Er jeg helt urimelig i forholdet?

[Larfen]

Dette krever nok en litt lengre tekst for å skjønne greia, men skal prøve å være kortfattig.

Jeg er gift (siden 2016) og har 2 barn, en på 11 og ei på snart 2 år.
Rundt 2020 ble min kone kjent med ei som nå er hennes absolutt beste venninne. Noe hun sier hun aldri har hatt før.

Det var vel rundt da jeg føler alt bare raknet skikkelig. Jeg føler av og til hun oppfører seg som om at venninnens barn er mer viktig enn våre egne barn. Så sent som i dag så var jeg å så på min sønn spille fotballkamp, men jeg måtte dra 20 min før kampslutt fordi kona skulle til venninnen for å se en fotballkamp som gikk på tv. Min kone passet ene barnet til venninnen, og siden jeg ble litt forsinket, så klikket det for min kone, fordi dette barnet på 5 år skjønner ikke det å blir forsinket.

Min kone kan fint bare komme å si til meg at hun stikker til venninnen for å gjøre ditt og datt. Eller at de har planlagt ett eller annet neste uke.

Er det helt urimelig av meg å ønske at hun heller spør meg om hun "KAN dra til venninnen for å gjøre ditt eller datt? Eller er det helt vanlig i et forhold, der hver enkelt bare avtaler med sine venner om å gjøre noe på fritiden, uten å forhøre seg med partner først?

Det skal sies at vi har startet denne uken å gå til familievernkontoret for å prøve å løse dette forholdet, men neste time er ikke før om 1 mnd. Og min kone sier at dette forsøket er siste mulighet for å evt. redde forholdet.

Hadde det ikke vært for at vi har barn sammen, så hadde jeg nok dratt for lenge siden selv, men jeg ønsker ikke at barna skal måtte leve på 2 forskjellige plasser.

[leticia]

Larfen skrev (18 minutter siden):

det helt urimelig av meg å ønske at hun heller spør meg om hun "KAN dra til venninnen for å gjøre ditt eller datt? Eller er det helt vanlig i et forhold, der hver enkelt bare avtaler med sine venner om å gjøre noe på fritiden, uten å forhøre seg med partner først?

Når man har mindreårige barn sammen så er det helt naturlig at man samarbeider om hvem som kan gjøre hva og når. Så nei, ønsket ditt er ikke urimelig.

 

 

[Selfuniverse]

1 hour ago, Larfen said:

Og min kone sier at dette forsøket er siste mulighet for å evt. redde forholdet.

Hva er det hun sier om forholdet dere har? Har hun kommet med trusler til deg? Hva eksakt er det hun sier?

Hva du har sagt er også viktig.

Har du møtt vennninnen hennes?

 

Måtte sønnen din vente på deg etter kampen?

[Larfen]

I fjor høst ville hun ha en pause i forholdet, men at vi fortsatt bor sammen. Er nok fortsatt på det stadiet enda. Men hun har ofte sagt at hun ikke orker mer og stikker til venninnen, men at hun snur etter noen timer.

Jeg har nok vært noe sur mot henne, men det har nok mest ned at hun bare avtaler alt med venninnen uten å inkludere meg i det hele tatt. Jeg føler meg ikke litt inkludert en gang.

Jeg har møtt venninnen flere ganger ja.

Han fikk sitte på med noen som også var der å så på kampen. Avtalte det med de før jeg måtte dra derfra.

 

Jeg kan forsåvidt nevne at hun har diagnosen bipolar type 2.

[Simen1]

Larfen skrev (12 timer siden):

Hadde det ikke vært for at vi har barn sammen, så hadde jeg nok dratt for lenge siden selv, men jeg ønsker ikke at barna skal måtte leve på 2 forskjellige plasser.

Er dette den ene store grunnen til at dere fortsatt bor sammen? I så fall, endringer og usikkerhet om framtida er forståelig kjipt og det virker som du forsøker å unngå det tankesporet. Kan du forsøke å tenke litt høyt og løsningsorientert på det sporet. Hvordan få ting med barn osv til å fungere godt etter et brudd? Hvilke muligheter har du for eksempel for å få råd til et bosted i samme skolekrets? Har du regnet på leiebolig, eller det å kjøpe eller, økte stønader fra NAV osv?

 

Når hun er i det gode hørnet eller hos familievernkontoret, har hun reelle intensjoner og ønsker om å redde forholdet eller er det bare et spill for galleriet? Tror du hun har bestemt seg på forhånd og bare må gjennom familievern-byråkratiet for å få det bekreftet? At hun leter etter en exit?

 

Kan det være en idé å lage "ukeplan" der dere gir hverandre vekselvis "familiefri"? Min uke, din uke eller noe sånt. Altså noe mer fast og ordnet enn innfallsmetoden og muntlige beskjeder på kort varsel.

 

Har dere ellers god gjensidig annerkjennelse av hverandres oppgaver i og utenfor hjemmet, barneansvar osv? Eller er dette et konfliktpunkt dere tar opp hos familievernkontoret? I så fall, kan det kanskje være lurt å skrive hver deres "familiedagbok" som den andre forelderen får lese, for å øke begges forståelse for hvor mye innsats dere legger i familien.

 

På generell basis: I de fleste samlivsbrudd er det dama som tar initiativet til buddet, mens mannen som oftest har høyere terskel for det "svelger flere kameler".

[Vokteren]

Larfen skrev (11 timer siden):

 

Jeg kan forsåvidt nevne at hun har diagnosen bipolar type 2.

Og der ligger vel mye av forklaringen med mye opp og ned, på og av.

En strukturert ukeplan med tilhørende dagbok kan være en god vei å gå….

[Gjest b1a2a...d6c]

Larfen skrev (På 20.5.2025 den 20.44):

Dette krever nok en litt lengre tekst for å skjønne greia, men skal prøve å være kortfattig.

Jeg er gift (siden 2016) og har 2 barn, en på 11 og ei på snart 2 år.
Rundt 2020 ble min kone kjent med ei som nå er hennes absolutt beste venninne. Noe hun sier hun aldri har hatt før.

Det var vel rundt da jeg føler alt bare raknet skikkelig. Jeg føler av og til hun oppfører seg som om at venninnens barn er mer viktig enn våre egne barn. Så sent som i dag så var jeg å så på min sønn spille fotballkamp, men jeg måtte dra 20 min før kampslutt fordi kona skulle til venninnen for å se en fotballkamp som gikk på tv. Min kone passet ene barnet til venninnen, og siden jeg ble litt forsinket, så klikket det for min kone, fordi dette barnet på 5 år skjønner ikke det å blir forsinket.

Min kone kan fint bare komme å si til meg at hun stikker til venninnen for å gjøre ditt og datt. Eller at de har planlagt ett eller annet neste uke.

Er det helt urimelig av meg å ønske at hun heller spør meg om hun "KAN dra til venninnen for å gjøre ditt eller datt? Eller er det helt vanlig i et forhold, der hver enkelt bare avtaler med sine venner om å gjøre noe på fritiden, uten å forhøre seg med partner først?

Det skal sies at vi har startet denne uken å gå til familievernkontoret for å prøve å løse dette forholdet, men neste time er ikke før om 1 mnd. Og min kone sier at dette forsøket er siste mulighet for å evt. redde forholdet.

Hadde det ikke vært for at vi har barn sammen, så hadde jeg nok dratt for lenge siden selv, men jeg ønsker ikke at barna skal måtte leve på 2 forskjellige plasser.

Høres ut som hun er ferdig med deg. Hun har ingen respekt for deg !

Anonymous poster hash: b1a2a...d6c

[Selfuniverse]

On 5/20/2025 at 8:44 PM, Larfen said:

en på 11 og ei på snart 2 år.

Dere bør tenke over hvordan alt dette går utover barna. I tillegg, når man er gift så har man ikke noen klausul der det står at man kan kjefte på hverandre, være sinte på hverandre, eller ellers skape uro i forholdet, slik som å storme vekk når problemer oppstår. Når man gifter seg så blir man enig om at man skal gjøre alt man kan for å forsvare og styrke forholdet. Det inkluderer å snakke sammen rolig om alt som oppstår. Det ser ut til at dere lar dere selv få lov til å bryte ut av grunnleggende prinsipper i giftemålet.

Det er en mulighet å forsøke å snakke (ikke kjefte) med kona di om at dere begge kan jekke ned egoismen en del hakk, fordi dette vil gå mest utover barna, helt garantert. De registrerer alt som foregår, og det vil såre dem i lang tid.

 

Jeg ser det er en lidelse involvert. Ble du fortalt om denne før dere giftet dere? og/eller Viste hun symptomer på denne lidelsen før dere giftet dere?

[Simen1]

Selfuniverse skrev (30 minutter siden):

Dere bør tenke over hvordan alt dette går utover barna.

Det er viktig å understreke at ingen av de to mulige utfallene av dette forholdet definitivt vil være verst for barna. I mange tilfeller vil det være best for barna om foreldrene går fra hverandre i stedet for å la barna lide i en dysfunksjonell familie. I andre tilfeller kan det være motsatt, eller at det er mulig å redde forholdet. Oddsen for det siste er vel relativt lav. De fleste som opplever samlivsproblemer går fra hverandre før eller siden. Jeg leste noe statistikk på det for mange år siden og det ble argumentert med at familievernkontoret stort sett var en bortkastet offentlig etat ettersom en veldig liten andel av de som går dit kommer ut som langvarige lykkelige par, som følge av familievernkontorets hjelp. Jeg tenker ikke så ekstremt, men tenker de har en rolle som kan dempe konflikter på en konstruktiv måte, i hvert fall for en periode.