men en erkjennelse av menneskets begrensninger. Dersom du står foran ti bøller, er det ikke nødvendigvis modig eller moralsk overlegent å kaste seg tankeløst inn i en kamp du ikke kan vinne. Det fornuftige er å vurdere situasjonen, søke hjelp og håndtere utfordringen på en måte som faktisk kan føre til noe godt. Allerede dersom det blir to mot én, kan oddsen være imot deg. Tro betyr ikke at man skal koble ut hodet, overse virkeligheten eller late som om de jordiske reglene ikke gjelder. En kristen kan be Gud om hjelp, styrke eller veiledning, samtidig som han bruker fornuften og handler etter beste evne. Bønn og handling er ikke motsetninger. Det er heller ikke slik at bønn er en bestilling der Gud må levere akkurat det resultatet mennesket ønsker. At man ikke alltid får et synlig eller ønsket utfall, beviser ikke at bønn er uten verdi. Hvordan kan noen med sikkerhet vite at bønn ikke har hjulpet et menneske med å finne styrke, håp, klarhet, selvbeherskelse eller en vei gjennom en vanskelig situasjon? Kristen tro handler derfor ikke om å lene seg passivt tilbake og forvente at Gud skal ordne alt. Mennesket må fortsatt handle, tenke, velge og ta ansvar. Gud og Jesus viser en vei, men de tvinger ikke mennesket til å følge den. Det er forskjellen mellom veiledning og kontroll. Det er også en forskjell mellom tro og fanatisme. Fanatisme kan innebære at man ser bort fra virkeligheten og forventer at Gud skal oppheve alle menneskelige begrensninger og naturlige forhold. En realistisk tro innebærer at man ber, men også bruker hodet; at man håper, men også handler; og at man erkjenner at man ikke kan bære hele verdens lidelse alene. Når det gjelder tanken om at lidelse er Guds straff, er det heller ikke kristent forsvarlig å betrakte enhver sykdom, ulykke eller tragedie som en direkte straff fra Gud. Mennesket lever sitt liv innenfor denne verdenens rammer, med frihet, ansvar og konsekvenser. Den endelige vurderingen av mennesket tilhører Gud når livet er levd. Derfor kan man ikke bare peke på lidelse og konkludere med at Gud straffer den som rammes, eller at lidelsens eksistens i seg selv beviser at Gud ikke finnes. Fri vilje forklarer riktignok ikke alene enhver form for lidelse, særlig ikke naturkatastrofer, sykdom eller dyrs lidelse. Men det blir likevel urimelig å hevde at kristne mener at lidelsen «ikke er noe problem», bare fordi de ikke aksepterer at lidelsens eksistens automatisk motbeviser Gud. Man kan fullt ut erkjenne lidelsen som virkelig og tragisk, ha empati med dem som rammes og samtidig mene at mennesket er gitt frihet, ansvar og veiledning til å møte verden slik den faktisk er.

Ingen her argumenterer for ondskap. Det er du som stadig gjør enhver forklaring på hvorfor Gud kan tillate lidelse om til et forsvar for lidelsen. Og ingen av oss har sagt at Gud ikke kan gjøre ditt eller datt. Det er noe du selv legger inn i argumentet vårt. Poenget er ikke at Gud mangler evne, men at du uten videre antar at den eneste moralske handlingen er å fjerne all lidelse umiddelbart og på den måten du selv forestiller deg. Du sier bare: «Han kan fikse alt, derfor er han ond hvis han ikke gjør det.» Men da hopper du over hele spørsmålet om hva det faktisk innebærer å fjerne all ondskap, all risiko og alle konsekvenser fra menneskelivet. Og «jeg ville gjort det» er heller ikke noe særlig argument. Du sammenligner din egen oversikt over verden med en allvitende Guds og konkluderer med at du har bedre moralsk dømmekraft. Du står selvsagt fritt til å mene det. Men slutt å late som om alle som ikke deler konklusjonen din dermed argumenterer for ondskap.

Hvorfor antar du at kristne forsøker å rettferdiggjøre urett og ondskap? Det du gjør her er ganske gjennomskuelig: Du tror ikke, og det er helt greit, Ribo. Men du kan ikke gjøre din egen mangel på tro til et bevis på at andre forsvarer ondskap.

Du forutsetter fortsatt at ufeilbarlig kunnskap om en fremtidig handling bare kan eksistere dersom handlingen er kausalt kontrollert. Det er nettopp dette premisset du ikke har begrunnet. At Gud vet hva et menneske vil velge, innebærer ikke logisk at Gud produserer eller determinerer valget. Du gjør epistemisk sikkerhet og kausal bestemmelse til det samme, uten å vise hvorfor de må være identiske. Og dersom du bare avviser hele premisset som «mytologi», har du forlatt den interne diskusjonen om hva en allvitende Gud logisk innebærer. Da argumenterer du ikke lenger mot sammenhengen i gudsbegrepet, men nøyer deg med å avvise at Gud finnes.

Hva vet du egentlig om hva Gud ønsker, eller hvilke konsekvenser det ville fått å fjerne all lidelse og ondskap uten samtidig å endre mennesket og verden grunnleggende? Du behandler «Gud kunne bare fikset alt» som om det var en enkel knapp uten andre følger. Vil du i praksis ha en forhåndsbetalt billett til himmelen, uten risiko, konsekvenser eller en verden hvor valg faktisk betyr noe? Sukk, hadde det bare vært så enkelt som du later som.

Nei.

At et budskap begynner ett sted, betyr ikke at Gud ikke kunne gjort det globalt samtidig. Det betyr bare at historien faktisk begynte et sted. Du svarer ikke på poenget, men gjør et valgt handlingsforløp om til manglende evne. Det er samme feil som før: «gjorde ikke» er ikke det samme som «kunne ikke»

Du utelater et fjerde alternativ: Gud kan ha evnen til å forhindre all lidelse, men likevel tillate en verden hvor frihet og reelle moralske valg får faktiske konsekvenser. Det betyr ikke at Gud ønsker ondskapen som mål. Ondskap er ikke nødvendig for at godhet skal eksistere, men muligheten til å velge galt kan være nødvendig for at det gode faktisk skal kunne velges fritt.

Du gjentar bare konklusjonen. At Gud vet hva et menneske vil velge, betyr ikke at Gud tvinger frem valget. Kunnskap er ikke det samme som årsak.

Du legger en annen betydning i det jeg skrev. Jeg hevdet ikke at all bibeltolkning er ukomplisert. Det jeg skrev var at det ikke er spesielt komplisert å forstå prinsippet om at et menneske ikke forventes å være fullkomment, men må ha en oppriktig vilje til å forstå, følge og korrigere seg etter Jesu lære. At det finnes vanskelige tekster og ulike tolkninger, motsier ikke dette poenget. Du har derfor tatt en formulering om menneskets vilje og feilbarlighet og gjort den om til en påstand om at hele Bibelen er enkel å tolke. Det var ikke det jeg skrev. Versene om å forlate hus og familie er heller ikke en generell befaling om at alle kristne menn skal forlate kone og barn. Jesus svarer mennesker som allerede hadde forlatt mye for å følge ham, og omtaler hva noen kan måtte oppgi for hans skyld. Det handler om at lojaliteten til Gud kan få en personlig kostnad, ikke om at enhver disippel har en plikt til å forlate familien. Dette må også leses sammen med at Jesus andre steder forsvarer plikten til å hedre og ta ansvar for far og mor. Derfor leser jeg heller ikke ordet «hate» som en oppfordring til avsky eller fiendtlighet mot familien, men som en sterk formulering om rangering av lojalitet. Når det gjelder Matteus 5, ser jeg ikke bort fra teksten. Jeg tolker den i sammenheng med resten av Jesu lære og forholdet mellom Det gamle og Det nye testamentet. Jesus sier at han ikke er kommet for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem. Jeg leser ikke «oppfylle» som et annet ord for «oppheve», men heller ikke som at hele Moselovens nasjonale, rituelle og juridiske system bare skal videreføres uendret for alle mennesker til enhver tid. «Loven og profetene» viser til hele den foregående bibelske fortellingen. Å oppfylle den kan derfor bety å føre den frem mot dens hensikt og mål gjennom Jesus. Resten av Bergprekenen viser også at Jesus ikke bare gjentar lovbestemmelsene mekanisk. Han utdyper, skjerper og fører dem inn mot menneskets hensikt, hjerte og moralske ansvar: «Dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere.» Dette handler derfor også om forskjellen mellom gammel og ny pakt. Jesus omtaler selv den nye pakten. Det betyr ikke at Guds moralske vilje blir forkastet, men at forholdet til loven endres og forstås gjennom Jesus. Det gamle og Det nye testamentet må leses i sammenheng, ikke som om Jesu rolle, den nye pakten og resten av den nytestamentlige fortellingen er irrelevante for hvordan Moseloven skal forstås. Du kan gjerne mene at jeg tolker Matteus 5 feil, eller at jeg ikke følger din forståelse av Matteus’ gjengivelse. Men å slå fast at jeg derfor «ikke følger Jesu ord», er noe annet. Vi diskuterer nettopp hvordan Jesu ord er gjengitt og skal forstås i lys av resten av evangeliene, den nye pakten og den bibelske helheten. Du behandler din egen forståelse av Matteus som om den er identisk med Jesu mening, og gjør deretter uenighet med deg til ulydighet mot Jesus. Det er forskjell på å avvise en tekst og å tolke den annerledes. Jeg avviser ikke Matteus 5. Jeg forsøker å forstå teksten i lys av Jesu øvrige lære, den nye pakten og den samlede bibelske sammenhengen. Jeg er altså uenig i din tolkning av Matteus, ikke i Jesu lære. Du tolker også. Du har bare valgt en tolkning hvor «ikke én prikk skal forgå» innebærer at samtlige Moselover fortsatt binder Jesu disipler uendret. Da står det konkrete spørsmålet igjen: Mener du at kristne i dag skal følge offerlovene, renhetsbestemmelsene, matlovene, omskjærelsen, prestelovene og straffebestemmelsene fra oldtidens Israel? Dersom svaret er ja, må du forklare hvordan dette skal praktiseres uten tempelet, det levittiske presteskapet og den staten lovverket ble gitt til. Dersom svaret er nei, foretar også du et skille mellom hvilke bestemmelser som gjelder, hvem de gjelder for, og hvordan de skal forstås. Det er også verdt å påpeke at dette ikke er en sær tolkning jeg har funnet på for å slippe å følge ubehagelige bestemmelser. Å forstå Moseloven gjennom skillet mellom gammel og ny pakt, og ikke som et samlet lovverk alle kristne fortsatt er direkte underlagt, er den dominerende forståelsen i norsk kristendom. Du vet derfor godt at du ikke bare utfordrer min personlige lesning. Du argumenterer mot den vanlige kristne forståelsen av forholdet mellom Moseloven og den nye pakten. Det står du fritt til å gjøre, men da blir det misvisende å fremstille det som om jeg alene «tolker vekk» Jesu ord etter eget forgodtbefinnende. Du kan ikke hevde at ethvert skille mellom Moselovens bestemmelser automatisk innebærer å «tolke bort» Jesu ord, samtidig som din egen lesning enten må opprettholde hele lovverket eller selv foreta slike skiller. Bare så jeg forstår utgangspunktet ditt: Argumenterer du for at dette er den tolkningen kristne faktisk bør følge, eller forsøker du først og fremst å vise at kristendommen er selvmotsigende?

Ethvert historisk budskap må begynne et sted. Dersom Jesus hadde stått fram ved en av de store elvene i Asia, kunne man like gjerne spurt hvorfor Gud overså Midtøsten, Afrika eller Europa. Poenget i Bibelen er heller ikke at dette lille folket ble valgt i stedet for resten av menneskeheten. Løftet til Abraham var at alle folkeslag skulle bli velsignet gjennom ham. Budskapet begynner lokalt, men er rettet utover og blir universelt. Jesus står fram i Jerusalem fordi han tilhører den jødiske tradisjonen som hele den foregående bibelske fortellingen bygger opp mot. Å plassere ham tilfeldig i en annen sivilisasjon ville fjernet den historiske og religiøse sammenhengen hans rolle skulle forstås innenfor. At kristendommen i dag står svakt i deler av Midtøsten, beviser heller ikke at budskapet mislyktes eller at Gud ikke klarer å få mennesker til å tro «rett». Det viser at mennesker, samfunn og stater kan ta imot, avvise, endre eller undertrykke en religion. En allmektig Gud kunne tvunget fram riktig tro overalt, men da er vi tilbake til en verden der tro blir pålagt fremfor valgt. Det er naturlig at store deler av verdens befolkning samlet seg rundt elver og fruktbare områder. Men selv om svært mange mennesker levde i Asia, følger det ikke at befolkningsstørrelse alene bestemmer hvor en historisk åpenbaring måtte begynne. Et budskap kan begynne i et lite område og likevel være ment for hele menneskeheten.