Kutte kontakt med voksent barn

[Gjest d6d8b...107]

Dette er veldig tabu, men jeg ønsker å høre fra andre som enten har kuttet kontakt med voksent barn eller er et voksent barn som har blitt kuttet ut av sine foreldre. 

Jeg har et voksent barn som har en personlighetsforstyrrelse. Det har blitt stjålet store pengesummer gjennom årene, det fremsetter alvorlige løgner og beskyldninger mot andre mennesker og har blitt anmeldt flere ganger. Dømt en gang. Vedkommende manipulerer og lyver og er besatt av økonomisk vinning og materielle goder, uten å bry seg om hva som tilhører hvem. Har også vist voldelige tendenser ovenfor yngre søsken og familiemedlemmer. Har løyet om folk til politiet og i retten og har forfalsket bevis. Til tross for at dette har blitt gjennomskuet, blånekter hen. Det er så man kan tro at vedkommende tror sine egne løgner. Har en grandios virkelighetsoppfatning og mener verden skylder hen noe. Totalt uten empati og evne til å føle anger for det hen påfører andre. Når vedkommende blir tatt på fersk gjerning (etter en voldsepisode)  kan hen fremstå som angrende ovenfor politiet og andre autoriteter, men i neste sekund si til oss som foreldre at offeret fikk som fortjent, hvis hen i det hele tatt innrømmer noe. Og da er det selvfølgelig alle andres skyld hvis noe innrømmes i det hele tatt. Nekter stort sett for alt uavhengig av om man har beviser eller står og ser på, så lenge det ikke er politi innvolvert. Det er så mange ting at jeg ikke husket alt.

Jeg er glad i mitt voksne barn, men mannen min orker ikke mer etter 35 år som far til dette barnet.

Anonymous poster hash: d6d8b...107

[Gjest 05da4...a03]

Om noen uker blir det 14 år siden jeg (som 23-åring) kuttet all kontakt med min far. Jeg følte jeg endelig hadde fått en god nok grunn til å kunne forsvare noe sånt. Viste seg at alle også såg han for hva han var og at jeg aldri trengte grunnen jeg hadde leitet etter hele livet. Noen mnd senere skilte mora mi seg og jeg fikk ikke skylden, jeg fikk æren. Jeg hadde "gitt de søstra/tanta si tilbake". Beste 14 årene av mitt liv siden den gang, skulle gjort det mye tidligere.

Med alt du beskriver så virker det som at du har et overflod av gode grunner til å gjøre det samme selv om du er forelder og ikke barnet. Kutt navlestrengen og fokuser på de som ikke tapper deg for livsgnist, livet er for kort til å bruke nye 35 år på noen som ikke fortjener det og som ikke vil endre sitt negative selv.

Anonymous poster hash: 05da4...a03

[Duriello]

Høres ut som det er min søster det er snakk om. 😅

For min del løste jeg det enkelt og greit ved å kutte all kontakt. Det hjelper jo på at hun ikke prøver å kontakte oss heller da. Om noen spør om vi har hørt fra henne så sier vi det bare som det er, hun tok sitt valg, vi tok vårt.

 

Edit* 4-5 år da de første kronene forsvant fra pappas lommebok, far/mor oppring fra nærbutikk om at hun og en vennine skulle kjøpe godteri for 500kr. Venninen innrømte med en gang hva som hadde skjedd, søsters blånektet. Blånekter enda for absolutt alt 40 år etter.

Endret 25. juni av Duriello

[Gjest d6d8b...107]

Når jeg leser det jeg har skrevet, som ikke på noen måte sier noe om dybden og omfanget, ser jeg hvor lite normalt dette er. Jeg har nok blitt vant til og har akseptert altfor mye fra hen. Jeg er veldig glad i hen, det er tross alt barnet mitt, men jeg ser at dette ikke er noe jeg kan leve med. Det går over resten av familien og yngre søsken og barnebarn. Vi har hatt politiet på døra flere ganger pga hen og ingen andre enn meg ønsker å ha kontakt. Jeg vil helst ha kontakt, for jeg håper at ting skal bli bedre, men som de andre sier, så er hen bare hyggelig når hen vil ha noe eller prøver å svindle meg. Finnes det en mulighet for at hen kan forandre seg?

Anonymous poster hash: d6d8b...107

[Satan666]

Hvor mye dialog har det vært ift grensetting fra din side? 

Hvis du har satt konkrete grenser, og disse grensene gang på gang blir brutt, så er det innafor å kutte kontakten. Dette blir da det eneste sunne alternativet, for alle involverte parter.

Nøkkelord: Kommunikasjon, grensesetting, ansvarliggjøring.

[leticia]

Gjest d6d8b...107 skrev (25 minutter siden):

Finnes det en mulighet for at hen kan forandre seg?

Sannsynligvis ikke. Barnet ditt høres ut som en manipulator. 

Trist å lese,  og jeg skjønner at morshjertet ønsker å beskytte barnet. Men barnet bruker den empatien du har,  hen utnytter deg. De andre rundt ser dette tydeligere enn du gjør selv. 

(P.s. Jeg har kuttet kontakt med min far, av langt mildere årsaker enn dette. Men når båndet går andre veien så forstår jeg det er vanskeligere). 

[Duriello]

Gjest d6d8b...107 skrev (41 minutter siden):

Finnes det en mulighet for at hen kan forandre seg?

Denne forandringen kan først komme når personen innser at h*n har et problem selv. 

Og at personen innser hva egens oppførsel koster på sikt. Dersom det ikke trigger ønske om forandring så..

Endret 25. juni av Duriello

[Gjest d6d8b...107]

Satan666 skrev (6 timer siden):

Hvor mye dialog har det vært ift grensetting fra din side? 

Jeg har sagt veldig tydelig i fra mange ganger, men de siste årene har jeg resignert. De gangene jeg sier i fra, snus det til at det er jeg som har tar feil og at alt er min skyld fordi jeg er en grusom mor. I tillegg går hen hardt ut og starter en svartekampanje med de få som ikke har brutt kontakten enda. Hen har egen familie som hen manipulerer og forteller løgner til, for å opprettholde narrativet sitt. Hen fremstiller seg som et offer og har blitt utsatt for grov omsorgssvikt og dårlig behandling av meg, far, tanter og onkler og besteforeldre og yngre søsken gjennomhele oppveksten, når sannheten er at hen har fått fordeler av alle fordi vi har trodd at godhet ville hjelpe på oppførselen. Vi har vel tenkt at kjærlighet vil kurere alt, uten å at vi har evnet å se at det har gjort vondt verre.

 

Anonymous poster hash: d6d8b...107

[Gjest 598a4...65e]

Gjest d6d8b...107 skrev (10 timer siden):

Dette er veldig tabu, men jeg ønsker å høre fra andre som enten har kuttet kontakt med voksent barn eller er et voksent barn som har blitt kuttet ut av sine foreldre. 

Jeg har et voksent barn som har en personlighetsforstyrrelse. Det har blitt stjålet store pengesummer gjennom årene, det fremsetter alvorlige løgner og beskyldninger mot andre mennesker og har blitt anmeldt flere ganger. Dømt en gang. Vedkommende manipulerer og lyver og er besatt av økonomisk vinning og materielle goder, uten å bry seg om hva som tilhører hvem. Har også vist voldelige tendenser ovenfor yngre søsken og familiemedlemmer. Har løyet om folk til politiet og i retten og har forfalsket bevis. Til tross for at dette har blitt gjennomskuet, blånekter hen. Det er så man kan tro at vedkommende tror sine egne løgner. Har en grandios virkelighetsoppfatning og mener verden skylder hen noe. Totalt uten empati og evne til å føle anger for det hen påfører andre. Når vedkommende blir tatt på fersk gjerning (etter en voldsepisode)  kan hen fremstå som angrende ovenfor politiet og andre autoriteter, men i neste sekund si til oss som foreldre at offeret fikk som fortjent, hvis hen i det hele tatt innrømmer noe. Og da er det selvfølgelig alle andres skyld hvis noe innrømmes i det hele tatt. Nekter stort sett for alt uavhengig av om man har beviser eller står og ser på, så lenge det ikke er politi innvolvert. Det er så mange ting at jeg ikke husket alt.

Jeg er glad i mitt voksne barn, men mannen min orker ikke mer etter 35 år som far til dette barnet.

Anonymous poster hash: d6d8b...107

Foreldre er jo "foreldre" fordi en får bøter, og problemer med barnevern og politi, om en ikke gjør "jobben" sin som far/mor. 

Foreldre som misliker barna pleier å kutte kontakt med barna, da, og fortsette med å være "foreldre arbeider" (lage mat og andre mekaniske ting) inntil en er 18 - for så å kaste en ut (sende en til psykriatri for å få hjelp til planen videre).

Jeg har hatt far,da, men moren min er antakeligvis sånn som du tenker (jeg har hatt opposjonell atferdsforstyrrelse, begrenset til familiforhold); fikk dermed aldri kontakt med min mor, noen gang.

 

 

Anonymous poster hash: 598a4...65e

[Vokteren]

leticia skrev (8 timer siden):

Sannsynligvis ikke. Barnet ditt høres ut som en manipulator. 

Trist å lese,  og jeg skjønner at morshjertet ønsker å beskytte barnet. Men barnet bruker den empatien du har,  hen utnytter deg. De andre rundt ser dette tydeligere enn du gjør selv. 

(P.s. Jeg har kuttet kontakt med min far, av langt mildere årsaker enn dette. Men når båndet går andre veien så forstår jeg det er vanskeligere). 

Jeg antar at ditt eksempel, hvor barnet kutter kontakten med en eller begge foreldre, er minst like vanlig som trådstarters historie.

Det kan være mange årsaker, men ofte bunner det i et uavsluttet ungdomsopprør.
Trist, men man kan ikke presse noen til å omgås hverandre hvis personkjemien ikke eksisterer.

[leticia]

Vokteren skrev (3 timer siden):

Jeg antar at ditt eksempel, hvor barnet kutter kontakten med en eller begge foreldre, er minst like vanlig som trådstarters historie.

Det kan være mange årsaker, men ofte bunner det i et uavsluttet ungdomsopprør.
Trist, men man kan ikke presse noen til å omgås hverandre hvis personkjemien ikke eksisterer.

Jeg tror det er mye mer vanlig at barn kutter kontakt med sine foreldre enn motsatt. 

(I mitt tilfelle var det en person jeg ikke vokste opp med, men som plutselig kom på andre tanker da han fikk høre at han skulle bli bestefar). Kontakten var ustabil, av og på, jeg ønsket stabilitet for meg og mine barn. ) Holdningsmessig var han også på en helt annen planet enn meg i forhold til hvordan jeg vokste opp. 

Kjemi kan man ikke gjøre så mye med, men jeg syns det er drastisk å kutte kontakt med egne barn. Men noen ganger nødvendig. I TS sitt tilfelle så høres det ut som det kan være nødvendig.