Livet mitt går egentlig bra, men jeg er ulykkelig og uten retning. Hvordan finner man lykke når en dras i alle retninger?

[Gjest b3b3c...2f3]

Putter denne under "Helse" siden det nok handler mest om min mentale helse. 

Mann 31. I mange år nå føler jeg at jeg blir gradvis mer og mer ulykkelig til tross for et liv som egentlig går bra. Jeg har en god utdanning, en jobb som betaler godt og ikke er særlig stressende, god fysisk helse og en del venner. Foreldre og søsken som er glade i meg har jeg også.

Men, folk er så opptatte. Folk får barn, folk flytter i ulike retninger, det tar tid mellom hver gang vi sees. Det ble slutt med eksen i vår, og jeg var og er nedfor av det, jeg savner henne enda selv om det er gode grunner til at det ikke funket. Og siden det ble slutt tenkte jeg at jeg endelig kunne kjøpe større og finere leilighet siden jeg jo har råd til det, men dess nærmere jeg kommer flytting dess mer føles det som et skikkelig dårlig kjøp og at jeg har kastet bort mange hundretusener på å flytte et sted som ikke vil øke trivselen min noe nevneverdig. Det er i samme by, finere og større, og mer sentralt, men mindre natur og utsikt, mindre stillhet, mer støy. Jeg klandrer meg selv for å ha blitt grådig og ønske dyrere bolig for mer verdistigning, men regnestykket mitt i etterkant viser at jeg ikke tjener nevneverdig på det om ikke prisene går veldig mye opp de neste årene (jeg bor i en større norsk by, ikke Oslo).

Det er ikke nytt at jeg føler meg nedfor. De siste 5+ årene har vært av og på med insomni, familiekonflikter, venner som glir fra hverandre, og diverse mentale helseutfordringer. Jeg er så lei av å ikke være lykkelig. I teorien burde jeg kunne være det. Økonomien er bra, relasjonene er på plass, damer vil date meg. Jeg har alt jeg burde trenge, men bruker tiden på å savne eksen, angrer/gråter over at jeg kjøpte ny bolig, føle at jeg vokser fra vennene mine... Siden jeg står midt i en boligsalgsprosess er det det som tar mest tid og krefter, og jeg tenker hvor dumt det var økonomisk og at jeg heller burde kjøpt noe i Oslo for å få mer gevinst for pengene, og fått med en utleiedel. Det føles litt som om grådigheten min tar overhånd, da jeg er vant med å leve veldig sparsommelig. Jeg er på ingen måte rik, men føler meg litt som rikfolkene som stadig vil ha mer, mer, mer...

Jeg vil ikke være slik. Aller helst vil jeg leve et rolig og tilbaketrukket liv i utkanten av en by, med ei ålreit dame, familie i nærheten, venner ikke altfor langt unna, brenne bål med eventuelle barn og generelt leve et nøkternt liv. Samtidig har jeg en djevel i meg som nekter å slutte å plage meg for suboptimale økonomiske valg, eller føle at jeg burde gjort det bedre i livet. At jeg burde ta valg som får formuen til å vokse fortere, ikke ta valg som gir meg nytelse og tilfredshet her og nå (som å bo et stykke utenfor byen i mer landlige omgivelser når jeg har råd til å bo i sentrum hvor verdistigningen skjer mest).

Jeg føler kort sagt at livet mitt mangler retning. Jeg vet ikke hva jeg vil. Det ene øyeblikket vil jeg ligge med flest mulig damer, det andre øyeblikket vil jeg ha dame. Eller så vil jeg bo i Oslo en periode, før jeg plutselig vil bo midt i gokk. Eller jeg vil en periode bytte jobb for å tjene mer, andre perioder gå ned i lønn for å leve så enkelt og tilbaketrukket som mulig. Det er så mange muligheter, og det å velge en kurs og holde seg til den, er for meg tilnærmet umulig virker det som. Det var enklere i forhold, men jeg har ikke vært så mye i forhold i livet mitt. Jeg blir så ulykkelig av alle livene jeg gjerne skulle levd, alle valgene jeg skulle gjort annerledes, alle valgene jeg kunne gjort bedre enn jeg gjorde. De eneste tingene jeg ser for meg jeg kan gjøre er noe i retning av psykolog eller mindfulnes/meditasjon, men i det kaoset jeg er i nå med flytting så klarer jeg ikke tenke klart.

Jeg ser for meg at jeg har levd et altfor godt liv altfor lenge. Jeg har egentlig ingenting å klage på syns jeg. Det er hodet mitt som er problemet, vel, bortsett fra at det selvfølgelig gjør vondt å kanskje ha kastet bort en halvmillion eller mer på nytt boligkjøp da. Klandrer meg selv mye for det, sliter med søvnen, men blir nok boende en del år da leiligheten er fin og det er kostbart å flytte.

Er det andre her inne som har eller har hatt det likedan? Og kanskje aller best, har klart å endre mentaliteten eller komme seg videre fra dette eller verre problemstillinger? Tusen takk for alle svar.

 

Anonymous poster hash: b3b3c...2f3