22. juli. Relevansen er f.eks. at det var dåverande Raudt-leiar Moxnes som sette fram mistillitsforslaget som felte Listhaug då ho ytra noko slikt som at Ap var opptekne med rettssikkerheita for terroristane. Også då vart dette diskutert opp mot 22. juli.
Det er kanskje ikkje så enkelt for oss som ikkje var der å forstå fullt og heilt korleis det var å vere midt oppe i ein så forferdeleg situasjon som det mange opplevde i regjeringskvartalet og på Utøya 22/7 2011. Ein skal ha forståing og respekt for at folk reagerer sterkt følelsesmessig når ubegrunna ytringar om "terrorisme" blir brukt i hytt og pine om eit politisk parti der mange faktisk har opplevd verkeleg terror på kroppen. Slike ytringar fører heller ikkje til nokon fornuftig debatt, dei tener berre som avsporing.
For min eigen del reagerte eg meir på at utsegna til Listhaug, som ikkje var ein kva som helst slags opposisjonspolitikar, men derimot dåverande justisminister i ei regjering som skal representere heile Norge. At ho kunne komme med ei uttale som er så absurd. Alle skal ha rettssikkerheit, og ingen skal straffast før dei faktisk er dømt. Det er domstolane, og ikkje politikarane som skal dømme folk. Politikarar som utfordrar domstolane si sjølvstendige rolle i ein rettsstat er noko som ein ser i land som vi ikkje likar å samanlikne oss med.