chokke Skrevet 4. mars 2008 Skrevet 4. mars 2008 Det skal sies at jeg aldri har sagt noe stygt til dem, de tror vel bare at de er mye smartere bare fordi de er eldre enn meg. På tide å ta et lite opprør. Si ifra til dem, få deg til å føle deg bra over at idag (den dagen du gjør det) gjorde du deg selv en god gjerning og lettet på trykket. Så kan du feire Nå skal det sies at det er slik jeg (som ung og dum) ville løst det på. Kortvarig glede, men et vennskap med dem er bare å glemme og utifra det du har sagt ser det ikke ut til å være det første du får oppleve. Huff, føler at alle er så perfekte enda. Klarer ikke overtale meg selv over at alle har mangler. Og de jeg ser har "mangler", tar det igjen på andre områder og er tilnærmet perfekte . Selvbedrag? Ja takk...
Gjest Guest Skrevet 4. mars 2008 Skrevet 4. mars 2008 Move on, bli en erfaring rikere og voks på det. Jeg tar et siste opprør, og beklager for det som har skjedd. Da er jeg ferdig med det, og da blir jeg kanskjekvitt noen av "demonene" mine. ... Når du går gjennom helvete, bare forsett å gå. En eller gang må det ta slutt. Og hvis hun er kommet videre, er det min tur til å gå videre...
Gjest Sunflower Skrevet 4. mars 2008 Skrevet 4. mars 2008 Noen ganger skulle jeg ønske at de bare slo meg ned og brakk alle beina i kroppen min. Så var det over. Så slapp jeg å være redd mer.
Alastor Skrevet 4. mars 2008 Skrevet 4. mars 2008 Noen ganger skulle jeg ønske at de bare slo meg ned og brakk alle beina i kroppen min. Så var det over. Så slapp jeg å være redd mer. Hva er du egentlig redd for?
Gjest Guest_guess who_* Skrevet 4. mars 2008 Skrevet 4. mars 2008 Noen ganger skulle jeg ønske at de bare slo meg ned og brakk alle beina i kroppen min. Så var det over. Så slapp jeg å være redd mer. Hva er du egentlig redd for? Et typisk Alastor-spørsmål. _______ Det virker som om ting blir "verre". Negative ting sagt om meg sårer ikke lengre. De sårer litt, men ikke som før. Nå tar jeg dem til meg. Jeg tror på dem. De bekrefter bare det jeg selv vet og tror. Og motbeviser det noen prøver å innbille meg.
Gjest Guest_gjest_* Skrevet 5. mars 2008 Skrevet 5. mars 2008 Og så var jeg ikke god nok for noen lengre. Ikke han engang... Oppgitt.
Gjest Still breathing Skrevet 5. mars 2008 Skrevet 5. mars 2008 Hver gang han blir stille en dag blir jeg redd for å ha mistet ham. Jeg har ikke vært så redd for å miste noen på lenge. Jeg trenger ham. Jeg er så redd for ham, og jeg er så glad i ham. Han sier han bryr seg om meg, og er glad i meg, han sitter oppe med meg når jeg er deprimert, han sitter og trøster meg. Han forstår. Jeg kan ikke kreve mer. Og jeg tror ham. Jeg tror at han bryr seg, etter så kort tid som vi har kjent hverandre. Det har kun skjedd med to mennesker i livet mitt. Alle andre har måttet bruke tid på å få meg til å tro dem i det hele tatt, men første gangen han sa at han var glad i meg så kjente jeg det i meg at han mente det. Det varmet. Han skal komme og besøke meg, og hvis ikke skal jeg besøke ham. Jeg gleder meg. Hjernen min liker ikke at jeg gleder meg, den prøver å hindre meg. Den skal ikke få ødelegge dette. De idiotiske depresjonene skal ikke få ødelegge "oss". Ikke hvis det ikke er for sent enda. Jeg har lov til å glede meg. Jeg er verdt noe. Jeg skulle bare ønske jeg var sikker nok på meg selv til å ikke få litt vondt inni meg når han ikke svarer på meldinger jeg sendte i dag tidlig enda, og når jeg har sendt ørten meldinger til ham, så føler jeg bare at jeg trenger meg på, og jeg vil ikke det heller. Jeg er bare så glad i ham. Åh gud, det gör så ont at nåt så nära kan va så langt bort. Og der avslørte jeg egentlig meg selv. There is a secret that we keep I won't sleep if you won't sleep Because tonight may be the last chance we'll be given We are compelled to do what we must do We are compelled to do what we have been forbidden
Gjest Neveragain Skrevet 7. mars 2008 Skrevet 7. mars 2008 jeg begynner å bli lei av dette nå, sitter hjemme alene nok en helg.....kanskje ikke så rart, ettersom jeg knapt sier et ord til folk uansett. Det er så irriterende å ha sosial fobi og ikke klare å si det jeg vil si jeg må gjøre noe med det... men det blir aldri noe mer enn tanken.
granny Skrevet 7. mars 2008 Skrevet 7. mars 2008 Hver gang han blir stille en dag blir jeg redd for å ha mistet ham. Jeg har ikke vært så redd for å miste noen på lenge. Jeg trenger ham. Jeg er så redd for ham, og jeg er så glad i ham. Han sier han bryr seg om meg, og er glad i meg, han sitter oppe med meg når jeg er deprimert, han sitter og trøster meg. Han forstår. Jeg kan ikke kreve mer. Og jeg tror ham. Jeg tror at han bryr seg, etter så kort tid som vi har kjent hverandre. Det har kun skjedd med to mennesker i livet mitt. Alle andre har måttet bruke tid på å få meg til å tro dem i det hele tatt, men første gangen han sa at han var glad i meg så kjente jeg det i meg at han mente det. Det varmet. Han skal komme og besøke meg, og hvis ikke skal jeg besøke ham. Jeg gleder meg. Hjernen min liker ikke at jeg gleder meg, den prøver å hindre meg. Den skal ikke få ødelegge dette. De idiotiske depresjonene skal ikke få ødelegge "oss". Ikke hvis det ikke er for sent enda. Jeg har lov til å glede meg. Jeg er verdt noe. Jeg skulle bare ønske jeg var sikker nok på meg selv til å ikke få litt vondt inni meg når han ikke svarer på meldinger jeg sendte i dag tidlig enda, og når jeg har sendt ørten meldinger til ham, så føler jeg bare at jeg trenger meg på, og jeg vil ikke det heller. Jeg er bare så glad i ham. Åh gud, det gör så ont at nåt så nära kan va så langt bort. Og der avslørte jeg egentlig meg selv. There is a secret that we keep I won't sleep if you won't sleep Because tonight may be the last chance we'll be given We are compelled to do what we must do We are compelled to do what we have been forbidden Du.. prøv å tenk at han sikkert har mistet/glemt mobilen... Ikke alltid at alt er "det verste" vet du... Det har jeg brent meg på å tro mange ganger, og så viser det seg at det har en naturlig forklaring og at jeg har hatt det vondt og engstet meg uten grunn..
SpecialForce Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Nå er jeg virkelig lei. Sitter her i kjent stil ved siden av en laptop i docking og en zippo ved siden av meg. Ingen kontakter meg og de jeg ringer til avviser meg. Foreldrene mine finner ikke på noe med meg/oss Hva skal til?!
Ferchie Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Specialforce: Du må rett og slett bare reise deg opp og gå ut en tur. Stifte nye kontakter osv. Er det noen grunn til at ingen vil snakke med deg eller?
Imsvale Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 @SpecialForce: Folk har en tendens til å se det på deg hvis du går rundt med innstillingen: «Ingen vil snakke med meg.» Det er klart ingen er interessert i oppholde seg i nærheten av en slik holdning. Som i så mange andre tilfeller: Det er ikke deg det er noe galt med, men holdningen din. Gjør noe med det.
Ferchie Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Nå er det jo ikke sikkert at han viser den holdningen forran sine venner da! man kan godt føle seg ensom uten å gi inntrykk av det til andre.
Imsvale Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Nå er det jo ikke sikkert at han viser den holdningen forran sine venner da! man kan godt føle seg ensom uten å gi inntrykk av det til andre. Noe sier meg likevel at det ikke er tilfelle.
Ferchie Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 jeg sier meg uenig, han har jo prøvd å ta kontakt med folk, men de legger på. Tror det ligger andre ting til gruns her.. men tilbake til SF.
Imsvale Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 jeg sier meg uenig, han har jo prøvd å ta kontakt med folk, men de legger på. Tror det ligger andre ting til gruns her.. men tilbake til SF. Utstråling; man prøver uten egentlig å prøve, kan man si. Kan være jeg tar feil, selv om jeg ikke tror det. Nok tredjeperson, du kan jo få snakke for deg selv, SpecialForce.
SpecialForce Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 (endret) Nå er det jo ikke sikkert at han viser den holdningen forran sine venner da! man kan godt føle seg ensom uten å gi inntrykk av det til andre. Noe sier meg likevel at det ikke er tilfelle. Noe sier meg at jeg selv ikke går rundt å viser den holdningen. Jeg spør folk all teh time om de vil bli med meg hjem/omvendt, men får ofte de samme gamle unnskyldningene om at de skal gjøre lekser/øve som i 4/5 av tilfellene er bullshit. Endret 8. mars 2008 av SpecialForce
Ferchie Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Hvordan er du som person da? Man kommer langt med et smil!
SpecialForce Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 Ja.. Hvordan er jeg? Det er vanskelig å beskrive. Folk har nok mange oppfatninger av meg , men selv så tror jeg at jeg ihvertfall går under tittelen nerd og eks klovn med "maks" antall venner og stor dingsebomsinteresse og alt som kategorieseres under data og teknologi. Hva kan dere få ut av dette?
Karlson Skrevet 8. mars 2008 Skrevet 8. mars 2008 SpecialForce, vil bare si at du kan ha venner selv om de ikke vil ha deg med hjem. Hvis du spør dem på en hverdag så kan det jo være de faktisk skal øve/gjøre lekser! Jeg gidder nesten aldri ta med meg noen hjem på en hverdag, rett og slett fordi jeg vil være i fred etter en slitsom skoledag. Fredag, lørdag og søndag er annerledes though, spør heller vennene dine da!
Anbefalte innlegg