Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Hvordan hjelpe en bror som lever isolert, en Hikikomori?


Letterboxd

Anbefalte innlegg

Jeg har en lillebror (26 år) som har vært isolert på rommet sitt i kanskje fem år. Han er på AAP fra NAV men deltar ikke i noe slags program som man egentlig skal. Nylig har han hatt søvnproblemer der han måtte på legevakten og senere få utskrevet tabeletter, quetapin. I Norge blir dette skrevet ut som sovetabeletter selv om det er kontroversielt:  Kvetiapin er ikke en sovemedisin | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)

Han har hatt timer med rask psykisk helsehjelp og noen timer med psykolog, men han snakker veldig, veldig lite. Ikke mye kommunikasjon, så det er vanskelig å vite hva som er problemet, hva som skapte det originalt. En gang ble han slått i fjeset som ungdom, men vet ikke om det er lurt å bringe dette opp hvis dette ikke er problemet, eller om det er problemet og det er det som er traumet.

Jeg har sliter litt med dette selv, å ville blir hikikomori grunnet angst, men bedre enn min bror, kommet meg litt ut i livet. Angsten for ham gjør min egen angst værre.

Hva er det beste å gjøre? Å presse han siden det har vært såpass lang tid?

Har noen av dere familiemedlemmer i samme situasjon? Eller vært i samme situasjon selv? 

Alle tanker er velkommen. Tusen takk.

Endret av Letterboxd
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Letterboxd skrev (38 minutter siden):

Jeg har en lillebror (26 år) som har vært isolert på rommet sitt i kanskje fem år. Han er på AAP fra NAV men deltar ikke i noe slags program som man egentlig skal. Nylig har han hatt søvnproblemer der han måtte på legevakten og senere få utskrevet tabeletter, quetapin. I Norge blir dette skrevet ut som sovetabeletter selv om det er kontroversielt:  Kvetiapin er ikke en sovemedisin | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)

Han har hatt timer med rask psykisk helsehjelp og noen timer med psykolog, men han snakker veldig, veldig lite. Ikke mye kommunikasjon, så det er vanskelig å vite hva som er problemet, hva som skapte det originalt. En gang ble han slått i fjeset som ungdom, men vet ikke om det er lurt å bringe dette opp hvis dette ikke er problemet, eller om det er problemet og det er det som er traumet.

Jeg har sliter litt med dette selv, å ville blir hikikomori grunnet angst, men bedre enn min bror, kommet meg litt ut i livet. Angsten for ham gjør min egen angst værre.

Hva er det beste å gjøre? Å presse han siden det har vært såpass lang tid?

Har noen av dere familiemedlemmer i samme situasjon? Eller vært i samme situasjon selv? 

Alle tanker er velkommen. Tusen takk.

Du må i alle fall være sikker på at motivasjonen din her faktisk er at du vil det beste for din bror, snarere enn at dette er noe du tar tak i fordi du tenker at din brors livsførsel kanskje vil kunne gå ut over dine egne utfordringer.

Og så tenker jeg at du antakelig vil få bedre ROI, mer igjen for innsatsen du legger ned, om du fortsetter å jobbe med deg selv, fremfor å skulle prøve å endre broren din. Mye lettere også å vise andre veien fremover når du lever noenlunde fritt og ubekymret selv.

*

Jeg hadde tatt initiativ til ulike vanlige "broderlige" aktiviteter, uten å forvente at det umiddelbart skal føre til noen drastiske endringer i hans livssituasjon. Blir han med ut på tur? Løpetur, fiske, sparke ball, kino, slike ting?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Blir fort sånn når en ikke har nettverk/utdanning eller framtidstanker, kanskje fått seg en smell slik at en resignerer. Levde litt sånn selv i mine yngre dager dog gikk alltid på jobb etter fullført utdanning og våknet opp i 30 årene om viktigheten utvide horisonten (som far sa).

Lenke til kommentar

Er han agorafobisk bør han jo få behandling for dette, men det må jo avklares først - kanskje han er dyp introvert og har det helt fint alene? Heller vel mest mot noe problematisk i og med søvnproblemer, men hva med å spørre ut av respekt, så møter man ham i det minste der han er?

Jean-Paul Sartre tok det på kornet om hvordan vi reduseres til objekter og blir bedømt i andre bevisstheters oppfattelse når han skrev:

 

"L'enfer, c'est les autres" (Hell is other people)

 

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
  • 1 måned senere...
Gjest 80204...6fb

Jeg vil dele mine tanker, og de er både harde, vonde og brutale: du kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. 

Bakgrunnen for min kommentar her, er mine egne psykiske problemer, som mange har forsøkt å hjelpe meg med oppigjennom årene, men jeg har ikke respondert og/eller respondert dårlig. Jeg har også prøvd å hjelpe mennesker som har trengt hjelp, men som ikke vil ta imot. 

Det du kan gjøre er å støtte og motivere, men som du skriver gjør hans angst din angst verre, det er et sjansespill for din egen del om du skal fortsette å hjelpe konstant uten at det kommer noen vei. 

Ta vare på deg selv. 

Anonymous poster hash: 80204...6fb

Lenke til kommentar

Stemmer det du sier. Det å prøve og hjelpe folk som ikke vil ha hjelp dytter dem som regel bare lengre ned, så det er kontraproduktivt for begge partene.

Det er vanskelig nok å treffe med hjelpen for noen som faktisk er motivert og ber om det.

Dette er ikke for å være kald og ufølsom, men det er ofte realiteten.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...