Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Hvordan er det å ha barn?


Anbefalte innlegg

Skrevet

I det siste har jeg merket at jeg liker barn veldig godt.(Ikke på en Michael jackson måte) Jeg synes bare at babyer er søte skapninger. Derfor lurer jeg på om dere som har barn her på forumet, kan beskrive hvordan det er?

Videoannonse
Annonse
Skrevet
Fordømt slitsomt med barn. Eod.

 

Nå skal det sies, at jeg selv ikke er far, men jeg har jobbet som barnevakt.

:!:

 

Småsøsken er hvertfall noe dritt.

Skrevet

Jeg tror det er anderledes når det ikke er sine egene barn. Når en er barnevakt oppfører barnene seg gjerne helt anderledes enn med foreldrene.

Skrevet

Jeg er far til to jenter på 15mnd og 3 og et halvt år og det er rett og slett ikke mulig og forklare hvor knyttet man blir både til dem, og til farsrollen. Livet blir selvfølgelig snudd fullstendig på hodet og nattesøvn blir bare et vagt minne, men det gjør ingenting.

Jeg merker at nesten uansett hva jeg skal, eller skal planlegge så er det ungene jeg tenker på først.

 

Det at bleier, sikkel, gulp osv er ekkelt går fort over. Før syntes jeg det var ekkelt med folk som spiste opp alle restene/delte mat med ungene sine, men nå har jeg også blitt en "levende søpplekasse". Bleier og spy blir nesten rutine når det er ens egne barn.

 

Nå skal det kanskje også sies at jeg er utdannet førskolelærer, og jobber som ped.leder/styrer i en barnehage med 99 barn, så jeg er vel nesten nødt til og være barnekjær :p

 

Som sagt i begynnelsen; følelsen går bare ikke an og beskrive. Før jeg fikk barn så prøvde jeg og forestille meg hvordan det skulle bli, men jeg skjønner etterhvert at jeg ikke var i nærheten engang.

 

Folk flest elsker gudskjelov ungene sine. :)

Skrevet
Det finnes ingen større kjærlighet enn den mellom foreldre og barna deres.

Dette har jeg lurt litt på. Vet du om det er sånn bare på grunn av at det er innstinkt og at arten skal overleve, eller er det noe annet som ligger bak?

Skrevet
Det finnes ingen større kjærlighet enn den mellom foreldre og barna deres.

Dette har jeg lurt litt på. Vet du om det er sånn bare på grunn av at det er innstinkt og at arten skal overleve, eller er det noe annet som ligger bak?

Det er jo slik fordi at foreldrene skal ofre seg for barna og arten lever videre.

Skrevet (endret)
Det finnes ingen større kjærlighet enn den mellom foreldre og barna deres.

Dette har jeg lurt litt på. Vet du om det er sånn bare på grunn av at det er innstinkt og at arten skal overleve, eller er det noe annet som ligger bak?

Det er vel rett og slett det at foreldrene dine er der hele livet for deg ? trur ikke om du vokser opp uten å møte din far og så plutselig ser du han på gata og blir glad i han. Så det har nok noe med det at de er der hele tiden.

 

 

Edit: ville foresten aldri funnet på å få barn selv, det høres ut som et jævla slit og du må jo ha noen å få dette barnet med, og da tar jeg heller en katt.

Endret av Lord-Myrrah
Skrevet

Det er fantastisk og forferdelig om hverandre. :)

 

Fantastisk når de blit født, når de lærer å gå, sier sitt først ord, sover med hodet på fanget ditt og bamsen i hendene, når de bergynner i barnehage, på skolen, spiller på Vossa-cupen og scorer mål, spiller sine første toner på gitar eller piano, ber om hjelp til ting de er sikker på at du kan, og masse, masse mer. Og ikke minst når de vokser opp til å bli friske og selvstendige mennesker med sine egne meninger.

 

Forferdelig når du skal få den første og lurer på hva du går til, når du lurer på hvordan det skal gå med dem i livet, når de blir syke og må til legen, når de blir ertet for første gang, når de selv begynner å lure på hvordan det skal gå med dem livet, når noe er galt og de ikke vil fortelle deg om det, ...

 

Slitet glemmer du fort, gleden er mer enn verd strevet.

 

Geir :)

Skrevet

....Forferdelig når du skal få den første og lurer på hva du går til, når du lurer på hvordan det skal gå med dem i livet, når de blir syke og må til legen, når de blir ertet for første gang, når de selv begynner å lure på hvordan det skal gå med dem livet, når noe er galt og de ikke vil fortelle deg om det ...

 

Kjenner den. 3 åringen har tilbragt over 150 liggedøgn på sykehus og er bla levertransplantert.

 

Har aldri vært så redd i hele mitt liv, og det er klart det gjør noe med båndene oss i mellom. :love:

Skrevet (endret)

jeg er ikke far selv, og har ikke små søsken, ( bortsett fra bror min på 15) men ei jeg kjenner har ei datter som er snart et år og hu er fryktelig søt.. nesten så jeg fikk lyst til å få unge( r ) selv til tider. de er jo så søøte hehe. men er klar over at det er et slit, har en bror som var liten en gang.

Endret av 2mass
Skrevet

Planen min nå er at jeg skal vertfall ikke ha unge før jeg nermer meg 30 år++

 

Men man vet aldri, kansje planen forandres

Skrevet
Hater unger. Plagsomme gneldreunger

Har du i det hele tatt søsken, og i så tilfelle, har det NOENSINNE hendt dem noe mer alvorlig? Hvis ikke veit ikke du hva du prater om...helt seriøst. :nei:

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...