Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

er vel litt sånn att ett hvert problem for den enkelte er stort nok for denne der og da.

 

det jeg erfart er att for min type problem har jeg en kamrat som deler mangt og mye av disse,så det funker rett og slett mye bedre om jeg og han prater om de tingene siden vi kan relatere til det.

 

funker mindre godt med andre som ikke erfart noe av det samme, i dette tilfellet er vi begge smertepasienter.

 

så har ikke sansen for å sette skebner opp mot hverandre,men om jeg ska være ærlig så kan noe synes mere triviellt enn andre,det ska erkjennes, men om så holder jeg kjeft om det.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Smile ja? jada... jeg smiler nesten alltid på utsiden!

 

Jeg skjønner ikke helt.. Bladde 20 sider tilbake og på de sidene kom det frem at du har litt problemer med damer, er endel hjemme alene i helgene og slikt.. Også er du den eneste 17åringen jeg har hørt om som bryr seg om hva andre syntes om sykkelen sin..

 

Meen så har du fått en bil av faren din..

 

Du skriver som verden faller i grus, men jeg skjønner ikke hvorfor.. De tre tingene jeg skrev oppen forbi er kjipe ting, for all del.. men alt avsvaret ligger hos deg for gjøre de bedre.. Mens det er drøssen av folk som har "skikkelige" problemer som de ikke kan gjøre noe med og må slite gjennom med de vær dag..

 

Nå kan du hende det ligger mye mer bak og dette er bare toppen av isfjellet, og da beklager jeg at jeg uttaler meg om noe som jeg ikke vet åssen føles.. Men ja..

 

Hmm... jada, det ligger en del mer bak!

Men jeg har aldri sagt at det ikke er noen der ute med større problemer enn det jeg har!

Jeg har en del venner som også sliter en del, det trykker jo selvfølgeli litt på det også, men jeg har begynt å gi litt faen i dem og heller tenke på meg selv!

Denne høsten har faktisk humøret og til dels selvtilliten blitt bedre, skal egentlig ikke klage.

Men jeg har vært depprimert over mange, mange år, har litt problemer med å snakke med folk generelt, snakke om ting med andre.

Jeg holder alt for meg selv! har aldri vært rom for å snakke om ting her hjemme. Jeg har også veldig vanskelig for å sette ord på ting!

 

Det er mer enn dette, men det vil jeg ikke ta her!

Lenke til kommentar
Gjest Guest_ai_*
Smile ja? jada... jeg smiler nesten alltid på utsiden!

 

Jeg skjønner ikke helt.. Bladde 20 sider tilbake og på de sidene kom det frem at du har litt problemer med damer, er endel hjemme alene i helgene og slikt.. Også er du den eneste 17åringen jeg har hørt om som bryr seg om hva andre syntes om sykkelen sin..

 

Meen så har du fått en bil av faren din..

 

Du skriver som verden faller i grus, men jeg skjønner ikke hvorfor.. De tre tingene jeg skrev oppen forbi er kjipe ting, for all del.. men alt avsvaret ligger hos deg for gjøre de bedre.. Mens det er drøssen av folk som har "skikkelige" problemer som de ikke kan gjøre noe med og må slite gjennom med de vær dag..

 

Nå kan du hende det ligger mye mer bak og dette er bare toppen av isfjellet, og da beklager jeg at jeg uttaler meg om noe som jeg ikke vet åssen føles.. Men ja..

 

Hmm... jada, det ligger en del mer bak!

Men jeg har aldri sagt at det ikke er noen der ute med større problemer enn det jeg har!

Jeg har en del venner som også sliter en del, det trykker jo selvfølgeli litt på det også, men jeg har begynt å gi litt faen i dem og heller tenke på meg selv!

Denne høsten har faktisk humøret og til dels selvtilliten blitt bedre, skal egentlig ikke klage.

Men jeg har vært depprimert over mange, mange år, har litt problemer med å snakke med folk generelt, snakke om ting med andre.

Jeg holder alt for meg selv! har aldri vært rom for å snakke om ting her hjemme. Jeg har også veldig vanskelig for å sette ord på ting!

 

Det er mer enn dette, men det vil jeg ikke ta her!

 

du skal vite at du ivertfall ikke er alene! , blir som å lese om meg selv mye av det du skriver..

har selv vært relativt deprimert over flere år; alvorlig sosial angst og selvbilde/tillit er elendig (gikk igjennom 3 år på vgs uten å si 1 ord, klarte ikke engang si hei hvis jeg møtte på noen fra klassen.......) nevrotisk grubling, selvhat og dårlig samvittighet preger min hverdag; foran pcen. ofte ganske varierende form; noen ganger så sterk angst at jeg ikke makter ta telefonen etc..

 

dårlig samvittighet for venner såklart, det er egentlig det verste; ganske avvisende når jeg er i kjellern, orker ikke snakke mye, og angst er lissom tidobla da..

 

 

likevel så må en prøve å se lysere på ting, bare tvinge seg til å tenke positivt, vanskelig er det men blir ikke bedre av tvangsgrubling og depping..

kansje begynne å trene, kansje det har en positiv effekt.

Lenke til kommentar

Jeg har selv hatt problemer med angst, torde ikke åpne døren når det ringte på og stengte meg helt inne, har vel litt enda tror jeg, liker ikke å være sammen med mye folk. (som på butikken)

Holder meg mest hjemme og fremfor maskinen.

 

Fikk angst pågrunn av et forhold jeg heldigvis kom ut av med hjelp av venner.

 

Tenker en del på når jeg smiler og ler og ser glad ut, siden ingen vet hvordan jeg virkelig har det,

tenker da på depresjon, når en mister gleden av livet, ting som var morsomt før, orker ikke gjøre morsomme ting fordi jeg ikke føler jeg får noe ut av det.

 

Hjelper å ha en jobb, få tankene over på andre ting.

 

Dette skulle egentlig ikke bli så langt, tenkte egentlig ikke skrive alt dette heller men.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_arvid_*

når man er så godt som venneløs og nesten alle gir fullstendig faen i deg er det noe vits i å være på facebook da? det klør i fingrene etter å sletta de jævla idiotene, men jeg angra sist jeg gikk berserk siden jeg da bare fremstår som en enda større taper

Lenke til kommentar

Vi minner om reglene for gjesteposting, som du finner i egen boks øverst i forumet. En eller flere poster har blitt slettet som følge av brudd på disse reglene. Husk at posting med gjestekonto er for innlegg av alvorlig og/eller sensitiv art. Vi oppfordrer alle til å respektere reglene, slik at vi kan beholde dette tilbudet for de som måtte trenge det. Grove misbruk vil medføre ip-sjekk.

 

Dette innlegget skal ikke kommenteres, da det er off-topic. Reaksjon på moderering gjøres eventuelt på pm. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

Lenke til kommentar
Du har vært deprimert i mange, mange år...vurderer du ikke en eller annen type for hjelp da?

 

 

Det og prate om ting er ikke det letteste nei:S

 

Sånn sett er jo dette en fin tråd, man kan hvertfall få ut litt "trykk" her, og være relativt anonym.

 

når man er så godt som venneløs og nesten alle gir fullstendig faen i deg er det noe vits i å være på facebook da? det klør i fingrene etter å sletta de jævla idiotene, men jeg angra sist jeg gikk berserk siden jeg da bare fremstår som en enda større taper

 

Facebook sletta jeg nylig, og angrer ikke, ble for det meste bare paranoid av det =P

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+5132
Det verste med angsten min, vet dere hva det er? Jeg skjelver ikke. Det er ikke synlig at jeg føler jeg holder på å gå fra forstanden. Folk har sagt det til meg. Jeg virker helt normal. JEg tror jeg må være en jævlig god skuespiller.

Samma her. Har sittet på skolen før f.eks. og kjent på det og vært helt på gråten, folk ler og smiler og maser rundt deg, så må man ta seg sammen og late som ingenting. Orker liksom ikke den oppmerksomheten man kanskje får om man plutselig løper ut heller.

Lenke til kommentar

Uff, jeg føler meg elendig. Nå har jeg jo daglig litt kontakt med de fleste her på skolen så det er jo bra. Men jeg føler meg på en måte avsperret fra alle andre bare på grunn av tro! Ser jeg på en jente og tenker "Hun ser søt ut" så må jeg jo psykisk stoppe meg selv før jeg utbroderer en helvetes katastrofe. Jeg vet ikke om jeg klarer dette her like godt som jeg trodde. Jeg skal absolutt ikke legge skylden på de og si inni meg selv at alt jeg tenker er på grunn av person 1 og 2, men jeg blir småfrustrert av tanken over at alle som tror på skolen min er hands off. At mulighetene for å finne noen åpensinnede som tør å utfordre religionen og trosretningen sin er mindre enn jeg fikk inntrykk av.

Vel, her er dagens tanke. Kommentarer settes pris på

Endret av SpecialForce
Lenke til kommentar

Jeg er bare nødt til å spørre om en ting som bekymrer meg litt: Er det normalt å be til gud om at han skal ta livet mitt hver eneste kveld før jeg sovner? Tror ikke på Gud sånn sett, dette er vel egentlig en guddom som jeg har tenkt ut selv som jeg tror kanskje finnes... Men det er ikke poenget.

 

Edit: det var vel egentlig ikke et spørsmål, da jeg ser at det ikke kan være helt normalt, var vel mer bare for å få sagt det ut tror jeg...

Endret av Hans-o
Lenke til kommentar

Det er nok ikke normalt dersom du ønsker at Han skal ta livet ditt i den form at du vil dø, liksom. Etter tapet mot 'pool i dag hadde jeg lyst til å dø selv, men det går over. Er dette noe du gjør ofte og har gjort i en lengre periode, burde du finne noen å snakke med. Er du glad i livet så vil du jo leve så lenge som mulig.

Lenke til kommentar

Tror det er mer at for det første så er jeg en feiging i alt, og jeg hadde aldri klart det selv. Dessuten er det så mange utfordringer foran meg akkurat nå og jeg er ganske lavt nede, og jeg er redd for å skuffe folk og bla bla bla. Det har pågått i 2-3 måneder, etter at jeg begynte på universitet og flyttet vekk fra alle vennene mine. Føler meg totalt alene og føler at jeg kommer til å mislykkes. Du kan vel si at jeg trenger en easy-way out, hva er vel lettere enn å få noen til å drepe deg?

Lenke til kommentar

Ah, du er der. Det er alltid vanskelig å flytte ut i verden å begynne på studier. Vi er alle feige på enkelte områder. Men døden er en altfor lett utvei. Hva får du egentlig ut av det? Det er alltid enkelt å være feig og velge den lette veien, eller du kan overvinne problemene dine og triumfere som en helt.

 

Du burde finne noen å snakke med (gjerne profesjonelle), få nye lyspunkt i livet ditt. Vi føler alle det du føler en gang eller mer i livet. Du, og bare du kan sørge for at du ikke vil mislykkes, men lykkes. Du kan klare det, men ingenting kommer gratis. Det er ihvertfall trist og sørgerlig når noen ønsker seg til den andre siden. Jeg håper ihvertfall at det blir bedre for deg, men døden er ingen utvei.

Lenke til kommentar

er det andre som har det som meg? HVER gang jeg drømmer om noe, SPESIELT om en dame, så ender det ALLTID opp dårlig... sånn at f.eks hun finner seg en annen den samme kvelden jeg prøver meg, og som oftest blir den kvelden jeg ser så fram til på grunn av dama ett helvete...

 

Har prøvd meg på så mange forsøk nå, og alle endre like dumt med dem jeg er intressert i :( det kan starte bra på første blikk, vi får mer kontakt, kanskje tilogmed en vellykket første date osv. men så starter jeg å drømme og da føler jeg alltid forskjellige ting skjer sånn at alt blir ødelagt :/

først til hans-o, ikke gi opp livet er verdt å leve, uansett hvordan man vrir og vender på det. Hva gagner det deg om du er død? Jeg opplever lignende nå, alle vennene mine drar vekk og det er kjipt:/ men da skaffer man seg bare nye venner(dette er selvfølgelig ikke alltid så lett) men med en åpen og vennlig tone kan man bli venn med absolutt alle.

 

Sånn jeg ser det så er ett "mislykket liv" ett liv hvor man tigger på gata, man er hjemløs og har ingen familie eller venner. Hvis du ikke holder på med dop eller lignende så tviler jeg på du havner her, og jeg er sikker på du greier å få ett bra liv.

 

Prøv å se på the bright side, du har vel noe du liker å gjøre? Tenk heller på at det er ett halvt glass med brus istedenfor at du har drukket opp ett halvt glass ;)

 

 

og nå til mitt lille problem selv, dette er bare ett problem som har hvilt over meg altfor lenge må nesten bare få det ut:

 

Jeg har egetnlig ett veldig bra liv, masse venner og jah det er ikke så mye problemer(sett utifra min gode venns selvmord i påsken)

 

Føler bare at hvis jeg hadde hatt ei jente så hadde det vært topp, nå er det sånn at jeg blir vond inni meg til tider når jeg ser ett par, for jeg vet jeg burde være der, men jeg vet og at jeg ikke burde stresse, men hjernen min gjør det fordeom :(

 

men igjen, altfor store forhåpninger ødelegger mye glede, opplever det hver gang jeg gleder meg skikkelig til noe :/

Lenke til kommentar
Tror det er mer at for det første så er jeg en feiging i alt, og jeg hadde aldri klart det selv. Dessuten er det så mange utfordringer foran meg akkurat nå og jeg er ganske lavt nede, og jeg er redd for å skuffe folk og bla bla bla. Det har pågått i 2-3 måneder, etter at jeg begynte på universitet og flyttet vekk fra alle vennene mine. Føler meg totalt alene og føler at jeg kommer til å mislykkes. Du kan vel si at jeg trenger en easy-way out, hva er vel lettere enn å få noen til å drepe deg?

 

Du vil at andre skal ta livet av deg pga du har flyttet ut hjemmefra og er ikke sikker om du klarer fagene du har tatt opp? Var da veldig ekstrem reaksjon, har du noe annet du sliter med?

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...